Perspective

Desperasjon, villfarelse, og hensynsløshet: Krigen i Ukraina truer å bli nukleær

Russlands president Vladimir Putin kunngjorde onsdag den delvise mobiliseringen av det russiske militæret, og kalte opp rundt 300 000 reservister, som markerer en ny og farlig fase i nå den syv-måneder-lange USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina.

Der han henviste til «uttalelser fra noen høytstående representanter for de ledende NATO-landene om muligheten og berettigelsen for bruk av masseødeleggelsesvåpen – atomvåpen – mot Russland», sa Putin:

Jeg vil gjerne få minne de som kommer med slike uttalelser angående Russland om at vårt land også har andre typer våpen, og noen av dem er mer moderne enn de våpen NATO-landene har. I tilfelle en trussel mot vårt lands territorielle integritet, og for å forsvare Russland og vårt folk, vil vi så visst gjøre bruk av alle våpensystemer som er tilgjengelige for oss. Dette er ikke en bløff.

Referansen til «alle våpensystemer som tilgjengelig for oss» var umiskjennelig. Putin truet med atomkrig.

Det russiske interkontinentale ballistiske missilet Sarmat skytes ut under en testutskyting fredag, fra utskytningsrampa Plesetsk i det nordvestlige Russland. [Kilde: Det russiske forsvarsdepartementets pressetjeneste, via AP, Arkiv]

I hans tale sa Putin: «Denne delen av Vesten har som mål å svekke, splitte opp og til slutt ødelegge vårt land. De sier nå åpent at de i 1991 klarte å bryte fra hverandre Sovjetunionen, og at tiden nå er inne for å gjøre det samme med Russland, som må splittes opp i mange regioner som ville være i dødelig feide med hverandre.»

Han hevdet at NATO «omgjorde det ukrainske folket til kanonfôr og presset dem inn i en krig med Russland». Han sa det ukrainske militæret blir «trent i henhold til NATO-standarder og mottar ordrer fra vestlige rådgivere,» og la til at «våre væpnede styrker i dag» er i kamp mot «hele militærmaskina til det kollektive Vesten.»

Putins beretning om målene til USA og landets NATO-allierte er, i det store og hele, korrekt. Det ukrainske militæret (UAF) har blitt transformert til en heleid underavdeling av NATO. USA trener, leder og bevæpner UAF direkte, med det siktemål å destabilisering og, i siste instans, stykke opp Russland.

Putin responderte sannsynligvis på artikkelen i New York Times om «debatten» innen det amerikanske politiske etablissement om besørgningen av Ukraina med langtrekkende missiler som vil være i stand til å angripe inne på russisk territorium. Hva angår siktmålet «å svekke, stykke opp og til slutt ødelegge vårt land», ble dette erkjent av Ben Hodges, tidligere øverstkommanderende for US Army Europe, som i forrige uke sa: «Kanskje ser vi begynnelsen av Den russiske føderasjonens kollaps.»

Hans uttalelse kommer i kjølvannet av den militære katastrofen som Russland ble rammet av i det nordlige Ukraina, der ukrainske styrker erobret dusinvis av kilometre med territorium bare i løpet av få dager. I kjølvannet av Kharkiv-fiaskoen skrev WSWS:

Det er ikke utelukket at Kreml vil konkludere fra denne militærkatastrofen at det er nødvendig å gjennomføre en massiv militær eskalering, som i sin tur bare vil føre til en eskalering fra NATOs side. Paradoksalt som det er, Kremls desperate bestrebelser for å oppnå en innordning med imperialismen utelukker ikke ei rekke handlinger som kan utløse en termonukleær krig.

Dette er det som nå skjer. Som respons på advarselen fra Putin at den nåværende konflikten truer en kjernefysisk brannstorm, svarte Biden timer etter at Putin hadde holdt hans tale ved å helle bensin på bålet. Der han talte i FN erklærte Biden at den største landkrigen i Europa siden den andre verdenskrig var «en krig valgt av én mann,» og han hevdet at Putins bekymringer er imaginære. «Putin hevder han måtte handle fordi Russland ble truet,» sa Biden. «Men ingen truet Russland, og ingen andre enn Russland søkte konflikt.»

Biden tror selvfølgelig ikke på disse uttalelsene, som er motsagt av utallige uttalelser fra amerikanske sivile og militære embetsfunksjonærer.

Biden kombinerte i hans tale en løgnaktig presentasjon av krigens opprinnelse med det frekke hykleriet som er et permanent kjennetegn for amerikansk imperialisme. Han fordømte Russland for «skamløst å ha brutt kjerneprinsippene i De forente nasjoners charter – ingen viktigere enn det klare forbudet mot at land tar til seg deres nabolands territorium med makt».

Biden vil ha verden til å glemme at USA gjentatte ganger og flagrant har brutt FN-pakten, som forbyr bruk av krig for å oppnå politiske mål. Det mest blatante av mange eksempler var invasjonen av Irak i 2003, som daværende FN-generalsekretær Kofi Annan sa «ikke var i samsvar med FNs charter» og var «illegal». Men dét var bare ett av mange land ødelagt av det amerikanske militæret, der andre inkluderer Jugoslavia, Afghanistan, Libya og Syria, og til denne lista man må også tilføye USA-støttede kriger ført av Saudi-Arabia mot Jemen, og Israel mot Palestina.

