Israelske angrep på Iran: En generalprøve for en større krig

Tidlig sist lørdag morgen lanserte Israel koordinerte luftangrep mot Iran, midt under sionistregimets genocid i Gaza og Israels angrep på Vestbredden og Libanon.

Bevæpnede fly fra det israelske flyvåpen klargjøres fra et ukjent sted for angrep på Iran, lørdag 26. oktober 2024 [AP Photo/Israeli Army via AP]

Angrepet – det absolutt største israelske militærangrepet noen gang lansert mot Iran – representerer en stor provokasjon og eskalering av Israels krig over hele Midtøsten, en som ble planlagt i det tetteste samråd med Washington og hadde amerikansk logistikk- og etterretningsstøtte.

Siden begynnelsen av den nåværende Midtøsten-krigen har hovedmålet for både Israel og landets amerikanske imperialistsponsorer vært Iran, som blir ansett som den viktigste regionale hindringen for at Washington kan hevde uhemmet hegemoni over verdens viktigste energi-eksporterende region. Amerikansk fiendskap mot Iran har tiltatt etter hvert som Teheran, som respons på Washingtons skroting av Iran-atomtraktaten og krigstrusler, har knyttet tettere strategiske bånd med Beijing og Moskva, blant annet ved å forsyne Russland med droner og muligens ballistiske missiler for Ukraina-krigen.

I ukene forut for lørdagens angrep lot talsmenn for den israelske regjeringen og militæret det bli kjent at de overveide å ramme nøkkelelementer i Irans atomprogram og/eller oljeinfrastrukturen som landets økonomi er avhengig av. Iran advarte at enhver av handlingene risikerte å antenne fullskala krig.

Israel valgte i siste instans å mønstre en mer begrenset operasjon. Ikke desto mindre, lørdagens angrep var langt større enn det Israel utførte i april, og var klart innrettet på å forberede terrenget for en større krig, både ved å forringe iranske militære kapasiteter og utprøve landets forsvarsevner.

Amerikanske og iranske presseberetninger enes om at angrepet forårsaket fem dødsfall i Iran – fire soldater og en sivilist. Ellers er presis informasjon om hva som ble rammet og den generelle effektiviteten av angrepene bestridt.

Mens amerikanske og israelske beretninger har insistert på at angrepene påførte Irans ballistiske missilprogram og antimissilforsvar stor skade, har iranske tjenestepersoner nedtonet deres innvirkning.

Ingen av påstandene og mot-påstandene skal tas for pålydende. Ikke bare søker de forskjellige krigførende partene å villede deres motstandere med hensyn til deres militære evner. De møter også rastløse befolkninger hjemme, som frykter de forferdelige kostnadene en omfattende krig medfører.

Den mest detaljerte rapporten om angrepet som har framkommet i amerikansk presse var en artikkel i Wall Street Journal med tittelen «Hvordan Israel gjennomførte sitt største angrep på Iran noensinne». Den rapporterte at 100 jetkampfly, spionfly og drivstofftankfly, deriblant F-35 stealth-kampfly, var involvert i tre angrepsbølger, og rammet mål ikke bare i Iran, men også i Syria og Irak.

Ifølge the Journal rammet den første bølga luftvernbatterier i Syria og Irak, og etablerte en flyvei for hovedstyrken som rammet luftverninstallasjoner og missilproduksjonsanlegg inne i Iran. Disse angrepene ble iverksatt fra utenfor iransk luftrom, noen 100 kilometer inne i Irak. Operasjonen varte rundt fire timer, og ifølge Israel returnerte alle flyene til deres baser.

Under oppløpet til lørdagens lenge planlagte og offentlig signaliserte angrep oppfordret USAs president Joe Biden og andre høytstående tjenestepersoner i Det hvite hus Israel offentlig til ikke å angripe verken Irans atomprogram eller oljeinstallasjoner. Uten tvil var en faktor i dette frykten for innvirkningen det mulige utbruddet av en fullskala regional krig i Midtøsten, og uroen den ville forårsake på verdens oljemarkeder, ville ha på det amerikanske presidentvalget den 5. november.

Etter de israelske angrepene hastet Biden og andre imperialistledere som den britiske statsministeren Keir Starmer til med å erklære dem «forholdsmessige», og forlangte at Teheran ikke skulle gå til noen handling som gjengjeldelse for et militært angrep på Iran av enestående skala. Et som dessuten bare er det siste i en endeløs serie av provokasjoner, deriblant drapet av Hamas-lederen Ismail Haniyeh i Teheran i slutten av juli.

«Det ser ut som [Israel] ikke traff noe annet enn militære mål,» sa Biden, og la til at han håpet dette var slutten på ildsutvekslingen mellom Israel og Iran. Pentagon-talsperson Sabrina Singh erklærte: «Vi mener at dette bør være slutten på denne tit-for-tat. Vi tror ikke at Iran burde eller trenger å respondere.»

Ingen tiltro kan gis til slike kommentarer.

Utvilsomt, mange hensyn og kalkyler fra både USA og Israel gikk inn i å beslutte parametrene for det som kunne ha vært langt større luftangrep på Iran, inkludert potensielt USAs evne til å fortsette å forsyne Israel med missilene det ville trenge for å motstå en vedvarende kampanje av iranske ballistiske missilangrep.

