Den 20. august 1940 ble Leo Trotskij utsatt for et attentat utført av stalinistagenten Ramón Mercader, i forstaden Coyoacán i Mexico by. Mercaders tilgang til den store revolusjonære ble muliggjort gjennom hans relasjon til Sylvia Ageloff, et medlem av Socialist Workers Party (SWP). I etterkant av attentatet presenterte Ageloff seg som et uskyldig offer for Mercaders duplisitet, en påstand som aldri ble utfordret av SWP.

Denne artikkelserien utgjør trotskistbevegelsens første systematiske etterforskningen av Ageloffs rolle og viderefører Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales arbeid med etterforskningen Security and the Fourth International [Sikkerhet og Den fjerde internasjonale]. Artikkelserien publiseres i fire deler.

Introduksjon

Stalinistagenten Ramón Mercader utførte sitt attentat mot Leo Trotskij sent på ettermiddagen den 20. august 1940 i forstaden Coyoacán i Mexico by. Kvelden etter, 26 timer etter angrepet, døde medlederen av Oktoberrevolusjonen av 1917, av hodeskadene påført av Mercader.

Drapet på Leo Trotskij er det politiske attentatet i det 20. århundre med de største følgeskadene. Det frarøvet den internasjonale arbeiderklassen mannen som sammen med Lenin rangerte som den største marxistiske teoretikeren og revolusjonære lederen i det 20. århundre. Trotskijs død svekket Den fjerde internasjonale sterkt, som han hadde spilt en avgjørende rolle for grunnleggelsen av i 1938, og undergravde utviklingen av verdens sosialistbevegelse i flere tiår framover.

Til tross for det sovjetiske stalinistregimets løgnaktige fornektelser ble det over hele verden umiddelbart antatt at morderen var en agent for GPU, Sovjetunionens hemmelige politi. Men i 35 år visste verden veldig lite om det enorme omfanget av konspirasjonen, og om nettverket av agenter det stalinistiske regimet anvendte for å forberede og gjennomføre attentatet. Den sanne identiteten til mannen som gikk under navnene «Jacques Mornard» og deretter «Frank Jacson» ble ikke endelig fastslått før i 1950. Det politiske partiet som var hovedansvarlig for Trotskijs sikkerhet – det amerikanske Socialist Workers Party (SWP), den gang Den fjerde internasjonales sympatiserende amerikanske seksjon – ikke bare unnlot å utføre noen substansiell etterforskning av GPUs bestrebelser for å infiltrere trotskistbevegelsen på global skala i årene før angrepet, men SWP nektet også å erkjenne og direkte tildekket bevis for GPU-penetrering på høyt nivå av partiets egen organisasjon. Enhver referanse til, enn si eksponering av, infiltreringen av GPU- og FBI-spioner i trotskistbevegelsen ble fordømt av SWP-ledere som «agent-agning» [‘agent-baiting’].

I mai 1975 innledet Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) en etterforskning av drapet på Trotskij. ICFIs funn, publisert under tittelen Security and the Fourth International [Sikkerhet og Den fjerde internasjonale], identifiserte det internasjonale nettverket av GPU-agenter som var involvert i attentatet, deriblant agenter som forble i SWP i flere tiår etter Trotskijs død.

Til tross for forsøk på å sabotere Den internasjonale komitéens arbeid ble Security and the Fourth International-etterforskningen videreført, og den førte til funn av ekstraordinær betydning.

Etter beslutningen om å innlede etterforskningen oppdaget Alex Mitchell, redaktør for Workers Press (avisa til den britiske seksjonen av ICFI), kritiske til den gang upubliserte amerikanske regjeringsdokumenter knyttet til attentatet, som var deponert i National Archives i Washington, D.C. På vegne av ICFI lokaliserte og fotograferte den amerikanske trotskisten David North i august 1975 Mark Zborowski i San Francisco. Zborowski hadde på 1930-tallet, før han emigrerte til USA i 1941, spilt en sentral rolle i å besørge informasjon som førte til stalinistenes drap på Trotskijs sønn, Leo Sedov, to av Trotskijs politiske sekretærer, Erwin Wolf og Rudolf Klement, og GPU-avhopperen Ignace Reiss, som hadde erklært sin støtte til Den fjerde internasjonale. De første resultatene av Sikkerhet og Den fjerde internasjonale-etterforskningen ble publisert i slutten av 1975 under tittelen How the GPU Murdered Trotsky [Hvordan GPU drepte Trotskij].

I desember 1976 reiste Mitchell og North til Mexico by, hvor de intervjuet enkeltpersoner som var vitner til begivenheter rundt attentatet. Den videre utviklingen av etterforskningen i USA beviste at Sylvia Caldwell (født Callen), SWP-leder James P. Cannons personlige sekretær fra 1938 til 1947, var en GPU-agent. ICFI oppdaget dokumenter som fastslo at Joseph Hansen, Trotskijs sekretær i Mexico fra 1937 til 1940, som skulle bli en sentral leder for SWP inntil hans død i 1979, hadde vært en GPU-agent, og senere en FBI-informant. Som man kunne forvente, gitt hans aktivitet som spion og regjeringsinformant, var det Joseph Hansen som fungerte i SWP-ledelsen i flere tiår som den mest målbevisste motstanderen av hva partiet kalte «agent-angning». Hans bestrebelser inkluderte å stemple som «paranoide» alle de som forsøkte å forsvare trotskistbevegelsens sikkerhet mot de forpurrende og morderiske aktivitetene til GPU (senere kjent som KGB) og FBI.

De initielle funnene fra Security and the Fourth International ble publisert mellom 1975 og 1978. Senere utviklinger – spesielt dokumenter oppnådd gjennom søksmålet initiert av Alan Gelfand mot regjeringsspionering internt i Socialist Workers Party – bekreftet fullt ut de mest kritiske elementene av Den internasjonale komitéens etterforskning. Ytterligere bekreftelse ble oppnådd ved frigjøringen av hemmelige GPU-KGB politidokumenter etter oppløsingen av Sovjetunionen i 1991.

Mer nylig har arbeid utført av uavhengige forskere som benyttet seg av funnene fra Security and the Fourth International, samt tilleggsdokumenter som er frigitt fra statsarkiver i Mexico, avdekket viktige bevis som muliggjør en veldig detaljert forståelse av hvordan drapet på Trotskij ble planlagt og utført.

Analysering av denne nye informasjonen – kombinert med en granskning av Sylvia Ageloffs personlige bakgrunn, så vel som av hennes politiske aktiviteter mens hun angivelig var et SWP-medlem, og hennes nære arbeidsrelasjon med Ramón Mercader – er Den internasjonale komitéen nå i stand til å besørge en presis redegjørelse for den kritiske rollen Ageloff spilte i planleggingen av attentatet på Trotskij.

