Sytten måneder etter dannelsen av en «nasjonal enhetsregjering» under ledelse av Mario Draghi, den tidligere presidenten for Den europeiske sentralbanken (ECB), befinner Italia seg igjen i ei dyp regjeringskrise. Draghi kunngjorde torsdag i forrige uke sin avskjedssøknad, som Italias president Sergio Mattarella imidlertid nektet å godta.
Draghi skal idag, onsdag, forklare for parlamentets Deputertkammer årsakene til at han meldte sin fratredelse. Det endelige resultatet av denne regjeringskrisa er fortsatt uavklart. Mulighetene spenner fra en fortsettelse av den nåværende regjeringen, dannelsen av en annen regjering fortsatt under Draghis ledelse, til utnevnelsen av et teknokratisk kabinett for å styre regjeringsaffærer fram til det ordinært planlagte valget våren 2023, eller oppløsing av parlamentet og et nyvalg i oktober.
Den umiddelbare årsaken til Draghis avskjedssøknad var avstemmingen over ei finanspakke på € 26 milliarder for å lindre innvirkningene av inflasjonen, som Draghi erklærte å være en avstemming over tillit til hans regjering. Femstjernebevegelsen (5SM), den største fraksjonen i Draghis koalisjonsregjering sammensatt av alle parlamentspartiene, boikottet avstemmingen i Senatet, parlamentets øvre kammer. 5SM oppfordrer til mer støtte enn det som er besørget i finanspakka, og er også imot bygging av et avfallsforbrenningsanlegg, som er del av lovproposisjonen.
Til tross for Femstjernenes boikott vant Draghi avstemmingen – og dermed også tillitserklæringen til regjeringen – med 172 mot 39 stemmer. I Deputertkammeret, der tillitsavstemmingen og avstemmingen over lovproposisjonen ble avholdt hver for seg, uttrykte 5SM også partiets tillit til Draghi. Draghi erklærte likevel at han ville trekke seg. Dette begrunnet han med mangel på tillit til hans regjerings arbeid.
Konflikten over bistandspakka er imidlertid bare utløser, og ikke årsaken, til regjeringskrisa. Det italienske samfunnet er dypt sosialt splittet. Alle de store partiene er diskrediterte og hatet, og det skaper spenninger og konflikter. Med unntak av fascistprtiet Fratelli d’Italia, Italias brorskap, er alle partiene med i regjeringen.
Valget av Draghi som regjeringssjef, i februar 2021, skyldtes allerede frykten for sosial oppstand. Før det tidspunktet tjente Femstjernebevegelsens Giuseppe Conte i nesten tre år som regjeringssjef. 5SM oppsto som et antietablissementsparti etter den globale 2008-finanskrisa, der Italia ble spesielt hardt rammet av krisas sosiale konsekvenser. 5SM dannet i 2018 en koalisjonsregjering med det høyreekstreme partiet Lega, ledet av Matteo Salvini.
Salvini forsøkte året etter å tvinge fram nyvalg, for selv å bli regjeringssjef, men mislyktes. Femstjernersbevegelsen og Demokratene (Italias sosialdemokrater), som tidligere hadde bekjempet hverandre bittert, dannet deretter en koalisjonsregjering.
Vi besørget på den tiden tre begrunnelser [engelsk tekst; norske tekster om samme tema her og her] for at de fiendtlig innstilte partiene hadde videreført deres samarbeid: Frykten for nyvalg, fordi de var bekymret for massive stemmetap, og anså enhver innblanding fra folkemassene i politikken som en politisk trussel; vedtaket av et EU-kompatibelt budsjett, med milliarder av euro i innsparinger på arbeiderklassens bekostning; og bestrebelsene for å «overbevise EU og NATO om at de også kunne stole på Italia militært». Salvini opprettholdt på det tidspunktet tette forbindelser med Russlands president Vladimir Putin.
Koronaviruspandemien brakte til slutt ned koalisjonsregjeringen til Femstjernersbevegelsen og Demokratene. De grufulle bildene fra Nord-Italia, der sykehusene ble overveldet og militære lastebiler på nattestid fraktet vekk kister fordi de lokale krematoriene ikke lenger kunne holde tritt med tilførselen, varslet hele verden om pandemiens farer og om myndighetenes uansvarlighet.
Alle partiene samlet seg deretter bak Draghi. 74-åringen hadde i hans langstrakte karriere jobbet for Verdensbanken (WB), det italienske finansdepartementet og den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, i tillegg til å ha vært sjef for Italias statsbank og seinere Den europeiske sentralbanken (ECB). Som president for ECB oversvømmet han finansmarkedene med milliarder av euro, og senket arbeiderklassens levestandarder gjennom innstrammingsdiktater.
Draghi dannet i februar 2021 en regjering som inkluderte alle partiene representert i parlamentet, fra det høyreekstreme partiet Lega til Femstjernebevegelsen (5SM) og Demokratene. Noen departementer tildelte han teknokrat-eksperter uten partitilknytninger. Vi kommenterte [engelsk tekst] den gang at det som bringer de splittede partiene sammen er deres fiendtlighet mot arbeiderklassen. Italia er i ei dyp økonomisk krise, og er på randen av en sosial eksplosjon. Under disse betingelsene gikk alle partiene sammen bak en regjeringssjef som «legemliggjør europeisk finanskapital som ingen annen».
