Donald Trumps oppstigning til det amerikanske presidentskapet har sendt skjelvinger gjennom verdensøkonomien allerede før han offisielt tiltrer embetet den 20. januar, og begynner å implementere sin politikk.

Hovedanliggendet, i det minste på nåværende tidspunkt, er effekten av hevingen av tollsatsene Trump har fremmet – påleggingen av en toll på 60 prosent på alle varer fra Kina, og en toll på 10 til 20 prosent på importer fra andre land.

Toppmøtet i Asia Pacific Economic Community (APEC) avholdt sist helg i Lima, Peru – en organisasjon etablert i 1989 for å promotere frihandel – ble dominert av en mann som ikke engang var der.

Som Bloomberg rapporterte: «Til å begynne med listet talere seg rundt og nevnte hans navn, de første timene av den to-dager-lange konferansen ... Så snart slusene var åpnet var imidlertid Trump så godt som alt hva folk snakket om.»

Vietnams president Luong Cuong, som holdt en hovedtale hvor han rettet oppmerksomhet på de sentrale bekymringene, advarte uten direkte å navngi Trump at «isolasjonisme, proteksjonisme og handelskrig fører bare til nedgangstider, konflikter og fattigdom».

Han forsvarte ikke bare frihandelsordenen, men han må ha hatt Vietnams posisjon i tankene. Landet har siste årene generert det fjerde største handelsoverskuddet med USA – etter Kina, EU og Mexico – som et resultat av forflyttingen av noe vareproduksjon fra Kina.

Landets handelsoverskudd gjør det nå til ei målskive for et angrep fra Trump, som i 2019 fortalte Fox Business at Vietnam «utnytter oss enda verre enn Kina».

I løpet av diskusjoner og kommentarer blir den amerikanske proteksjonistiske Smoot-Hawley-lovgivingen fra 1930-tallet og dens katastrofale konsekvenser, i tiltakende grad påkalt. Den er anslått å ha ført til en sammentrekning av verdenshandelen på 14 prosent, og satte i gang økonomiske konflikter som spilte en betydelig rolle i å skape betingelsene for den andre verdenskrig.

I et møte med den avtroppende amerikanske presidenten Joe Biden, på sidelinja av APEC-møtet, holdt Kinas president Xi Jinping seg i hovedsak til hans vanlige fraser om nødvendigheten for globalt samarbeid for å overvinne vanskelighetene menneskeheten står overfor, hvor «verken frakobling eller forpurring av forsyningskjeden er en løsning».

Han fortalte Biden at han var beredt til å arbeide med Trump for å forbedre relasjonen mellom verdens to største økonomier.

Men han leverte faktisk en advarsel: «Dersom vi behandler hverandre som en motstander eller fiende, konkurrerer brutalt og skader hverandre, da vil relasjonen mellom Kina og USA møte forvridninger eller til og med regresjon.»

Han gjorde spesifikt et anliggende av USAs politikk for å nekte Kina tilgang til de mest avanserte AI-chips og annen teknologi på grunnlag av «nasjonal sikkerhet». USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan har karakterisert forbudet som en politikk for en «liten gårdsplass med høye gjerder».

Xi sa til Biden at denne politikken ikke burde følges av store økonomier. Advarselen hans hadde en viss tyngde fordi, som ei rekke analytikere har bemerket, mens Kina ble satt litt ut av balanse av den første Trump-administrasjonens tollsatser, er landet langt bedre forberedt på den andre.

Som Financial Times (FT) bemerket i en nylig artikkel har Kina innført sanksjonslover mot utenlandske selskaper som anses å handle mot deres nasjonale interesser.

Artikkelen fortsatte: «En lov om utvidet eksportkontrollen betyr at Beijing også kan bevæpne deres globale dominans av forsyningen av dusinvis av ressurser som sjeldne jordarter og litium, som er avgjørende for moderne teknologier.»

Artikkelen refererte kommentarer fra Andrew Gilholm, leder for Kina-analyse ved et konsulentforetak, som sa skaden Beijing kunne påføre USA som gjengjeldelse var undervurdert.