Redegjørelsen som følger tilbakeviser det 80 år gamle ubestridte narrativet om at Ageloff var ei uskyldig lettlurt tåpe som ble brukt av Mercader for å få tilgang til Trotskij. Denne offentlige persona ble oppfunnet av Ageloff og Mercader umiddelbart etter attentatet. De reelle fakta som ble skjult av den patetiske fortellingen om «Stakkars lille Sylvia» ble aldri seriøst etterforsket. Narrativet oppnådde en mytisk status. Men denne myten har ingen basis i virkeligheten.

Aksepten av myten fordret å tolke de mest tvilsomme og til-og-med utrolige aspektene av relasjonen Ageloff-Mercader på den mest uskyldige og upolitiske måte. Ageloff måtte anses som «fortune’s fool» [‘et lykkehjulets tragiske offer’] – ei kvinne uten formål, vandrende blindt gjennom livet, og så monumentalt stupid at hun ikke var i stand til å erkjenne de transparente og bisarre motsetningene i den mystiske livshistorien og aktivitetene til mannen hun hadde delt seng med i nesten to år.

Men så snart myten er erstattet av en objektiv gjennomgang av den faktiske dokumenterte historikken, framstår den unge kvinna fra Brooklyn i et helt annet lys. Fra 1938 til 1940 engasjerte Ageloff seg i et mønster av forsettelig opptreden som så konsekvent fremmet GPUs bestebelser for å ringe inn og drepe Trotskij til å gjøre enhver uskyldig forklaring uholdbar.

På hvert trinn i forberedelsen av attentatet var det Sylvia Ageloff som spilte den avgjørende rollen for å få Mercader integrert inn i trotskistbevegelsen, og til slutt, inn på den befestede villa-eiendommen i Coyoacán. Konklusjonen nådd av denne etterforskningen er at Ageloff var en GPU-agent, og Ramón Mercaders medskyldige i drapet på Leo Trotskij.

I 1940 gjennomførte det meksikanske politiet den eneste samtidige etterforskningen av drapet, og fastslo at Ageloff var en medskyldig i drapet av Trotskij. Meksikanske embetsfunksjonærer arresterte og fengslet henne, siktet henne for drap og straffeforfulgte henne. Ageloff synes å ha blitt reddet fra domfelling av amerikanske myndigheters diplomatiske intervenering. SWP besørget den gangen ingen rapporter om den pågående meksikanske etterforskningen av Ageloff og holdt også partimedlemmene uvitende. SWP unnlot å stille spørsmål ved Ageloffs selv-fritakende beretning om hennes rolle i hendelseskjeden som førte til Trotskijs drap. Den nåværende undersøkelsen må derfor begynne med å undersøke myten om «Stakkars lille Sylvia».

Myten om Sylvia Ageloff

Ifølge den konvensjonelle versjonen av begivenhetene var Sylvia Ageloff en naiv og hjemmekjær sosialarbeider fra Brooklyn. Det unge SWP-medlemmet, tilsynelatende desperat etter hengivenhet, ble raskt forført av den staselige Jacques Mornard, et av de mange aliasene brukt av snikmorderen og navnet han anvendte da de møttes. Han skal brutalt ha utnyttet Ageloffs følelsesmessige sårbarheter og manglende erfaring, og til slutt lurt henne til å besørge ham tilgang til Trotskijs husstand.

Mercader brukte åpningen ubevisst besørget av den anelsesløse Ageloff til å utføre angrepet. Ifølge dette narrativet skal Ageloff ha oversett eller avvist de skrikende motsetningene i dekkhistorien hans, under forløpet av en intim affære med Mornard som varte i nesten to år, som inkluderte bruken av flere navn, gjennomsiktige løgner om hans familiebakgrunn, mystiske forretningsaktiviteter, og den uforklarte tilgangen til store mengder penger.

Som de tre apene, men rullet inn i én person, hverken så Ageloff noe ondt, hørte noe ondt, og fremfor alt, gjorde heller ikke noe ondt.

Denne historien – som fritar henne for ethvert straffansvar for konsekvensene av hennes handlinger – ble opprinnelig oppfunnet av Mercader selv. «Sylvia hadde ikke noe med dette å gjøre,» sa han til politiforhørerne etter arrestasjonen. [1] Han holdt seg til sin historie inntil han døde på Cuba i 1978. Hans bror, Luis Mercader, skulle senere si om Mercader: «Han sviktet aldri sine egne.» [2] Hans advokat, Eduardo Ceniceros, erkjente etter Mercaders død: «Han tilsto aldri noe for noen, selv om han gjennomgikk de mest enorme stormene.» [3]

Alibiet som snikmorderen besørget for Ageloff – selv da Mercader benektet at han selv hadde noe med det stalinistiske hemmelige politiet å gjøre – ble grunnlaget for det patetiske imaget av «stakkars lille Sylvia».

Det har lenge vært hevdet at Ageloff ble så sjokkert over Mercaders bedrageri at hun ble hysterisk og ikke kunne besvare spørsmål reist av det meksikanske politiet, eller av amerikanske føderale agenter som etterforsket angrepet. Ageloff opprettholdt at hun var et lojal SWP-medlem som hadde blitt fanget inn i et drama hun ikke var utrustet til å forstå. Tilsynelatende traumatisert forlot Ageloff trotskistbevegelsen og dukket aldri opp igjen i radikal politikk. Med unntak av den meksikanske regjeringen syntes ingen – og minst av alt SWP – like etter drapet særlig interessert i noen kritisk granskning av alibiet leiemorderen besørget Ageloff.

To større filmer om forbrytelsen – Joseph Loseys The Assassination of Trotskij (1972) og Antonio Chavarrías’ The Chosen (2016) – plasserte myten i sentrum av deres beretning om drapskomplottet. Hva angår Ageloff så gikk hun videre og tilbrakte de resterende 55 årene av sitt liv i velstående anonymitet. Ageloff, som etter hvert var bosatt i en komfortabel leilighet på Manhattan, døde i en alder av 86 år i 1995, uten å etterlate seg noen detaljert forklaring på hvordan hun kom til å spille en så kritisk rolle i en tragedie fra det 20. århundre.

