«Dersom én fagforening, der medlemmene jobber direkte for Mr. Reagan, nå skulle oppnå en spektakulær lønnsøkning gjennom en illegal streik da ville det være slutten på Reagans økonomiske program. Investorer, bankfolk og låntakere vil alle umiddelbart konkludere med at Reagan-administrasjonen, uansett dens retorikk, ikke var seriøs om å få redusert inflasjonen. Det er derfor Mr. Reagan nå må stå absolutt fast.» – Washington Post
«Sentralorganisasjonens bistand må komme umiddelbart. Ellers dør PATCO.» – Brev fra PATCO-president Robert Poli til Lane Kirkland, 21. desember 1981
«Det er lett å være en bedugget midnattsmilitant og oppfordre til en generalstreik, men dersom du er en ansvarlig leder, da må du evaluere konsekvensene.» – AFL-CIO-president Lane Kirkland
**
Offisielle representanter for [sentralorganisasjonen] AFL-CIO hevdet at enhver utvidelse av streiken til å omfatte arbeidere i luftfartsbransjen, eller videre utover, ville være «selvmord». Arbeiderbyråkratiet tok ikke hensyn til Carter-administrasjonens rolle i forberedelsen av knusingsoperasjonen mot fagforeningen, og argumenterte for at Reagan var ansvarlig for intervensjonen mot PATCO, og at det derfor ville være nødvendig å appellere til Demokratenes kongressrepresentanter og forberede for å få beseiret Republikanerne i 1982-valget. AFL-CIO-president Lane Kirkland refererte til valgdagen som «Solidarity Day II».
Workers League satte fram et diametralt motsatt standpunkt. Partiets oppfordring til å avvise Reagans forlangender og utvide streiken til å omfatte hele luftfartsindustrien, og til en generalstreik, samsvarte med kampens objektive nødvendigheter. Oppfordringen artikulerte også arbeidernes tenkning, langt mer enn byråkratenes posisjonering for nederlag.
Men Workers League insisterte på at dette gjorde det nødvendig ikke bare med en arbeidslivskamp, men også en politisk kamp mot byråkratiet og to-parti-systemet. Det måtte bygges et nytt parti, et arbeiderparti basert på fagorganisasjonene og et sosialistisk program. For å oppnå dette førte Workers League kampanje blant arbeidere for den umiddelbare sammenkallingen av en Arbeiderkongress – an emergency Congress of Labor.
Bulletin tok straks mål av streikens betydning. Hovedartikkelen den 4. august 1981, som var en uttalelse fra redaksjonsrådet, hadde overskriften «AFL-CIO Must Back Air Traffic Strike: Class Lines are Drawn» [‘AFL-CIO må støtte flygelederstreiken: Klasselinjene trekkes opp’]. Artikkelen oppfordret fagbevegelsen til å «mobilisere hele arbeiderklassens styrke til støtte for de streikende flygelederne mot den fagforeningsknusende Reagan-administrasjonen».
Artikkelen fortsatte:
Reagan-administrasjonen har de seks siste månedene engasjert seg i en økonomisk og sosial kontrarevolusjon, med sikte på å oppheve sosial lovgivning og programmer vunnet av arbeiderklassen i løpet av de 50 siste årene, drive opp arbeidsledigheten, utslette alle restriksjoner på kapitalistutbytting, som eksempelvis sikkerhetsbestemmelser og ødeleggelse av levestandardene som tiår av fagforeningskamp har oppnådd. Dette har blitt toppet med vedtak av historiens største skattelettelser, i deres helhet rettet mot storselskapenes og de rikes forlangender.
Artikkelen oppfordret til umiddelbar handling fra de andre fagforeningene som representerte arbeidere i luftfartsindustrien, ikke minst flymekanikernes International Association of Machinists (IAM). Den understreket at denne arbeidslivsaksjonen måtte utvides til en generalstreik mot Reagan-administrasjonen politikk.
