Dette er sjette og avsluttende del av serien. Del én ble publisert på norsk 22. august, og del to 24. august. Del tre ble publisert 26. august, ogdel fire 31. august.Del 5 ble publisert 3. september.

I løpet av det siste året av sitt liv befattet Trotskij seg med kritiske spørsmål om historisk perspektiv reist av utbruddet av den andre verdenskrig. Hvorfor hadde 1917-revolusjonen i Russland – som ble utropt av bolsjevikene som et forvarsel for sosialistisk verdensrevolusjon – blitt etterfulgt av nederlagene for arbeiderklassen i Italia, Kina, Tyskland og Spania, for bare å nevne de politiske katastrofene med de mest tragiske konsekvensene? Hvorfor hadde Den store depresjonen – det største økonomiske sammenbruddet i kapitalismens historie – ikke ført til sosialisme, men i stedet til fascisme og krig? Og til slutt, hvorfor hadde arbeiderstaten grunnlagt på basis av Oktoberrevolusjonen utartet til et monstrøst totalitært regime?

Svaret gitt av hærskarer av småborgerlige intellektuelle og forhenværende radikalere var at nederlagene beviste fallitten for marxisme og hele perspektivet for sosialistisk revolusjon. Trotskij hadde i en artikkel forfattet i mars 1939 beskrevet disse sjiktenes politiske psykologi og utsyn:

Makt ikke bare erobrer, men den «overbeviser» også på sin egen måte. Reaksjonens inntreden ødelegger ikke bare partier fysisk, men dekomponerer også mennesker moralsk. Mange Radikale herrer har deres hjerter i deres sko. Deres skrekk i møte med reaksjonen oversetter de til den immaterielle og universelle kritikkens språk. «Noe må være galt med gamle teorier og metoder!», «Marx tok feil ...», «Lenin klarte ikke å forutse ...» Noen går til-og-med enda lenger. «Den revolusjonære metoden har vist seg å være bankerott.» [1]

De demoraliserte intellektuelle konkluderte med at marxismens største feil var at den hadde tilskrevet arbeiderklassen et revolusjonært oppdrag som den ikke kunne oppfylle. Den essensielle årsaken for alle katastrofene på 1920- og 1930-tallet var å finne i arbeiderklassens ikke-revolusjonære karakter.

Stiftelsesdokumentet for Den fjerde internasjonale begynte med en eksplisitt avvisning av antimarxistenes ahistoriske nederlagsperspektiv. Det fundamentale problemet i epoken av kapitalismens dødskramper var ikke fraværet av en revolusjonær klasse, men heller fraværet av et revolusjonært lederskap i stand til å lede arbeiderklassen til erobringen av makten.

Trotskij skrev: «Den verdenspolitiske situasjonen som en helhet, er hovedsakelig karakterisert av en historiske krise for proletariatets lederskap.» [2]

Denne velkjente erklæringen blir ofte lest som bare en formaning, ment å skulle inspirere Den fjerde internasjonales kader med en svevende retorisk erklæring om partiets politiske oppdrag. En slik tolkning treffer ikke utsagnets reelle signifikans, som er en konsis oppsummering av den vesentlige lærdommen som måtte trekkes av arbeiderklassens mange nederlag.

Marx skrev i 1845, i den andre Teser om Feuerbach: «Tvisten om tenkningens virkelighet eller ikke-virkelighet, som isolerer seg fra praksis, er et rent skolastisk spørsmål.» [3] Trotskij gjennomarbeidet dette grunnleggende konseptet for filosofisk materialisme, i konteksten av den sosialistiske revolusjonens skjebne, som basis for formuleringen av åpningen av stiftelsesdokumentet for Den fjerde internasjonale, og som essens fastslo han at alle diskusjoner om arbeiderklassens revolusjonære eller ikke-revolusjonære karakter, annet enn granskningen av klassens ledende partiers og organisasjoners praksis, er abstrakte, uten politisk innhold, og falske.

Essayet Trotskij arbeidet med på tidspunktet for hans død var viet til en substansiering av hans konsept om lederskapskrisen. Det hadde tittelen «Klassen, partiet og lederskapet: Hvorfor ble det spanske proletariatet beseiret? (Spørsmål om marxistisk teori).» Artikkelen, som avsluttes brått og plutselig midt i en setning, ble publisert i desember 1940-utgaven av Fourth International, fire måneder etter Trotskijs død. Selv om det er ufullstendig rager essayet – både fra et filosofisk-teoretisk og et politisk synspunkt betraktet – blant de mest dyptloddende redegjørelser for den dialektiske relasjonen mellom de objektive og subjektive faktorene i den revolusjonære prosessen i epoken av kapitalismens dødskramper.