Ett ugjendrivelig faktum framstår fra den nitidige rekonstruksjonen av konspirasjonen om å myrde Trotskij: Fjern Ageloff fra hendelseskjeden, og det ville ikke ha vært noe attentat den 20. august 1940. Uten åpningen besørget av hans relasjon til Sylvia Ageloff ville ikke Mercader ha vært i stand til å komme seg inn på Trotskijs eiendom. Det å ha spurt, under oppløpet til attentatet: «Hvem er egentlig Sylvias forlovede?» ville ha åpnet døra for en kaskade av spørsmål rundt både Mercader og Ageloff. Selv den mest overfladiske undersøkelsen av «Jacques Mornard-Frank Jacsons» bona fide – en oppgave så absolutt berettiget etter stalinistiske agenters mislykkede forsøk på Trotskijs liv den 24. mai 1940 – ville ha gjort ham til et mål for mistanke, avskåret hans tilgang til Trotskij, og reist spørsmålet: Hvorfor brakte Sylvia Ageloff ham dit?

Dette ble mer eller mindre innrømmet av SWP-leder James P. Cannon i en tale til et SWP-plenum den 28. september 1940, seks uker etter Trotskijs død:

Det er en viss skjødesløshet i bevegelsen, som en hangover fra fortiden. Vi har ikke pløyd dypt nok ned i fortiden til personer, selv de i ledende stillinger – hvor de kom fra, hvordan de bor og lever, hvem de er gift med, osv. Hver gang i fortiden slike spørsmål ble reist – grunnleggende for en revolusjonær organisasjon – ville den småborgerlige opposisjonen rope ut: «Herregud, dere invaderer kameraters privatliv!» Ja, det var nettopp det vi gjorde, eller mer korrekt – truet med å gjøre – det kom aldri noe ut av det tidligere. Dersom vi hadde sjekket litt nøyere etter i slike saker, da hadde vi kanskje forhindret noen ille ting i dagene bak oss. [4]

Cannons kommentarer, som han ikke utdypet, var en erkjennelse av at SWP ikke hadde undersøkt folkene som var rundt Trotskij i Coyoacán, og «i ledende posisjoner» i partiet.

Cannon uttalte at det var nødvendig å stille flere spørsmål og «sjekke ting litt nøyere». Det var, mildt sagt, en underdrivelse. Da Cannon uttalte disse ordene var Sylvia Ageloff arrestert av meksikansk politi med anklager om drap. Men Cannons ord ble ikke fulgt opp av handlinger. SWP opprettholdt en total taushet angående Ageloff etter Trotskijs død, som tillot henne å kunne trekke seg tilbake og inn i anonymitet. SWPs avis The Militant rapporterte ikke om hennes arrestering etter attentatet, og i 1950, da Ageloff var stevnet for Representantnenes hus’ komité for uamerikanske aktiviteter, bemerket den ikke hennes vitnesbyrd.

Motsetninger mellom myte og virkelighet: Hvem var Sylvia Ageloff?

Denne etterforskningen gransker kritiske spørsmål knyttet til Sylvia Ageloff: Hva var hennes familiebakgrunn? Hva var hennes politiske historie? Hadde hun personlige kontakter med stalinister, enten gjennom venner eller familie? Hvordan ble hun introdusert til bevegelsen, og hvilke bidrag kom hun med, om noen, som skulle berettige hennes nærhet til Trotskij? Hva mente meksikanske myndigheter angående Ageloffs skyld eller uskyld? Hvordan står sakens fakta relatert Ageloffs alibier?

Disse spørsmålene kan nå besvares ved å trekke på den faktisk dokumenterte historikken, som inkluderer informasjon relatert til Ageloffs vesentlige akademiske skolering, presserapporter, samtidige observasjoner av de som kjente Ageloff og Mercader, uttalelser avgitt fra Ageloff-familien under den meksikanske rettssaken mot Ageloff og Mercader, publikasjoner om attentatet, FBI-rapporter avdekket av Security and the Fourth International-etterforskningen, og annet verdifullt materiale.

Denne etterforskningen trekker også veksler på forskning nyligere utført og publisert på spansk, deriblant «Actuaciones Ministeriales en el Homicidio de León Trotsky» [Departementale handlinger om drapet av Leo Trotskij], publisert av Mexicos føderale institutt for kriminologi, forfattet av den prominente meksikanske kriminologen Martin Gabriel Barrón Cruz (Instituto Nacional de Ciencias Penales de México, 2018). Dette essayet inneholder en detaljert retrospektiv analyse av den viktigste kriminelle etterforskningen i meksikansk historie, og inkluderer en reproduksjon av kritiske arkiverte juridiske dokumenter innmeldt i straffesaken mot Ageloff og Mercader. Det inneholder et vedlegg med transkripsjoner av nøkkelvitners avhør, inkludert av Ageloff og Mercader selv.

Dette essayet viser også til to viktige bøker publisert på spansk: El cielo prometido: una mujer al servicio de Stalin [Den lovede himmelen: Ei kvinne i Stalins tjeneste], av Gregorio Luri (Editorial Ariel, 2016); og Ramón Mercader: el hombre del piloto [Ramón Mercader: Mannen med isøksa], av Eduard Puigventós López (Now Books, 2015).

Basert på dette dokumenterte bevismaterialet er det mulig å sammenligne den mytiske Sylvia Ageloff med den virkelige personen.

Opprettholdelsen av myten om «stakkars lille Sylvia» krever ukritisk akseptering av en persona – den av en naiv, uerfaren sosialarbeider, dvs. den typen person som kunne ha skrevet brev til Miss Lonelyhearts – som ble tilknyttet henne av Socialist Workers Party og senere popularisert i fiktive filmnarrativer. Opprettholdelsen av denne myten avhenger av at den aldri blir stilt spørsmål ved, fordi den konstruerte persona ikke har noe å gjøre med hvem Ageloff faktisk var.

Etterforskningen begynner nødvendigvis med en undersøkelse av Ageloff-familien.

Samuel Ageloff

Sylvia Ageloff, født i 1909, var datter av Samuel Ageloff (1884–1972) og Anna Maslow (1881–1930), russiske immigranter som snakket russisk hjemme. Samuel var født i Lepel i Hviterussland og immigrerte til USA rundt 1900, og giftet seg med Anna i 1902. Etter Annas død giftet Samuel seg på nytt.

