Dette er del to. Del en ble publisert 8. februar.
Den 20. august 1940 ble Leo Trotskij utsatt for et attentat utført av stalinistagenten Ramón Mercader, i forstaden Coyoacán i Mexico by. Mercaders tilgang til den store revolusjonære ble muliggjort gjennom hans relasjon til Sylvia Ageloff, et medlem av Socialist Workers Party (SWP). I etterkant av attentatet presenterte Ageloff seg som et uskyldig offer for Mercaders duplisitet, en påstand som aldri ble utfordret av SWP.
Denne artikkelserien utgjør trotskistbevegelsens første systematiske etterforskningen av Ageloffs rolle og viderefører Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales arbeid med etterforskningen Security and the Fourth International [Sikkerhet og Den fjerde internasjonale]. Artikkelserien publiseres i fire deler.
Sommeren 1938: Motsigelser oppstår i Mornards historie når han finansierer Ageloffs opphold
I boka Ramón Mercader, el Hombre del Piolet [Ramón Mercader, mannen med isøksa] fra 2015, skrev Eduard Puigventós López: «En dag fortalte Jac [Jacques Mornard] Sylvia at han plutselig måtte tilbake til Belgia fordi hans foreldre hadde vært utsatt for ei ulykke (selv om dette stred mot det faktum at han sa hans far hadde dødd i 1926).» [31]
I juli 1938, nettopp da Rudolf Klement forsvant i Paris, droppet Mornard kontakten med Ageloff på grunn av at han måtte reise til Brüssel. Ageloff skulle senere bemerkelsesverdig nok fortelle det meksikanske politiet: «Hun dro også til Brüssel på hennes egen spontane beslutning, og selv om hun hadde sendt et telegram til Jackson, med forslag om å møte ham der, fant hun ham imidlertid ikke, alt dette fant sted i august 1938.» [32] Tidspunktet for Ageloffs forsvinning fra Paris korreponderte med perioden da politiet fortsatte deres søk etter Klements kropp og trotskistbevegelsen etterforsket GPUs rolle i hans forsvinning.
I Paris møtte Ageloff aldri noen av Mornards venner, mens hun introduserte ham for hennes kontakter i trotskistbevegelsen. I Ageloffs skriftlige vitnesbyrd til meksikansk politi sa hun at han «hadde suspendert relasjoner» med hans venner. Politirapporten fortsatte: «Han frekventerte bare den samme vennegjengen som den forklarende [Ageloff], hennes amerikanske og franske kamerater.» [33]
Mornard begynte å betale Ageloff for oversettelsesarbeid. Marie Craipeau, kona til den den gang innflytelsesrike franske trotskisten Yvan Craipeau, som var veldig nært Ageloff da hun var i Frankrike, ble mistenksom. Craipeau forklarte senere:
Helt overraskende foreslo han at hun skulle oversette artikler om psykologi fra engelsk til fransk for et byrå, og jeg hjalp Sylvia med å maskinskrive tekstene hennes. Vi fikk god lønn for dette. Senere, en dag da vi satt å jobbet, stoppet jeg plutselig, fortsatt med fingrene på tastaturet, og sa til henne: ‘Hør, Sylvia, dette henger ikke sammen. Det finnes ikke jobber som dette som er så godt betalte.’ Så vi satt der på senga og tente oss en sigarett som pleide å gjøre, og så analyserte vi det. Han var ikke interessert i politikk. ... Han deltok ikke i diskusjonene våre ... Så? Vi endte opp med at han var så vilt forelsket, at han ikke ville at hun skulle dra. Det var vår konklusjon. [34]
Senere på sommeren foreslo Mornard at Ageloff skulle påta seg en annen jobb, denne gangen med å skrive psykologiartikler for et foretak ved navn «Argus Press». For den jobben fikk Ageloff 3 000 franc i måneden, betalt direkte av Mornard, og ikke gjennom selve firmaet, og hun fikk ikke vite hvor artiklene ble publisert, eller lest dem i deres endelige form. [35]
Forfatter Gregorio Luri (El Cielo Prometido: Una Mujer al Servicio de Stalin / Den lovede himmel: Ei kvinne i Stalins tjeneste) forklarte: «Det var ikke den psykolog i Frankrike som ville blitt betalt det beløpet, uansett hvor berømt han var. Men Sylvia mistenkte ingenting.» [36] Luri la til: «Hvis vi analyserer fakta kaldt og nøkternt, det vil si på en lidenskapsløs måte, hvilket Sylvia åpenbart ikke var, oppdager vi raskt at fakta som Ramón presenterte henne om seg selv ikke var koherente.» [37]
Juli-september 1938: Ageloff introduserer Mornard for delegater i Europa som deltok på den kommende stiftelseskonferansen for Den fjerde internasjonale
Ageloff hadde reist til Europa for å hjelpe den internasjonale trotskistbevegelsen med de nitidige forberedelsene for stiftelseskonferansen i Paris. Konferansen var opprinnelig planlagt for den tiden Ageloff ankom Frankrike, men ble senere utsatt til begynnelsen av september, på grunn av eskalerende sikkerhetsproblemer.
Under opptakten til konferansen nådde GPU-kampanjen mot trotskistbevegelsen feberhett nivå. I juli, kort tid etter at Ageloff ankom Paris, drepte GPU Rudolf Klement, Den fjerde internasjonales sekretær. Hans kropp ble senere funnet skyldt opp på bredden av elva Seine, med hode og lemmer hugget av. Kort tid før Klement forsvant hadde GPU stjålet en koffert fra Klement som inneholdt dokumenter knyttet til planene for stiftelseskonferansen.
Det var kjent for franske trotskister som var nært Klement at han var homofil. De trodde at en mann han hadde innledet et intimt forhold til faktisk var et GPU-infiltratør, som bidro til å sette opp attentatet. [38] Selv om dette avslørte GPU-metoden med å lokke ofre gjennom personlige relasjoner, ikke bare fortsatte Ageloff sitt forhold til den ukjente Mornard, hun introduserte ham snart for trotskistledere som forberedte seg på å delta på Den fjerde internasjonales stiftelseskonferanse.
Under hans straffesak i Mexico vitnet Mercader om at Ageloff introduserte ham for «Yvan», en referanse til Yvan Craipeau, som var delegat til konferansen og som han var nært nok til å kalle ved fornavn. Han fortsatte:
I september 1938 visste jeg allerede at Sylvia Ageloff var trotskist og hadde relasjoner med trotskister og var medlem av trotskistpartiet, selv om jeg på dette siste punktet ikke husker om Sylvia hadde sagt det spesifikt; og av og til, noen ganger bare med Sylvia og noen ganger med vennene hennes eller kameratene, gjorde vi mange utflukter, vi dro til Chateau Theirry [sic], til Verdun, til Metz, til Touts, til Blois, til Chartres, til Dauville, osv. og blant de kameratene som var trotskistvenner av Sylvia, husker jeg Manni, Waltha, Naty, Frank, Elizabeth og andre. [39]
FBI-rapporter fra ukene etter attentatet på Trotskij viser at konfidensielle informanter rapporterte at Mornard-Mercader «hadde vært middagsgjest hjemme hos Manuel Garrett», en amerikansk representant på stiftelseskonferansen i september. [40] Dette var «Manni» som Mercader refererte til under hans rettssak i Mexico.