Trotskijs essay ble skrevet som respons på den fiendtlige omtalen publisert i det franske radikale tidsskriftet Que Faire, om en pamflett med tittelen Spania Forrådt. Pamflettens forfatter var Mieczyslaw Bortenstein, et medlem av Den fjerde internasjonale, som skrev under pseudonymet M. Casanova. Bortenstein hadde kjempet i Spania, hvor han egenhendig var vitne til stalinistenes sabotering av revolusjonen. Selv om pamfletten var grunnleggende påvirket av Trotskijs avsløring av Folkefronten og hans kritikk av POUMs sentristiske politikk, trakk den i vesentlig grad på forfatterens personlige erfaringer i Spania. Bortsett fra denne éne pamfletten er det relativt lite informasjon tilgjengelig om Bortensteins politiske aktiviteter. Det er imidlertid kjent at hans liv endte tragisk i en alder av 35. Etter nazistenes overtakelse av Frankrike ble Bortenstein arrestert av Vichy-regjeringen og til slutt deportert til utryddelsesleiren i Auschwitz, hvor han ble myrdet i 1942.

Bortenstein skrev sin pamflett etter at den stalinist-dominerte Folkefront-regjeringen overga Barcelona, uten motstand, til fascisthæren ledet av Franco. Overgivelsen av det som hadde vært arbeiderrevolusjonens citadell var kulmineringen av Folkefrontens svik. I pamflettens introduksjon skrev Casanova-Bortenstein:

Jeg må forklare hva som nettopp har skjedd, på grunnlag av min egen erfaring. Jeg må rapportere de klare fakta. Jeg vil beskrive hvordan strategiske stillinger av avgjørende betydning ble forlatt uten kamp, hvordan forsvarsplaner ble overlevert til fienden av en forrædersk generalstab, hvordan krigsindustrien ble sabotert og økonomien desorganisert, hvordan de beste militante fra arbeiderklassen ble myrdet, og hvordan fascistspioner ble beskyttet av «Det republikanske» politiet, for å få forklart hvordan proletariatets revolusjonære kamp mot fascismen ble forrådt, og Spania ble overgitt til Franco.

Min analyse og de fakta jeg skal beskrive, går tilbake til ett og samme tema: Folkefrontens kriminelle politikk. Bare arbeidernes revolusjon kunne ha beseiret fascismen. Hele den politiske orienteringen til lederne for Republikanerne, Sosialistene, Kommunistene og Anarkistene arbeidet for å få tømt og tappet arbeiderklassens revolusjonære energi. «Vinn krigen først, og gjør revolusjonen etterpå!» – dette reaksjonære slagordet var å få drept revolusjonen, bare for å tape krigen etterpå. [4]

Casanova-Bortenstein erklærte at det var kritisk at lærdommene fra den spanske katastrofen ble tilegnet og forstått, og han erklærte: «Hverken Sosialisme eller Marxisme mislyktes i Spania, men det gjorde de som så kriminelt forrådte begge deler.» [5]

Den fiendtlige omtalen av Bortensteins pamflett publisert i Que Faire, et tidsskrift produsert av dissidenter og tidligere medlemmer av Kommunistpartiet i Frankrike (PCF), eksemplifiserte småborgerlige sentristers kyniske holdning. Den angrep Bortenstein for å konsentrere seg om partiene og den politiske orienteringen som ansvarlig for nederlaget, heller enn å fokusere på den spanske arbeiderklassens karakter og kvaliteter – fremfor alt dens «umodenhet» – som gjorde den ute av stand til å beseire fascismen. Que Faire hevdet: «Vi blir gjetet inn på den rene demonologiens domene; den kriminelle som er ansvarlig for nederlaget er den overordnede Djevelen, Stalin, understøttet av anarkistene og alle de andre små djevlene; de revolusjonæres Gud sendte dessverre ikke en Lenin eller en Trotskij til Spania, som Han gjorde i Russland i 1917.» [6]

Trotskij gjorde Que Faires angrep på Bortensteins pamflett til gjenstand for en skoldende kritikk. «Det teoretiske hovmodet» i Que Faires omtale, skrev han, «blir gjort desto mer storslagent av det faktum at det er vanskelig å forestille seg hvordan en så stor mengde banaliteter, vulgariteter og feiltakelser, helt spesifikt av den konservative filistinske varianten, kunne komprimeres ned til så få linjer.» [7]

Det sentrale formålet for Que Faires omtale var å frita partiene, organisasjonene og individene i lederskapet for arbeiderklassen for alt ansvar for fiaskoen i Spania. Skyld for «massenes falske politikk» skulle ikke legges på de politiske opphavsmenn, men på arbeiderklassen, som på grunn av dens «umodenhet» var tilbøyelig til å følge ei feilaktig politisk linje. Dette argumentet utpønsket av forfatteren av Que Faire-omtalen var en foraktelig unnskyldning for arkitektene for nederlag. Trotskij skrev:

Enhver som søker etter tautologier [o. anm.: sirkellogikk], kunne generelt sett ikke finne en flatere en. En «massenes falske politiske orientering» forklares med massenes «umodenhet». Men hva er massenes «umodenhet»? Åpenbart deres anlegg for falsk politisk orientering. Akkurat hva den falske politiske orienteringen besto av, og hvem som var dens initiativtakere, massene eller lederne – blir forbigått i taushet av vår forfatter. Ved hjelp av tautologi lesser han ansvaret av på massene. Dette klassiske trikset, som anvendes av alle forrædere, desertører og deres forfektere, er spesielt avskyelig i forbindelse med det spanske proletariatet. [8]