Artikkelen bemerket at Reagan «talte for hele styringsklassen», et faktum som også ble forstått av mange av nyhetsmediene som i overveldende grad fordømte flygelederne, enten de var liberale eller konservative. Som Washington Post skrev den 4. august i en redaksjonell lederartikkel:
Dersom én fagforening, der medlemmene jobber direkte for Mr. Reagan, nå skulle oppnå en spektakulær lønnsøkning gjennom en illegal streik da ville det være slutten på Reagans økonomiske program. Investorer, bankfolk og låntakere vil alle umiddelbart konkludere med at Reagan-administrasjonen, uansett dens retorikk, ikke var seriøs om å få redusert inflasjonen. Det er derfor Mr. Reagan nå må stå absolutt fast.
I de første dagene av streiken trodde flygelederne at tilbakeholdingen av deres arbeid ville være tilstrekkelig for å vinne fram. Den kritisk nødvendige og uerstattelige karakteren av deres arbeid ville tvinge Reagan-administrasjonen til å forhandle, mente mange, og kostnadene forbundet med å utdanne nye flygeledere ville være uoverkommelig høye – langt dyrere enn et kompromiss med PATCO om lønnsøkninger.
«Folk med pengene, de rike, de sitter fortsatt på bakken,» sa Norman Hocker, flygeleder med 13 års erfaring på LaGuardia-lufthavn i New York City, til Bulletin den første uka av streiken. «De kutter ut forretningsflygninger og reduserer alle andre flygninger. Du har 16 000 arbeidere som holder igjen 27 prosent av økonomien.»
Da streiken begynte baserte FAA seg på en arbeidsstyrke på 4 669 streikebrytere, 3291 veiledere, 800 militære flygeledere og 1 000 nyansatte, for å dekke opp for mankoen forårsaket av de nesten 12 000 som holdt seg ute i streik. Den føderale regjeringen hevdet å ha fått flytrafikkens kapasitet opp til et nivå av 75 prosent, kort etter at streiken startet. Streikebryternes arbeidsstokk tilsvarte imidlertid ikke på noen måte de streikende arbeidernes faglige dyktighet og kvaliteter. [1]
«Jeg er bekymret. Jeg ville ikke vært ombord i et fly i dag, om jeg kunne unngå det,» fortalte den streikende flygeleder Mitch Cook, fra La Guardia, til Bulletin. «Akkurat nå er det tre i tårnet, veiledere og EPDS, det er Evaluation Proficiency Development Specialist. Normalt er det 10 personer. Det er en hån å tro at de kan bringe inn militære flygeledere for å kontrollere her. Fagforeningen forstår hva disse menneskenes egenskaper er. Vår fagforening kommer til å stå sterkt og forent.»
Faktisk utsatte oppsigelsen av PATCO-arbeiderne flypassasjerer for alvorlig fare. Det nasjonale flysikkerhetsstyret – National Transportation Safety Board (NTSB) – fant seinere ut at «i noen tilfeller ble flygeledere under opplæring, som ble sertifisert for en stilling om morgenen satt til å gjennomføre på-jobb-opplæring for den samme kontrollposisjonen med en annen flygeleder under opplæring, på ettermiddagen samme dag.»
Federal Aviation Administration (FAA) tilskrev ei fatal flyulykke nær San Jose, California til å være pilotfeil. To småfly som var under innflyging til byens flyplass kolliderte i lufta to miles fra rullebanen, der én person ble drept og to skadet. Luftkollisjonen den 17. august var den første i San Jose-flyplassens historie, og var den første ulykka der FAA reinvasket flygelederen, en streikebryter, for ansvar innen timer. Det var også den første dødsulykka i den perioden der PATCO ble ekskludert fra etterforskningen av ulykka.