«Naty» som Mercader refererer til var den amerikanske trotskisten Nathan Gould, som også deltok på stiftelseskonferansen som representant for Socialist Workers Party.
Ageloff var også tilknyttet Mark Zborowski.
I følge den tidligere sovjetiske generalen og russiske historikeren Dmitri Volkogonov, som med hans tilgang til de graderte GPU-arkivene ga ham et unikt innsyn i aktivitetene til det stalinistiske hemmelige politiet i Europa på denne tiden, var Ageloff «kjent for Zborowski gjennom deres arbeid sammen i sekretariatet». [41]
Den franske illustrerte historiesakprosaboka Les Amants de Sylvia (Sylvias elskere) fra 2010, av Gani Jakupi, baserer seg i stor grad på intervjuer med Marie Craipeau, og der hevdes det at Zborowski var til stede da Weil og Ageloff første gang ble introdusert for «Mornard». [42] I hans konfidensielle vitnesbyrd fra 1956 for det amerikanske Senatets underkomité for omfanget av sovjetisk aktivitet i USA, erkjente Zborowski å ha kjent Ageloff, selv om han unnvikende hevdet hukommelsestap og ikke ga noen ytterligere detaljer. [43]
September 1938: Ageloff inviterer Mornard til Den fjerde internasjonales stiftelseskonferanse
Da konferansen åpnet i begynnelsen av september, på en forstads eiendom i Paris eid av Albert og Marguerite Rosmer, var Ageloff inne som en russisk oversetter der hun jobbet med Zborowski, delegaten som representerte den russiske seksjonen av opposisjonen.
Historikeren Robert Jackson Alexander beskrev de livstruende forholdene som eventet fant sted under, og forklarte sikkerhetsforholdsregler som ble tatt for stiftelseskonferansen:
Møtet som formelt etablerte Den fjerde internasjonale fant sted under høyden av München-krisen, på et tidspunkt da faren for en ny verdenskrig syntes umiddelbart forestående. Trotskistene måtte treffe ekstreme sikkerhetstiltak for å sikre en trygg gjennomføring av deres oppdrag. De måtte beskytte seg ikke bare mot det franske politiets mulige innblanding, men enda viktigere, mot forsøk fra det sovjetiske GPU på å forpurre møtet, og kanskje drepe noen eller alle de som deltok. ...
De som deltok på møtet forsøkte å være så varsomme som mulig med hensyn til hvor de skulle og hva de skulle gjøre. Derfor tok de en rekke forskjellige reiseruter fra Paris til Rosmer-huset. ... Av sikkerhetshensyn var det nødvendig at møtet ikke varte mer enn én dag. [44]
Bevegelsens lederskap var så bekymret for å avsløre delegatenes reiser og vertenes sikkerhet at «etter at møtet ble utsatt ble det kunngjort at Den fjerde internasjonales stiftelseskonferanse hadde blitt avholdt ‘et eller annet sted i Sveits.’» [45]
Til tross for farene delegatene konfronterte brakte Ageloff Mornard til konferanselokaliseringen, og Trotskijs fremtidige snikmorder satt utenfor på gårdsplassen gjennom hele varigheten, observerte deltakerne og pratet med dem i pausene.
Luri skrev:
Sylvia deltok i dette møtet som en oversetter. Ramón fulgte henne opp til Rosmer-huset, men etter å ha fortalt henne at han ikke hadde den minste interesse av de politiske diskusjonene som fant sted inne, begrenset han seg til å vente på henne i hagen, og til å snakke med deltakerne i pausene om irrelevante temaer. Han hadde lett for å få kontakt med fremmede. [46]
Puigventós forklarte på samme måte at Mornard «oppholdt seg i hagen og røkte og lot tiden gå. Han møtte ei rekke delegater, fordi de var venner av kjæresten hans ...» [47]
GPU hadde stiftelseskonferansen «dekket». De internasjonale delegatene returnerte alle til hjemlandet, og GPU informerte omgående deres lokale spioner og snikmordere.
Ageloffs beslutning om å bringe Mornard til konferansen var et uansvarlig sikkerhetsbrudd som burde ha ført til at hun ble utvist fra partiet. Tragisk nok lot Socialist Workers Party slike episoder passere uten granskning, hvilket gjenspeiler den amerikanske arbeiderbevegelsens politiske umodenhet. Denne politiske svakheten skulle få forferdelige konsekvenser for Leo Trotskijs personlige sikkerhet.
Etter å ha myrdet mange av Trotskijs mest dyktige allierte i Vest-Europa og med Trotskij stadig mer isolert i Mexico, forflyttet GPU deres oppmerksomhet over Atlanterhavet, der et nettverk av agenter i Mexico by og New York trakk stadig nærmere inn mot Trotskij. Socialist Workers Party, organisasjonen som nå var hovedansvarlig for Trotskijs fysiske overlevelse, var politisk uforberedt for denne trusselen.
Noen måneder etter stiftelseskonferansen, tidlig i 1939, vendte Ageloff tilbake til USA. Hun hadde blitt en kritisk komponent i GPU-konspirasjonen for å drepe Trotskij.
September 1939: Mornard endrer identitet og reiser illegalt til New York
Da Mornard ankom New York den 3. september 1939, ombord på dampbåten Ile de France, var neste trinn i GPU-kampanjen godt i gang. Han skulle ikke lenger gå under navnet «Jacques Mornard» og skulle i stedet bli kjent som «Frank Jacson». Han brukte et falskt kanadisk pass, sa han, og hevdet at han flyktet fra verneplikt i de belgiske væpnede styrker. Det ble senere kjent at GPU hadde besørget ham passet til Tony Babich, en kanadisk frivillig som døde i Den spanske borgerkrigen.
Det var ikke lett å emigrere fra Europa til USA på dette tidspunktet. Med Hitlers invasjon av Polen den 1. september 1939 forsøkte mange tusener å forlate Europa, men kom ikke inn i USA på grunn av Roosevelt-administrasjonens stringente restriksjoner for immigrasjon. Bare tre måneder tidligere hadde den amerikanske regjeringen nektet å la 900 tyske jødiske flyktninger ombord på HMS St. Louis gå i land i USA.
Etter attentatet på Trotskij var FBI interessert i få vite at «Frank Jacson» var i stand til å komme inn i USA på dette tidspunktet via «Executive Order» [‘en utøvende ordre’]. En FBI-rapport lyder: «Han ble tillatt å reise inn i USA gjennom det som er kjent som en ‘Executive Order’, der dette tilsynelatende betyr han ble besørget anledningen på en ordre fra hovedkvarteret til Immigration Service i Washington DC.» [48] J. Edgar Hoover oversendte straks denne rapporten til viseutenriksminister Adolf Berle og kontreadmiral Walter Anderson, sjef for Naval Intelligence. [49] Det er ingen ytterligere offentlige registre over betydningen av Mornards «Executive Order», eller hvordan han fikk denne ordren, der han reiste på det falske passet til et medlem av Det kanadisk kommunistpartiet, som var død.