Samuel Ageloff ble en velstående eiendomsmegler i New York City. Ifølge Roberta Satow, forfatter av en fiktiv beretning om Ageloff-søstrenes liv, med tittelen The Two Sisters of Coyoacán [De to Coyoacán-søstrene]:

Fram til 1917 var han hovedsakelig interessert i ombygging av familieboliger, men var senere en banebryter for byggingen av offentlige garasjer. Han bygde også boliger på Coney Island og i Bensonhurst og butikker på Flatbush Avenue. Senere bygde han leilighetsblokker i Williamsburg og leaset kontorbygninger for nitti-ni år og leide kontorene, inkludert en kontorbygning tvers overfor Academy of Music. [5]

Selv om Satows historie er fiktiv, er bakgrunnsinformasjonen hun samlet om Samuel Ageloff faktisk nøyaktig. Hennes forskning fant at Samuel Ageloff bygde 48 hjem på Coney Island, 65 i Bensonhurst, og mange butikker på Flatbush Avenue i Brooklyn. Han reiste i 1929 de to Ageloff Towers, beliggende på East Third Street og Fourth Street på Manhattan. [6]

«Dette var en veldig velstående familie,» har Satow fortalt World Socialist Web Site. [7] I tillegg til vellykkede forretningsmenn inkluderte familien kunstnere og psykologer. WSWS snakket med Amy Feld, en slektning av Ageloff-familien og psykolog av yrke, som sa at søstrene var i slekt med den fransk-russiske maleren Marc Chagall og den internasjonalt anerkjente psykologen Abraham Maslow, som utviklet teorien om «behovshierarkiet».

Anna og Samuel Ageloff fikk fire døtre: Lillian (1902–1986), Hilda (1906–1997), Sylvia (1909–1995) og Ruth (1913–2009); og to sønner: Allan (1903–1997) og Monte (1907–1965). Sylvia kom fra en høyst politisk familie, og tre av søstrene gikk i deres ungdom inn i sosialistisk politikk.

Hilda Ageloff

Brooklyn Daily Eagle rapporterte den 2. september 1931 at Hilda Ageloff hadde reist til Sovjetunionen og intervjuet Nadezhda Krupskaya, Lenins enke, som da var medlem av Sovjetunionens kommisjon for offentlig utdanning. Denne turen fant sted to år etter at Trotskij var utvist til Tyrkia, og samtidig som hans etterfølgere ble forfulgt av det stalinistiske regimet i Sovjetunionen. Krupskaya, som hadde vært sympatisk innstilt overfor Trotskij, hadde lenge før blitt tvunget til å fordømme Venstreopposisjonen.

Ifølge Brooklyn Daily Eagle:

Miss Hilda Ageloff, fra 198 Westminster Road, fortalte i dag om hennes intervju med Madam Lenin, som hadde vært høydepunktet for hennes Russland-besøk av tre-og-en-halv måneds varighet.

Da Miss Ageloff utførte en spesiell studie av de nye metodene for progressiv utdanning som ble anvendt i barnehagene og i dagsentrene som ivaretar barna på de fellesdrevne gårdene og i byer, ønsket hun å stille Mme. Lenin mange spørsmål ...

Det var ikke lett å få lagt til rette for et intervju. Mange korrespondenter fra utenlandske aviser hadde blitt avvist ... Men vanskelighetene ordnet seg, og til slutt befant Miss Ageloff seg en dag i nærvær av kona til mannen Russland hyller som landets frelser.

Hilda Ageloff blir sitert, for å si: «Da de begynte på dette arbeidet etter revolusjonen, ville det ikke ha vært mulig, men Madam Lenin mener at folket har blitt vunnet over til kommunismens prinsipper.»

Artikkelen konkluderte: «Miss Ageloff selv deler noe av Madam Lenins entusiasme og sa hun har til hensikt å returnere til Russland for å gjøre videre arbeid med den progressive utdanningsbevegelsen.»

New York Times publiserte den 27. desember 1931 en artikkel under Hilda Ageloffs byline med overskriften «Sovjetene fremmer før-skole arbeid: Store framskritt rapportert». Denne beretningen var hovedartikkelen i en søndagsserie under headingen «Trender og oppsving i den moderne utdanningsverden.»

Artikkelen hennes var en pro-stalinistisk beretning om landets utdanningssystem, og en forherligelse av det stalinistiske byråkratiet. Det var den typen artikkel som bare kunne vært skrevet av en stalinist eller en stalinistisk medreisende.

Ageloffs rapport berømmet spesielt de fremskritt som «myndighetene» i Sovjetunionen hadde gjort «siden Lunatsjarskij ble avsatt som kommissær for offentlig utdanning». Anatoly Lunatsjarskij ble fratatt sin stilling i 1929 under byråkratiets bestrebelser for å få skjøvet til side enhver som var assosiert med Trotskij, som hadde blitt utvist fra Sovjetunionen.

Hilda Ageloffs artikkel berømmet det faktum at «myndighetene nå har lagt ut på et vedvarende byggeprogram i de viktigste industrisentrene og de kollektiviserte gårdsbrukene i landbruksregionene». Der hun ukritisk fremmet det stalinistiske narrativet skrev hun: «Myndighetene kjemper hardt» og er i ferd med å oppnå «et stort og humanitært arbeid». På Pravda-aktig måte skrev Ageloff at suksessen med den «neste Femårsplanen» vil «avhenge av Ungkommunistene, framtidens foreldre».

Mens noen amerikanere var i stand til å reise til Sovjetunionen i denne perioden for fagprofesjonelle formål og for kulturutveksling, var det å få satt opp et møte med Lenins enke, en av de mest prominente personer i Sovjetunionen, for å diskutere statens utdanningspolitikk, som Brooklyn Daily Eagle bemerket «ikke lett å få ordnet». Hilda Ageloff kunne ikke ha vært i stand til å møte Lenins enke uten godkjenning fra aller høyeste hold i den sovjetiske regjeringen, det vil si, fra Stalin selv. Ageloff-familien hadde de sovjetiske myndighetenes tillit, som gjorde hennes tur mulig.

På hennes tur til Europa hadde Hilda følge av hennes søstre, selv om det ikke er klart hvorvidt de dro med henne til Russland. Men Gregorio Luri skrev i hans biografi om Mercader-familien: «De tre søstrene returnerte til USA i slutten av august 1931, overbevist om at menneskehetens framtid gikk gjennom Sovjetunionen.» [8] På det tidspunktet var Sylvia 22 år og Ruth bare 18.

Ruth Ageloff

Ruth Ageloff, Sylvias yngre søster, levde også et politisk liv og giftet seg inn i en annen komplisert politisk familie.

