World Socialist Web Site publiserte tidligere denne måneden en kritikk av en Stanford University-konferanse som ble holdt i oktober for å promotere det diskrediterte antifolkehelsemanifestet kjent som Great Barrington Declaration. En av erklæringens tre forfattere, dr. Jay Bhattacharya, en Stanford-professor for offentlig politikk, responderte med å angripe WSWS på hans sosiale mediekonto.
Bhattacharya skrev: «World Socialist Web Site publiserte en artikkel med premisset at USA ikke stengte ned hardt nok. Artikkelen sammenligner Covid-dødsfall i Sverige og Norge (Sverige har flere). Men den utelater at Sverige hadde lavere antall overtallige dødsfall av alle årsaker enn Norge.» Deretter kalte han kritikken for «nok ei drittpakke» og la til: «Nedstengingene var et angrep på arbeiderklassen, og sosialistene er kanskje beskjemmet over at de promoterte dem.»
Bhattacharya er ikke bare en apologet for forbrytelsene mot folkehelsen begått under den første Trump-administrasjonen, som ble videreført og utvidet under Biden-administrasjonen. Han er på randen av å foreta overgangen fra propagandist for sosialt drap til aktiv deltaker, der det søndag ble rapportert at han er Trumps sannsynlige valg til å lede National Institutes of Health (NIH).
Gitt at Bhattacharya har fokusert hans karriere på helsevesenets økonomi – det vil si hvordan man kan minimere kostnadene for den kapitalistiske styringseliten ved å holde nok arbeidere i live til å produsere deres profitter – er hans ekspertise i tilbakeholdelse av omsorg snarere enn dens ekspansjon. Derav hans prominente rolle i the Great Barrington Declaration, som oppfordret Trump til å presse gjennom gjenåpningen av skoler, fabrikker og andre arbeidsplasser og infisere så mye av befolkningen som mulig, for å produsere det forfatterne hevdet ville bli «flokkimmunitet».
Denne oppfordringen til universell infeksjon og massedød ble bare litt forkledd av språk om «fokusert beskyttelse» for de eldre og immunkompromitterte, de mest sårbare for SARS-CoV-2-viruset. Bhattacharya og de andre forfatterne og underskriverne av Great Barrington-erklæringen visste imidlertid alltid at en slik beskyttelse var umulig, gitt virusets smittsomhet, dets konstante mutasjon og kollapsen av alle former for avbøtende tiltak som bruk av ansiktsmasker, sosial distansering og skikkelig ventilasjon.
Covid-pandemiens innvirkning
Vi vil ta opp forvrengningen av helsetjenestetall i Norge og Sverige, som Bhattacharya forsøker å forsvare i hans tweet. Men først er det nødvendig å gjennomgå det forferdelige resultatet av politikken han foreslo i 2020, da Trump-administrasjonen forsøkte å oppheve de lockdowns og skolestengingene som initielt ble pålagt av et oppsving i arbeiderklassen mot å bli tvunget til å fortsette å arbeide i overfylte fabrikker og kontorer mens pandemien spredte seg.
Det ble en motkampanje mot denne spontane responsen fra arbeidende mennesker for å beskytte seg selv. Trump selv fordømte nedstengingene og lockdowns og utstedte oppfordringer om å «frigjøre» forskjellige delstater, som utløste væpnede demonstrasjoner fra grupper av hans fascistsupportere. Selskapsmedia tok opp mantraet at «kuren ikke kan bli verre enn sykdommen», først uttrykt av New York Times-spaltisten Thomas Friedman.
Bhattacharya og andre pro-Trump figurer i det medisinske samfunnet, som dr. Scott Atlas, som ble Det hvite hus’ Covid-tsar, forsøkte å gi et vitenskapelig-klingende dekke for det som var et reint økonomisk argument: Tiltak tatt for å beskytte befolkningen mot pandemien var for kostbare for kapitalistklassen, som ville sett deres profitter uthult av arbeidernes motvilje mot å risikere infeksjon.
Bhattacharya og hans diskrediterte kolleger er imot essensielle folkehelsetiltak nå, for framtiden, og for USA og hele verden. Til tross for den vedvarende globale trusselen fra SARS-CoV-2, med dets innvirkninger på befolkningens liv og velvære, har Covid-fornekterne foreslått at «frihet» og «liberties» må forbli hellige. Deres høyreorienterte populistiske appeller til arbeiderklassen er hule og ondsinnede. Det er bare kapitalistklassen som vil være «fri» til å utbytte, mens arbeidere er «frie» til å arbeide, bli infisert med Covid-19 eller andre patogener, og bli svekket eller dø.