I New York introduserte Ageloff «Jacson» for kameratene i SWP. En av disse personene var Lillian Pollak, som beskrev Ageloff i et intervju i 2011 som «en av mine nærmeste venner». Pollak, som var i SWP og også besøkte Trotskij i Mexico, fant umiddelbart Jacson-Mornard mistenkelig:
Han kom for å besøke henne, og den dagen han ankom gikk en venn av meg og jeg opp dit [de bodde], der han satt utenfor alene. Jeg sa til min venn: «La oss gå forbi. ...» Da vi kom forbi ham, sa jeg: «Han hadde et så svart utseende i ansiktet, det skremte meg.» Dette var den fyren som nettopp kom fra Europa for å treffe kjæresten sin? Jeg begynte å synge denne sangen til Fred Astaire og Ginger Rogers, den var veldig populær – «En merkelig romanse, min venn, dette er/En merkelig romanse, uten kyss.» [50]
Pollak, som opprettholdt sitt vennskap med Ageloff til sistnevntes død i 1995, skrev en selvbiografisk memoar/roman i 2008 med tittelen The Sweetest Dream: Love, Lies, and Assassination [Den søteste drøm: Kjærlighet, løgner, og attentat], som presenterer en karakter som heter Sylvia Ageloff. Hun skrev at mens de tre var i New York i 1939, fortalte Ageloff Pollak at Jacson-Mornard «ble med meg til Rosmers hjem da vi hadde dette 4. internasjonal-møtet, men at han ble igjen utenfor og ikke ville komme inn. Jeg ville at han skulle møte Shachtman og Cannon og Etienne. …» sa hun, og antydet med det et nærmere forhold til Zborowski, og et ønske om å innynde Jacson-Mornard hos SWP-lederne. [51]
Jacson-Mornard oppholdt seg i USA en kort periode, og reiste deretter til Mexico by. I desember 1939 sørget Ageloff for å få seg et skriv fra en lege der det sto at hun hadde et bihuleproblem som krevde et varmere klima. [52]
Historikeren Bertrand Patenaude mente dette var tull: «Da juleferien nærmet seg simulerte Sylvia at hun ble syk for å forlate sitt arbeid som sosialarbeider i New York City, og hun baserte seg på en legebeskrivelse som sa hun led av sinussmerter og trengte en varmere klima for å komme seg.» [53] Puigventós uttalte på tilvarende måte at «Sylvia forklarte dette, år senere, ved å insinuere at hun hadde overdrevet hennes smerter for å ha en god unnskyldning for å dra å besøke Jac.» [54]
Hennes forespørsel om fri fra jobben ble innvilget, og hun reiste i januar til Mexico. GPU-ringen strammet seg rundt Trotskij i Mexico. Året 1940 skulle bli hans siste.
Januar 1940: Ageloff og Jacson-Mornard gjenforenes i Mexico by; han blir introdusert for Trotskij-husstanden
Ageloff ankom Mexico by, hvor et nettverk av GPU-agenter hadde etablert seg.
Kort tid etter hennes ankomst til Mexico begynte Ageloff å besøke Trotskij-eiendommen, der hun brukte relasjonene hennes søstre hadde utviklet til Trotskij og hans kone Natalia Sedova for å integrere seg selv som en «venn» av husstanden.
General Leandro Sanchez Salazar, sjefen for den hemmelige tjenesten av Mexico bys politi, skrev i 1950 i samarbeid med den tidligere POUM-lederen Julián Gorkin ei bok med tittelen Mord i Mexico, som detaljerer drapet og aspekter av den meksikanske etterforskningen. Ett kapittel i boka, skrevet av Gorkin, forklarte GPUs metoder for å introdusere mennesker som Ageloff og Jacson for Trotskij-husstanden:
Alle intuisjoner i verden er ikke tilstrekkelig til å oppdage fiendens agent når sistnevnte blir presentert som en venn og kamerat. Om det ikke var tilfelle ville det ikke være noen spioner eller agents-provocateur; eller i alle fall ikke så mange av dem. Alle politiapparater bruker dem i overflod, særlig i en epoke som vår. Men ingen har noen gang vært på høyde med GPU og Gestapo i den djevelske kunsten å forberede deres agenter, og få introdusert dem på de mest passende stedene for den jobben de skal utføre.
Det er mulig at i dette henseende er GPU bedre kvalifisert enn Gestapo. Deres agenter er ikke bare leiesoldater tiltrukket av profittens agn eller drevet fram av eventyrerens ånd, men fanatikere som alltid er beredt til å ofre deres liv og frihet for det de forestiller seg å være deres mest hellige plikt. Dessuten vet de at deres egen eksistens beror på at de lever opp til denne «plikten». I den forstand er de spioner som hele tiden blir utspionert, terrorister som hele tiden har terrortrusselen i tankene. Det har lenge eksistert skoler i Moskva og Leningrad for forberedelsen av GPU-agenter beregnet for tjeneste i utlandet. Trotskij kjente godt disse skolene, siden han bidro til å lage dem. [55]
Ageloffs «vennskap» med Trotskij-familien fulgte et GPU-mønster. I Frankrike innledet ei 29 år gammel sveitsisk kvinne ved navn Renata Steiner i 1937 et vennskap med Lev Sedov og hans kone, Jeanne Martin des Palliers. Steiner var en GPU-agent, som fulgte og rapporterte ikke bare om Sedov, men også om Ignace Reiss. Steiners innsats for å spore Reiss og hans kone Elisabeth Poretsky hjalp GPU til å lokalisere og få drept GPU-avhopperen i september 1937, utenfor Lausanne i Sveits. Poretsky mintes Steiner slik:
[Steiner] skulle bli kjent med Sedov-paret, som var på ferie i Antibes i Sør-Frankrike. Det var ikke mye å gjøre i bytte for et visum [til Sovjetunionen], og det var ikke ubehagelig. Hun leide et rom ved siden av Sedov-paret. Hun fikk penger og klær, og alt hun måtte gjøre var å rapportere om Sedovs bevegelser. [56]
Og i New York City begynte en annen GPU-agent – Sylvia Franklin (født Callen) – i 1938 som James P. Cannons sekretær. Hun hadde blitt en personlig venn av Cannon, og særlig hans kone, Rose Karsner, som Louis Budenz beskrev som en «nær venn» av GPU-agenten. [57] I ni år besørget Sylvia Franklin alt av Den fjerde internasjonales korrespondanse fra Cannons skrivebord til hennes GPU-førere i New York City.
Luri skrev at i Ageloffs tilfelle, disse første månedene av 1940, «dro Sylvia forskjellige ganger til Trotskij-huset i Coyoacán. Under sitt første besøk sa hun at Jackson [sic] hadde kommet inn i USA på et falskt pass, men ingen uttrykte mye interesse for ham, og ingen ba om mer informasjon.» [58]
Jacson-Mornard gjorde sine første opptredener der mellom januar og midten av mars, da Ageloff besøkte eiendommen og slapp av Ageloff. Selv om han enda ikke kom inn i Trotskij-husstanden, småpratet han med Trotskijs vakter og med det meksikanske politiet som var stasjonert utenfor.
