Med innledningen av de offentlige høringene for Representantenes hus’ spesialkomité for gransking av den 6. januar, må enhver diskusjon om begivenheten nå ta utgangspunkt i et erkjent og ubestridelig faktum: USAs president, Donald Trump, forsøkte å organisere et coup d’état, omstøte Konstitusjonen og etablere et personlig diktatur. Og han var veldig nært ved å lykkes.
Kongressrepresentant Bennie Thompson, Det demokratiske partiets styreleder for spesialkomitéen, var direkte i hans karakterisering på torsdag: «Den 6. januar var kulminasjonen av et forsøkt kupp,» sa han. Thompson la til at det voldelige angrepet på US Capitol ikke var en tilfeldighet. «Det representerte Trumps siste, mest desperate sjanse til å stanse maktoverføringen.»
Dette faktum er av monumental betydning. USAs historie inkluderer nå en sittende presidents forsøk på å styrte regjeringen. En begivenhet av denne typen har ikke funnet sted, i den moderne æra, i noe framskredent kapitalistland.
Høringene er så langt bare innledet, men selv den første dagens presentasjon av fakta reiser flere ubesvarte spørsmål: Hvorfor møtte angrepet på Capitol-bygningen praktisk talt ingen motstand? Hvorfor ble det ikke iverksatt noen tiltak for å stoppe det, på mer enn tre timer? Gitt det faktum at Trump hadde fordømt valgenes legitimitet helt siden de fant sted, hvorfor, så langt fra at forberedelser ble gjort, er det åpenbart at alle virkemidler for forsvar av Capitol-bygningen effektivt sett ble avviklet? Hva, forøvrig, foretok Det demokratiske partiet seg i denne perioden? Hvorfor var Biden taus? Og hvorfor har det tatt 18 måneder før høringene i det hele tatt blir holdt?
To kritiske saksanliggender er involvert i besvarelsen av disse spørsmålene.
For det første, en hendelse av en slik karakter kan bare forstås med begreper og termer relatert de sosiale og politiske forutsetningene, og av klasse. Forsøket på å styrte regjeringen betyr, i en fundamental forstand, at en betydelig seksjon av den amerikanske styringsklassen var beredt til å akseptere etableringen av et presidentdiktatur. Dette underbygges av det faktum at Trumps handlinger hadde Det republikanske partiets overveldende støtte, sammen med betydelig støtte fra innen staten, militæret og politiinstitusjonene, på føderalt, delstatlig og lokalt nivå.
Topprepublikanere, deriblant majoritetslederen i Senatet, Mitch McConnell, legitimerte i månedene før den 6. januar Trumps påstander om et stjålet valg. Stormingen av Capitol-bygningen var del av en plan som inkluderte innsigelser fra offisielle republikanske representanter til valgdelegater utnevnt av delstater som Biden vant. Selv etter kuppforsøket, i de tidlige morgentimene den 7. januar, stemte to-tredjedeler av Republikanerne, i Kongressens gjenopprettede fellessesjon, mot sertifiseringen av valgresultatene.
Trump og hans medsammensvorne hadde forøvrig en betydelig støtte innen militær- og politiapparatet. William Walker, kommandør for D.C. Nasjonalgarden, avla i mars 2021 edsvorent vitnesbyrd om at det gikk en periode på tre timer og 19 minutter fra hans første henvendelse til militærets toppkommando om utplassering av Nasjonalgardens tropper, og til anmodningens endelige innvilgelse.
For det andre, Det demokratiske partiets feige og tafatte respons på kuppet demonstrerte fraværet av enhver betydelig forpliktelse til borgerlig demokrati innen styringsklassen. Demokratene var åpenbart klar over Trumps planer om å forbli i embetsvervet. Biden sa i juni 2020 at hans «eneste store bekymring» var at «denne presidenten skal forsøke å stjele valget.»
Demokratene gikk imidlertid ikke til noen som helst tiltak for å motvirke kuppet, eller for å varsle allmennheten om hva som var på gang. På dagen den 6. januar avventet påtroppende president Biden i flere timer før han sa noe som helst. Da han endelig avleverte en uttalelse, kom han med den ekstraordinære appellen til Trump selv, at han måtte «stå fram» og gå ut på nasjonalt kringkastet fjernsyn for å kalle av oppstanden, den han selv hadde organisert.
Demokratene var, og er, skrekkslagne for å gjøre noe som helst som vekker en bredere motstand innen befolkningen. Gjennom hele Trump-administrasjonens periode var deres meningsforskjeller med Trump først og fremst sentrert om utenrikspolitiske spørsmål, og helt spesielt på forlangendet om mer aggressive tiltak mot Russland.
