For fem år siden, den 11. mars 2020, erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) Covid-19 som en global pandemi. Dette markerte et kritisk knutepunkt i det som skulle bli den verste globale folkehelsekrisen siden influensapandemien 1918–1920, og påvirket helsen og livene til hele verdens befolkning dypt og destabiliserte det sosiale og politiske livet i alle land.

Denne dystre årsmarkeringen har blitt møtt med nesten universell taushet fra det politiske etablissementet og selskapsmedia i alle land. Praktisk talt hver spalte publisert har minimert den katastrofale karakteren av pandemien og referert til den i fortid, til tross for det faktum at Covid-19 fortsetter å ramme og drepe millioner av mennesker globalt hvert år.

Den kumulative belastningen av pandemien er vanskelig både å kvantifisere og forstå. Overskytende dødsestimater indikerer at omtrent 30 millioner mennesker nå har dødd globalt av akutt Covid-19-infeksjon, eller de utallige negative helseeffektene viruset har på kroppen.

Long Covid, først dokumentert av pasienter i mai 2020, påvirker nå over 400 millioner mennesker globalt. Tallrike studier har vist at SARS-CoV-2, viruset som forårsaker Covid-19, kan vedvare i alle organsystemer og til og med krysse blod-hjerne-barrieren, og produsere over 200 dokumenterte symptomer som ofte er invalidiserende. Covid-19-infeksjoner har blitt definitivt knyttet til økt risiko for hjerteinfarkt, hjerneslag, nyresykdom, lungeskade, immunforstyrrelser, et bredt spekter av nevrologiske lidelser og mer.

Flere vitenskapelige studier har vist at risikoen for å utvikle Long Covid forsterkes av hver ny infeksjon. Data fra avløpsvann, nå det eneste pålitelige måldata for å spore spredningen av pandemien, viser at gjennomsnittsamerikaneren har blitt infisert av Covid-19 nesten fire ganger. På det nåværende utviklingsforløpet vil dette tallet nå åtte infeksjoner per person innen mars 2030. En lignende realitet eksisterer utvilsomt over hele verden.

Hva forårsaket denne katastrofen, og hvem har ansvaret?

I den mest fundamentale forstand er det kapitalistiske systemet – basert på oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater og underordningen av sosiale behov til privat profitt – kilden til den sosialt kriminelle politikken implementert globalt som respons på pandemien.

Det selskaps-finansielle oligarkiet som opererer samfunnet bestemte i utgangspunktet at ingenting ville bli gjort for å forstyrre strømmen av profitt og oppgangen i aksjemarkedet. Deres mål var å bruke pandemien til å fastslå at hovedinteressen og det politiske mål for borgerlige regjeringer under alle betingelser er å øke deres rikdom og øke utbytting.

Innen WHO erklærte en pandemi hadde det gått litt over to måneder siden det vitenskapelige miljøet ble klar over at et farlig nytt koronavirus var oppdaget. Helt fra begynnelsen av gikk kritisk tid tapt. Som det seinere ble avslørt ble Trump-administrasjonen og andre regjeringer informert tidlig i februar 2020 om de enorme farene reist av Covid-19, men valgte bevisst ikke å koordinere en internasjonal reaksjon, og adopterte i stedet en politikk av «ondsinnet omsorgssvikt».

Innen midten av februar hadde det blitt klart at USA og verden konfronterte et dødelig patogen, og hvis det ikke ble iverksatt raske tiltak, ville spredningen potensielt resultere i døden til millioner av mennesker over hele verden. Innen dette ble anerkjent av befolkningen, kort tid etter at det første dødsfallet i USA fant sted 29. februar 2020, var det et generelt sjokk.

Sykehus i de første episentrene for virusoverføring ble raskt oversvømmet med pasienter, med helsetjenestepersonell anstrengt til bristepunktet, hvis de ikke ble smittet eller drept på grunn av utilstrekkelig eller ikke-eksisterende beskyttelser. Overylte likhus og graving av massegraver ble allestedsnærværende. Disse grufulle scenene i USA, Italia og over hele verden dominerte den offentlige bevisstheten, med forventning om at regjeringen ville reagere og iverksette nødvendige tiltak for å prioritere liv.