I løpet av disse månedene utviklet Ageloff og Jacson-Mornard et nært forhold til Alfred og Marguerite Rosmer, vertskapet for Den fjerde internasjonales stiftelseskonferanse, som nå bodde sammen med Trotskij i Coyoacán.
Puigventós forklarte: «Sylvia hadde et veldig nært forhold til Rosmer-paret, hovedsakelig med Marguerite, som hun betrodde sine bekymringer og sin tvil til,» mens «også Ramón ble tatt inn i Rosmer-parets gode nåde». «De fant seg i samtale med hverandre ved døra til Trotskijs hus. ... Han oppnådde raskt deres tillit, de utvekslet noen ord og de inviterte Jacson til å spise med dem, eller gå på turer. ... De gode relasjonene stammet, fremfor alt, fra Marguerites side, som så på Ramón som en smart, hensynsfull og sjenerøs gutt, en sympatisk type og veldig kjekk. [59]
Ageloffs partner «begynte å innynde seg med medlemmer av Trotsky-husstanden», og tok på seg ærender for Rosmer-paret og tilbød sin Buick for å bistå medlemmer av husstanden. [60]
Men Jacson-Mornard hadde enda ikke kommet til på eiendommen og hadde enda ikke gjort seg kjent for Trotskij. Ageloff forlenget hennes opphold i Mexico by ved å informere sin arbeidsgiver om at hun fremdeles var syk og trengte ekstra tid vekk fra jobben. Luri forklarte:
Den 26. februar sendte Sylvia et telegram til [arbeidsgiveren] New York Department of Social Welfare, og forklarte at selv om hennes sykeattest utløp den 1. mars, var hun nødt til å utsette hjemkomsten på grunn av en forverring av hennes helsetilstand. Hun sa hun de neste dagene skulle sende en legeattest. Hun ba offisielt om forlengelse av sykefraværet med virkning fra den 1. mars til den 1. april, og vedla et sertifikat signert av legen A. Zollinger i Mexico by, datert 24. februar. Denne legen bekreftet at bihulebetennelsen forverret seg og anbefalte at Sylvia holdt seg i et varmere klima, som det i Mexico, i minst én måned til. Det er i det minste besynderlig at hun appellerte til legen Zollinger, da hennes spesialitet var gynekologi. Hun var legen som hjalp Frida Kahlo med hennes abort under hennes tredje graviditet. [61]
Mars 1940: Begivenheten i Ermita-bygningen
I mars fant det sted en begivenhet som reiste bekymringer i hennes eget sinn – ifølge Ageloffs senere forklaring overfor det meksikanske politiet, etter hennes arrestasjon – om karakteren av Jacson-Mornards aktiviteter.
Ageloff var klar over at Jacson-Mornard opprettholdt et forretningskontor hvor han hevdet å utføre hans import/eksportarbeid. Ifølge Sylvia, svarte han at hans adresse var kontor nummer 820 i Ermita-bygningen i nabolaget Tacubaya, på hennes spørsmål om hvor hans kontor var.
Ageloff hevdet at da hennes egne påfølgende forsøk på å nå Jacson-Mornard via telefon mislyktes, ba hun søsteren Hilda, som den gangen også var i Mexico by, om å oppsøke Ermita-bygningen. Hilda var søsteren som hadde tilbrakt tre-og-en-halv måned i Sovjetunionen i 1931.
Luri forklarte, der han gjengir Ageloffs beretning:
Hilda gjorde den overraskende oppdagelsen at det ikke var noe rom 820 i Ermita-bygningen. Da hun fortalte dette til Sylvia, prøvde de to å finne en forklaring på dette uventede faktum. De satte fram hypotesen at Ramón i realiteten samarbeidet i hemmelighet med den britiske regjeringen. ... Sylvia fortalte alt dette til Margaret Rosmer, også hennes frykt for at Ramón var en britisk agent. Margaret beroliget henne. [62]
Ageloff sa hun ba Jacson-Mornard forklare hvorfor han hadde gitt henne en falsk adresse. Han svarte at romnummeret faktisk var 620, ikke 820, og at han hadde stokka tallene. Ifølge informasjon tilgjengelig for Albert Goldman, Trotskijs advokat og medlem av SWPs nasjonalkomité, «dro Marguerite Rosmer til bygningen og fant faktisk en kontorgutt som fortalte henne at det var Jacsons kontor.» [63]
I etterdønningene av 24. mai-forsøket på Trotskijs liv, men i god tid før augustangrepet, ble det offentlig kjent at Rom 620 i Ermita-bygningen var leid av lederen av attentatstroppen, David Alfaro Siqueiros. [64]
Denne bisarre historien, fortalt av Ageloff selv til politiet, er ekstremt belastende. Den fastslår at Ageloff hadde utviklet bekymringer om Jacson-Mornards troverdighet innen mars 1940, fem måneder før attentatet. Dessuten uttrykte hun bekymring for at han kunne være en britisk agent! Dersom hun hadde disse mistankene, hvorfor fortsatte Ageloff sitt forhold til mannen? Bekymringen for at han kunne være en agent ville absolutt ha tvunget Ageloff til å mistenke at hun ble brukt av Jacson-Mornard for et eller annet ukjent, og med all sannsynlighet, kriminelt formål.
Enn videre, hvorfor – dersom hun mistenkte at han kunne være agent – så hun bare for seg muligheten for at han jobbet for britisk etterretning? Hvorfor falt det henne ikke inn den langt mer sannsynlige muligheten for at Jacson-Mornard kunne være en agent for GPU?
Påstanden om at Jacson-Mornard kunne være en britisk agent ville ha vært i samsvar med det stalinistiske byråkratiets posisjon på den tiden. I mars 1940 var «Hitler-Stalin»-pakten i kraft, og stalinistenes globale propagandamaskin dreide vekk fra å fremstille Trotskij som en agent for Nazi-Tyskland over til å fordømme ham som en agent for britisk imperialisme. Det meksikanske kommunistpartiet, helt spesielt, fordømte Trotskij voldsomt og forlangte at han ble fjernet fra landet som «en agent for de engelske etterretningstjenestene». [65]
Sylvia Ageloffs erindring – om det var noen sannhet i den – reiser også spørsmål om Marguerite Rosmers rolle. Hvorfor «beroliget» hun Ageloff, i stedet for å advare henne sterkt mot å opprettholde et forhold til et tvilsomt individ? Hvorfor mislyktes Rosmer i å informere Trotskij og Natalia Sedova om bekymringene angivelig reist av Ageloff om hennes personlige partner?
