Neste måned markerer at det er 60 år siden Cuba-missilkrisa, som fram til det tidspunkt var det nærmeste verden hadde kommet atomkrig.
Den siste fasen av krisa begynte den 22. oktober 1962, da USAs president John F. Kennedy kunngjorde i en nasjonalt kringkastet fjernsynstale at den amerikanske marinen, US Navy, implementerte en «karantene» for å blokkere den videre overføringen av nukleær-kapable missiler fra Sovjetunion til Cuba, beliggende noen hundre kilometer utenfor kysten av Florida.
Selv om den amerikanske marineblokaden fortsatte inn i november ble krisa effektivt sett avsluttet den 28. oktober, med en avtale utarbeidet mellom USA og Sovjetunionen, USSR. Som motyelse for tilbaketrekkingen av sovjetiske missiler fra Cuba ga USA et hemmelig løfte om å trekke sine missiler tilbake fra Tyrkia. Verden var, i de seks mellomliggende dagene, på randen av en potensielt sett sivilisasjonsutslettende atomkrig.
Den krisa er relevant for den nåværende USA-NATO-konflikten, i flere henseender. For det første, det er vel verdt å gjenta at mens USA nå avviser alle bekymringer Russland har over den effektive integreringen av Ukraina inn i NATO, og den massive militære bevæpningen av et land på Russlands grense, var USA selv beredt til å risikere atomkrig over en sovjetisk militær tilstedeværelse på den vestlige halvkule.
For det andre, da han initierte «karantenen» talte Kennedy for en fraksjon av den amerikanske styringsklassen som, på krisas høydepunkt, bestrebet seg for å finne en vei ut gjennom et forhandlet forlik. Kennedy-administrasjonen motsatte seg de innen militæret og det politiske etablissementet som oppfordret til bombing og invasjon av Cuba – og krig med Sovjetunionen – et faktum som i siste instans bidro til hans attentat ett år seinere.
«Dersom denne planeten noen gang blir herjet av atomkrig,» uttalte Kennedy i en tale etter krisa, «dersom 300 millioner amerikanere, russere og europeere utslettes av en 60-minutters utveksling av atomvåpen, dersom de overlevende fra den ødeleggelsen skulle tåle brannene, giftene, kaoset og katastrofen, da vil jeg ikke at én av de overlevende skal spørre en annen: ‘Hvordan skjedde alt dette?’ og få det utrolige svaret: ‘Å, om man bare visste.’» Kennedy uttalte disse ordene bare 17 år etter avslutningen av den andre verdenskrigen, som kulminerte med at USA slapp atombomber på sivilbefolkninger i Japan.
Det som er mest slående i kontekst av den nåværende krisa er fraværet av enhver seksjon av det politiske etablissementet i USA, eller for den saks skyld, av de europeiske NATO-maktene, som er i opposisjon til den stadig større eskaleringen av en konflikt med Russland som reiser faren for atomkrig til dens høyeste punkt siden de opprivende oktober-begivenhetene i 1962.
Putin-regjeringen i Russland, drevet inn i et hjørne av USAs og landets europeiske alliertes massive intervensjon i Ukraina-krigen, responderer med trusler. I kjølvannet av deres militærs fiasko i det nordlige Ukraina har både Putin og Dimitri Medvedev, nestleder for Russlands sikkerhetsråd, truet med anvendelsen av atomvåpen dersom NATO intervenerer ytterligere inn i konflikten.
Disse truslene, som artikulerer det russiske oligarkiets desperate respons på imperialist-omringing, er veldig reelle. Russland har hundrevis av interkontinentale ballistiske missiler, i tillegg til ubåt-baserte missiler, i stand til å kunne skytes ut over hele verden og jevne alle større byer i USA med jorda, på under to timer.
Den universelle proklamasjonen fra de amerikanske og europeiske maktene er at ingen retrett er mulig. Putins «referanser til atomvåpen rokker ikke ved vår fasthet, besluttsomhet og samholdet om å stå ved Ukraina,» sa Josep Borrell, EU-kommisær for utenriksaffærer. Tysklands forsvarsminister Christine Lambrecht la til at Putins «reaksjon på Ukrainas suksesser bare oppmuntrer oss til å fortsette å støtte Ukraina». Putins «retorikk om atomvåpen», sa den nederlandske statsministeren Mark Rutte, «etterlater oss kalde».
Washington Post oppfordret onsdag Det hvite hus til å fortsette å eskalere krigen over Ukraina, hvilket både Biden og USAs utenriksminister Antony Blinken gjorde klart, i deres taler til De forente nasjoner (FN) denne uka, at de vil gjøre.
«Putin begynner å bli desperat,» skrev Post’s redaksjonsråd. «Ukraina og Vesten må opprettholde trykket.» Med henvisning til Putins trusler om å bruke atomvåpen, konkluderte Post: «Det eneste som er verre enn å unnlate å forberede seg for at Mr. Putin skal utføre hans trusler, ville være å bli kuet av dem.»