Ifølge Christopher Phelps, forfatter av boka Young Sidney Hook: Marxist and Pragmatist, ble Ruth og Sylvia oppfordret til å bli med i American Workers Party (AWP), et venstreorientert parti ledet av den radikale predikanten A.J. Muste, etter råd fra James Burnham og Hook, som var lærere ved New York University (NYU) da Ruth og Sylvia var studenter der. [9] Phelps bemerker spesielt i en biografisk fotnote at Ageloff-søstrene «har nektet alle intervjuer siden, og avslo å bli intervjuet for denne biografien.» [10]

Ruth Ageloff fungerte også som Trotskijs sekretær i Mexico by fra 1937, da hun var 23. Nøyaktig hvordan hun oppnådde den posisjonen, er ikke klart. Etter all sannsynlighet meldte hun seg frivillig. Gitt den slappe sikkerheten som ble opprettholdt av de amerikanske trotskistene, var hennes ferdigheter som flytende i russisk tilstrekkelig til at hun kunne sendes til Mexico. Dette var en metode som ble anvendt av stalinistene for å infiltrere agenter i den lille SWP-staben. Bare et år senere, i 1938, flyttet Sylvia Callen, en stalinist fra Chicago, til New York og tilbød seg å jobbe på SWPs nasjonalkontor. I løpet av noen måneder ble hun personlig sekretær for SWP-leder James P. Cannon.

New York Times’ nekrolog over Ruth Ageloff (ektenavn Poulos), publisert 4. februar 2009 lød:

POULOS – Ruth G. født den 13. november 1913 død den 31. januar 2009. Enke etter John G. Poulos, datter av de russiske immigrantene Anna Maslow og Samuel Ageloff, og den siste av Ageloff-søsknene. Bachelor of Arts fra NYU og senere Master of Arts fra Columbia, uteksaminert ved National Psychological Association for Psychoanalysis. I 1936 [sic] og 1937 bodde hun i Mexico by som sekretær for Leo Trotskij og for John Dewey-kommisjonen. I hennes 50-årsalder ble hun psykoterapeut og opprettholdt en praksis til hun var i 80-årene. [11]

Trotskij ankom ikke Mexico før i januar 1937. Ruth jobbet for Trotskij i Mexico, og ifølge Sylvia hadde hun blitt anbefalt av James P. Cannon. Den meksikanske kriminologen Martín Gabriel Barrón Cruz skrev at meksikanske myndigheter etter attentatet «forhørte Sylvia med hensyn til hvem som hadde anbefalt Ruth til Trotskij, og hun tilsto at det hadde vært Cannon, og ‘bemerket at det alltid når noen i USA ville ha kontakt med Trotskij, ble det gjort gjennom Socialist Workers Party [12] [og hennes søster] fikk på denne måten et kort som presenterte henne for Trotskij.’» [13]

Ruths politiske liv fortsatte etter hennes arbeid i Mexico. I juni 1940, etter hjemkomsten fra Mexico by, giftet Ruth seg med John Poulos (1911–1980), en fagforeningsfunksjonær som oppnådde prominens under streikebevegelsen på 1930-tallet og ble en delegat til Congress of Industrial Organisations’ stiftelseskongress i 1938, og et medlem av Socialist Workers Party’s nasjonalkomité. Poulos skulle senere forlate SWP for å slutte seg til Workers Party frontet av Max Shachtman. Han forble aktiv i shachtmanistbevegelsen til sin død og var en regelmessig bidragsyter til partiets publikasjon Labour Action.

Poulos bror og nære livslange samarbeidspartner, Constantine Poulos, ble under andre verdenskrig ansatt av Overseas News Agency, som var finansiert av britisk etterretning og brukt for å besørge pressekredensialer til britiske etterretningsoperatører. [14] Han hadde også en kompleks politisk historie og var tilsynelatende en stalinist. Under Den greske borgerkrigen var Constantine Poulos den første amerikanske journalisten som ble innkorporert i EAM-ELAS-militsen, som var drevet av Kommunistpartiet. Etter borgerkrigen fungerte han som et mellomledd som forbandt amerikanske forhandlere med den stalinistiske EAM-ELAS-ledelsen. Konstantin ble deretter utvist fra Hellas av den monarkistiske regjeringen for hans tilknytninger til Kommunistpartiet. På 1950-tallet ble John svartelistet og fjernet fra sin rolle i fagforeningen United Auto Workers (UAW). [15]

John Poulos og Ruth Ageloff forble gift til hans død i 1980. Deres sønn, Eric Poulos, som tidligere har gitt intervjuer om sin mor og tantene, ble kontaktet av denne forfatteren men svarte ikke på en forespørsel om kommentar.

Sylvia Ageloff

Sylvia Ageloff var 29 år våren 1938 da hun bestemte seg for å reise til Europa. Siden søsteren Hildas tur til Sovjetunionen syv år tidligere, hadde Ageloff reist vidt og bredt, hadde oppnådd en grad og blitt dypt involvert i sosialistisk politikk.

Foruten engelsk, var Ageloff i det minste også flytende på fransk og russisk. Hun var uteksminert fra high school med spesialisering i drama. Hun skulle senere anvende sine skuespillerferdigheter i etterdønningene av attentatet på Trotskij. Ageloff fortsatte hennes utdanning etter at hun fullførte high school. I en æra da det var sjeldent at kvinner fortsatte for å ta høyskoleutdanning, enn si gikk for videregående grader, fullførte hun college med en bachelorgrad i psykologi fra New York University. Ageloff fortsatte deretter med i 1934 å ta en mastergrad i barnepsykologi ved Columbia University.

En FBI-rapport datert den 3. september 1940, utarbeidet av agent George J. Starr, besørget en detaljert gjennomgang av Ageloffs politiske historie, sammensatt av intervjuer med informanter.

Ageloff støttet den radikale pastoren A.J. Muste, både i Congress for Progressive Labor Action (CPLA) og American Workers Party (AWP), som ble grunnlagt i 1933. Hun ble deretter med i Workers Party (US) – produktet av fusjonen i desember 1934 mellom AWP og det trotskistiske partiet Communist League of America (CLA).

FBI-rapporten forklarte at Ageloff opprinnelig hadde tilsluttet seg AWP sammen med søstrene.

Workers Party (USA) var en bred, heterogen politisk formasjon stiftet da Den store depresjonen og streikebølga radikaliserte brede deler av arbeiderklassen og middelklassen. Fusjonen med AWP var rettet inn mot å gi den amerikanske trotskistbevegelsen et bredere miljø, der den kunne utdanne og vinne de radikaliserte lagene til genuin marxisme.

AWP var sammensatt av radikalere og arbeiderledere som hadde vokst frem til prominens i Toledo Auto-Lite-streiken i 1934, så vel som gjennom partiets etablering av arbeidsledighetsråd, hovedsakelig i det industrielle Midtvesten og de fattige Appalachia-regionene. AWP var amorf i sosial sammensetning og eklektisk i partiets promotering av sosialistisk politikk. Men det hadde opponert mot stalinisme og vunnet en vesentlig oppslutning blant arbeidere og arbeidsledige.