En vesentlig katastrofe fant sted den 13. januar 1982, der en Boeing 737 fra Air Florida krasjet i ei bru over Potomac-elva i Washington D.C. kort tid etter takeoff, som drepte 78. Det er mulig at flygelederfeil spilte en rolle i den katastrofen, da oppbygging av is på flyet etter ei lengre ventetid på rullebanen var den sannsynlige årsaken.
Det nasjonale flysikkerhetsstyret (NTSB) fant også flygelederfeil som en faktor i et krasj 10 dager seinere, på Logan-flyplassen i Boston. Ulykka resulterte i at to personer ombord døde. Og lenge etter at streiken var over aksepterte den føderale regjeringen ansvaret for Pan Am Flight 759 som krasjet den 9. juli 1982, med 153 passasjerer som ble drept, og innrømmet at streikebrytende flygeledere ikke hadde besørget tilstrekkelig instruksjoner til piloter som fløy under vanskelige værforhold. [2]
Det var mange flere nestenulykker som følge av uerfarne eller inkompetente flygeledere som rettledet flygningsmønstre. Mens FAA skjulte denne informasjonen fra den reisende offentligheten, dokumenterte forbundet for kanadiske flygeledere – Canadian Air Traffic Control Association (CATCA) – etter bare ei uke av streiken, 41 hendelser karakterisert som ikke-trygge på flyruter mellom USA og Canada, eller i nærheten av den kanadiske grensa, inkludert ei rekke «nesten-krasj».
Reagan var fullstendig beredt til å risikere flypassasjerers liv for å få ødelagt PATCO. Åpenbart var det mye mer som stod på spill i denne streiken enn flygeledernes egne kontraktsforhandlinger.
Mange streikere fortalte Bulletin at de anså deres kamp som ført på vegne av hele arbeiderklassen. Skulle de tape, sa de, ville kampanjen for fagforeningsknusing bre seg ut gjennom hele økonomien. Av de samme grunnene innså mange flygeledere og grunnplanarbeidere i andre bransjer at PATCO ikke kunne stå igjen aleine i kampen.
«Det viktigste er at hvordan Reagan håndterer PATCO vil være en forløper for hvordan han vil håndtere streiker generelt, og forøvrig hele arbeiderbevegelsen,» sa LaGuardia-flygelederen Norman Hocker til Bulletin den 5. august. «Her, inntar vi det første posisjonen.»
Oppfordringer til felles handling begynte snart å oppstå fra arbeidere i andre bransjer, som erkjente den historiske karakteren av Reagan-administrasjonens angrep. Bulletin og Workers League forsterket dette sentimentet. Fredag 7. august førte Bulletin en banneroverskrift på forsida, «Mobilize Labor Behind Air Controllers: AFL-CIO Must Call General Strike!» [‘Mobilisér arbeiderbevegelsen bak flygelederne: AFL-CIO må kalle for generalstreik!]
Ed Winn, medlem av eksekutivrådet for lokalavdelingen for transportarbeidernes føderale fagforbund Transport Workers Union (TWU) Local 100 i New York City, talte den 15. august til et stevne med rundt 400 flygeledere og deres supportere ved JFK-lufthavn. Winn, som også var et ledende medlem av Workers League, leste opp en resolusjon som skulle introduseres på neste TWU-eksekutivrådsmøte, som oppfordret til umiddelbar handling til støtte for PATCO, og forlangte en generalstreik ført av hele [sentralorganisasjonen] AFL-CIO.
Samme uke sendte flymekanikernes lokalavdeling IAM Houston Local 15 telegrammer til Kirkland og IAM-president William Winpisinger, med forlangende om at det måtte kalles for en generalstreik.
Sågar fagorganisasjonsrepresentanter ble tvunget til å erkjenne stemningen for en generalstreik. Ralph Liberato, en fagorganisasjonsrepresentant for AFSCME i Michigan, ble den 16. oktober spurt av Bulletin om Michigan-avdelingen av AFL-CIO ville initiere et opprop for en generalstreik til støtte for PATCO. Liberato sa: «Det har vært fryktelig mye snakk om dette blant våre medlemmer, og mange spør om hvorfor vi ikke gjør det.»