Men, argumenterte apologetene, selv om den spanske arbeiderklassens ledere var slette og dårlige, var det ikke massenes skyld at de fulgte de dårlige lederne? Som respons på slikt ondsinnet sofisteri påpekte Trotskij – der han substansierte Bortensteins øyenvitneskildring – at arbeiderklassen igjen og igjen hadde forsøkt å bryte gjennom de politiske barrikadene reist av stalinistene, sosialdemokratene og anarkistene; og at hver gang arbeiderklassen var i ferd med å komme på offensiven, anvendte deres bedragerske ledere makt til støtte for kontrarevolusjonære politiske orienteringer. Arbeiderklassens opprør mot Folkefront-regjeringens forræderske politikk, i Barcelona i mai 1937, ble nådeløst undertrykt. Trotskij skrev:

Man må forstå nøyaktig ingenting i sfæren av de innbyrdes relasjoner mellom klassen og partiet, mellom massene og lederne, for å kunne gjenta den hule uttalelsen at de spanske massene bare fulgte deres ledere. Det eneste som kan sies er at massene, som til enhver tid forsøkte å trenge seg frem til riktig kurs, i selve kampens hete fant det bortenfor deres krefter å få fremskaffet et nytt lederskap, korresponderende til revolusjonens krav. [9]

Trotskij påminnet det utslitte epigrammet at ethvert folk får den regjering det fortjener. Anvendt på sfæren av sosial kamp ville dette argumentet hevde at hver klasse får det lederskap den fortjener. Følgelig, når arbeiderne har dårlige ledere er det hva de fortjener; for de er ikke i stand til å femskaffe noen bedre. Trotskij responderte på dette formelle og mekaniske argumentet.

I virkeligheten er lederskapet slett ikke bare en «refleksjon» av en klasse, eller produkt av klassens egen frie skaperkraft. Et lederskap formes i prosessen av sammenstøt mellom de forskjellige klassene, eller av friksjonen mellom de forskjellige sjiktene innen en gitt klasse. Lederskapet, når det først har oppstått, hever seg alltid over sin klasse, og blir derved disponert for press og innflytelse fra andre klasser. Proletariatet kan over en lang tid «tolerere» et lederskap som allerede har gjennomgått en fullstendig indre degenerering, men som enda ikke har vært utsatt for anledningen til å gi uttrykk for denne degenereringen under store begivenheter.

Et stort historisk sjokk er nødvendig for skarpt å åpenbare motsetningen mellom lederskapet og klassen. De mektigste historiske sjokkene er kriger og revolusjoner. Nettopp av den grunn blir arbeiderklassen ofte tatt på senga av krig og revolusjon. Men selv i tilfeller der det gamle lederskapet har avslørt sin indre korrupsjon, kan ikke klassen umiddelbart improvisere frem et nytt lederskap, spesielt ikke dersom klassen ikke har arvet fra den forrige perioden sterkt revolusjonære kadre i stand til å utnytte det gamle ledende partiets sammenbrudd. Den marxistiske tolkningen av de innbyrdes relasjoner mellom en klasse og dens lederskap, det vil si den dialektiske og ikke den skolastiske, etterlater ikke en eneste stein av vår forfatters legalistiske sofistikk som ikke er snudd. [10]

Borgerlig kritikk av marxisme – spesielt som den blir utbredt i akademia – hevder generelt at deterministisk filosofisk materialisme ikke tar nok hensyn til «den personlige faktor» i historien. Marxisme, som fokuserer på samfunnets sosioøkonomiske relasjoner og klassestruktur, tar ikke med i betrakning bevissthetens innflytelse, spesielt i dens suprahistoriske og irrasjonelle manifesteringer, hva angår samfunnets kaotiske utvikling. Denne kritikken, som tilskriver marxismen en rigid separering av objektive og personlige faktorer, kombinerer uvitenhet med forvrengning og direkte forfalskning. Et sentraltema i Trotskijs skrifter over en periode på mange år hadde vært den personlige faktorens avgjørende rolle – der han tildelte politiske lederes rolle en spesiell betydning – i det å avgjøre resultatet av revolusjonære kamper. Mest kjent er at Trotskij, med en oppføring i dagboka han førte i 1935, hadde understreket den kritiske rollen Lenin spilte for Oktoberrevolusjonens seier. «Hadde ikke jeg vært til stede i Petersburg i 1917, så hadde Oktoberrevolusjonen likevel funnet sted – betinget at Lenin var til stede og hadde kommandoen.» [11]

