Prisstigningen fortsatte i januar, der den amerikanske inflasjonen steg til dens høyeste nivå på fire tiår. Årlig inflasjonsrate er nå på 7,5 prosent, som undergraver arbeidende menneskers husholdningsbudsjetter der de konfronterer kraftige prisstigninger for mat, bensin, drivstoff til boligoppvarming, og for andre grunnleggende livsnødvendigheter.

En tilsvarende trend finner sted globalt. Inflasjonen nådde 5,1 prosent i eurosonen, det høyeste nivået siden registreringene startet i 1997.

Inflasjonsnivået betyr at de fleste arbeideres lønninger faller kraftig i realverdi og kjøpekraft. Den årlige lønnsveksten i USA var i 2021 bare 4,5 prosent, ifølge US Census Bureau. Reallønningene for fagorganiserte arbeidere steg i gjennomsnitt med bare 3,3 prosent, betydelig under nivået for arbeidere som ikke er fagorganiserte, der fagforeningene signerte ei rekke flerårige avtaler som låste fast lønnsøkninger langt under dagens inflasjonsrate.

Prisoppgangen for visse varer er slående. Beregnet på årsbasis steg energiprisindeksen med 27 prosent, mens matvareprisene steg med 7 prosent. Prisene på kjøtt, fjærfe og egg steg med 12,2 prosent, naturgass levert i rørsystemer steg med 23,9 prosent og elektrisitet med 10,7 prosent. Bensinen steg med 40 prosent. Midtvesten i USA, nå midt i en typisk bitende kald vinter, så enda steilere prisstigninger, med naturgass opp 31,1 prosent. Forstyrrelser i forsyningskjeden førte til en økning på 12,2 i prisene på nye biler, og en enorm prisstigning på 40,5 prosent for bruktbiler.

Prisstigningen finner sted samtidig som all gjenværende pandemistøtte har blitt trukket tilbake, inkludert moratoriene på utkastelser, og det månedlige skattefradraget på $ 300 per forsørget barn, som er ei livline for arbeiderklassefamilier som sliter. Tilbaketrekkingen av denne stønaden truer med å føre millioner av barn tilbake til fattigdom.

Den økende inflasjonen er et biprodukt av de politiske orienteringene vedtatt av styringsklassen både i USA og Europa som respons på pandemien, som har innebært pumping av billioner av dollar inn i finansmarkedene for å understøtte aksjekursene. Forpurringer i forsyningskjedene, på grunn av kapitalistregjeringers nekting av å implementere effektive folkehelsetiltak for å få slutt på pandemien, har ført til ytterligere inflasjonspress.

Som resultat av aksjemarkedets oppgang doblet de 10 rikeste personene i verden, deriblant Elon Musk, Jeff Bezos og Bill Gates, deres samlede formue under pandemien til $ 1,5 billioner [NOK 13,2 billioner; dvs. 13 200 milliarder]. Sammen har de håvet inn $ 1,3 milliarder [NOK 11,44 milliarder] hver dag, samtidig som lærere og barn blir sendt inn på Covid-infiserte skoler og arbeidere blir sendt inn på like utrygge fabrikker for å generere profitter for de rike.

Selskapsprofittene går også til værs. Både Ford og GM bokførte massive profitter for fjoråret, med Ford som rapporterte $ 17,9 milliarder i nettoinntekter for 2021, og GM som rapporterte et rekordnivå med $ 10 milliarder. Disse økningene fant sted samtidig som Covid-19 gjorde tusener syke og drepte dusinvis av arbeidere i bilfabrikkene.

Med prisen på råolje nå på $ 90 per fat, og olje- og gasspriser på et sjuårs-toppnivå, bokførte ExxonMobil, Shell, BP og Marathon i 2021 profitter på til sammen $ 73 milliarder, og de anvender titalls milliarder på tilbakekjøp av egne aksjer, for ytterligere å berike deres storaksjonærer. Samtidig forlanger oljeselskapene at 30 000 oljeraffineriarbeidere skal godta et «endelig» lønnsforslag på 2 til 3 prosent stigning i året, for de tre neste årene.

Den massive utdelingen av rikdom til de rike fordrer en stadig mer brutal utbytting av arbeidere for å kunne betales tilbake. For dette oppsettet spiller fagforeningene en sentral rolle.

Fagforeningene har pålagt ei rekke flerårige kontrakter med lønnsøkninger langt under inflasjonsraten, som sikrer at arbeidere betaler kostnadene av de stigende prisene gjennom kutt i deres reallønninger. Dette har innebært fagforeningenes intervensjoner for å forhindre streiker, eller der dét ikke har vært mulig, å holde arbeiderne isolerte for å slite ned deres motstand.