Hva betyr det at USA ikke skal la seg bli «kuet» – eller, som andre har sagt, «avskrekket» – av den veldig reelle faren for atomkrig? Det betyr at den amerikanske styringsklassen vil forfølge eskaleringen av krigen, uansett konsekvensene. I veiingen og målingen av kostnadene ved eskalering, som kan føre til sivilisasjonens utslettelse, mot konsekvensene av en innordning, har de besluttet at risikoen for atomkrig er det foretrukne utfallet.
Dette taler til det utrolige nivå av hensynsløshet og krigsvanvidd som har grepet styringsklassen, sammen med vesentlige deler av den øvre middelklassen.
Innen statsapparatet er det aktive diskusjoner om hva som skal gjøres i tilfellet atomkrig. En ekstraordinær høring tirsdag for Senatets komité for de væpnede tjenester om Nukleær Strategi inkluderte diskusjoner om hvorvidt visepresidentens residens burde flyttes til utenfor Washington. Senator Angus King spurte om hvorvidt USA burde «spre vår ledelse», fordi: «Dersom presidenten, visepresidenten og lederskapet er borte, da er vi halshugget, og det er ingen til å treffe beslutningen om å lansere [atomvåpen], på grunn av et fravær av et andreslag.»
Uansett, krigen må fortsette. Som WSWS skrev tidligere denne uka: «Etter å ha skrittet opp til kanten av avgrunnen, er den amerikanske styringsklassens respons: ‘Framover til seier!’»
Hva forklarer denne sosial-politiske patologien? Det er, for det første, geopolitiske interesser. USA og NATO-maktene provoserte fram krigen i Ukraina med det siktemål å trekke Russland inn i en konflikt som ville føre til regimeskifte, eller oppstykking av landets gigantiske landmasse, for å tilgjengeligjøre den for imperialismens direkte utbytting. Dette er kulminasjonen av tre tiår med endeløs krig etter oppløsingen av Sovjetunionen, der USA har bestrebet seg for å oppveie sin økonomiske nedgang med militær makt.
USA har gjennom hele konflikten motsatt seg enhvert framforhandlet overenskomst som ikke involverer Russlands fullstendige kapitulasjon. I kjølvannet av den russiske fiaskoen i det nordlige Ukraina lukter den amerikanske styringsklassen blod. Samtidig som USA eskalerer konflikten med Russland, utsteder landet forøvrig stadig mer krigerske trusler mot Kina, og legger grunnlaget for ytterligere en katastrofal krig, over Taiwan.
For det andre, det er krisa i USA og i alle de vesentlige kapitalistlandene. Innvirkningen av den pågående pandemien, med 20 millioner døde internasjonalt og mer enn én million bare i USA, er kombinert med ei eskalerende økonomisk krise, stigende inflasjon, et utviklende nedsalg i markedene og, farligst for styringsklassen, klassekampens vekst. Det ville ikke være første gang en desperat styringselite søker en slags løsning for sin interne krise gjennom krig i utlandet.
Det bør understrekes i denne forbindelse at selv om all diskusjon i media dreier seg om muligheten for at Russland vil bruke atomvåpen, forblir det fortsatt et historisk faktum at det eneste landet som noensinne har brukt slike våpen i krig, det er USA selv. Dersom den amerikanske styringsklassen ikke vil la seg «avskrekke» fra en eskalering som kan provosere fram en nukleær reaksjon, hva ville avskrekke den fra selv å forberede for et «forebyggende» angrep? Amerikansk militærdoktrine har aldri utelukket denne muligheten.
Den store faren i denne situasjonen er at arbeiderklassen ikke er er seg bevisst den trusselen den står overfor. Media, ei propaganda-arm av staten, gjør ingenting for å varsle befolkningen. Alle løgnene som brukes av styringsklassen for å rettferdiggjøre dens politikk forblir uimotsagt. Den velbeslåtte øvre middelklassen, som pseudo-venstre-organisasjonene rundt Det demokratiske partiet taler for, er, om noe, sågar enda mer hysterisk i sitt forlangende om krig, der den åpenbart er av den formening at ingenting kan med noen sannsynlighet påvirke dens komfortable livsstil.
Blant massene er det ingen bred støtte for krig, bare vantro over at deres regjering ville være villig til å ofre millioner av mennesker. Men historisk erfaring – og, mer nylig, Covid-19-pandemien – viser at kapitalistregjeringer så visst er i stand til slike morderiske kalkyler.
Dersom katastrofen som truer menneskeheten skal kunne avverges må arbeiderklassens fiendtlighet mot krig gjøres til bevisst kunnskap og forståelse, og den må organiseres. Den må smis sammen med de voksende kampene til arbeidere på tvers av hele USA, og internasjonalt. Og den må bli bevæpnet med et sosialistisk, internasjonalistisk og revolusjonært program, som kombinerer kampen mot krig med kampen mot kapitalisme.