I sin tilbakevisning av Que Faire vendte Trotskij tilbake til Lenins rolle for Oktoberrevolusjonen. Han avfeide pamflettomtalens erstatning av «mekanistisk determinisme for den dialektiske kondisjoneringen av den historiske prosessen» og «de billige beskyldningene om individers rolle, gode og dårlige». Klassekampen utspiller seg ikke som en supramenneskelig prosess. Ekte mennesker er involvert, og deres handlinger spiller en rolle – i noen tilfeller avgjørende roller – i det å avgjøre om det revolusjonære opprøret oppnår suksess eller ender i fiasko, eller til-og-med om det i det hele tatt engang finner sted. «Lenins ankomst til Petrograd den 3. april 1917 dreide bolsjevikpartiet i tide, og gjorde det mulig for partiet å lede revolusjonen til seier.» [12] Trotskij fortsatte:

Våre vismenn kan si at hadde Lenin avgått i utlandet ved begynnelsen av 1917, så ville Oktoberrevolusjonen ha funnet sted «likevel». Men sånn er det ikke. Lenin representerte ett av de levende elementene i den historiske prosessen. Han personifiserte erfaringen og skarpsyntheten til den mest aktive delen av proletariatet. Hans rettidige opptreden på revolusjonens arena var nødvendig for å mobilisere fortroppen, og besørge den en anledning til å samle arbeiderklassen og bondemassene. Politisk lederskap i de avgjørende øyeblikkene av historiske dreininger kan bli en like avgjørende faktor som overkommandoens rolle under kritiske øyeblikk av krig. Historie er ikke en automatisk prosess. Ellers, hvorfor ledere? hvorfor partier? hvorfor programmer? hvorfor teoretiske feider? [13]

Bortenstein bemerket bittert i sin pamflett at alle partiene og individene, som med deres politiske feiltak og til-og-med direkte forræderi sikret den spanske revolusjonens nederlag, i etterkant hevdet at ikke noe annet resultat var mulig. «Dersom vi lytter til forklaringene fra lederne for Folkefronten, medregnet anarkistene, og dersom vi tar disse forklaringene på alvor, da er alt vi har å gjøre det å fortvile over alt, og miste håpet om proletariatets revolusjonære kapasitet, dets fremtid og til-og-med dets historiske oppdrag.» [14] Det manglet ikke på unnskyldninger for nederlaget.

Ifølge våre småborgerlige Folkefront-demokrater var alt uunngåelig. Republikanerne og Sosialistene rettferdiggjorde nederlaget med fascistenes militære overlegenhet, og Kommunistene med eksistensen av et pro-Fascist-borgerskap (for en oppdagelse!) som med dets politikk for ikke-intervensjon favoriserte Franco. De glemte å legge til at de støttet [Frankrikes] Blum-regjering, som innviet denne [Folkefront-] politikken. Anarkistene begrunnet deres kapituleringer og gjentatte svik med utpressingen utført av russerne gjennom våpenforsyningene de sendte til Republikanerne. Hva angår POUM, ble partiet også med i det fatalistiske koret, og sa: «Vi var for svake, og vi måtte følge de andre, og fremfor alt kunne vi ikke bryte enheten.» Dermed var alt uunngåelig. Det som skjedde måtte skje, og det var på forhånd skrevet i Koranen ... [15]

Trotskij støttet, i en storslått passasje, helhjertet Bortensteins tiltale av den selvrettferdigende fatalismen til de som ledet de spanske arbeiderne til nederlag:

Denne impotente filosofien, som søker å få begrunnet og berettiget nederlag som et nødvendig ledd i kjeden av den kosmiske utvikling, er fullstendig ute av stand til å stille spørsmålet, og de nekter å stille det, om slike konkrete faktorer som programmene, partiene, og personlighetene som var nederlagets arrangører. Denne fatalismens og sammenbruddets filosofi står diametralt motsatt til marxismen som teorien for revolusjonær handling. [16]

                                                             * * * * *

Trotskij fortsatte å jobbe med sin biografi om Stalin. Siste kapittel av det ufullendte bindet har tittelen «Den termidorianske reaksjon» [o. anm.: en kontrarevolusjon, ofte karakterisert av diktatur, for å gjenopprett lov-og-orden (ref. Merriam-Webster)], der han presenterte et knusende portrett og evaluering av Stalin og hans medløpere.

Du vil generelt sett i stalinismens leir ikke finne en eneste begavet forfatter, historiker eller kritiker. Det er et kongerike av arrogante middelmådigheter. Derfor den letthet hvorved høyt kvalifiserte marxister ble erstattet av tilfeldige og annenrangs mennesker som har mestret kunsten å manøvrere byråkratisk. Stalin er den mest fremragende middelmådigheten i det sovjetiske byråkratiet. Jeg kan ikke finne noen annen definisjon enn denne. [17]

Omformingen av Stalin til et «geni» var byråkratiets verk, som i ham fant et brutalt instrument for dets streben etter privilegium. Myten om Stalin, utviklet fra løgner, var byråkratiets skapelse. Trotskij bemerket: «Denne løgnens massive, organiske, uovervinnelige karakter er det ubestridelige beviset for at det ikke bare er et spørsmål om et individs personlige ambisjoner, men noe umåtelig større: Den nye kasten av privilegerte oppkomlinger måtte ha sin egen mytologi.» [18]