Ved utgangen av 2023 var den kumulative globale forekomsten av Long Covid på 410 millioner individer, eller fem prosent av verdens befolkning, et tall som nå sannsynligvis nærmer seg 500 millioner. I det femte året av pandemien vil 50 000 eller flere mennesker offisielt dø av Covid bare i USA. Den økonomiske innvirkningen av denne massesvekkelsen promotert av Covid-fornektere som Bhattacharya har blitt satt til en årlig rate på $ 1 billion, et tall som tilsvarer én prosent av den globale økonomien, og «harde fakta» som de sier må aksepteres som prisen for å gjøre forretninger.
Hadde verden akseptert premisset at Covid skulle løpe jernskodd over kloden, forskere ved Imperial College London plasserte det estimerte dødstallet bare for 2020 til 40 millioner. Forfatteren av den rapporten, dr. Patrick Walker, sa i 2020:
Vi estimerer at verden står overfor en uforlignelig akutt folkehelsesituasjon i de kommende ukene og månedene. Våre funn tyder på at alle land står overfor et valg mellom intensive og kostbare tiltak for å undertrykke overføring eller risikere at helsesystemer raskt blir overveldet. Men våre resultatene framhever imidlertid at rask, avgjørende og kollektiv handling nå vil redde millioner av liv i løpet av det neste året.
Sverige, Norge og de katastrofale resultatene av «Covid for alltid»
Bhattacharya hevder at «hard lockdowns» ikke reddet liv eller at overtallinge dødsfall av alle årsaker i Sverige, som fra begynnelsen av førte en politikk for «flokkimmunitet», nå er lavere enn i Norge. Dette er et forsøk på å bruke statistisk fjas for å tilsløre de reelle anliggendene på spill.
Hans omtale av «hard lockdowns» er meningsløs. Det er ikke noe som heter «harde» eller «myke» lockdowns. Hensikten med lockdowns er å begrense et utbrudd som vokser ukontrollert. Det brukes for å stoppe spredningen av sykdom for å beskytte liv samtidig som det gir myndighetene anledningen til å flytte ressurser for å adressere pandemien, som burde være for å eliminere den. Men i en global økonomi krever folkehelse en global holdning.
Selv om Kinas Zero-Covid-politikk så perioder hvor byer var åpne for rutinemessig sosial involvering da Covid ble eliminert, førte presset som ble lagt på landet av internasjonal kapital dem til å forlate politikken som beskyttet befolkningens velvære, og førte til mer enn 1,3 millioner menneskers død.
Da en Folkehelsenødssituasjon av internasjonal bekymring (PHEIC) ble erklært 30. januar 2020, og det snart ble forstått at viruset var luftbårent, ignorerte kapitalistklassen advarslene fra prinsippfaste forskere og vitenskapsrepresentanter. Da situasjonen ble alvorlig og bilarbeidere i mange land tok ledelsen for å kreve en folkehelserespons og truet med et masseopprør, ble styringselitene tvunget til å respondere, og da bare med begrensede nedstenginger som ikke var nok til å demme opp for tidevannet av infeksjoner.
Bhattacharya og Covid-fornekternes taushet om disse utviklingene avslører deres pro-kapitalistiske holdning. I deres eugeniske synspunkter kommer de med påstanden at alle kommer til å dø før eller siden, derfor må vi ikke sette sosial verdi på dødelighet, men profitter. De som ikke lenger er produktive anses som sosialt ubrukelige. Til tross for deres angivelig tvungne beskyttelse og at Sverige ble holdt som en modell for folkehelserespons, 95 prosent av alle Covid-dødsfall i Sverige siden starten av pandemien (21 752 av 22 642) fant sted blant de 65 år og eldre.
Det er imidlertid nødvendig å gjennomgå de faktiske dataene mellom Norge og Sverige, og en nærmere undersøkelse av om nedstenginger reddet liv.
Svaret på den andre delen av spørsmålet ble gitt av WHO i deres studie publisert i Nature som fant at innen januar 2022 hadde overtallige dødsfall nådd nesten 15 millioner globalt, et tall nesten tre ganger de offisielle tallene for Covid-dødsofre. Et merkelig funn av deres analyse var imidlertid at i pandemiens seks første måneder, så de landene, spesielt i regionen Sørøst-Asia, som for alvor implementerte nedstenginger, overtallige dødsfall gå negative i forhold til forventede dødsfall. Det ble med andre ord overtallige liv reddet. I tillegg fant tre nyere studier at de begrensede tiltakene som ble anvendt i USA faktisk reddet liv, og hvor disse tiltakene ble fulgt mer intenst, ble antallet liv som ble reddet forbedret.