David Roe, president for Minnesota-avdelingen av AFL-CIO, fortalte på samme måte en Bulletin-reporter 26. august at «følelsen for en generalstreik er sterk og vokser». Der han hevdet at han ville støtte en, sa han at den endelige avgjørelsen berodde på det føderale forbundets eksekutivråd. 800 delegater på den årlige konvensjonen for Minnesota-avdelingen av AFL-CIO stemte i september enstemmig for å oppfordre det nasjonale AFL-CIO til å lansere en landsomfattende generalstreik.
Ved slutten av september innrømmet Kirkland at det var et overveldende sentiment på grunnplanet for en generalstreik. «Jeg har aldri fått så mye post om noe saksanliggende i hele mitt liv. Jeg har fått en enorm mengde telegrammer, brev, kort,» sa Kirkland. «Omtrent 90 prosent er for flygelederne, og rundt 50 prosent av dem fordømmer meg for ikke å ha utlyst en generalstreik.» [3]
Men fagorganisasjonens embetsfunksjonærer avviste oppfordringene til generalstreik, der Kirkland erklærte: «Det er lett å være en bedugget midnattsmilitant og oppfordre til en generalstreik, men dersom du er en ansvarlig leder, da må du evaluere konsekvensene.»
Så provoserende var Reagans handling at da streiken begynte var AFL-CIO-eksekutivrådet og hovedstyret [Executive Council og General Boar] faktisk i sesjon, på plysj-hotellet Hyatt Regency i Chicago. AFL-CIO-byråkratene ble sjokkerte over nyheter om streiken. Ifølge historikeren Joseph McCartin var noen av fagorganisasjonslederne «bare svakt klar over at PATCO var tilknyttet AFL-CIO.»
De som kjente til flygeledernes eksistens var først og fremst opptatt av vanskelighetene streiken kunne skape for deres nye «samstemmighet»-vennskap med big business. Møtet i eksekutivrådet sendte klare signaler til Reagan-administrasjonen om at AFL-CIO var beredt til samspille med knusingen av PATCO.
Samlingen i Chicago ønsket [bilarbeiderfagforbundet] UAW og forbundspresidenten Douglas Fraser velkommen tilbake i folden, for første gang siden Walter Reuther trakk UAW ut av den sentralorganisjonen. Fraser, som pleide omgang med mektige kapitalister i Chrysler’s konsernstyre, var bekymret for at streiken «kunne påføre arbeiderbevegelsen massiv skade».
Bulletin kommenterte 7. august: «Hvilken ekstraordinær logikk! Han [Reagan] prøver å utarme millioner av arbeiderklassefamilier, men Fraser advarer for at å slåss mot denne regjeringen ‘kan påføre arbeiderbevegelsen massiv skade.’»
AFL-CIO-eksekutivrådsmøtet begynte og endte den 6. august 1981 uten å løfte en finger for flygelederne. Bare én måned senere, den 3. september 1981, ble Reagan gitt anledning til å tale på et AFL-CIO-fagforbunds årsmøte – for United Brotherhood of Carpenters. Han brukte anledningen til å lansere et angrep på organisert arbeid. De forsamlede delegatene forble høflig sittende. [4]
Om så ikke AFL-CIO og de fagforbundene organisasjonen omfattet ville lansere en generalstreik, kunne de som et minstemål ha hedret PATCO-streikevaktene. Så tidlig som den 7. august sendte PATCO-president Robert Poli telegrammer til alle AFL-CIO-fagforbundene der han oppfordret dem til ikke å krysse streikevaktene som var på plass på hundrevis av flyplasser rundt om i landet.
