Millioner av arbeidende mennesker er på gatene over hele Sri Lanka der de forlanger en umiddelbar fratredelse av president Gotabhaya Rajapakse og hans kapitalistregjering, som er direkte ansvarlig for den kollosale motbøren de står overfor. Rajapakse har hardnakket erklært at han ikke vil gå av eller oppløse sin regjering. Han har trossende erklært at selv om han skulle tape sitt parlamentariske flertall vil han forbli president og beholde kontrollen over militæret og politiet.

Socialist Equality Party (SEP) står fullt og helt bak de arbeidende menneskenes krav: «Gota må gå!» Men hva skal erstatte ham? Det er ikke nok å forlange Rajapakses fjerning. Han er bare dagens stygge framtoning av et korrupt og reaksjonært president-statssystem som er organisert for å sikre kapitalistklassens rikdom og interesser, og opprettholde utbyttingen og utarmingen av arbeidere og bønder over hele øya.

Som et sentralt skritt for å takle den nåværende politiske krisen forlanger SEP en umiddelbar avskaffelse av det utøvende presidentskapet, som med dets vidtrekkende autokratiske fullmakter holder en pistol mot arbeiderklassens hoder. Helt siden det utøvende presidentskapet ble opprettet i 1978 av J. R. Jayawardene, har det – med fullmakter som gjør det mulig for den som innehar embetsvervet vilkårlig å kunne påtvinge kapitalistelitenes vilje – blitt brukt til hensynsløst å undertrykke arbeideres, de fattiges og de rurale massenes demokratiske og sosiale rettigheter.

I forrige uke utnyttet Rajapakse igjen hans presidentfullmakter til å erklære en unntakstilstand, innføre portforbud og sette politi, soldater og pansrede kjøretøy ut på gatene i et desperat forsøk på å stenge ned masseprotestene. Han mislyktes bare fordi titusentalls arbeidende mennesker modig trosset trusselen.

Rajapakse avventer imidlertid for å se utviklingen an. Han kan gjeninnføre unntaksforordninger uten forvarsel, og igjen mobilisere militæret. Han kan forby arbeidslivsaksjoner, forby organisasjoner og politiske partier, sensurere media og vilkårlig arrestere og internere enkeltindivider. Selve presidentskapet må avvikles. I tillegg til Gotabhaya må også det utøvende presidentskapet og hele batteriet av antidemokratiske lover i regjeringens hender avskaffes.

Socialist Equality Party (SEP) forlanger at loven Essential Public Services Act oppheves, som brukes til å kriminalisere offentlig ansattes streiker i sektorer definert som viktige offentlige samfunnstjenester. Vi forlanger også at sikkerhetsloven Public Security Act oppheves, sammen med den notoriske loven Prevention of Terrorism Act om forebygging av terrorisme, som besørger sikkerhetsstyrkene politistatfullmakter.

SEP insisterer på at hensikten med disse nødvendige demokratiske politiske endringene, som bare kan oppnås gjennom en målbevisst kamp fra arbeiderklassen, de fattige på landsbygda og ungdommen, er å sette i gang en fundamental omstrukturering av økonomien langs sosialistiske retningslinjer.

I opposisjon til innstrammingsprogrammet til både regjeringen og opposisjonspartiene, fremmer vi et handlingsprogram for arbeiderklassen for å mobilisere dens sosiale makt og påtvinge dens egen løsning på den enorme sosiale og økonomiske krisen – et program som setter menneskelige behov foran investorprofitt.

Kapitalistregjeringer overalt har ingen andre svar enn å pålegge arbeidende mennesker ytterligere utålelige byrder. Dette underbygger og nærer klassekampen i Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika, så vel som i de store imperialistsentrene, inkludert i USA. Arbeidere på Sri Lanka er ikke aleine i deres kamper. Arbeiderne kan henvende seg til deres klasseallierte internasjonalt for gjensidig assistanse, i første omgang til de indiske arbeiderne som i forrige uke mønstret en to-dagers generalstreik mot Modi-regjeringens innstrammings- og privatiseringsagenda.

Hva må gjøres? Den srilankiske kapitalistklassen er fullstendig ute av stand til å hanskes med noen som helst av arbeidernes og de fattiges presserende sosiale behov. Ingen mengde bønnfallinger eller påtrykk vil få dem til å endre kurs når deres profitter og formuer står på spill.

Arbeiderklassen kan bare slåss for sine behov såframt den etablerer sine egne organisasjoner, uavhengige av alle fraksjoner av borgerskapet og av fagforeningene som har spilt en så forræderisk rolle i å undertrykke bølga av massestreiker og protester over de to siste årene.

SEP oppfordrer til at det dannes Aksjonskomitéer, som det første trinnet i arbeiderklassens selvorganisering. Vi oppfordrer andre arbeidere til å gjøre det samme. Etabler uavhengige, demokratisk valgte Aksjonskomitéer på fabrikker, arbeidsplasser, plantasjer og i arbeiderklassenabolag over hele landet. Vi tilbyr all politisk assistanse til å bygge slike arbeiderklassens kamporganisasjoner.