Men enhver og alle slike betraktninger og kalkyler var reint av en taktisk karakter. Modus operandi for disse kriminelle regimene, hvorvidt i Midtøsten eller Europa og Asia, er lokking og provokasjon med siktemål å produsere en reaksjon som kan utnyttes etter behov for å eskalere fiendtligheter i forfølgelsen av deres strategiske mål.

Mens Israel har gjennomført sin genocidale kampanje mot Gaza-palestinerne de 13 siste månedene har Tel Aviv og Washington fulgt en strategi for å intensivere press, provokasjon og terror mot Iran og alle landets allierte på tvers av Midtøsten, med siktmålet systematisk å forringe deres militære kapasiteter for å plassere USA og Israel i den beste posisjonen for å føre en fullskala krig mot Iran, og fortrinnsvis på et tidspunkt de selv velger.

Der de forfølger denne strategien utnytter de motsetningene i Irans borgerlig-geistlige regime, som er dypt splittet over hvordan å respondere. Selv nå klamrer viktige seksjoner seg til håpet om at de kan oppnå en innordning med USA og de europeiske imperialistallierte. Framfor alt er Irans borgerlige styringselite, inkludert elementer i Det islamske revolusjonsgardekorpset som favoriserer en mer krigersk militær holdning, organisk ute av stand til å mobilisere massene i Midtøsten på tvers av alle etniske og sekteriske skillelinjer mot imperialisme.

Amerikanske påstander at de israelske angrepene baner vei for de-eskalering blir motsagt av rapportene i media, som selv er basert på informasjon lekket av militær-etterretningsoperatører i Washington og Tel Aviv. De indikerer klart at angrepene var designet for å forberede veien for mer omfattende angrep i framtiden.

En artikkel i Wall Street Journal tirsdag hevdet at de israelske angrepene hadde ødelagt tre av Irans sofistikerte russiske S-300 luftvernsystemer; det fjerde hadde blitt truffet tidligere i år.

De andre israelske målene, sa artikkelen, var hovedsakelig missilproduksjonsanlegg, deriblant militære lokaliseringer i Parchin, Khojir og Shahroud. Disse kompleksene rommer sentrale aspekter av Irans missilindustri, deriblant spesialmiksere som brukes til å produsere fastdrivstoffmotorer for Irans avanserte missiler. Avisa Times of Israel hevdet at angrepene besørget et «lammende» slag for Irans missilproduksjon, og ødela minst 12 og kanskje så mange som 20 planetariske blandere som ikke enkelt eller raskt kan erstattes.

Mens både Israel og USA har insistert at lørdagens angrep var mot militære lokaliseringer, og ikke Irans oljeindustri eller nukleære anlegg, skal én av de fire bygningene som skal ha blitt ødelagt ved det enorme militærkomplekset i Parchin angivelig ha vært involvert i Irans atomprogram. Dessuten hevdet Times of Israel at «skjult skade» ikke avslørt av Israel, kan ha inkludert produksjonsanlegg for sentrifugene som trengs for å anrike uran i byen Karaj, der israelske krigsfly angivelig traff nærliggende luftvernbatterier.

Iranske myndigheter har, for deres del, insistert at angrepene kun forårsaket begrenset skade, og signaliserte nok en gang at de ikke er ute etter eskalering av konflikten med Israel eller USA. Irans øverste leder Ali Khamenei sa at angrepet ikke skulle «overdrives eller bagatelliseres», men avstod bemerkelsesverdig fra å true med ytterligere angrep på Israel som gjengjeldelse. Han la til: «Det er opp til myndighetene å bestemme hvordan de skal formidle det iranske folks makt og vilje til det israelske regimet, og iverksette handlinger som tjener denne nasjonen og landet interesser.»

Amerikansk imperialisme har aldri akseptert resultatet av Den iranske revolusjonen i 1979 som avsluttet diktaturet til Shah Mohammad Reza Pahlavi, en sentral amerikansk alliert i Midtøsten. Washington støttet Irak i landets ødeleggende krig med Iran på 1980-tallet. Selv om USA seinere førte krig mot Irak i 1990 til 1991 og invaderte landet i 2003, forble installeringen av et USA-innordnet regime i Teheran en topp-prioritet. Nå er Iran inkludert sammen med Russland, Kina og Nord-Korea som hindringer for amerikansk globalt hegemoni som for enhver pris må fjernes.

I likhet med USA, for hvem Israel fungerer som ei angrepsbikkje, anser den sionistiske styringseliten Iran som et hinder for deres rovdyr-ambisjoner. Israel, den eneste staten i Midtøsten med et arsenal av atomvåpen, har gjentatte ganger gått til drastiske, illegale handlinger for å forsinke Irans atomprogram. Dette inkluderer drap av iranske nukleær-vitenskapsmenn og, i samråd med USA, sabotasje av Irans nukleære anlegg.

Den israelske generalstabssjefen Herzi Halevi erklærte tirsdag: «Dersom Iran begår feiltaket å lansere en ny missilkryssild mot Israel, vi vil nok en gang vite hvordan vi skal nå Iran, med kapasiteter som vi denne gangen ikke engang brukte.» Disse kommentarene er ikke bare en advarsel til Iran, men innebærer hva Israel, med amerikansk støtte, aktivt forbereder.

Uansett det umiddelbare utfallet av Israels luftangrep på Iran, det er absolutt ikke slutten på konfrontasjonen og konflikten, men snarere forberedelsene til nye israelske og amerikanske provokasjoner og en generalprøve for en større krig som raskt kan trekke inn andre makter i regionen, og forbi.

Loading