Men ikke engang fagorganisasjonsprinsippets ABC, om respekt for streikevakter, ble observert. Det var ingen hjelp å forvente fra «House of Labor».
Faktisk, om bare én annen seksjon av den fagorganiserte luftfartsindustrien hadde streiket, eller så mye som aktet streikevaktene – flyselskapenes mekanikere, piloter, ombordpersonal, bagasjehåndtererne – da hadde PATCO’s posisjon vært umåtelig styrket. Luftfartsindustriens to viktigste fagforbund, flymekanikernes International Association of Machinists (IAM) og pilotenes Air Line Pilots Association (ALPA), var de mest kritisk avgjørende for streikens skjebne. Selv uten en generalstreik ville aksjoner fra IAM og ALPA, i seg selv ha nedkjempet kampanjen for fagforeningsknusing, som en embetsrepresentant for Reagans transportdepartment senere mintes. «Hadde flymekanikerne gått ut, da kunne vi ikke ha stått imot det,» innrømmet han. «Det ville ha stengt ned hver eneste flyplass.» [5]
Winpsinger fra IAM, en selv-erklært «sosialist» og angivelige militant, tilbød retorikk om å respektere streikevakter. Og selv om noen IAM-lokalavdelinger initierte gå-sakte-aksjoner, gikk ikke Winpisinger og hans føderale fagforbund lenger enn til ord.
En reporter for Bulletin intervjuet Winpisinger, og spurte om han hadde noen intensjon om å utlyse en støttestreik blant hans medlemmer i luftfartsindustrien. «Det ville være det samme som å begå selvmord for 40 000 av mine medlemmer,» uttalte Winpisinger. «Det kunne til-og-med være som å ringe i dødsklokka for hele fagforbundet.»
J.J. O’Donnell, fra pilotforbundet ALPA, brydde seg ikke engang om angivelig å ville støtte streiken. Han lot AFL-eksekutivrådet få vite at han ikke ville oppfordre hans medlemmer til å hedre PATCO-streikevakter. Faktisk jobbet O’Donnell bevisst for å få nedkjempet streiken, og bestred høylytt PATCOs påstander om at sparkingen av flygelederne gjorde flytrafikken mindre trygg. Denne posisjonen ble motsagt av en sikkerhetskommisjon fra hans eget fagforbund som fant «en klar sikkerhetsrisiko» skapt av ukvalifiserte flygeledere. [6]
ALPA behøvde faktisk ikke engang å bryte føderale arbeidslover for å støtte streiken. Federal Aviation Regulation 91.3 sikrer pilotene det siste ordet, om de mener flybetingelsene er usikre.
O’Donnell mottok faktisk jevnlige konfidensielle rapporter fra hans egen lufttrafikkontrollkomité som advarte for den alvorlige «sikkerhetsinnvirkningen», grunnet tretthet blant overarbeidede erstatningsflygeledere og om «høyere potensiell fare». Én pilot hadde skrevet til komitéen at «muligheten for at en flygeleder oppdager et pilotavvik, i tide for å forhindre en sikkerhetsfare er fjern». Disse advarslene vedvarte. ALPA hadde ikke trengt mer enn å bekjentgjøre dem blant fagforbundets egne medlemmer for å ha utløst det som faktisk ville vært en sympatistreik.
I stedet løy O’Donnell frimodig for hans eget medlemskap, og erklærte den 19. august: «Jeg kan si at det er hevet over enhver tvil at flytrafikkontrollsystemet i dette landet er trygt. Dersom det ikke var trygt, ville vi være de første til å si ifra.» Den dagen kolliderte to småfly, sertifiserte for generelt luftfart, i nærheten av San Jose, California, og drepte den ene piloten.
O’Donnells streikebryteroperasjon mot PATCO var fullt og helt del av samme angrepet han førte mot hans egne piloter. Samtidig som flygelederne lanserte deres streik forhandlet O’Donnell lønnskutt på 10 prosent for Pan Am-piloter, og en økning på 30 prosent flytid per måned for piloter fra United Airlines. I 1983 belønnet Reagan O’Donnell for utførte tjenester ved å utnevne ham til visearbeidsminister.