Hele den kulturelle utviklingen i Sovjetunionen ble kvalt av det byråkratiske regimet. Trotskij skrev: «Litteraturen og kunsten i den stalinistiske epoken vil gå inn i historien som eksempler på den mest absurde og servile bysantinismen.» [19] Selv de genuint begavede kunstnerne ble tvunget til å prostituere seg i Stalins tjeneste. Trotskij refererte et dikt av Alexis Tolstoy der Stalin er portrettert som en guddommelighet: «Du, nasjonenes skinnende sol, / Vår tids usenkelige sol,» osv. Der han kommenterte disse verselinjene skrev Trotskij: «For å kalle ting ved deres rett navn, denne poesien minner mer om gryntingen til en gris.» [20]

Selv sovjetarkitekturen ble forvrengt og forringet av Stalin. Sovjetenes hus, bygget etter Stalins spesifikasjoner, var «en monstrøs bygning, som med sin imponerende ubrukelighet og grove storslagenhet besørger det konkrete uttrykk for et brutalt regime blottet for ideer eller perspektiv.» [21] Hva angår filmer ble deres regissører og skuespillere tvunget til å ta instruksjoner fra Stalin. Deres eneste formål ble diktatorens forherligelse. «På denne måten har den sovjetisk kinomatografien, som viste en så lovende start, blitt drept stein død.» [22]

Angående mannen Stalin, i den grad den levende personen kunne skilles fra myten han var innkapslet i, understreket Trotskij at hans essensielle karakter var «personlig, fysisk grusomhet, det som vanligvis kalles sadisme.» [23]

Ute av stand til å appellere til massenes beste instinkter appellerer Stalin til deres lavest instinkter – til uvitenhet, intoleranse, trangsynthet, primitivitet. Han søker kontakt med dem gjennom grove uttrykk. Men denne grovheten fungerer også som en kamuflasje for hans list. Han legger all sin lidenskap inn i nøye utpøskning av planer, som alt annet blir underordnet. Som han avskyr autoritet! Og hvordan han elsker å pålegge den! [24]

Om sin egen subjektive holdning til Stalin skrev Trotskij, på biografiens nest-siste side:

Det poenget som jeg nå tar opp er unikt. Jeg føler derfor at jeg er berettiget til å si at jeg aldri har underholdt noen følelse av hat til Stalin. Det er mye sagt og skrevet om mitt såkalte hat til Stalin, som tilsynelatende skal fylle meg med dystre og urolige vurderinger. Til alt dette kan jeg bare trekke på skuldrene. Våre veier skiltes for så lenge siden at uansett hvilket personlig forhold det var mellom oss, så er det forlengst fullt og helt slukket. For min del, og i den grad jeg er et redskap for historiske krefter, som er fremmede og fiendtlig innstilte mot meg, er mine personlige følelser overfor Stalin ikke til å skille fra mine følelser for Hitler eller den japanske Mikado. [25]

                                                           * * * * *

Verden av 1940 syntes å gjennomleve et mareritt. Hvor skjør og hjelpeløs sivilisasjon virket i møte med fremrykkende barbari! Under presset av reaksjon mistet selv de mest intelligente, følsomme representantene for den europeiske intelligentsiaen alt håp. Walter Benjamin, som levde i et prekært eksil, oversatte sin personlige fortvilelse til et sykelig demoralisert «Om konseptet historie». Hitlerisme var ikke negasjonen av sivilisasjonen, men dens sanne essens. Han mente: «Det er ikke noe dokument av kultur som ikke samtidig er et dokument av barbari. Og akkurat som et slikt dokument aldri er fritt for barbari, så setter barbari sitt spor i måten det ble overført fra en hånd til en annen.» [26]

Benjamin gjorde oppmerksom på kunstneren Paul Klees maleri Angelus Novus. I dette verket ble den historiske prosessens virkelige natur skildret: «Hans ansikt er vendt mot fortiden. Der en kjede av hendelser dukker opp for oss, ser han én eneste katastrofe, som bare stabler vrakgods på vrakgods, og kaster det for hans føtter.» [27] Benjamins fortvilelse førte ham til kynisme, som han rettet mot perspektivet for sosialistisk revolusjon. Han skrev bittert: «Marxs epigoner har utledet (blant andre ting) forestillingen om den ‘revolusjonære situasjon’, som vi nå vet alltid har nektet å ankomme.» [28]

Hvilket handlingsrom og -retning var da igjen for Walter Benjamin, annet enn å ta sitt eget liv? På flukt fra Vichy-Frankrike, og med den spanske grensa innen sikte, begikk Benjamin selvmord – overbevist om situasjonens håpløshet – kvelden den 26. september 1940. Hadde han bare ventet én dag, hadde forfatteren trygt kunnet passere grensa.