Fusjonen med den trotskistiske bevegelsen bekymret høyrefløyen i AWP, og fikk AWP-ledere som Louis Budenz og Harry Howe til å bryte med Workers Party (US) og tilslutte seg stalinistbevegelsen. Fusjonen opprørte også delen av velstående progressive kristne som hadde støttet Muste og AWP økonomisk så lenge dette i all hovedsak medførte radikal støtte til arbeidsledige. Disse økonomiske støttespillerne driftet vekk da Muste og hans bevegelse flørtet med revolusjonær politikk.

Innen få måneder etter partiets stiftelse i 1934 ble Workers Party (US) kastet ut i ei rekke konflikter over trotskistenes forslag om inntreden i Socialist Party (SP), som hadde gjennomgått både en vekst i medlemskap og en radikalisering av partiets politisk linje. Da det trotskistiske medlemskapet i Workers Party (US) gikk inn i SP i 1936, opphørte Workers Party (US) å eksistere.

Ageloff var tilsynelatende, først i SP og deretter i SWP, nær gruppa av New York-trotskister rundt Martin Abern, et tidligere IWW-medlem og leder for Den kommunistiske ungdomsbevegelsen på 1920-tallet. Han ble utvist fra Kommunistpartiet i 1928 for sin støtte til Trotskij, og ble grunnlegger av CLA sammen med Cannon og Shachtman. Mens Abern hadde spilt en modig rolle i grunnleggingen av CLA, gjorde hans tendens til klikkdannelser ham til et tiltrekningspunkt for småborgerlige elementer, spesielt i partiets New York-grein.

Ageloff ble medlem av Socialist Workers Party ved partiets stiftelse i januar 1938, men støttet minoritetsopposisjonstendensen ledet av Shachtman og Abern under fraksjonskampen årene 1939 og 1940. I april 1940 forlot hun SWP og sluttet seg til Workers Party grunnlagt av mindretallet etter at det forlot SWP.

Ageloffs skolering som ekspertpsykolog

I hennes profesjonelle liv var Ageloff en ekspertpsykolog som var skolert til å observere folk nøye og lytte til hva de sa. Hennes masteroppgave, med tittelen «En studie av ‘prestisje’ og ‘objektive’ faktorer i påvirkningspotensial, i en sammenligning av rasebaserte og seksuelle forskjeller», er arkivert i Columbia University’s bibliotek Butler Library.

Ageloffs avhandling adresserte folks tilbøyelighet til å bli lurt av individer de respekterer. Hun utførte omfattende forskning og gjennomførte tester på temaet «påvirkningspotensial». Hennes forskning førte henne til å konkludere med at individer er psykologisk utsatt for å snu ryggen til sunn fornuft når de blir presset av personer de respekterer. Det var et besynderlig kompetanseområde for ei kvinne som senere skulle hevde at hun selv ble lurt av Mercader.

American Psychological Association (APA) definerer «påvirkningspotensial» som «en tilbøyelighet til lett og ukritisk å adoptere andres ideer, oppfatninger, holdninger eller handlinger». APA definerer «prestisjepåvirkning», som var det spesifikke fokuset for Ageloffs avhandling, som «et budskap der overbevisningskraften kommer av at det leveres av, eller tilskrives en person med anerkjent status».

Ageloffs avhandling testet svarte og hvite skolebarn for å bestemme deres mottakelighet av utsagn fra et individ de respekterte – deres lærer – til-og-med når lærerdirektivene ble stadig mer tvilsomme og upassende. Ageloff skisserte sin tilnærming: «Vi foreslår her å studere forskjeller mellom de samme rasegruppene, nemlig Hvite og Negre, men med ei rekke tester» innrettet på å måle «den personlige innflytelsen til den som utfører eksperimentet». Hun forventet at når et barn ble påvirket av det respekterte individet «kan testsubjektet vise en tendens til å danne seg feilaktige vurderinger» eller «handle i etterligning eller under påvirkning av en annen», i motsetning til når barnet bare mottok skriftlige forslag eller muntlige instruksjoner fra en fremmed. [16]

Eric M. Gurevitch, en slektning av Ageloff-søstrene og forfatter av 2015-artikkelen «Tenkning med Sylvia Ageloff», publisert i Hypocrite Reader, var den første personen som sjekket ut Ageloffs avhandling fra Columbias bibliotek. I et intervju med denne forfatteren sa Gurevitch: «Noen ganger blir hun beskrevet som den lettlurte idioten, noen ganger er hun den seksuelt frustrerte og stygge jødiske kvinna, eller variasjoner av disse beskrivelsene. Men dette er bare klisjeer og troper.» Han la senere til: «Uansett hva man tror skjedde, dum var hun ikke.» [17]

Gurevitch forklarte: «Avhandlingen, masteroppgaven hennes, er helt klart noe som ble produsert under veiledning av virkelig banebrytende sosialpsykologer. Hun har en virkelig sans for dette nye, framvoksende feltet sosialpsykologi.»

«Hennes forskning dreier seg om denne ideen ‘hvem er naiv,’» sa Gurevitch. «Den morsomme delen av alt dette er at historien dreier seg om hvordan du tilpasser deg ting som andre mennesker vil påvirke deg med. Det er besynderlig at dette er noe hun virkelig er interessert i.»

Roberta Satow, forfatteren av boka Two Sisters of Coyoacán [To Coyoacán-søstre], som også er psykoanalytiker av yrke, forklarte: «Påvirkningspotensial er en form for forføring, om du vil. Og hun ble forført, så det er fascinerende at dette var temaet for hennes avhandling.» [18]

Historien om at Ageloff ble «lurt» er bare sannsynlig dersom man aksepterer at hun aldri vurderte muligheten for at hun ble lurt. Men, som hennes avhandling viser, Ageloff hadde studert selve fenomenet hun tilsynelatende var offer for bare noen få år senere.

Sommeren 1938: Ageloff reiser til Europa for Den fjerde internasjonales stiftelseskonferanse

Ageloffs reise til Europa sommeren 1938, der hun møtte Mercader (som da kalte seg «Jacques Mornard»), var en avgjørende opplevelse i hennes liv. Hennes reise var ikke en ferie, som hun senere skulle hevde. Snarere viser en undersøkelse av hennes aktivitet i Europa at Ageloff var engasjert i politisk arbeid relatert til forberedelsen av grunnleggingskonferansen for Den fjerde internasjonale, som ble avholdt i september 1938. Kommunistpartiets leder Louis Budenz, som i 1938 administrerte GPUs innsats for å infiltrere SWP, omtalte i boka This is My Story Ageloff som en «kurer» for trotskistbevegelsen.