Med dette i minnet er det også viktig å gjennomgå de totale dødsfallene før og under pandemien for å besørge en nøyaktig sammenligning mellom Norge, som adopterte et omfattende folkehelseprogram (i hvert fall fram til Omikron-fasen) og Sverige, som under deres tidligere statsepidemiolog Anders Tegnell, var banebrytende for strategien «flokkimmunitet».
Forventet levealder for begge land er tilsvarende på rundt 84,5 år. Sverige, med litt over ti millioner innbyggere, har dobbelt så mange mennesker som Norge.
Pre-pandemien var de viktigste dødsårsakene i begge land kreft og hjertesykdom. Den gjennomsnittlige dødsraten per capita fra 2015 til 2019 var 17 prosent høyere i Sverige med 904,6 dødsfall per 100 000 mennesker, sammenlignet med Norge på 772,7 per 100 000 mennesker (hovedsakelig på grunn av høyere antall dødsfall av kardiovaskulære årsaker i Sverige). Sveriges dødsrate i 2019 hadde falt kraftig til 864,3 per 100 000. Merk at i USA var dette tallet rundt 984 per 100 000 mennesker.
I det første året av pandemien så Sverige 9 900 Covid-dødsfall, en rate per capita lik den i USA. Norge hadde bare 440 dødsfall som følge av Covid, eller et tall som var mer enn tjue ganger lavere. Det totale antall dødsfall for Sverige i 2020 var 98 124. Ved å bruke de foregående fem års dødstall, ville det forventede antallet vært 93 630. Hvis man bruker det totale antallet dødsfall i 2019, som var 88 766, kan helheten av de overtallige 2020-dødsfallene i Sverige tilskrives Covid.
I Norge falt dødsraten per capita for 2020 under femårsgjennomsnittet på 755 per 100 000. Mens bare 40 612 mennesker døde i Norge i 2020, var det forventede antallet dødsfall anslått til 41 572. Det betyr at nesten tusen liv ble reddet på grunn av tiltakene de iverksatte. Disse fordelene forble på plass gjennom 2021. Men så snart Omikron-varianten kom til å dominere pandemilandskapet på slutten av 2021, tok Norge, som mange andre land, skrittet fullt ut og aksepterte viruset, akkurat som i USA hvor dr. Anthony Fauci antydet at Omikron var den «levende-virusvaksinen» som ville frambringe den mytiske «flokkimmuniteten» lenge forfektet av Great Barrington-forfekterne.
I året som fulgte så Norge det totale antallet Covid-dødsfall hoppe fra rundt 1 000 til 4 800. Men innen Omikron nådde Sveriges grenser hadde landet allerede akkumulert 15 000 Covid-dødsfall. Sveriges antall dødsfall ble ikke firedoblet, fordi mange av de som ville ha dødd av Omikron allerede var blitt drept av de tidligere variantene av viruset.
Ved utgangen av 2022 hadde Sveriges antall Covid-dødofre nådd 22 400, eller en økning på 7 500. Med andre ord, dødstallene per capita av Covid mellom de to landene begynte å konvergere etter framveksten av Omikron på grunn av Norges fullstendige lempelse av alle avbøtende tiltak. Tallene motbeviser dermed de falske påstandene fra Covid-fornekterne at folkehelsetiltak ikke beskytter liv, mens de faktisk har vist en positiv innvirkning – inntil de blir forlatt.
I 2022 så Norge sin dødsrate per capita stige til 829 dødsfall per 100 000 mennesker. I Sverige var det 898 dødsfall per 100 000, under pre-pandemigjennomsnittet, men over det laveste nivået i 2019. Denne statistiske illusjonen stammer fra desimeringen av de eldre i pandemiens to første år, som syntes å vise i Sveriges antall overtallige dødsfall en viss forbedring sammenlignet med Norges. Bhattacharyas påstander om forbedring av ratene for overtallige dødsfall, sett fra dette perspektivet, er ikke bare latterlige, men også et bedrageri.
Norges dødelighet per capita har siden falt til 785 per 100 000 i 2023, delvis på grunn av tap av liv blant de eldre.
** image 4; caption: Standardisert dødelighet per million i Finland (rød), Danmark (blå), Norge (grønn) og Sverige (gul). [Foto: European Journal of Epidemiology, september 2024; forfatterne Anton Nilsson og Tea Lallukka.]
Med «Covid for alltid»-politikken nå på plass globalt, som ble ledsaget av en fullstendig demontering av alle pandemiovervåkingssystemer, er ikke lenger de komplekse og tallrike faktorene som påvirker de totale dødsfallene fra år til år like tydelig knyttet til pandemien. Antallet overtallige dødsfall forblir imidlertid forhøyet globalt, først og fremst på grunn av de utallige langsiktige helseinnvirkningene av Covid-19-infeksjon og reinfeksjon.