Samspillet mellom AFL-CIO og Reagan var ukjent for flygeledere den gangen. Men allerede 13. august forsøkte Kirkland å få istand hemmelige bakkanalforhandlinger med Det hvite hus. Den 14. august sendte han et forslag formidlet av Senatets majoritetsleder Howard Baker der han tilbød å sparke Poli, fagforeningsledere og militante flygeledere. Gjenansatte arbeidere skulle bli tvunget til å betale ei bot og bekrefte deres ed om ikke å streike. Til gjengjeld skulle Reagan tilby en ansiktsbesparende «fakta-granskning»-kommisjon for å etterforske fagforeningens klager.
Fagforeningens arbeidere var «uvitende om disse hemmelige manipuleringene», skriver McCartin. Historikeren la til at mens Kirkland jobbet bak kulissene for å undergrave streiken «fikk AFL-CIO-medlemmer lite informasjon om hvordan de skulle respondere på den veldig offentlige oppbrytingen av en landsdekkende streik».
Kirkland erklærte: «Medlemsforbund må selv bestemme hva de skal gjøre. Jeg kommer ikke til å gjøre den vurderingen.» [7]
Hele dybden av sentralorganisjonens forræderi vil kanskje aldri bli helt kjent, men det kan trygt antas at Reagan gikk til verks med sparkingen av PATCO-arbeiderne med direkte forsikringer om at AFL-CIO ville forhindre sympatiaksjoner. Ett eksempel på sannsynlig samspill framkom først år etter streiken. Albert Shanker, president for det føderale lærerfagforbundet American Federation of Teachers (AFT), og Leon B. Applewhaite fra Federal Labor Relations Authority hadde seg en ikke bekjentgjort middag i september 1981, der PATCO-saken ble diskutert, i et sannsynlig brudd på den føderale arbeidsloven. Applewhaite ente med å stemme for at PATCO skulle fratas sertifisering. [8]
AFL-CIOs perspektiv, det å presse Demokrat-politikere, tjente bare til å demoralisere de streikende og desorientere den bredere arbeiderklassen. Det kom noen vage sympati-uttalelser for flygelederne fra Demokratenes side, men like mange av dem fordømte streiken. Detroits Demokrat-borgermester/byrådsleder Coleman Young, holdt fram spesielt av UAW som en «arbeidernes venn» og selv en tidligere bilarbeider, beskyldte de streikende for å «holde nasjonen som gissel» over «skandaløse» krav, og gikk så langt som å kalle Reagan en «helt» for å stå opp mot PATCO.
Reagan-administrasjonen fryktet at internasjonale fagforbund skulle støtte PATCO. Men streiken var en reell lærdom for fiaskoen for internasjonalt samarbeid mellom de forskjellige nasjonalt baserte fagorganisasjonene – selv om flygelederne, i kraft av selve arbeidets art, var en internasjonal bransje, og selv om flygeledere i andre land snart nok kunne regne med å konfronteres med de innrømmelsene Reagan påtvang deres amerikanske kolleger.
De manglende handlinger fra flygelederfagforbund i andre land kom til tross for bred støtte for PATCO blant gunnplanflygeledere internasjonalt, som var i kamp mot tilsvarende betingelser. Kanadiske, meksikanske, tyske, britiske, franske og australske flygeledere hadde i løpet av 1970-årene utført streiker, sykemeldings- og gå-sakte-aksjoner.
