En føderal dommer i Texas avsa tirsdag en rettskjennelse [‘injunction’] som opprettholder domstolens tidligere kjennelse som forbød 17 000 arbeidere ved jernbaneselskapet BNSF Railway (Burlington Northern Santa Fe) å gå til streikeaksjoner. Det opprinnelige påbudet mot selskapets lokførere, konduktører og teknikere, ble utstedt i forrige måned etter at arbeiderne overveldende stemte for å streike mot det nye «Hi Viz»-oppmøtereglement, et poengbasert system designet for å presse mer tilgjengelighet ut av den eksisterende arbeidsstyrken, for å bane vei for permitteringer og kostnadskutt.
BNSF-advokater gikk nesten umiddelbart til retten for å få blokkert en streik, under den reaksjonære loven Railway Labour Act (RLA) av 1926. Under tirsdagens rettskjennelse innrømmet dommer Mark Pittman ærlig nok at det uttrykkelige formålet med domstolens besltning var regelrett å forby streiker, og «[få anlagt] en obligatorisk og ‘praktisk talt endeløs’ prosess av ‘forhandling, mekling, frivillig voldgift og forlik’».
Domspåbudet er et vesentlig angrep på arbeidernes demokratiske rettigheter. Det utgjør så godt som å marsjere BNSF-arbeidere til arbeid under våpen: «Hold kjeft! Til arbeid!» Rettskjennelsen forbyr ikke bare streiker og arbeidsnedleggelser, men også «streikevakter, gå-sakte-aksjoner, sykemeldingsaksjoner [‘sickouts’] eller annen selvhjelp».
Rettsbeslutningen er bindende ikke bare for fagforeningene, men også for de individuelle medlemmene og for «alle personer som handler i samråd eller deltakelse med noen av dem». Domstoler vil kunne forsøke å anvende disse formuleringene for målretting av aktivitet som er klart beskyttet av det første endringstillegget [The First Amendment of the Constitution; dvs, retten til tale og ytringsfrihet], inkludert at arbeidere snakker seg imellom, eller sågar leser om deres kamp på World Socialist Web Site.
Den kapitalistiske styringsklassen gjenoppliver alle de antidemokratiske metodene den brukte for å knuse arbeidernes motstand i tidligere generasjoner, der den befinner seg konfrontert av en massiv gjenoppblomstring av klassekampen, drevet av den ukontrollerte spredningen av Covid-19 på arbeidsplasser, en inflasjon ute av kontroll og implementeringen av umulige arbeidstidsplaner.
Dette inkluderer ikke bare trusler fra selskapsledelsen, men også direkte statlige inngrep. Sykehus og skoler har denne vinteren blitt holdt åpne gjennom anvendelse av Nasjonalgardens tropper og sågar politi som streikebrytere. Én dommer, i Wisconsin, utstedt i år et rettspåbud mot at helsetjenestepersonell fikk forlate deres arbeidsplasser, med henvisning til «allmennhetens interesse».
Dommer Pittman berettiget hans opprinnelige rettskjennelse på samme måte ved å erklære at det å forby en streik i leveransekjedenes navn, også var i «allmennhetens interesse». Arbeideres rettigheter, medregnet deres rett til å streike og deres rett til ytringsfrihet i henhold til det første endringstillegget, erklæres med andre ord å være dårligere juridisk forankret enn selskapers angivelige «rett» til å gjøre seg profitter.
Pådrivet fra jernbaneselskapet Berkshire Hathaways og de andre Wall Street-eierne av klasse I-jernbaneselskapene for å få presset ut hver siste cent, gjennom nedskjæringer og andre tiltak, har drevet godstogbransjens leveransekjeder i bakken, med gjevnlige avsporinger og dødsulykker, og tog som gjevnlig opereres timer og til-og-med dager etter fastlagte tidsskjema.
Men henvisningen til «leveransekjedenes» ukrenkelighet har imidlertid en ekstra betydning, gitt Biden-administrasjonens framskredne planer for krig med Russland over Ukraina. Målet for denne kampanjen er å forsøke å undertrykke de enorme sosiale spenningene på hjemmebane, og innen Washington selv, gjennom en flom av patriotisk, krigshissende propaganda, for å få framtvunget «nasjonal enhet» ved å sette det amerikanske samfunnet på krigsfot.