Konklusjon
Stanford University-konferansen som WSWS kritiserte var lite mer enn en offentlig audition for de som ville søke høye stillinger i den ødeleggende operasjonen Trump-administrasjonen forbereder for folkehelsen. Den var rettet mot å framstille Great Barrington-erklæringen som et bidrag til vitenskapen som hadde provosert fram kontroverser som nå skulle overvinnes av høflige utvekslinger av akademiske synspunkter.
Jonathan Levin, dekan ved Stanfords Graduate School of Business, erklærte i hans bemerkninger: «Da jeg ble invitert til å delta i arrangementet ... det var med forståelsen å bringe folk med forskjellige perspektiver til å delta i en dag med diskusjoner, og på den måten reparere noen av riftene som ble åpnet under Covid.»
Han hevdet å være overrasket over at helseforskere ikke var åpne for å «reparere disse riftene» eller gjenoppta «ny tenkning» tilbudt av slike som Bhattacharya. Men hensikten med konferansen var å hevde at de objektive historisk beviste prinsippene for folkehelse var, tross alt, dogmatiske og feilaktige, og at den initielle responsen på pandemien – midlertidige lockdowns og skolestenginger – var feiloppfatninger. Ikke bare forårsaket disse tiltakene angivelig uopprettelig skade på økonomien og på barn, de var på en eller annen måte ansvarlig for de overtallige dødsfallene som akkumulerte.
Levin uttrykte bekymring: «Som en observatør og leder av dette universitetet, jeg fant den episoden nedslående på en måte som går forbi detaljene ved denne hendelsen. Vi har mange anliggender i dag på Stanford og på andre campuser der synspunktene er delte.» Han fornemmet åpenbart, med en viss frykt, at motstanden mot massedød under pandemien og motstand mot massedød i Gaza i dag henger sammen.
Gitt det sammenlignbart høye antallet dødsfall per capita erfart i land som først adopterte politikken for «flokkimmunitet» promotert av Bhattacharya og andre, denne politikken for masseinfeksjon er ensbetydende med sosialt mord.
Det må bemerkes at strategien for eliminering forblir levedyktig, fordi den tekniske kunnskapen og forståelsen av SARS-CoV-2-virusets karakter er godt forstått. Det som mangler er finansmarkedenes vilje til å investere i slike tiltak eller akseptere tapene av profitter tilknyttet selv det minste avbrudd av produksjon.
Som dr. Yaneer Bar-Yam og kolleger fra New England Complex Systems Institute skrev i 2020:
Utfordringen med å regulere reiser under en pandemi er at reisen har både indirekte økonomiske fordeler og indirekte økonomiske kostnader. Kostnaden av en tapt forretningsreise eller en fritidsreise er svært varierende, det samme er de økonomiske kostnadene av induserte utbrudd, så vel som sykdom, lidelse og død som kan oppstå. Ønsketenkning basert på betingelser uten pandemi kan dessverre lede beslutningstaking, slik at det trengs klarhet både om hva som er kjent og hva som ikke er kjent, for effektiv handling.
Bar-Yam og hans kolleger besørger faktisk et viktig rammeverk for å anvende midlertidige nedstenginger som del av en internasjonal strategi for å oppnå eliminering. Selv om disse tiltakene krever betydelige investeringer, deres levetid og økonomiske besparelser er tilsvarende. Disse midlertidige nedstengingene kan i tillegg anvendes til å adressere manglende tiltak for folkehelsen, som investeringer i infrastruktur og teknologi for rein luft, som HEPA-filtrering og Far-UV-bestråling, sammen med massive investeringer for å forske og utvikle mer effektive vaksiner og behandlinger.
Gitt Bhattacharyas angivelige folkehelsepolitiske legitimeringer skulle man tro at disse konseptene ville være i fronten for hans arbeid. Men som det er åpenbart, Covid-19-pandemien var en utløsende hendelse som har avslørt og akselerert reaksjon blant ulike sosiale sjikt. Bhattacharya, som lett har gitt etter for denne reaksjonen, har tilbudt makthaverne hans tjenester. Han oppfordrer ikke til noen framtidige nedstenginger og ingen framtidige responser.
I mellomtiden, noen få hundre miles unna Stanford-campus i Californias Central Valley, blir kadavere av storfe infisert med H5N1-fugleinfluensa etterlatt i veikanten, tillatt å råtne i sola, mens dusinvis av arbeidere allerede har blitt syke på tvers av USA.