«Jeg fortsetter å fortelle våre kunder: ‹Dere tror dere har priset inn geopolitisk risiko og handelskrigføring mellom USA og Kina, men det har dere ikke, fordi Kina har ikke gått alvorlig til gjengjeldelse enda.›»

Kina er ikke den eneste målskiva for Trumps tollsatskrigføring. Europa er veldig mye i skuddlinja. Mens amerikanske aksjer har fortsatt å gå til værs siden valget, om enn med noe av en nedgang de siste dagene, har europeiske markeder tatt en hamring på grunn av frykt for hva amerikanske tollsatser vil bringe.

«Investorer frykter at Europa vil være i frontlinja av den kommende handelskrigen,» sa Chris Turner, global markedssjef i finansforetaket ING, til FT.

Markus Hansen, en porteføljeforvalter i et annet foretak, sa til avisa: «Trump tøyser ikke. Hans administrasjon ønsker å komme i gang med tollsatser fra dag én.» Europeiske selskaper «vil finne dem selv i kryssilden.»

Tollsatskrigen kommer der europeiske produksjonsselskaper, spesielt i kontinentets største økonomi, Tyskland, har sett det billige energigrunnlaget for deres vekst de siste tiårene knust av USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Tysk produsert dyktighet ble i ikke liten grad drevet av billig russisk energi. Den er nå borte.

Europa blir rammet på to kanter. På den ene siden, kontinentet står overfor et direkte angrep fra USA der Trump gjør tiltakene han igangsatte mot EU under hans første periode stadig dypere. Samtidig kan kontinentet bli fanget i skvisen av konflikten mellom USA og Kina. En av konsekvensene av amerikanske tiltak vil være at Kina vil søke å øke sine eksporter til Europa.

Noen av de geoøkonomiske problemene EU står overfor ble skissert i en nylig artikkel i det vesentlige amerikanske tidsskriftet om utenrikspolitikk, Foreign Affairs.

Den sa EU-tjenestemenn de siste årene har annonsert ei rekke tiltak for å styrke handelsblokka.

Men den nye situasjonen krever mer enn å «utforme agendaer og utnevne velmenende lederskap». EU er hemmet av tallrike institusjoner og 27 medlemsland, og lider av «intern dysfunksjon hva angår geoøkonomi».

Disse konfliktene kom nylig til skue da EU-kommisjonen besluttet å innføre en tollsats på 40 prosent på kinesiske elektriske kjøretøy. Trekket ble motarbeidet av fem land, med Tyskland i spissen, der den livsviktige bilindustrien motsatte seg trekket i frykt for at gjengjeldelse ville ramme dens kinesiske eksportmarked. Ytterligere 12 land avsto fra å stemme.

Der artikkelen pekte på den globale økonomiske krigføringen, fortsatt i dens innledende stadier, som Europa er i grepet av, sa den at handelsblokkas politikk i vesentlig grad var reaktiv.

Der den adopterte språket til de store imperialistmaktenes utenrikspolitiske etablissementer, sa den at politikken fokuserte på «å beskytte Europa mot Kinas urettferdige handelspraksis, russisk aggresjon, eller USAs potensielle innføring av omfattende tollsatser».

«Og selv på disse punktene er det liten enighet blant EUs medlemsland, eller til og med innen europeiske institusjoner. Europeiske beslutningstakere sier de tar sikte på å ‹fjerne risikoen› fra Kina, men de kan ikke enes på en definisjon av hva dette konseptet betyr, eller hva det i praksis skal innebære.»

Uansett hvilke konflikter som oppstår mellom dem der de konfronterer de stadig dypere motsetningene i den globale kapitalistiske orden, det er to ting de europeiske maktene er enige om: For det første, nødvendigheten av å bygge opp militæret etter hvert som økonomiske konflikter intensiveres, og for det andre, intensiveringen av angrepene på arbeiderklassen, som allerede har begynt i den tyske produksjons- og bilindustrien, for å få den til å betale for krisa de konfronterer.