Biden moraliserte hyklersk for å dekke over det faktum at han, konfrontert med en eksplisitt uttalelse at en vesentlig internasjonal krise fører mot atomkrig, hadde absolutt ingen forslag til hvordan denne katastrofen skal avverges.

USAs president John F. Kennedy erklærte, på høyden av den kalde krigen på 1960-tallet: «La oss aldri forhandle av frykt. Men, la oss aldri frykte å forhandle.» Da Cuba-krisa brøyt ut gjorde både Kennedy og Sovjetunionens statssjef Nikita Khrusjtsjov samordnede bestrebelser for å tre tilbake fra randen, og de klarte på hengende håret å unngå en atomkrig.

Som kontrast, stilt overfor det som utvilsomt er en mer åpen og eksplisitt trussel om bruk av atomvåpen enn noen gang under den kalde krigen, har USA og landets allierte fullstendig avvist ethvert utfall av krigen annet enn oppnåelsen av Ukrainas militære målsettinger. Dette kan bare forklares av den krisa og desperasjonen styringsklassen konfronterer.

Putin, som en representant for den russiske styringsklassen, fremmer den russiske nasjonalismens historisk bankerotte orienteringer. Konfrontert med de katastrofale konsekvensene av oppløsingen av Sovjetunionen forfulgte det russiske oligarkiet illusjonen at Russland ville bli ønsket velkommen inn i «samfunnet av nasjoner», og står nå ansikt til ansikt med imperialismens realitet.

Imperialistmaktene er, på deres egen måte, ikke mindre desperate. Styringsklassen i USA og de europeiske maktene sitter på ei sosial krutt-tønne, der de hersker over arbeiderklasser som har sett deres levestandarder kollapse over tiår, og som blir stadig mer misfornøyde med kapitalistordenen som kun lover utbytting og elendighet.

Det hvite hus og NATO, som lukter blod i vannet etter Russlands militærfiasko, blir stadig mer uhemmet i deres handlinger, og tar massive risikoer. Den triumferende tonen i media ble uttrykt av The Economist, som proklamerte at «seier» i Ukraina kunne sikres såframt USA besørger enda flere våpen til landet, som det langtrekkende ATACMS-missilet.

Enten er de overbevist om at trusselen om atomkrig er fiktiv, ellers kan ikke utsiktene til termonukleær krig være noe som bekymrer dem unødig. Etter å ha skrittet opp til kanten av avgrunnen, er den amerikanske styringsklassens respons: «Framover til seier!»

Imperialistenes desperasjon er blandet med selvbedrag, til det punkt hvor det er umulig å si hvor det ene slutter og det andre begynner. På den ene siden hevder de at Putin er et «monster» og en galning som på et blunk ville anvende masseødeleggelsesvåpen. På den annen siden avviser de faren for atomkrig, oppsummert i responsen fra den nederlandske statsministeren Mark Rutte, som erklærte at Putins «retorikk om atomvåpen etterlater oss kalde».

Selv om det verste avverges, og situasjonen ikke faller ned til atomkrig, truer spiralen av eskaleringer hundretusenvis av menneskers død, og fattigdom og fordrivelse for millioner, medregnet Ukrainas arbeidere, som av imperialistmaktene blir ansett som reine forbruksvarer i deres konflikt med Russland.

Ingen i media har brydd seg om å spørre Biden hvor mange liv han er villig til å ofre i forfølgelsen av amerikansk imperialismes geostrategiske imperativer. Svaret er imidlertid åpenbart fra styringsklassens respons på Covid-19-pandemien, der over 1 million menneskers død ble ansett som den akseptable kostnaden for å sikre at det ikke er noen forpurring av amerikanske selskapers profittskapende operasjoner.

Den eneste veien ut av denne katastrofale spiralen av eskaleringer er gjennom massenes intervensjon inn i krisa. Det eksisterer en mektig sosial kraft som er i stand til å motsette seg imperialistkrig: Den internasjonale arbeiderklassen. Krigen blir ledsaget av et vidtrekkende angrep på levestandardene til arbeidere rundt om i verden, med lønninger som stuper i kjøpekraft.

Krisa skapt av kollapsen i levestandarder har ført til et globalt oppsving av klassekampen, som er kraftfullt demonstrert i bevegelsen blant jernbanearbeidere i USA, så vel som utbruddet av streiker over hele Europa, Latin-Amerika, Midtøsten og Afrika.

Arbeiderklassen må avvise både imperialistmaktenes krigshissing og den reaksjonære responsen fra Putin-regimet og det russiske oligarkiet. Der de trer inn i kamp må arbeidere over hele verden reise kravet om en slutt på krigen. Opp mot styringsklassens politikk for verdenskrig må arbeidere kontre med strategien for klassekrig, og med kampen for den sosialistiske transformasjonen av samfunnet.

Loading