Trotskij hadde utvilsomt følt stor empati for Benjamin. Men følelser av fortvilelse var fremmede for revolusjonæren. Hans kraftfulle sans for historie muliggjorde at han kunne plassere tidens bestialiteter i deres relevante kontekst. I én del av Stalin-biografien, som har overskriften «En historisk parallell», bemerket Trotskij: «I denne perioden av kapitalistisk forfall produserer Europas regresjon mange av kapitalismens barndoms karaktertrekk. Dagens Europa påminner sterkt Italia på 1400-tallet.» [29] Selvfølgelig, det var en æra da småstatene «representerte en infantil kapitalismes babyskritt». Men renessanseperioden lignet på den moderne tid i ett viktig henseende: «Det var en periode med overgang fra gamle til nye normer – en amoralsk, og en per se umoralsk periode». [30] Kardinaler «skrev pornografiske komedier og pavene oppførte dem i deres domstoler». [31]

Korrupsjon var grunntonen i italiensk politikk. Kunsten å regjere ble utøvdt i klikker, og besto av de milde kunster av løgn, svik og kriminalitet. Det å oppfylle en kontrakt og det å holde et løfte ble ansett som toppen av dumskap. Listig og slesk smarthet gikk hånd-i-hånd med vold. Overtro og mangel på tillit forgiftet alle relasjoner mellom statslederne. Det var perioden til Sforzas, Medici, Borgias. Men det var ikke bare perioden med forræderi og forfalskning, av gift og listighet. Det var også Renessansens periode. [32]

Som i Renessansens periode befinner det moderne mennesket seg

på grensa mellom to verdener – den borgerlige-kapitalistiske, som lider smerte og den nye verden som er skjebnebestemt å erstatte den. Nå, nok en gang, gjennomlever vi overgangen fra ett sosialt system til et annet, i epoken av den aller største sosiale krise, og som alltid er det ledsaget av en moralsk krise. Det gamle har blitt rystet til sine grunnvoller. Det nye har knapt begynt å fremstå. Sosiale motsetninger har nok en gang oppnådd eksepsjonell skarphet. [33]

Slike perioder pålegger individer et enormt press.

Når taket har falt sammen og dørene og vinduene har falt av hengslene, da er huset dystert og vanskelig å leve i. I dag blåser stormvinder over hele vår planet. [34]

                                                                  * * * * *

Trotskij anså sin overlevelse av angrepet den 24. mai som ikke mer enn en utsettelse. Han visste at GPU ville gjøre et nytt forsøk på hans liv. Harold Robins husket, i en diskusjon med denne forfatteren, at Trotskij i begynnelsen av august ba om et møte med vaktene. Verdensnyhetene var dominert av luftangrepene Nazi-Tyskland hadde innledet mot Storbritannia. Trotskij fortalte vaktene han forventet at Stalin ville søke å utnytte offentlighetens distraksjon ved så snart som mulig å prøve et nytt attentat. Eduardo Tellez Vargas, en kjent journalist i Mexico By, som skrev for El Universal, møtte Trotskij flere ganger etter angrepet den 24. mai. I et intervju som ble gjennomført med Den internasjonale komitéen i desember 1976, mintes Tellez Vargas sitt siste møte med Trotskij, som fant sted den 17. august 1940, bare tre dager før attentatet. Tellez Vargas følte oppriktig beundring for den store revolusjonæren, og ble dypt bekymret over det Trotskij fortalte ham.

Det kom til et øyeblikk da Trotskij absolutt ikke stolte på noen. Han stolte ikke på noen. Han hverken spesifiserte eller ga noen navn, men han sa til meg: «Jeg vil bli drept, enten av en av dem her inne, eller av en av mine venner utenfra, av noen som har tilgang til huset. Fordi Stalin ikke kan spare mitt liv.» [35]

På dagen for Tellez Vargas’ siste intervju med Trotskij var det en annen besøkende til villaen i Avenida Viena. Jacques Mornard, denne gangen uten Sylvia Ageloff, ble sluppet inn på eiendommen. Mornard hevdet at han hadde skrevet en artikkel som han ville Trotskij skulle lese. Trotskij, som hadde hatt noen korte sammenkomster med Mornard, hadde allerede antydet at han ikke likte mannen. Mornard hadde i Trotskijs nærvær begynt å snakke om sin «boss» som hadde blitt rik via forretningsspekulasjoner. Natalia Sedova mintes i sin selvbiografiske beretning om hennes liv med Trotskij at han «var helt likegyldig» overfor Mornards snakk om bossens meritter. «Disse korte samtalene gjorde meg irritert,» skrev Sedova, «og Leon Davidovitsj likte dem heller ikke. ‘Hvem er denne fabelaktig rike bossen?’ spurte han meg. ‘Vi burde finne ut av det. Tross alt, han kan være en profittør med fascistiske tendenser, og det kan være best helt å slutte å se Sylvias ektemann ...’» [36]

Møtet med Mornard den 17. august forsterket Trotskijs bekymring. Trotskij kom ut av kontoret etter bare ti minutter. Han ble forstyrret av Mornards oppførsel. Trotskij bemerket at Mornard ikke hadde tatt av seg hatten da han kom inn på kontoret, og at han deretter satte seg på hjørnet av Trotskijs skrivebord. Dette var en underlig upassende oppførsel for en mann som hevdet å være belgier og oppvokst i Frankrike. Trotskij var, bare etter noen minutter sammen med Mornard, i tvil om den besøkendes nasjonalitet. Som fortalt av Isaac Deutscher:

Hvem var han [Mornard-Jacson] egentlig? De burde finne ut av det. Natalya ble overrasket; det virket for henne som Trotskij «hadde oppfattet noe nytt om ‘Jacson’, men enda ikke hadde nådd, eller rettere sagt ikke hadde hastverk, for å komme til noen konklusjoner». Implikasjonene av av det han hadde sagt var imidlertid alarmerende: Dersom ‘Jacson’ lurte dem angående nasjonaliteten, hvorfor gjorde han det? Og lurte han dem ikke også om andre ting? Om hva? Disse spørsmålene må ha vært i Trotskijs tanker, for to dager senere gjentok han sine observasjoner til Hansen, som for å fastslå hvorvidt tilsvarende betenkeligheter hadde oppstått hos noen andre enn ham selv. [37]

Det faktum at Trotskij, etter bare noen få minutter alene med Mornard, utviklet tvil om hans nasjonalitet og mistenkte at han kunne være en bedrager, får en til å lure på hvorfor Alfred og Maguerite Rosmer, begge franske, aldri utviklet lignende mistanker – selv om de tilbrakte langt mer tid sammen med mannen som skulle bli Trotskijs attentatsmann.

Sent på ettermiddagen tirsdag den 20. august kom Mornard igjen for å treffe Trotskij, uten avtale. Til tross for bekymringene som hadde blitt formidlet ham direkte av Trotskij, godkjente Joseph Hansen – med egne GPU-tilknytninger som skulle avsløres nesten førti år senere – Mornards inntreden til eiendommen. Selv om været var varmt og himmelen var skyfri, hadde Mornard hatt på seg og bar en regnfrakk. Skjult i frakken var en kniv, automatpistol og en alpenstock [ei isøks]. Mornard ble ikke gjennomsøkt. Han fikk følge Trotskij inn på hans kontor. Han ga Trotskij det han hevdet å være en revidering av artikkelen han hadde presentert 17. august. Mens Trotskij leste artikkelen trakk Mornard alpenstocken frem fra frakken og førte den krasjende ned på Trotskijs hodeskalle. Selv om Trotskij var dødelig såret, reiste han seg fra stolen og sloss fra seg angriperen. Harold Robins løp inn på kontoret, etter å ha hørt Trotskij skrike, og fikk underlagt seg morderen.

Trotskij mistet bevisstheten på vei til sykehuset i Mexico By. Han døde, med Natalia ved sin side, kvelden etter.

                                                                    * * * * *

Seks måneder før hans attentat, 27. februar 1940, hadde Trotskij skrevet sitt Testamente. Han hadde til hensikt at uttalelsen skulle publiseres etter hans død. Selv om hans arbeidsevne var uforminsket, trodde ikke Trotskij han hadde lang tid igjen å leve. I tillegg til den stadig tilstedeværende trusselen om attentat, led han av høyt blodtrykk, som det på den tiden ikke var noen effektiv behandling for. Testamentet avviste «de dumme og ondsinnede bakvaskelsene fra Stalin og hans agenter: Det er ikke en eneste flekk på min revolusjonære ære.» [38] Han uttrykte sin overbevisning om at fremtidige revolusjonære generasjoner ville rehabilitere Stalins ofres ære «og hanskes med Kreml-bøddelene i henhold til deres deserter». Med åpenbar emosjon hyllet Trotskij Natalia Sedova: «I tillegg til lykken av å være en kjemper for sosialismens sak, ga skjebnen meg den lykke å være hennes ektemann.» [39] Trotskij gjentok deretter for ettertiden formålet, prinsippene og filosofien som hadde ledet hans livsverk:

I førtitre år av mitt bevisste liv har jeg forblitt en revolusjonær; i førtito av dem har jeg kjempet under marxismens banner. Om jeg måtte begynne på nytt, da ville jeg selvfølgelig prøvd å unngå det ene eller det andre feiltrinnet, men hovedforløpet i mitt liv ville forblitt uendret. Jeg skal dø som en proletarisk revolusjonær, en marxist, en dialektisk materialist og følgelig en uforsonlig ateist. Min tro på menneskehetens kommunistiske fremtid er ikke mindre standhaftig, den er faktisk fastere i dag enn den var i min ungdoms dager. [40]

Trotskijs medmenneskelighet og synsvidde fant sitt helhetlige uttrykk i konklusjonen av Testamentet:

Natasha har nettopp kommet opp til vinduet fra gårdsplassen, og åpnet det bredere slik at lufta kan komme friere inn i rommet mitt. Jeg kan se den lyse gress-strimen under veggen, og den klare blå himmelen over veggen, og sollys overalt. Livet er vakkert. La fremtidige generasjoner rense det for all ondskap, undertrykking og vold, og nyte det til fulle. [41]

                                                           * * * * *

Åtti år har gått siden attentatet på Trotskij. Og likevel har tidens gang ikke redusert hans status. Skyggen denne politiske giganten av det tjuende århundre kaster, ruver enda større i det tjueførste.