Men det eneste landet i verden som initielt implementerte de nødvendige tiltakene for å redde liv og beskytte deres befolkning var Kina. Voksende sinne i den kinesiske arbeiderklassen i januar 2020 tvang regjeringen til å være banebrytende for den historiske Zero-Covid-politikken i Hubei-provinsen 23. januar 2020, som involverte nedstenginger, massetesting, streng kontaktsporing og andre lenge etablerte folkehelsetiltak. Syttiseks dager seinere kom Kina ut av nedstengninger og gjenopptok et relativt normalt liv samtidig som de opprettholdt en kraftig testing-og-sporings-politikk i de følgende to-og-et-halvt-årene, før verdensimperialismen presset Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) til å skrote denne livreddende politikken, som førte til 1-2 millioner dødsfall.

Utenfor Kina, i midten av mars 2020, raste koronaviruset gjennom arbeidsplasser og skoler i alle storbyregioner på kloden. Dette fikk bilarbeidere, lærere og andre deler av den internasjonale arbeiderklassen til å tvinge ned stenging av uvesentlige arbeidsplasser og skoler for å redde liv.

Da aksjemarkedene stupte på Wall Street og globale finanssentre ble all innsats fra det politiske etablissementet rettet mot å redde bankene. I stedet for å implementere et systematisk program for å redde liv og motvirke viruset, var styringselitens hovedprioritet å redde kapitalismen og stoppe det frie fallet på Wall Street.

Den 22. mars 2020 publiserte New York Times en ytringskronikk av deres «keiserlige budbringer» Thomas Friedman, som myntet det nye mantraet for tilbake-til-arbeid-kampanjen: «Kuren kan ikke bli verre enn sykdommen.» Denne kampanjen oppnådde damp uka etter at Loven CARES ble vedtatt, som satte i gang slusingen av billioner av dollar til de rike mens tusenvis av arbeidere og pensjonister snart døde hver dag.

Hele det offisielle narrativet skiftet fra angivelig å reddet liv til den raske gjenåpningen av økonomien. Dette sammenfalt med den utbredte promoteringen av «flokkimmunitet»-politikken med bevisst masseinfeksjon, som Sverige var pioner for. Denne pseudo-vitenskapelige politikken var basert på den uredelige påstanden at folk, når de først ble smittet med Covid-19, ville være for alltid immune mot sykdommen. Bortsett fra dens umenneskelige karakter, gjorde dette totalt falske antagelser om viruset, mens de ignorerte de historiske dataene om de vidtrekkende konsekvensene av infeksjon med koronavirus, som dokumentert etter SARS-CoV-1-utbruddet i 2002-2004.

Oppvarmede eugeniske og fascistiske forestillinger ble framsatt, med en moderne «survival of the fittest»-patos som gjennomsyret enhver tale og politikk fra Donald Trump, Boris Johnson, Jair Bolsonaro og deres medtenkere internasjonalt. Den moderne promoteringen av malthusianismen fikk karakteren av en dødsfeiring.

I USA førte valget av Joe Biden ikke til noen fundamental endring. Til tross for løfter om å «følge vitenskapen» fortsatte Biden underordningen av folkehelsen til kravene fra Wall Street. Utrullingen av livreddende vaksiner – som var en virkelig massiv prestasjon av moderne vitenskap – ble underordnet privat profitt og vaksinenasjonalisme. Til i dag har det store flertallet av mennesker i lavinntektsland aldri fått to doser antiCovid-vaksiner, inkludert 68 prosent av afrikanere.

Etter initielt å ha fulgt en «bare vaksine»-strategi og aktivt frarådet bruk av ansiktsmasker og andre folkehelsetiltak, hilste Biden-administrasjonen i november 2021 framveksten av den svært smittsomme og vaksineresistente Omikron-varianten med utilslørt glede. I løpet av den påfølgende perioden demonterte de vedvarende hele pandemiovervåkingssystemet, og innen sommeren etter vedtok Det hvite hus eksplisitt «Covid for alltid»-politikken med uendelig masseinfeksjon, død og svekkelse.

To-parti-angrepet på vitenskapen som respons på Covid-19-pandemien har forkrøplet folkehelsefeltet, og satt scenen for neste pandemi. I løpet av det siste året har Biden-administrasjonen ikke gjort noe for å stoppe spredningen av H5N1-fugleinfluensaen blant melkekyr, til tross for at fugleinfluensa historisk sett har en dødsrate på 50 prosent blant mennesker.