Faktisk nektet kanadiske flygeledere i fagforbundet Canadian Air Traffic Controllers Association (CATCA) de første dagene av PATCO-streiken å håndtere flygninger til USA som krysset kanadisk luftrom fra Atlanterhavet, og erklærte det amerikanske systemet å være usikkert. Den kanadiske regjeringen, som ble støttet av Reagan-administrasjonen, presset de kanadiske flygelederne til lydhørhet, og CATCA avlyste 12. august boikotten, før nok en sympati-boikott av portugisiske flygeledere kunne tre i kraft 16. august. Ei stund nektet de portugisiske flygelederne å håndtere flygninger til USA. Spanske flygeledere startet en gå-sakte-aksjon i sympati. Noen amerikanske flygninger fra Australia ble også suspendert.
Til tross for fagforeningenes knefall fortsatte flygeledere i Europa, Japan og Australia å donere til PATCO.
Det internasjonale organet av forskjellige nasjonale flygelederforbund – International Federation of Air Traffic Controllers’ Associations (IFATCA) – responderte på forlangender fra medlemsforbund om støtte til PATCO, ved å kalle til et hastemøte den 22. august i Amsterdam. PATCO hadde imidlertid flere år tidligere trukket seg ut av organisasjonen, som en refleksjon av de amerikanske fagforeningenes ekstreme nasjonalisme.
I forkant av det planlagte krisemøtet bestemte IFATCA den 13. august å utsette på ubestemt tid en planlagt sympatiboikott av flygninger til USA, en handling som også ville ha nedkjempet Reagan. Det ble ikke oppnådd flertall for boikott da møtet ble avholdt.
Innen USA viste det massive Solidarity Day-stevnet i Washington at det i arbeiderklassen eksisterte et klart ønske om å bekjempe Reagans politikk. Det var imidlertid ikke den eneste manifesteringen av arbeiderklassens motstand.
En Labor Day-demonstrasjon mot Reagan i New York City den 7. september trakk 250 000. Den 8. september streiket 22 000 lærere i Philadelphias offentlige skoler mot konsesjonsforlangender, og trosset arrestasjoner og tilbake-til-arbeid påbud. Tidligere samme år hadde rundt 6 000 kullgruvearbeidere og deres familier demonstrert i Washington D.C. til forsvar for Black Lung-kompensasjoner og arbeidslivsbeskyttelser, 20 000 jernbanearbeidere hadde marsjert mot budsjetteringsangrep mot Conrail og Amtrak, og 100 000 arbeidere og ungdommer hadde demonstrert mot Reagans morderiske politikk i Mellom-Amerika.
Men Solidarity Day viste seg å være den første og siste betydningsfulle aksjonen AFL-CIO tillot mot administrasjonens politikk for fagforeningsknusing og klassekrig.
Etter at PATCO den 3. november 1981 offisielt ble fratatt sertifisering – første gang en slik handling ble iverksatt i amerikansk historie – kapitulerte AFL-CIO offentlig. I UAW-president Frasers ord: «Krigen er over.»
Kirkland uttalte, tilsynelatende uvitende om faren presedensen skapte for resten av organiserte arbeidere, at beslutningen fra Federal Labor Relations Authority «bekrefter regjeringens evne til å bruke sin enorme makt til å bryte ned denne lille fagorganisasjonen».
Bulletin meldte en advarsel før samlingen av AFL-CIO-konvensjonen i begynnelsen av november, avholdt hvert annet år. «Det konvensjonen må stå opp og konfrontere er det faktum at det ikke kan føres noe kamp mot Reagan uten resulutt å bryte med Det demokratiske partiet, og mobilisere arbeiderklassen politisk mot kapitalistpolitikk, gjennom byggingen av et Arbeiderparti basert på fagforeningene.»
Konvensjonen ble i stedet samlet, for så å spres uten å ha truffet noen konkrete tiltak for å assistere flygelederne. Bulletin bemerket at dette beviste «den totale bankerott for byråkratiets politikk for klassesamarbeid». Bulletin la til: «Historisk sett er den ferdig.» Workers League’s avis fortsatte: «Jo tydeligere det blir at forsvaret av grunnleggende rettigheter vunnet av arbeiderklassen fordrer en kamp mot kapitalismen, desto mer desperat klynger byråkratiet seg fast til kapitalistpolitikk.»