Forøvrig kunne bekreftelsen, som ble bredt rapportert i meksikansk presse etter 24. mai-attentatet, om at adressen i Ermita-bygningen oppgitt av Jacson-Mornard var den samme som den som ble brukt av Siqueiros, ikke ha etterlatt noe tvil om at Ageloffs kjæreste var en stalinistagent. Etter mordet bekreftet den meksikanske trotskisten Octavio Fernández at Ageloff aldri fortalte Trotskij eller hans vakter at Jacson-Mornard hadde en adresse i Ermita-bygningen, selv etter at Siqueiros’ adresse der var kjent og hans tilknytninger til GPU ble soleklart åpenbare. [66]
Det er nok et spørsmål: Hvorfor fortalte Ageloff denne historien til det meksikanske politiet? Forsøkte hun å demonstrere, som støtte for hennes påstand om sin uskyld, at hun hadde hatt fått bekymringer om Jacson, men at hun hadde blitt beroliget av den politisk erfarne Marguerite Rosmer? Svarene på disse spørsmålene er skjult i det kompliserte flettverket av løgner, halvsannheter og alibier som ble konstruert etter attentatet.
Mars 1940: Deltok Ageloff på et stalinistmøte med Mercader?
Ageloff fortalte politiet om en annen begivenhet etter arrestasjonen, der hun forklarte at hun deltok på et stalinistmøte i sentrum av Mexico by denne samme mars-måneden. Luri oppsummerte følgende fra Ageloffs erklæring til politirepresentanter:
I mars måned arrangerte de meksikanske kommunistene en konferanse i Teatro del Palacio de Bellas Artes, med en markant antitrotskistisk karakter. Sylvia ville dra dit for å høre. Selv om Ramón motsatte seg det, gikk han til slutt med på å følge henne. James Ford talte, en svart amerikaner som Det amerikanske kommunistpartiet (CPUSA) hadde stilt som deres visepresidentkandidat i 1932, og som hadde besøkt Spania under borgerkrigen. Han angrep Trotskij så bestemt at Sylvia hadde ønske om å svare offentlig på hans argumenter, men Ramón stoppet henne der han grep tak i armen hennes for å forhindre henne. [67]
Dersom Ageloff faktisk deltok på arrangementet ville det ha vært ekstremt farlig for en ensom trotskist, særlig en som hadde besøkt Trotskijs boligeiendom. Stalinistene brukte gjentatte ganger vold mot trotskister på offentlige møter.
Enn videre, dersom Ageloff deltok på et stalinistarrangement sammen med Jacson-Mornard, er det sannsynlig at sistnevnte hadde blitt gjenkjent som Ramón Mercader av de tallrike katalanske stalinisteksilantene som bodde i Mexico. Sønnen til Caridad del Rio, en ledende katalansk stalinist, var lett identifiserbar for medlemmer av bølga av kommunistimmigranter som forlot Spania for å dra til Mexico etter Francos seier. President Cardenas innvilget blanko asylrett til alle flyktninger fra Det republikanske Spania.
Etter angrepet, da bilder av snikmorderen begynte å vises i den meksikanske pressen, var det ingen tvil blant det spanske stalinist-eksilsamfunnet om snikmorderens sanne identitet. Luri bemerket at «Rossend Cabré, som hadde vært en kamerat av Ramón siden deres tid i Det katalanske kommunistpartiet, identifiserte ham da han åpnet avisene. ‘Det er Ramón Mercader’, sa han. Nyheten sirkulerte muntlig blant de eksiliserte spanierne.» [68]
Luri siterte Arturo García Igual, en annen eksilert katalansk stalinist, som sa: «Da den meksikanske pressen spekulerte om identiteten til hvem det nå var som ødela hodet til Trotsky med ei isøks, ‘Jacson-Mornard’, visste vi alle at det var Ramón Mercader fra PSUC [det stalinistiske Forente Sosialistpartiet i Catalonia].» [69]
Dersom Ageloff faktisk deltok på dette møtet, kanskje i en handling av indiskresjon, følte hun at hun trengte å lage en bakgrunnshistorie, i det tilfelle hun hadde blitt sett av noen som ville gjøre dette kjent for politietterforskerne? Ble historien funnet opp for å forsøke å pusse opp hennes kredensialer som en ekte trotskist, samtidig som hun satte Jacson-Mornard i et gunstig lys?
Ultimo mars 1940: Ageloff bringer Jacson-Mornard inn i Trotskij-huset, før hun forlater for New York
Ageloff forlot Mexico by for å returnere til New York mot slutten av mars. Inntil dette tidspunktet hadde ikke Jacson kommet inn i Trotskij-huset, og hadde bare sluppet av Ageloff utenfor porten. Men før Ageloff forlot brakte hun Jacson-Mornard inn i hjemmet – den første gangen han slapp inn.
Luri skrev: «Den 26. mars returnerte Sylvia til New York, men først dro hun for å si farvel til Trotskij sammen med Ramón, som på denne måten kom inn i det indre av huset for første gang.» [70]
Ageloff skulle senere fortelle det meksikanske politiet at før hun forlot for New York, ba hun Jacson-Mornard om ikke å reise til Trotskij-husstanden uten henne. [71]
Om dette var sant skulle det bety at hennes mistanker om denne mannen var så alvorlige at hun betraktet ham som en trussel mot Trotskijs liv. Hvorfor ville hun da ha ført ham inn på Trotskij-eiendommen akkurat da hennes mistanker vokste? Dersom hun begynte å nære tvil om hans pålitelighet, hvorfor kommuniserte hun ikke dette til Trotskij eller hans vakter? Hendelsen relatert Jacson-Mornards adresse i Ermita-bygningen hadde funnet sted tidligere samme måneden. Hvorfor bestemte hun seg da for å bringe en mann som hun hevdet å tro kunne være en britisk agent inn i Trotskijs hjem? Hvorfor gi ham et innblikk i eiendommens utforming fra innsiden? Ble denne informasjonen anvendt for å gi mai-angriperne en forståelse av hjemmets indre? Testet Ageloff om vaktene ville tillate ham å komme inn?
Da Ageloff dro til New York flyttet Jacson-Mornard til appartementsleilighetene Shirley Court, hvor han skulle bli til juni. Shirley Court-leilighetene var beliggende på 139 Calzada Manuel Villalongín, like nord for Paseo de la Reforma i sentrum av Mexico by, en gangavstand på ni kvartaler fra 55 Calle Dinamarka, der GPU hadde satt opp et operativt hovedkvarter i byen.
I løpet av denne tiden møtte Jacson-Mornard gjentatte ganger med sin mor og den ledende offisielle GPU-representanten Leonid Eitingon, som hadde fått i oppgave å administrere de meksikanske aspektene av attentatet. Marguerite Rosmer hadde også gjentatte besøk i Shirley Court-leilighetene i løpet av denne tidsperioden. [72]
Angrepet den 24. mai 1940
I de tidlige morgentimene den 24. mai kom ei gruppe skyttere anført av den stalinistiske muralmaleren David Alfaro Siqueiros inn på Trotskijs eiendom. Så snart de var inne på gårdsplassen åpnet stalinistene ild, men de klarte ikke å treffe hverken Trotskij eller noen av hans vakter. De lyktes bare i å skyte Trotskijs unge barnebarn, Sieva, i foten.
Angriperne forsøkte også å sette fyr på Trotskijs arkiv og papirer. Mange viktige dokumenter fra Trotskijs europeiske arkiver hadde nettopp blitt brakt til Mexico by av Marguerite og Alfred Rosmer, som hadde ankommet eiendommen kort før angrepet.