I tilfellet med Volvo Trucks-arbeiderne i Virginia gikk bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers med på en utsalgskontrakt for de seks neste årene, som låste fast lønnsøkningene til under 2 prosent årlig for de best betalte arbeiderne. Med dagens inflasjonsrate på 7,5 prosent betyr det en reallønnsnedskjæring på nesten 30 prosent over kontraktens gyldighetsperiode.

Kellogg’s-arbeidere ble pålagt en femårskontrakt som besørget 3 prosent årlig lønnsøkning, tilsvarende et reallønnskutt på mer enn 20 prosent i løpet av kontraktsperioden. Nabisco-arbeiderne ble sittende igjen med en fireårig avtale som fastsatte lønnsøkninger kun fra 2 til 2,5 prosent. Det betyr at arbeiderne vil se, bare i løpet av fire år med dagens inflasjonrate, nesten en femtedel av deres lønnsslipp spist opp av de stigende kostnadene.

Dana-bildelarbeidere fikk en avtale for fire-og-et-halvt-år med frontendelønnsøkninger som raskt vil bli erodert av prisøkningene.

Fagforeningene er engasjert i en konspirasjon sammen med Biden-administrasjonen og arbeidsgiverne for å pålegge forlengede kontrakter som garanterer enorme kutt i reallønningene når inflasjonen stiger. Som gjenytelse for dette taskenspillet blir fagforeningene styrket av Biden-administrasjonen, i et forsøk på å holde tilbake den voksende bølga av arbeiderklassemotstand mot styringsklassens agenda for krig utenlands og innstramminger innenriks.

Utsalgskontrakter blir i økende grad nedstemt av de fagorganiserte med marginer på 90 prosent, som ved Volvo, Dana og John Deere. Hos Deere følte ledelsen seg tvunget til å gjeninnføre en avtale som inneholdt levekostnadstilpassinger, som framkalte en sint og skremt respons fra næringslivpublikasjoner som Wall Street Journal, der det ble advart for en «lønnskostnadsspiral». Det har nylig vært diskusjoner om tiltak for å få redusert lønnskravene, for eksempel kraftige renteøkninger for å øke arbeidsledigheten.

Det faktum at de gjennomsnittlige lønnsøkningene for fagorganiserte arbeidere i USA har blitt holdt under den landsdekkende gjennomsnittlige lønnshevingen er av enorm betydning, og det bekrefter vurderingen av fagforeningenes transformerte rolle, som ble gjort av World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Den russiske revolusjonæren og grunnleggeren av Den fjerde internasjonale, Leo Trotskij, skrev i 1937 at skulle fagforeningslederne «forsvare borgerskapets inntekt fra arbeidernes angrep; skulle de føre en kamp mot streiker, mot heving av lønninger, mot bistand til de arbeidsledige, da ville vi ha en organisasjon av streikebrytere, og ikke en fagforening.»

Det er nettopp denne rollen «fagforeningene» nå spiller. Disse bedriftsledelsens agenter og arbeidslivpoliti har forlatt selv den begrensede funksjonen som arbeidernes forsvarsorganisasjoner, og handler nå på direkte instruks fra selskapsledelsen og staten.

ICFI grunnla i fjor Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – for å besørge et program og en organisasjonsstruktur for arbeidere som bestreber seg på å slippe fri fra fagforening-selskapsledelsens tvangstrøye.

Kampen for å forsvare arbeideres levestandarder mot inflasjon er del av en bredere kamp mot et globalt kapitalistsystem. Den er tilknyttet en kamp mot den kriminelle og inkompetente responsen mot pandemien fra kapitalistregjeringers side, over hele verden, som ved hvert trinn har underordnet beskyttelsen av menneskeliv til selskapsprofitter.

IWA-RFC er basert på et program for kompromissløs klassekamp, ikke klassesamarbeid. Selv om den er åpen for brede seksjoner av arbeidere, styres den av et sosialistisk perspektiv rettet mot en slutt på utbytting, og for omorganiseringen av produksjonen på et høyere, humant grunnlag, for å imøtekomme menneskelige behov, ikke selskapsprofitt.

Grunnplankomitéer på fabrikker, skoler og arbeidsplasser, demokratisk drevet av arbeiderne selv, kan tjene som samlingspunktet for en bred kamp mot angrepene på levestandarder og mot arbeideres liv og helse under pandemien.