Historien har berettiget og bekreftet Trotskij og beseiret hans fiender. Hele stalinismens struktur og oppbygning har blitt knust i biter. Stalins navn er nå, og vil for alltid være forbundet med kriminelle svik og bedragerier. Skadene hans forbrytelser gjorde på Sovjetunionen – politisk, økonomisk og kulturelt – er uopprettelige. Stalin vil bare bli husket som en av det tjuende århundres to mest uhyrlige personer, en kontrarevolusjonær massemorder av sosialister, kun overgått i ondskap av Hitler. Trotskij hadde rett: «Historiens hevn er langt mer forferdelig enn den mektigste Generalsekretærens hevn.» [42]

Trotskijs plass i historien vedvarer og blir stadig større, fordi de grunnleggende tendensene og egenskapene til moderne kapitalisme og imperialisme samsvarer med hans analyse av dynamikken i den globale kapitalistiske krisen, og logikken i den globale klassekampen. Hans skrifter – uunnværlige for en forståelse av den moderne verden – forblir like friske som den dagen da de ble skrevet. Trotskijs liv og kamper, hans urokkelige hengivenhet for menneskehetens frigjøring, vil leve videre i historien.

Verden har ikke gått forbi Lev Davidovitsj Trotskij. Vi lever fremdeles i den epoken han definerte som kapitalismens dødskramper. Løsningen han forfektet for kapitalismens krise – den sosialistiske verdensrevolusjonen – byr den eneste historisk progressive veien ut av kapitalistsystemets eksistensielle krise.

Men denne løsningen krever løsningen på krisen av revolusjonært lederskap. Dette er den oppgaven Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale på nytt dedikerer seg til, når den minnes åttiårsdagen for Trotskijs død.

Avsluttet

Fotnoter:

[1] “Once Again on the ‘Crisis of Marxism’» i Writings of Leon Trotsky 1938–39 (New York: 1974), s. 205
[2] The Death Agony of Capitalism and the Tasks of the Fourth International (New York: 1981), s. 1
[3] Marx-Engels Collected Works Volume 5 (New York: 1976), s. 6
[4] Mieczyslaw Bortenstein (M. Casanova), Spain Betrayed: How the Popular Front Opened the Gate to Franco, Introduksjon: https://marxists.architexturez.net/history/etol/document/spain2/index.htm
[5] Ibid
[6] Refererende sitat av Trotskij fra Que Faire-artikkelen i kapitlet «The Class, The Party, and the Leadership», The Spanish Revolution 1931–39 (New York, 1973), s. 355
[7] Ibid, s. 355
[8] Ibid, s. 355 og 356
[9] Ibid, s. 357
[10] Kapitlet «The Class, the Party, and the Leadership», i The Spanish Revolution 1931–39 (New York: 1973), s. 358
[11] Trotsky’s Diary in Exile 1935 (New York: 1963), s. 46; Uthevelse i originalen
[12] Kapitlet «The Class, the Party, the Leadership», s. 361
[13] Ibid, s. 361 og 362
[14] Spain Betrayed, Kapittel 21, se: https://marxists.architexturez.net/history/etol/document/spain2/index.htm
[15] Ibid, Kappitel 21, se: https://marxists.architexturez.net/history/etol/document/spain2/index.htm
[16] Kapitlet «The Class, the Party, the Leadership», s. 364
[17] Stalin: An Appraisal of the Man and His Influence, oversatt av Alan Woods (London: 2016), s. 663
[18] Ibid, s. 671
[19] Ibid, s. 671
[20] Ibid, s. 671
[21] Ibid, s. 671
[22] Ibid, s. 671
[23] Ibid, s. 667
[24] Ibid, s. 667
[25] Ibid, s. 689
[26] Walter Benjamin Selected Writings, Bind 4: 1938–1940 (Cambridge and London, 2003), s. 392
[27] Ibid, s. 392
[28] Ibid, s. 402 og 403
[29] Stalin, op. cit., s. 682
[30] Ibid, s. 682
[31] Ibid, s. 683
[32] Ibid, s. 682
[33] Ibid, s. 689
[34] Ibid, s. 689
[35] International Committee of the Fourth International, Trotsky’s Assassin At Large (Labor Publications, 1977), s. 16
[36] Victor Serge and Natalia Sedova Trotskij, The Life and Death of Leon Trotsky (New York, 1975), s. 265
[37] The Prophet Outcast, Trotsky: 1929–1940 (New York: 1965), s. 498 og 499
[38] Writings of Leon Trotsky 1939–40, p. 158
[39] Ibid, s. 158
[40] Ibid, s. 158 og 159
[41] Ibid, s. 159
[42] Stalin, op. cit., s. 689

Forfatteren anbefaler også:

Syttiåtte år siden mordet på Leo Trotskij

[21. august 2018]

Netflix’ Trotskij: En giftig kombinasjon av historieforfalskning og blatant antisemittisme

[8. mars 2019]

Leo Trotskijs fire skjebnesvangre år på Prinkipo: 1929-1933

[26. september 2019]