SEP insisterer på at arbeiderklassen ikke skal stramme inn beltet for å tilpasse seg det kapitalisten har råd til, innenfor deres system av nasjon-stater og privat eiendom. Arbeiderklassen må heller fremme sin egen klasseløsning på den sosiale og økonomiske krisen.

Vi foreslår følgende program og politiske retningslinjer for å animere Aksjonskomitéenes arbeid for å hanskes med massenes presserende behov:

*For arbeideres demokratiske kontroll over produksjonen og distribusjonen av alle essensielle varer og andre ressurser som er kritisk viktige for menneskers liv! Nasjonaliser bankene, storselskapene, plantasjene og andre vesentlige økonomiske nervesentre!

Kapitalistklassen utnytter sitt eierskap til produksjons- og distribusjonsmidlene for å ansamle enorme profitter. Den eneste måten for arbeiderklassen å få sine essensielle behov imøtekommet er ved å ta produksjons- og distribusjonsmidlene ut av hendene på kapitalistene og gjøre en opptelling over ressursene, slik at de kan anvendes til å få slutt på den nåværende lidelsen og elendigheten.

*Avvis all utenlandsgjeld! Nei til innstrammingskravene fra IMF og Verdensbanken, som representerer de internasjonale bankfolkene og finansinstitusjonene!

Rajapakse-regjeringen skylder sine harde innstramninger på nødvendigheten av å betale tilbake milliarder av dollar til de globale bankfolkene. Opposisjonspartiene er enige. I stedet for at de $ 7 milliarder som forfaller i år skal strømme inn i de internasjonale bankenes hvelv, må de brukes til å betale for maten, drivstoffet, medisinene og andre viktige varer som arbeidende mennesker trenger.

* Beslaglegg milliardærenes og storselskapenes kolossale rikdommer!

I følge World Inequality Database kontrollerte i 2021 de 10 mest velstående prosent av det srilankiske samfunnet massive 63,8 prosent av hele øyas totalformue, mens de nederste 50 prosentene bare hadde 4,3 prosent. All denne enorme rikdommen som ble skapt av arbeiderklassen må beslaglegges og fordeles på grunnlag av sosiale behov.

* Stryk alle fattiges og marginaliserte bønders og småbedrifters gjeld! Gjeninnfør alle subsidier, inkludert subsidier på gjødsel til bøndene!

Ved å besørge dem en vei ut av deres knusende økonomiske problemer vil arbeiderklassen bli en tiltrekningspol for de undertrykte rurale massene og operatørene av småbedrifter som er tynget av høy gjeld, kostbare innsatsvarer og priser som ikke imøtekommer deres essensielle behov.

* Garanter jobber for alle, med anstendige og trygge arbeidsbetingelser! Indekser lønninger til levekostnadene!

Dersom IMF og internasjonale bankfolk får deres vilje gjennom vil de utløse et skred av arbeidsplassnedleggelser. Inflasjon har allerede løpt løpsk og spist vekk lønningene. Overlatt i hendene på fagforeningene vil arbeidsplasser, lønninger og arbeidsvilkår bli ytterligere forhandlet vekk, som har vært tilfellet i årevis.

Kampen for dette programmet besørger en vei videre, og vil gi arbeiderklassen selvtillit til dens egne kapasiteter og evner, vil trekke de rurale massene over til dens side og, gjennom utviklingen av et nettverk av Aksjonskomitéer, besørge de organisatoriske fundamentene for arbeiderklassen til å ta makten og etablere en arbeidernes og småbøndenes regjering, for å starte den sosialistiske omorganiseringen av samfunnet.

Arbeidere som kjemper på Sri Lanka deler en felles skyttergrav med deres klassebrødre og -søstre og de har felles klassefiender. Den stigende bølga av klassekamp rundt om i verden gir srilankiske arbeidere potensielle allierte og støttebaser på fabrikker, arbeidsplasser og i kontorer overalt. Dette kan utvikles til en internasjonalt koordinert kamp mot den økonomiske dominansen til globale konsern, banker og finanshus, for å få slutt på kapitalismen.

Socialist Equality Party må også komme med en advarsel. Rajapakse-regimet, som dets forgjengere helt tilbake til den formelle uavhengigheten i 1948, og dets rasistiske allierte, vil ty til kommunalistiske provokasjoner og den singalesiske sjåvinismens gift i et desperat forsøk på å splitte singalesiske, tamilske og muslimske arbeidere langs etniske skillelinjer. Alle arbeidere og de fattige står imidlertid overfor den samme desperate økonomiske krisen. Avvisningen av alle former for nasjonalisme og kommunalisme er avgjørende viktig for å bygge arbeiderklassens enhet, på Sri Lanka og internasjonalt.

En sosialistisk revolusjon er tvingende nødvendig på Sri Lanka, og for dét er et revolusjonært lederskap essensielt. Helheten av det siste århundrets historie har vist at uten et revolusjonært parti blir selv arbeiderklassens mest militante og målbevisste kamper uunngåelig beseiret, som i sin tur åpner døra for kontrarevolusjon og brutal undertrykkelse.

Vi oppfordrer innstendig arbeidere og ungdommer som er enige i dette programmet til å melde seg inn i Socialist Equality Party og bygge det til å bli arbeiderklassens masseparti.