Bare partiet Fratelli D’Italia, Italias brorskap, et fascistparti i tradisjonen fra Mussolini, nektet å bli med i koalisjonsregjeringen der alle partiene er representert. Det har partiet som resultat tjent på. Dersom det nå ble avholdt nyvalg ville Fratelli ifølge meningsmålinger bli det sterkeste partiet, med 23 prosent oppslutning. Ved det siste parlamentsvalget, i 2018, fikk prtiet bare 4,4 prosent av stemmene. Partilederen Giorgia Meloni har lenge vært oppe til diskusjon som en mulig italiensk regjeringssjef.
Italias sosiale og økonomiske krise har under Draghi bare blitt intensivert.
Den offisielle arbeidsledigheten er på 8,4 prosent, rundt 2 prosent høyere enn EU-gjennomsnittet, og ungdomsledigheten er på 24 prosent. De faktiske tallene er imidlertid langt høyere. Ifølge offisiell statistikk er mer enn 3,4 millioner italienere ansatt under prekære kontraktsvilkår.
Italia er det eneste europeiske landet der reallønningene har falt siden 1990, med 2,9 prosent, ifølge offisielle OECD-tall. Men virkeligheten er langt verre. Antallet personer som lever i absolutt fattigdom har under koronaviruspandemien steget til 5,6 millioner. Den offisielle inflasjonsraten er på 8 prosent, og prisøkningen for energi er i underkant av 50 prosent.
Draghi har integrert Italia inn i NATOs krigspolitikk, et land som alltid har opprettholdt nære forbindelser med Russland, og med korresponderende økonomiske konsekvenser. I likhet med Tyskland er Italia sterkt avhengig av russiske energiforsyninger, og rundt 40 prosent av landets naturgass har så langt kommet derfra. Noen gassleveranser har stanset, med eksploderende priser.
Motstanden i arbeiderklassen mot de sosiale angrepene vokser. Det finner med jevne mellomrom sted streiker, spontane eller offisielle, mot tap av arbeidsplasser, lave lønninger og uholdbare arbeidsvilkår. Bare i første halvdel av 2022 døde 506 mennesker på arbeidsplassen. Streiker har hovedsakelig rammet transportbransjene jernbaner og luftfart, men også telekommunikasjon, bilindustrien og andre sektorer. Grasrotfagforeninger kalte i april og mai for én-dagsgeneralstreiker.
Draghis fratredelsesøknad har skapt store bekymringer innen EU. Den tidligere ECB-presidenten har av den europeiske styringsklassen vært ansett som en garantist for «stabil monetær politikk», m.a.o. at den økonomiske krisas konsekvenser blir videreført til arbeiderklassen.
Nå fryktes det at eurokrisa, som for et tiår siden nesten førte til sammenbrudd for fellesvalutaen, skal bryte ut igjen. The spread, finansbegrepet for differansen på avkastningsrentene [‘yield’] for statsobligasjoner utstedt av Italia og Tyskland, som i vesentlig grad bidro til 2010-krisa, har igjen steget skarpt.
Euroens vekslingskurs mot dollaren er i tillegg på det laveste nivå noensinne, som besørger ytterligere næring til inflasjonen, spesielt i energisektoren, som handles i dollar. Dersom ECB reagerer med høyere styringsrenter kan det trekke Italias økonomi enda lenger ned i avgrunnen.
Den dype økonomiske krisa og arbeiderklassens tiltakende besluttsomhet om ikke lenger å akseptere angrepene gjør styringseliten nervøs. Det er årsaken til den nåværende regjeringskrisa. Dersom den løses i styringsklassens interesser vil det uunngåelig bety ytterligere angrep på arbeiderklassen, som bare kan pålegges med diktatoriske metoder. Denne faren er svært alvorlig, som vist av framveksten av fascisten Meloni, både av italiensk og europeisk presse framstilt som en sympatisk figur. En videreføring av en Draghi-regjering vil også trappe opp krigføringen både innenlands og i utlandet.
I Italia, som nesten overalt i Europa, er det sosialdemokratene og fagforeningene som gjør alt som står i deres makt for at styringsklassen skal kunne finne fram til en slik løsning. Siden begynnelsen av 1990-tallet, da etterkrigstidens tradisjonelle italienske partisystem kollapset, har Demokratenes forgjengere og deres pseudo-venstre-supportere alltid vært tilgjengelige for å redde det borgerlige styre. Selv nå er de Draghis mest pålitelige støttespillere. Fagforeningene, for deres del, undertrykker arbeidernes kamper, eller om det viser seg å være umulig da bestreber de seg på å begrense og isolere dem.
En progressiv vei ut av krisa er bare mulig gjennom arbeiderklassens uavhengige intervensjon, og kampen for et sosialistisk program.