Selv under 6. januar-høringene er alle Demokratenes handlinger pitchet til høyresiden, på en typisk passiv og underdanig måte: Det at Republikaneren Liz Cheney, datter av den tidligere visepresidenten Dick Cheney, ble oppnevnt som spesialkomitéens hovedtalsperson; glorifiseringen av Mike Pence, William Barr og andre av Republikanernes operatører; osv.
I mellomtiden har Biden forholdt seg taus om høringene, og han har ikke sagt noe om 6. januar-kuppet siden hans tale på markeringen av årsdagen, for seks måneder siden. Ifølge Det hvite hus er dette fordi Biden ikke ønsker å «politisere» granskingen av en forsøkt fascistisk oppstand mot hans eget presidentskap!
Basert på det vi nå vet, dersom kuppet hadde lyktes er det ingen grunn til å tro Det demokratiske partiet ville ha motsatt seg det. De ville ha tilpasset seg de nye kjensgjerningene på bakken, med i beste fall appeller om inngripen fra militæret eller fra Høyesterett, som inkluderer Clarence Thomas som en av dens dommere, ektemannen til én av kuppets hovedkonspiratører.
Nixon-administrasjonens involvering i innbruddet på Det demokratiske partiets hovedkvarter i Watergate-kontorbygningen for 50 år siden, ble ansett som tilstrekkelig alvorlig til å foranledige omfattende høringer og rettsforfølgelser, som kulminerte med Nixons fratredelse.
Begivenhetene som fant sted den 6. januar 2020 er av en kvalitativt annerledes karakter – bestrebelsen på å omstøte Konstitusjonen og etablere et diktatur. Ingen av de sentralt involverte er imidlertid pågrepet. Det demokratiske partiet har ikke engang sagt hva målene med kongresshøringene er, eller antydet at de er ment for å opprette en sak, og en tiltale og rettsforfølgelse av Trump. Tvert imot, forut for at høringene ble innledet kom justisdepartementets beslutning om ikke å tiltale Trumps toppmedhjelpere, Mark Meadows og Dan Scavino.
Situasjonen er ekstremt farlig. 6. januar-kuppet oppsto fra det amerikanske demokratiets langtrukne og terminal krise, som framfor alt er forankret i den ekstreme veksten av sosial ulikhet. Alle betingelser og forutsetninger som har ført til dette har bare eskalert. Det er tiltakende tegn på økonomisk krise og kollaps, der inflasjonen raser ute av kontroll. Selv om den blir ignorert av hele det politiske etablissementet og av media, fortsetter pandemien å bre seg.
Styringsklassen, der den fører verdenskrig i utlandet og konfronterer voksende innenlandsk motstand på hjemmebane, dreier over til diktatoriske former for styre. Det faktum at det amerikanske demokratiet er på randen av kollaps er nå bredt erkjent. I den internasjonale pressen er det åpen diskusjon om utsiktene til borgerkrig i USA, og landets oppløsing.
Det republikanske partiet, som taler for styringsklassens mest hensynsløse seksjoner, er uten anger og er aggressivt. Det republikanske partiet støtter i overveldende grad Trump den dag i dag, og forbereder seg for å ta kontroll over Kongressen i midtperiodevalgene.
Det demokratiske partiet, sa langt fra å være samlende for en opposisjon, bønnfaller om «enhet» og tolererende «to-parti-enighet». Partiet søker, som alltid, å tildekke, demoralisere og gjøre alt det kan for å avlede sosial harme mot det eksisterende systemet inn langs reaksjonære retningslinjer, framfor alt krig.
Fagforeningsorganisasjonene, politisk innordnet og på linje med Det demokratiske partiet, gjør alt hva de kan for å undergrave og undertrykke arbeiderklassens opposisjon. Den øvre middelklassens pseudo-venstre-organisasjoner arbeider for å fremmedgjøre og forvirre arbeiderne, med deres promotering av en politikk basert på hudfarge og kjønnsidentitet. En annen seksjon av pseudo-venstre har blitt grundig avslørt av deres bestrebelser for å nedtone og bagatellisere kuppets alvor, der de behandler det som ubetydelig, og sågar solidariserer seg med Trump.
Det som framstår fra en analyse av 6. januar-hendelsene og den pågående konspirasjonen, er at motstanden mot diktatur og forsvaret av de mest grunnleggende demokratiske rettighetene må utvikles som en bevegelse av arbeiderklassen. Dette er ikke et abstrakt spørsmål. Ett-og-et-halvt år etter Trumps forsøkte kupp er det en voksende bevegelse av arbeidere i USA og internasjonalt, enormt akselerert av pandemien og krigens økonomiske og sosiale konsekvenser.
Denne objektive prosessen må imidlertid utvikles til en bevisst politisk bevegelse mot kapitalisme og mot hele styringsklassens politiske apparat. Dette betyr framfor alt byggingen av Socialist Equality Party som arbeiderklassens revolusjonære lederskap.