Ifølge Dmitri Volkogonov hadde ekteparet Rosmer «oppholdt seg der i flere uker og hadde brakt med seg et stort antall bøker og brev, og en del av Trotskijs arkiver». [73] Volkogonov refererer til arkivert sovjetisk etterretningsmateriale og bemerker at Rosmer-ekteparet ankom Mexico også for å forsvare Mark Zborowski. Alfred Rosmer «‘sverget på sitt liv’ for hans [Zborowskis] pålitelighet og ga ‘den beste beretning om hans karakter,’» skrev Volkogonov, der han siterte etterretningsdokumenter. [74]
Selv om 24. mai-angrepet mislyktes avslørte det at de stalinistiske angriperne hadde en intim kunnskap om utformingen av eiendommen og var i stand til å låse fast forsvarerne med kryssild fra forskjellige kritiske punkter.
Rollen til Robert Sheldon Harte
Angriperne ble sluppet inn på eiendommen av Trotskijs vakt Robert Sheldon Harte. Etter angrepet ble Harte ført vekk av angriperne, som senere drepte ham.
Etter oppløsingen av Sovjetunionen skulle dekrypterte GPU-diplomatkabler – «Venona-dokumentene» – fastslå at Harte faktisk var en GPU-agent. Umiddelbart etter 24. mai-angrepet var det allerede rikelig med bevis for Hartes medvirkning, deriblant vitnesbyrdet fra en politimann som så Harte flykte på egen hånd sammen med GPU, og en uttalelse fra Hartes far som avslørte at hans sønn hadde en plakat av Stalin på sitt soverom i New York.
Trotskij uttalte offentlig at Hartes død for hendene på GPU «er et overbevisende argument» mot hans rolle som en agent. Trotskij utelukket imidlertid ikke muligheten for Hartes medvirkning på angrepet. Den 25. juni 1940 skrev han:
Faktisk, inntrengningen av en agent fra Stalin inn i min husstand kunne ha indikert kort og godt at GPU hadde lyktes i å lure mine venner i New York, som anbefalte Bob Sheldon [Harte] for meg. Enhver informert person vet at GPU oversvømmer deres agenter inn i alle arbeiderorganisasjoner og statsinstitusjoner over hele verden. For dette legger de årlig ut titalls millioner dollar (utheving tillagt). [75]
Den meksikanske politietterforskeren Leandro Sanchez Salazar, som fra starten av mente Harte var en GPU-operatør, identifiserte implikasjonene av å erkjenne Harte som deltaker i 24. mai-angrepet. Han skrev: «Dersom det ble innrømmet at Sheldon [Harte] var en spion, da ville det plassere ansvarsspørsmålet på de viktigste trotskistene i New York, som hadde sendt ham til Mexico.» [76]
Men SWP satte ukritisk sin lit til Hartes uskyld og gjorde ikke noen ytterligere forsøk på nøye å gjennomgå hvordan enkeltpersoner ble autorisert til å komme inn på eiendommen i Coyoacán og få tilgang til Trotskij. En seriøs etterforskning av Hartes bakgrunn ville absolutt ha avslørt hans tilknytninger til stalinistbevegelsen. Eksponeringen av dette katastrofale sikkerhetsbruddet kunne meget vel ha ført til at SWP foretok en gjennomgang av alle personer som ble tillatt å komme inn i villa-eiendommen på Avenida Viena. Det er vanskelig å tro at en slik gjennomgang ikke ville ha reist spørsmål om Frank Jacson-Jacques Mornard og Sylvia Ageloff.
Etter 24. mai-angrepet: Jacson-Mornards nye oppdrag
I Moskva ble det mislykkede 24. mai-angrepet ansett som en politisk katastrofe. Ifølge Volkogonov, da ord om det nådde Stalin:
Nyhetene om det mislykkede attentatforsøket foranlediget hos Stalin et raserianfall. GPU-sjef Lavrentiy Beria måtte tåle hans beske ordgyteri, mens de som var assosierte med operasjonen kunne forvente seg en skjebne tilsvarende den til Shpigelglas, [77] som var under arrest. Alt ville nå bli satt på handlingen til en enkeltoperatør som lenge hadde vært installert i Mexico, og som forberedte seg på å utføre sitt oppdrag. [78]
Jacson-Mornard visste ikke om sitt oppdrag før etter det mislykkede 24. mai-angrepet. Volkogonov hevdet:
Til å begynne med forventet ikke den unge spanieren at han selv skulle få blod på sine hender med drapet av Trotskij, men den 26. eller den 27. mai 1940, noen dager etter det mislykkede forsøket på Trotskijs liv, stengte Eitingon seg inne med Mercader og gjorde det klart hvor landet lå. Det ble banket inn i ham at han bare skulle «fullføre en rettferdig dom» utstedt i Moskva, og at denne enorme æren ville gjøre ham til en helt for alltid. Mercader kunne ikke la være å adlyde. Han hadde allerede sett i Spania hvordan ulydighet kunne ende. Da en av hans bekjente blant Republikanerne i Catalonia ble mistenkt for forbindelser med POUM, forsvant han sporløst. Mercader hadde lært at dette var revolusjonens lov: De svake og upålitelige blir likvidert. [79]
I hvilken grad Eitingon forklarte det nye oppdraget til Jacson-Mornard på akkurat disse datoene, er ikke kjent. To uker senere skulle imidlertid Jacson-Mornard reise til New York for å møte sine GPU-førere, og det er sannsynligvis her den sanne betydningen av hans nye oppdrag ble forklart mer detaljert.
Pavel Sudoplatov, en annen ledende offisiell GPU-representant, som sammen med Eitingon ble satt til ansvar for planen om å drepe Trotskij, bekreftet at Mercader mottok hans nye oppdrag etter den 24. mai. Sudoplatov refererte til en samtale han hadde med Mercader i Moskva i 1969, ni år etter sistnevntes løslatelse fra et meksikansk fengsel.