Ageloffs reise til Europa fant sted mot bakteppet av Stalins Store terror og GPUs morderiske kampanje for å utrydde medlemmer av Den fjerde internasjonale i Europa. Dette var knapt tiden og stedet for en trotskist å ta en personlig ferie. Konteksten av hennes reise gjør hennes valg av reisepartner, stalinisten Ruby Weil, desto mer uforklarlig.

I februar 1938, uker før Ageloff bestemte seg for å reise til Europa, hadde GPU-nettverket myrdet Trotskijs sønn, Leo Sedov, på sykehuset Clinique Mirabeau i Paris. GPU-agenten Mark Zborowski, som innen den franske trotskistbevegelsen hadde partinavnet Etienne, ga GPU viktig informasjon som gjorde det mulig for organisasjonen å gjennomføre attentatet. Zborowski var også involvert i å hjelpe til med å sette opp tre andre attentater: 1) Erwin Wolf, en av Trotskijs politiske sekretærer, som ble myrdet av GPU etter hans innreise til Spania i juli 1937; 2) Ignace Reiss, som hadde hoppet av fra GPU og ble myrdet i Sveits i september 1937; og 3) Rudolf Klement, Den fjerde internasjonales sekretær, som ble myrdet i Paris i juli 1938.

Midt under dette blodbadet, der trotskistene ble målrettet av stalinistene, reiste Sylvia Ageloff til Paris sammen med en hun visste var en aktiv stalinist: GPU-agenten Ruby Weil. [19]

Hva visste Sylvia Ageloff i 1938 om sin reisepartner, GPU-agent Ruby Weil?

Ageloff hevdet senere at hun ikke visste at Weil var en stalinistisk agent, og hun hadde sagt seg villig til å reise med henne til Europa fordi de var venner. Dette vennskapet ble et kritisk aspekt av den stalinistiske bakhistorien til komplottet for å introdusere Mercader/Mornard inn i det trotskistiske miljøet. Om han noen gang ble spurt om hvordan han kom i kontakt med bevegelsen, kunne han uskyldig forklare at hans bekjente, Ruby Weil, introduserte ham for hennes venninne Sylvia.

Men dersom Sylvia Ageloff visste at Ruby Weil var i Kommunistpartiet, hvorfor skulle hun reise med Weil underveis for å forberede den hemmelige grunnleggingskonferansen for Den fjerde internasjonale, spesielt under den stalinistiske Store terroren og under forhold der GPU drepte trotskister i Paris og over hele Europa?

Det å spore hva Sylvia Ageloff og hennes søstre visste om Weils da de bestemte seg for å reise til Europa sammen, krever en gjennomgang av uttalelser som ble avgitt etter attentatet mot Trotskij.

I desember 1950 ble Sylvia og Hilda Ageloff stevnet til å vitne for Kongressen om hva de visste om attentatet mot Trotskij og GPUs rolle i det. Begge søstrene bevitnet at de visste at Weil var aktiv i stalinistbevegelsen: «Ryktene gikk ut på at hun ble med i Kommunistpartiet,» sa Sylvia Ageloff under ed. [20]

I sitt vitnesbyrd forklarte Hilda Ageloff at hun møtte Ruby Weil «i American Workers Party (AWP) som vi tilhørte i 1936, eller deromkring. [sic: AWP fusjonerte med trotskistpartiet CLA i desember 1934 og sluttet å eksistere som en uavhengig organisasjon.] Ruby Weil jobbet i partiavisa sammen med hennes svoger, Harry Howe. Slik ble jeg kjent med henne. Etterpå forlot hun partiet og sluttet å jobbe for avisa. Harry Howe forlot også avisa, tror jeg.» [21]

I 1940 fortalte Sylvia Ageloff det meksikanske politiet under avhør kort tid etter attentatet på Trotskij, at på det tidspunktet hun sa ja til å reise med Ruby Weil hadde hun vært klar over sistnevntes stalinistiske tilknytning. En transkripsjon av et politiavhør lyder: «Hun visste at mannen til en [av Weil-søstrene], ved navn Harry Howe, hadde tilhørt AWP og at han senere var tilknyttet stalinistene. Howe bor for tiden i New York, men hun vet ikke hans adresse.» [22]

Harry Howe var ikke bare en grunnplan-supporter av A.J. Muste. I 1935 hadde Howe vært assisterende redaktør for New Militant, avisa til Workers Party (US), som hadde blitt dannet etter foreningen av det musteistiske AWP og det trotskistiske CLA. Howes navn vises ved siden av Cannon på avisas redaktørliste. [23] Howe hadde vært et fremtredende medlem av New York Labor School, drevet av Congress for Progressive Labor Action, styrt av Muste, og var oppført som foreleser for et 1932-kurs i journalistikk om arbeidsliv. [24]

Private brev viser at Howe hadde vært veldig fiendtlig innstilt til fusjonen med trotskistene. Et brev fra 1934 skrevet av Howe til et AWP-medlem, tydeliggjør hans fiendtlighet mot trotskismen: «Vi beveger oss i retning av den sekterismen som vi så hardnakket benektet.» Partiet «gikk så fort til venstre ... Jeg blir ganske lei av denne virksomheten med å konkurrere med alle de andre små gruppene om revolusjonær renhet.» [25]

Mustes biograf Leilah Danielson sa at Howe var blant «de viktigste nasjonale lederne» i AWP. Etter fusjonen med CLA fulgte Howe Budenz’ ledelse og trakk seg fra Workers Party (US) i 1935. [26]

Howes kone var Ruby Weils søster, Marion Weil. Senere, i en kommunikasjon den 25. september 1940 fra det meksikanske konsulatet til det amerikanske utenriksdepartementet, ble det avslørt at Joseph Hansen hadde fortalt den amerikanske regjeringen at Sylvia Ageloff visste da hun bestemte seg for å reise sammen med Ruby Weil at hennes søster Marion også var en stalinist og at ei tredje Weil-søster, Gertrude, også kan ha vært involvert i å arrangere møtet mellom Ageloff og Mercader. Kommunikasjonen, utgitt gjennom Security and the Fourth International, lyder:

Herr Hansen antydet at verdifull informasjon kan oppnås på følgende måte: Departementet vil huske den tidligere omtalen i utsendelser [sic] fra dette kontoret til en person Ruby Weil. Hun er ifølge Hansen ei av tre søstre, de to andre heter Gertrude og Marian. [27] Førstnevnte er gift med en rabbiner og bor i Albuquerque, New Mexico; har aldri vært engasjert i politikk av noe slag, selv om hun var den Marian nevnte i et brev adressert til Sylvia Ageloff, i Paris, i 1938, som interessert i at Sylvia skulle møte Jacson. Hansens forklaring på bruken av Gertrudes navn i denne forbindelse er at Marian lenge har vært en rabiat og hengiven stalinist, og at dersom hun viser seg som den interessert i et møte mellom Jacson og Sylvia, da kan Sylvia ha [sic] grunn til å mistenke hennes motiver. Departementet kan kanskje få å vite noe verdifull informasjon av Gertrude. Hansen sa at ovennevnte informasjon var fortalt av Sylvia til hennes bror, Monte.