Poli skrev i desember til Kirkland og bønnfalte ham om ikke å «la PATCO dø». Poli uttalte: «Sentralorganisasjonens bistand må komme umiddelbart. Ellers dør PATCO. Og med den døden vil vi bli vitne til ødeleggelsen av ikke bare et segment av organisert arbeid, men enda viktigere, knusningen av en relativt liten fagforening som med sitt mot har skapt en gjenoppblomstring av engasjement og stolthet.» Kirkland ignorerte brevet.
I et desperat tiltak for å prøve å berge fagforeningen, tilbød Poli 31. desember 1981 sin fratredelse. Offertilbudet [‘the pound of flesh’] tilfredsstilte ikke Reagans Hvite hus.
Gary Greene, en av Texas-flygelederne som ble dømt til fengsel for hans rolle i streiken, skrev den 29. januar 1982 til Kirkland og ba ham om kalle for en generalstreik. Det åpne brevet ble publisert i Bulletin.
«President Reagan vinner hans kamp mot PATCO og vil vinne hans framtidige kamper mot alle fagforeninger så lenge sentralorganisasjonen tillater ham det. Den eneste måten å få brakt denne kampen til en slutt på, og få gjenopprettet fagforeningslederes troverdighet, det er en NASJONAL STREIK,» skrev Greene. Dette brevet ble godkjent av et møte holdt av 180 flygeledere i San Francisco Bay Area.
Kirklands kontor svarte med uærlig å hevde det ikke var noen støtte for en generalstreik, og antydet at fagforeningene måtte fordoble deres bestrebelser for å få valgt Demokrater ved 1982-valget.
Støtten til PATCO-familier ble strupet. Innen februar 1982 hadde AFL-CIO kun fordelt $ 646 000 til de 1 407 PATCO-familiene, mindre enn $ 500 på hver av dem. [9] UAW donerte bare $ 100 000 i støtte til PATCO, selv om de inntekter sentralorganisasjonen disponerte på begynnelsen av 1980-tallet, utelukkende fra investeringer, i gjennomsnitt utgjorde mer en $ 56 millioner per år. [10]
Den føderale ankedomstolen US Court of Appeals for the Distric of Columbia stadfestet i juni 1982 beslutningen fra Federal Labour Relations Board om å oppheve sertifiseringen av PATCO.
Gary Eads, som etterfulgte Poli som PATCO-president, meldte sommeren 1982 konkursbegjæring for fagforeningen for retten, der den sto overfor over $ 39 millioner i erstatningskrav som var innvilget flyselskapene.
Fortsettelse følger.
**
Fotnoter
[1] Greenhouse, Steven. The Big Squeeze: Tough Times for the American Worker. 1. utg. New York: Alfred A. Knopf, 2008: 81; McCartin, Joseph Anthony. Collision Course: Ronald Reagan, the Air Traffic Controllers, and the Strike that Changed America, 2013: 296-297, 301.
[2] Nordlund, Willis J. Silent Skies: The Air Traffic Controllers’ Strike. Westport, Conn .: Praeger, 1998: 149-150.
[3] «No Action from AFL-CIO,» Bulletin. 3. november 1981: 15.
[4] McCartin, Collision Course: 317-318.
[5] McCartin, Collision Course: 292.
[6] Nordlund, Silent Skies: 125-126.
[7] McCartin, Collision Course: 315.
[8] Nordlund, Silent Skies: 147-148.
[9] Minchin, Timothy J. Labor Under Fire: A History of the AFL-CIO Since 1979. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 2017: 66.
[10] McLaughlin, Martin, Corporatism og UAW: What Is Behind the Concessions – and How to Fight Them. Detroit: Labor Publications, Inc., 1983: 16.