Mercader fortalte Sudoplatov at han ikke trodde han skulle bli involvert i et komplott for å drepe Trotskij før dagene etter det mislykkede 24. mai-angrepet. Inntil da ble Mercader preparert som en langsiktig GPU-ressurs som fungerte innenfor trotskistbevegelsen. «Ramón hadde visst, naturlig nok, at han var medlem av teamet for å bekjempe trotskismen i Mexico,» skrev Sudoplatov, «men han forventet ikke at han skulle bli leiemorderen» før etter den 24. mai. [80]
28. mai 1940: Jacson-Mornard møter Trotskij for første gang
I følge Trotskijs kone, Natalia Sedova: «Vårt første møte med Sylvia Ageloffs ektemann, ‘Jacson’, fant sted den 28. mai klokken ni om morgenen.» [81]
Den polske historikeren Isaac Deutscher skrev, i det tredje bindet – The Prophet Outcast [Den fordrevne profet] – av hans tre-delte biografi om Trotskij, at dette første møtet ble arrangert basert på et annet svært nyttig påskudd:
Det var den 28. mai, noen dager etter raidet, at snikmorderen kom for første gang ansikt til ansikt med Trotskij. Møtet kunne ikke vært mer tilfeldig. Rosmer-ekteparet var i ferd med å forlate Mexico og skulle borde et skip i Vera Cruz; og «Jacson» hadde tilbudt seg å bringe dem dit i bilen sin, der han lot som om han måtte til Vera Cruz uansett, på en av hans vanlige forretningsreiser. Han kom for å hente dem tidlig på morgenen, og ble bedt om å vente på gårdsplassen til de var klare. Da han kom inn på plassem traff han tilfeldigvis Trotskij, som fortsatt var ved kaninburene og matet kaninene. [82]
På denne datoen reiste Sedova også med Jacson-Mornard til Vera Cruz for å se Rosmer-paret avgårde. [83] Puigventós skrev at Sedova senere skulle huske «at Jacson ved flere anledninger måtte be om veibeskrivelsen til Veracruz, hvilket var rart med tanke på at han sa han ofte måtte reise til denne byen». [84]
Ifølge Luri sa Rosmer-paret at de skulle reise til Paris via New York City, men på dette tidspunktet nærmet Hitlers hærer seg Paris, som falt den 14. juni. [85] Rosmer-paret ble igjen i New York og møtte der Ageloff og Jacson-Mornard, da sistnevnte reiste dit i juni for å møte sine GPU-førere. [86] Andre stalinistagenter i Mexico konvergerte mot New York rundt denne tiden, hvor de snart skulle møte Jacson-Mornard. Caridad del Rio hadde kommet dit den 21. mai, etter å ha reist fra Mexico by via Cuba. [87]
11. juni 1940: Jacson-Mornard møter Cannon og Dobbs
I Mexico den 11. juni møtte Jacson-Mornard ledende medlemmer av SWP, deriblant James Cannon og Farrell Dobbs, som hadde reist dit i den hensikt å forberede for Trotskijs sikkerhet i kjølvannet av mai-angrepet. Som David North skrev i «Trotsky’s Last Year»:
I løpet av deres besøk til Coyoacán inspiserte SWP-lederne villa-eiendommen og godkjente byggearbeider som skulle befeste den mot angrep. Til tross for deres oppriktige forpliktelse for Trotskijs forsvar ble deres innsats undergravd av et urovekkende nivå av personlig uforsiktighet. Selv om det fortsatt var ubesvarte spørsmål om Sheldon Hartes rolle i 24. mai-angrepet er det ingen indikasjoner på at SWP-lederne tok noen mer forsiktig tilnærming til deres personlige assosieringer. Gitt den vedvarende kampanjen mot Trotskij i stalinistpressen burde det vært klart for SWP-lederne at det politiske miljøet i Mexico by var farlig, og at hovedstaden krydde av GPU-agenter som hadde til hensikt å eliminere Trotskij.
Likevel aksepterte James P. Cannon og Farrell Dobbs kvelden den 11. juni en invitasjon til middag på Hotel Geneva, etterfulgt av drinker i et annet lokale. De to SWP-ledernes vert var Jacson-Mornard. Dette møtet ble rapportert av Cannon i løpet av en kort intern etterforskning utført av SWP-ledelsen etter attentatet. Denne informasjonen ble imidlertid holdt skjult for medlemmene i partiet. [88]
Selv om Sylvia Ageloff ikke var i Mexico på tidspunktet for dette møtet er det sannsynlig at hun hadde arrangert for å introdusere Jacson-Mornard for Cannon og Dobbs. Lillian Pollak husket at Ageloff i 1939 fortalte henne at hun ønsket å introdusere ham for Cannon og andre SWP-ledere. Hun kan allerede ha introdusert dem høsten 1939, da Jacson-Mornard besøkte New York. På den turen introduserte Ageloff ham for ei rekke av hennes SWP-kamerater der, og både Cannon og Dobbs var i byen på dette tidspunktet.
Om de ikke hadde blitt introdusert før 1940 ville det passet Ageloffs atferdsmønster å ha antydet at Cannon og Dobbs burde ringe til Jacson-Mornard da de ankom Mexico. Hun var alltid den som introduserte Jacson-Mornard for lederne av Den fjerde internasjonale. I Paris introduserte Ageloff Jacson-Mornard for delegatene til stiftelseskonferansen. I Coyoacán tok hun ham med til eiendomskomplekset og introduserte ham for beboerne. Cannon og Dobbs ville ikke ha gått ut med en helt fremmed. Han må ha blitt presentert som Sylvias partner. Nok en gang var hun leddet som integrerte Trotskijs snikmorder dypere og dypere inn i trotskistbevegelsen.
Jacson-Mornard var i ferd med å reise til New York. Men før han fløy dit lot han bilen sin stå igjen på Trotskij-eiendommen, som senere skulle besørge ham et påskudd for å komme tilbake for å hente den da han kom tilbake til Mexico by. [89]
12. juni 1940: Ageloff gjør det mulig for Jacson-Mornard å komme inn i USA
Den 12. juni innvilget det amerikanske konsulatet i Mexico by Jacson-Mornards anmodning om innreise til USA. Dagen etter skulle han fly til New York.
I juni 1940 var det fortsatt ekstremt vanskelig for en utlending å komme inn i USA. Hitlers invasjon av Frankrike var på gang, og det var en eksodus av flyktninger fra det europeiske kontinentet. Roosevelt-administrasjonens høyst restriktive immigrasjonsstandarder hadde trådt ikraft.
For at Jacson-Mornard skulle kunne reise til USA måtte han presentere flere referanser fra amerikanske statsborgere som kunne gå god for hans søknads ekthet. Selv med disse referansene oppnådde ikke Jacson-Mornard retten til å bli værende i USA over noen lengre tid. Hans innreise var kun med formål som gjennomreise til et annet land, og han var forpliktet til å presentere bevis for at han hadde kjøpt billetter for å forlate USA. Han fikk tillatelse til å bli bare i den korte perioden nødvendig for overgangen til å nå hans fly ut fra USA. Han ble bedt om å oppgi en amerikansk adresse hvor han ville oppholde seg under sitt korte opphold.
Et FBI-memorandum datert den 24. august 1940 fra J. Edgar Hoover, med tittelen «Re: Frank Jacson, Sylvia Ageloff, Espionage» viser at Jacson-Mornards referanser var Sylvia Ageloff og SWP-medlemmene Henry Schultz og Evelyn Reed. [90] Reed ble senere kona til den mangeårige SWP-lederen George Novack, som hjalp GPU-agenten Mark Zborowski med å sikre seg innreise til USA under Den andre verdenskrigen.
Da han søkte om sitt visum sa Jacson-Mornard at han planla å stoppe i New York bare i to dager før han reiste videre til Montreal, Canada. På søknaden hevdet han at hans faste adresse var 1269 St. Denis St. i Montreal. [91] Jacson-Mornard hadde ikke til hensikt å reise til Montreal, og «1269 St. Denis St.» var en ikke-eksisterende adresse.