Hilda Ageloff vitnet senere om at Ageloff-søstrene hadde kjent Marion Weil på det tidspunktet Sylvia Ageloff reiste sammen med Ruby Weil: «Jeg ringte en gang til Marion, hennes [Rubys] søster, og spurte hvordan hun hadde det, og hun sa hun hadde det bra.» [28]

Juli 1938: Ageloff og «Jacques Mornard» møtes i Paris

Ifølge den ubestridte versjonen av historien introduserte Weil Ageloff for «Jacques Mornard» i Paris i begynnelsen av juli. Han spanderte overdådig på Ageloff og fikk henne til forelske seg i ham. Mornard sa han var sportsjournalist og skrev for aviser som La Nation Belge, Le Soir, Les Dernieres Nouvelles, Auto og Les Sports. [29] Han hadde rikelig med penger å bruke, sa han, fordi han var sønn av en belgisk diplomat som døde i 1926.

I en erklæring som ble tatt av det meksikanske politiet etter angrepet forklarte Ageloff at hun aldri hadde sett ham jobbe eller lest de publiserte artiklene hans. Hun «aksepterte som sant det Jacson fortalte henne», ved å bruke navnet «Jacson», som han brukte ved sin ankomst til Nord-Amerika i 1939. Han «hadde alltid mange penger og besøkte de beste stedene», fortsatte Ageloff. [30]

Det første åpenbare spørsmålet er hvorfor Ageloff, en høyt utdannet intellektuell og tilsynelatende engasjert revolusjonær sosialist som hadde blitt tildelt ansvar på høyt nivå i trotskistbevegelsen, ville stupe uforbeholdent inn i et forhold med en rik playboy fra en familie – som, skulle man tro Mornard – hadde hatt nære forbindelser med den reaksjonære belgiske staten?

Under alle omstendigheter var det skrikende åpenbart, fra de tidligste stadiene i Ageloffs relasjon til Mornard, at hennes nye kjæreste var et veldig tvilsomt individ. Omstendighetene for deres første møte var usannsynlige, og det var skarpe motsetninger i hans personlige fortelling. Og gitt den politiske konteksten – Moskva-prosessene og den stalinistiske terroren i Sovjetunionen og GPU-drapene på trotskister i Spania (Erwin Wolf), Sveits (Ignace Reiss) og Frankrike (Leo Sedov og Rudolf Klement) – er det umulig å tro at Ageloff aldri vurderte muligheten for at Mornard var en stalinistagent.

Fortsettelse følger

***

Merknader:

[1] Martín Gabriel Barrón Cruz, «Actuaciones Ministeriales en el Homicidio de León Trotsky», Instituto Nacional de Sciencias Penales, Mexico D.F., 2018, s. 39.

[2] Utdrag fra Asaltar los Cielos, (Storm himlene), dokumentarfilm fra 1996 regissert av Javier Rioyo og José Luis López Linares.

[3] Ibid.

[4] James P. Cannon, The Socialist Party in World War II: Writings and Speeches, 1940 - 43 (Pathfinder Press, 1975), s. 81–82.

[5] Se Satows nettsted, tilgjengelig på: https: //www.twosistersofCoyoacán.com/about

[6] Aisha Carter, «Sunny East Village Pad in Ageloff Towers is the Perfect Starter Apartment», 6 Sq Ft, 16. april 2015.

[7] Intervju med Roberta Satow, av Eric London, 18. august 2020.

[8] Gregorio Luri, El Cielo Prometido: Una Mujer al Servicio de Stalin (Barcelona: Editorial Planeta, 2016), s. 214.

[9] Trotskistbevegelsen i USA skulle slå seg sammen med AWP i 1934.

[10] Christopher Phelps, Young Sidney Hook: Marxist and Pragmatist (Ann Arbor: University of Michigan Press, 2005), s. 111 n. 32. Først publisert av Cornell University Press i 1997. Phelps indikerer at han utførte sine undersøkelser mens alle tre søstrene var i live.

[11] Tilgjengelig her.

[12] Trotskistbevegelsen i USA dannet Socialist Workers Party (SWP) i januar 1938.

[13] Barrón Cruz, s. 54–55.

[14] P.J. Grisar, «Sharks Defending Britain from Nazis? How ‘Fake News’ Helped Foil Hitler», Forward, 22. oktober 2018. («publikasjonen besørget pressekredensialer for britiske spioner.»)

[15] Dan Georgakas, «The Greeks in America», Journal of the Hellenic Diaspora, NY, Spring-Summer 1987, Vol. 14 nr. 1 og 2, s. 29–31.

[16] Sylvia Ageloff, «A Study of ‘Prestige’ and ‘Objective’ Factors in Suggestibility In A Comparison of Racial and Sex Differences», mai 1934, tilgjengelig fra biblioteket Butler Library, Columbia University.

[17] Intervju med Eric M. Gurevitch, av Eric London, den 17. august 2020.

[18] Intervju med Roberta Satow, av Eric London, den 18. august 2020.

[19] Kostnaden på $ 200 for en standard kahyttplass på et transatlantisk sjøfartøy var også uoverkommelig dyr for de fleste i 1938. For arkiverte brosjyrer som viser priser fra 1938, se her). I 2020-dollar ville en standardbillett koste anslagsvis $ 3 700 i dag.

[20] American Aspects of the Assassination of Leon Trotsky, US House of Representatives Committee on Un-American Activities, 1950, s. 3 402.

[21] Ibid., s. 3 407.

[22] Barrón Cruz, s. 163.

[23] Se for eksempel her.

[24] Se for eksempel Labor Age of November, 1932, s. 2.

[25] Leilah Danielson, «Howe to Hardman, 21. juni 1934», American Gandhi: AJ Muste and the History of Radicalism in the Twentieth Century (Philadelphia: Penn Press, 2014), s. 188.

[26] Ibid., s. 404 n. 57.

[27] De fleste referanser staver Ruby Weils’ søsters navn som «Marion», ikke «Marian».

[28] American Aspects of the Assassination of Leon Trotsky, s. 3 409.

[29] Eduard Puigventós López, Ramón Mercader, el Hombre del Piolet: Biografía del asesino de Trotsky (Barcelona: Now Books, 2015), e-bok på lokalisering 2 424.

[30] Ibid. på lokalisering 2 415.