Transportminister Pete Buttigieg sa dette mest rett ut, i kommentarer i fjor der han henviste til utsiktene for konflikt med Kina, og erklærte: «Utfordringen fra det nye Kina besørger oss en anledning til å komme sammen på tvers av det politiske skillet. Minst halvparten av feiden er her hjemme.»
Det er et svimlende hykleri i Washingtons angivelige dype bekymring for Ukrainas nasjonale rettigheter, samtidig som arbeideres demokratiske rettigheter brutalt angripes på hjemmebane.
De korrupte, pro-selskap-fagforeningene er kritisk viktige for Bidens strategi. Fagorganisasjonene BLET (Brotherhood of Locomotive Engineers and Trainmen) og SMART-TD (International Association of Sheet Metal, Air, Rail and Transportation Workers—Transportation Division) som er fagforeningene som organiserer arbeidere ved jernbaneselskapet BNSF, er seg åpenbart bevisst den dype motstanden og frustrasjonen blant arbeiderne, der de nå utstedte et brev som kritiserte rettskjennelsen, men samtidig oppfordret arbeiderne til å la prosessen spille seg ut. Men som dommer Pittman selv innrømmet, hele den juridiske prosessen etablert av RLA-loven, og av andre arbeidslivslover, er fra start til slutt utformet for å komme selskapene til gode.
Ikke engang arbeidernes kontraktsfastsatte rettigheter blir respektert under dette rammeverket. BNSF ble tillatt ensidig å endre selskapets oppmøtereglement uten engang et påskudd av forhandlinger, og BNSF-advokatene hoverte arrogant i retten over at ingen dommer noen gang har tatt stilling for å tillate arbeidere å streike, på mer enn tre tiår. De sammenlignet arbeidernes motstand mot Hi Viz-oppmøtereglementet med Don Quixotes fekting mot vindmøllene. Selv om fagforeningene rådet arbeiderne til å ha tålmodighet og vise tiltro til denne prosessen, har nå BNSF-arbeiderne vært mer enn to år uten gjeldende arbeidskontrakt.
Lovene kommer imidlertid ikke bare selskapene til gode, men beskytter også fagforeningene mot grunnplanets motstand. Til tross for deres lunkne kritikk av rettskjennelsen, kan det ikke være tvil om at fagforeningsbyråkratene ønsket dommerens beslutning velkommen, fordi påbudet besørger dem ammunisjon mot militante arbeidere.
Rettskjennelsen setter Bidens påstand om å være den mest «pro-fagorganiseringspresidenten i amerikansk historie» i skarpt relieff. Biden vil ha den samme slags statskontrollerte «arbeiderbevegelse» overalt, som har eksistert i mange tiår i jernbanebransjen.
De eksisterende fagforeningene er statens skapninger, og er avhengige av statlig støtte for deres eksistens. For fire år siden ble denne relasjonen eksplisitt uttrykt [engelsk tekst] av en fagforeningsadvokat som argumenterte for Høyesterett for lover som pålegger lønnsfratrekk for uorganiserte offentlige ansatte, til dekning av deres fagforeningskontingenter. Han erklærte: «Fagforeningenes sikkerhet er gevinsten [‘thetradeoff’] for ingen streik», der han advarte retten for en situasjon uten fagforeningenes tjenester. Han sa: «Dere kan vekke et spøkelse av uforlignelig størrelse, med arbeidsuroligheter på tvers av hele landet.»
Arbeidere har behov for virkemidlene de kan anvende til å formulere strategi uten fagforeningsbyråkratiets intimidering, og som er uavhengig av hele det korporatistiske rammeverket av arbeid-stat-selskapsledelse, det fagforeningene er innebygd i.
Dette betyr byggingen av BNSF-jernbanearbeidernes grunnplankomité – BNSF Workers Rank-and-File Committee – som i forrige uke ga ut sin etableringsuttalelse [engelsk tekst]. Uttalelsen forklarte at komitéens formål er å danne «en alternativ maktkilde mot selskapsledelsen, de velbeslåtte fagforeningsbyråkratene, og ‘styring ved rettsbeslutning’ [‘government by injunction’].»
Men framfor alt demonstrerer regjeringsangrepene nødvendigheten av å bygge opp en sosialistisk politisk bevegelse innen arbeiderklassen, i opposisjon mot kapitalistsystemet. Rettsbeslutningen, og andre tilsvarende tiltak, viser arbeiderne at de ikke slåss mot det ene eller det andre grådige selskapet, men mot selve profittsystemet og mot kapitalistregjeringen som forsvarer det.