En separat FBI-rapport skrevet av J. Edgar Hoover kommenterte på Jacson-Mornards søknad om innreisetillatelse:
Han hadde til hensikt å bli i USA i anslagsvis to dager, der adressen hans skulle være 50 Livingston Street, Brooklyn, New York. Han ga følgende referanse:
Sylvia Ageloff, Livingston Street 50
Brooklyn, New York
... Ved søknad om ovennevnte transitsertifikat viste Jacson et brev fra Via Mexicana de Aviacion datert den 12. juni 1940, som antydet at Jacson tidligere hadde pantsatt penger for en flybillett til Montreal, Canada, og det var gjort en reservasjon for denne turen. [92]
Også den 24. august sendte Hoover et separat memorandum til B.E. Sackett, spesialagent med ansvar for FBIs kontor i New York City. Hoover gjentok navnene og adressene til Ageloff, Evelyn Reed og Henry Schultz. Åpenbart i den tro at en granskning av individene som hadde muliggjort Jacson-Mornards reiser ville avdekke GPU-agenter i USA, hevdet Hoover følgende:
Byrået ønsker at det skal utføres en meget forsiktig og grundig etterforskning av denne saken i området dekket av ditt feltkontor (dvs. i New York). Alle mulige anstrengelser må settes inn på å finne ut all tilgjengelig informasjon om Jacksons bakgrunn, tilknytningspartnere og aktiviteter. Som du tidligere ble informert om, ønsker Byrået at alle forholdsregler skal utøves for å unngå enhver publisitet av noe slag om denne etterforskningen. [93]
Hoover ønsket ikke å tipse av GPU-agentene han følte var innen hans rekkevidde. Han krevde at politiagenturet gikk stille fram med sin etterforskning.
Fortsettelse følger
***
Fotnoter:
[Originalkilder ikke vist her er tilgjengelige under Del én.]
[31] Ibid. på lokalisering 2 575.
[32] Barrón Cruz, s. 136.
[33] Puigventós på lokalisering 2 433.
[34] Alain Dugrand, Trotski: Mexico 1937–1940 (Mexico City: Siglo XXI de España Editores, 1992), s. 63.
[35] Barrón Cruz, s. 72.
[36] Luri, s. 223.
[37] Ibid., s. 220.
[38] David Norths intervju with Jean van Heijenoort, 10. september 1975.
[39] Puigventós på lokalisering 2 467, med referanse Archivo General de la Nación, Mexico. Tribunal Superior de la Justicia del D.F. Año 1940. Caja 3265. Folio 602993, s. 73.
[40] Robert J. Alexander, International Trotskyism, 1929–1985: A Documented Analysis of the Movement (Duke University Press, 1991), s. 270.
[41] Dmitri Volkogonov, Trotsky: The Eternal Revolutionary (New York: The Free Press, 1996), s. 402.
[42] Gani Jakupi, Les Amants de Sylvia (Paris: Futuropolis, 2010) s. 11–14.
[43] February 29, 1956 Executive Confidential Testimony, s. 268.
[44] Alexander, s. 268.
[45] Ibid.
[46] Luri, s. 223.
[47] Puigventós på lokalisering 2 462.
[48] FBI Report of Agent George Starr, datert 4. september 1940.
[49] Memoranda from J. Edgar Hoover datert 17. september 1940.
[50] Se: «Class Struggle: Education Workers Newsletter», Issue No. 3, April-May 2012, s. 15–16. Tilgjengelig here.
[51] Lillian Pollak, The Sweetest Dream: Love, Lies and Assassination, (New York: iUniverse, 2008) s. 267. Selv om Pollak hevder at boka var «fiksjon», sier hun i det ovenfor refererte 2011-intervjuet: «Begivenheter jeg beskriver i boka fant faktisk sted.»
[52] Luri, s. 237.
[53] Bertrand Patenaude, Trotsky: Downfall of a Revolutionary (New York: Harper, 2009), kindle edition, s. 244–45.
[54] Puigventós på lokalisering 3 517.
[55] Leandro Sanchez Salazar and Julian Gorkin, Murder in Mexico (New York: Secker &Warbig, 1950) pp. 88–89.
[56] Elisabeth K. Poretsky, Our Own People (University of Michigan Press, 1969) s. 238.
[57] Louis Budenz, Men Without Faces (New York: Harper and Brothers), 1950, s. 126.
[58] Luri, s. 238.
[59] Puigventós på lokalisering 146.
[60] How the GPU Murdered Trotsky (London: New Park Publications, 1981) s. 103.
[61] Luri, s. 238.
[62] Ibid., s. 239.
[63] Albert Goldman, The Assassination of Leon Trotsky: The Proofs of Stalin’s Guilt (New York: Pioneer Publishers, 1940), s. 16.
[64] Ibid.
[65] For eksempel, se «How Stalin pressured Mexico for Trotsky’s deportation», El Pais, 15. september 2016.
[66] Olivia Gall, Trotsky en Mexico y la vida política en tiempos de Lázaro Cárdenas (1937–1940) (Mexico DF: UNAM, 2012), s. 354–55.
[67] Luri, s. 237.
[68] Ibid., s. 255.
[69] Ibid.
[70] Ibid., s. 240.
[71] Ibid.
[72] FBI-rapport fra 27. august 1940.
[73] Volkogonov, s. 451.
[74] Ibid., s. 452.
[75] Leon Trotsky, «GPU Tried to Cover Murder with Slander», Socialist Appeal, 25. june 1940.
[76] Sanchez Salazar, s. 96.
[77] Sergey Shpigelglas ledet GPUs operasjoner for å drepe ledende europeiske trotskister gjennom hele 1930-tallet, og var Zborowskis fører. Han ble arrestert av stalinistene in 1938, i vesentlig grad fordi Trotskij ikke hadde blitt drept. Han ble torturert og henrettet i 1941.
[78] Volkogonov, s. 454.
[79] Ibid., s. 459.
[80] Pavel Sudoplatov og Anatoli Sudoplatov, Special Tasks: The Memoirs of an Unwanted Witness—A Soviet Spymaster (Little, Brown & Co., 1994), s. 77–78.
[81] «Natalia Trotsky Answers A Foul Slander», Socialist Appeal, 26. october 1940.
[82] Isaac Deutscher, The Prophet Outcast: Trotsky, 1929–1940 (Oxford University Press, 1963), s. 495.
[83] Puigventós på lokalisering 4 383.
[84] Ibid. på lokalisering 4 403.
[85] Luri, s. 244.
[86] Ifølge Reiner Tosstorff returnerte ikke Rosmer-paret til Frankrike i 1940 på grunn av krigen og ble værende i USA. Se: Reiner Tosstorff, The Red International of Labour Unions (RILU) 1930–1937 (Chicago: Haymarket Books, 2018), s. 858.
[87] Luri, s. 241.
[88] David North, «Trotsky’s Last Year»World Socialist Web Site, August 29, 2020. På norsk: Trotskijs Siste År
[89] Puigventós på lokalisering 4 527.
[90] FBI-rapport 24. august 1940 «Re: Frank Jacson, Sylvia Ageloff, Espionage», fra J. Edgar Hoover til B.E. Sackett.
[91] FBI-rapport 23. august 1940 fra Agent C.H. Carson til Clegg.
[92] FBI-rapport fra J. Edgar Hoover datert 24. august 1940.
[93] Ibid.