Bidens katastrofale politikk, inkludert normaliseringen av massedød og svekkelse fra Covid-19, skapte betingelsene for returen av Trump til Det hvite hus og bekreftelsen av Robert F. Kennedy jr. til å lede de 13 etatene under Department of Health and Human Services (HHS). Kennedy, den mest beryktede leverandøren av antivaksinedesinformasjon i verden, sår allerede tvil om vaksiner som respons på det økende utbruddet av meslinger i Texas og sørvest-delstatene, som så langt har drept to mennesker.

Forrige uke holdt Senatet bekreftelseshøringer for Jay Bhattacharya, Trumps valg til å lede National Institutes of Health (NIH). Velkjent som medforfatter av Great Barrington-erklæringen, «flokkimmunitets»-manifestet, ble Bhattacharya ikke spurt av en eneste demokrat om hans kriminelle rolle under pandemien.

De initielle ukene av den andre Trump-administrasjonen har vært preget av ei rekke alarmerende handlinger, inkludert:

• USAs tilbaketrekning fra WHO, som undergraver den globale innsatsen for å spore og respondere på pandemier;

• En enestående kneblingsordre er blitt pålagt alle 13 etatene innen HHS, som undertrykker viktig folkehelseinformasjon; og

• Sparkingen av over 5 000 ansatte i HHS, CDC, NIH og FDA, målrettet mot forskere og folkehelsepersonell.

Et sentralt mål for Trump-administrasjonen er å ødelegge Social Security, Medicare og Medicaid, programmer som titalls millioner amerikanere er avhengige av for å overleve. Dette er den logiske forlengelsen av to-parti pandemipolitikken rettet mot å avlive eldre og senke forventet levealder, som en nylig studie anslår har spart $ 156 milliarder i sosiale utgifter.

Pandemien avslørte at posisjonen til betydelige deler av styringseliten var at flere mennesker burde ha dødd. Fra den fraksjonen, representert i USA av Trump, republikanerne og deres støttespillere som fascistmilliardæren Elon Musk, ble tiltakene som ble tatt for å redde liv ansett som en tapt mulighet til å tynne ut blandt de eldre og kutte utgifter til Social Security, Medicare og Medicaid.

Gjennom hele pandemien har World Socialist Web Site ført en uopphørlig kamp for vitenskapelig sannhet. Vi har avslørt løgnene til regjeringer og media, forsvart prinsipielle forskere mot angrep, og forfektet en vitenskapelig politikk for global eliminering, den eneste levedyktige strategien mot pandemien. Globale arbeideres gransking av Covid-19-pandemien, initiert av WSWS, står som et vitnesbyrd om vår forpliktelse til å avdekke sannheten og stille de ansvarlige til ansvar.

Pandemien er på ingen måte over. Nye varianter fortsetter å dukke opp, og trusselen om nye patogener som fugleinfluensa er stor. Denne vinteren har konvergensen av Covid-19 med andre luftveissykdommer nok en gang overveldet helsevesenet, med over 20 000 amerikanere som dør av sesonginfluensa. I denne sammenhengen gjentar WSWS følgende krav:

• For en umiddelbar slutt på «Covid for alltid»-politikken og implementeringen av vitenskapsbaserte folkehelsetiltak! Dette inkluderer universell bruk av ansiktsmasker, omfattende testing og kontaktsporing, forbedret ventilasjon i alle offentlige rom og økonomisk støtte til de som er berørt av pandemien.

• For en massiv investering i forskning og utvikling av neste generasjons vaksiner og behandlinger! Dette må kombineres med en global innsats for å sikre universell tilgang til disse livreddende verktøyene.

• For en fundamental reorganisering av samfunnet basert på sosialistiske prinsipper! Dette er den eneste måten å sikre at folkehelsen prioriteres framfor privat profitt, og at alle menneskers behov blir dekket.

Covid-19-pandemien har avslørt kapitalismens manglende evne til å håndtere massesamfunnets problemer, og at dette sosiale systemet er i en avansert tilstand av regresjon. Arbeiderklassen må trekke de nødvendige konklusjonene og ta opp kampen for en sosialistisk framtid. Dette er den eneste veien til å få slutt på pandemien og bygge en verden fri for utbyttelse, undertrykkelse og dødsfall som kan forebygges.