Kraftige undervannseksplosjoner sprengte mandag gapende hull i rørledningene Nord Stream 1 og 2, som er lagt for å frakte russisk naturgass under Østersjøen til Tyskland. Gassutblåsinger på en kilometer i diameter stiger til overflata etter eksplosjonene, som fant sted i dansk farvann. Infrastruktur for titalls milliarder dollar, av avgjørende betydning for finansieringen av Russlands økonomi og for energitilførsel til den tyske og europeiske økonomien, så vel som for boligoppvarming, ligger i ruiner.
Med USA og NATO som fører krig mot Russland i Ukraina, peker denne hendelsen på den hensynsløse militære eskaleringen som er underveis i Europa. Danmarks statsminister Mette Frederiksen sa eksplosjonene var resultatet av «bevisst handling» begått av ukjente parter, mens den svenske seismologen Bjørn Lund sa: «Det er ingen tvil, dette er ikke et jordskjelv.»
Selv om europeiske medier umiddelbart beskyldte Russland for å ha sprengt Nord Stream-rørledningene, faller slike anklager raskt fra hverandre.
Selv New York Times, vanligvis en kilde for aggressiv antirussisk propaganda, avsto fra å skylde sprengingen på Moskva. «Ved første øyekast virker det kontraintuitivt at Kreml ville skade sine egne eiendeler for mange milliarder dollar,» erkjente avisa. «Mens noen offisielle europeiske embetsrepresentanter var raske til å spekulere om russisk involvering, var deres amerikanske motparter mer tilbakeholdende og forsiktige, og bemerket mangelen på tilgjengelige bevis,» fortsatte avisa, og la til at Washington «og de fleste av deres europeiske allierte ikke ville sette navn på noen mistenkte».
Den tidligere polsk utenriksministeren Radek Sikorski, som er medlem av flere NATO-tankesmier og er gift med den prominente amerikanske utenrikspolitiske kommentatoren Anne Applebaum, antydet åpent at Washington står bak sprengingen. Han la ut en tweet med et bilde av naturgassutblåsingen, med etiketten: «Takk, USA.» Han tilføyde: «Nå ligger det skrapmetall på havets bunn for $ 20 milliarder, ytterligere en kostnad for Russland for deres kriminelle beslutning om å invadere Ukraina.»
Beskyldninger om russisk involvering i sprengingene mangler enhver troverdighet, og avleder fra den langt mer sannsynlige utøveren: USA. Det første spørsmålet som må stilles om Nord Stream-bombingen er: Cui bono? Hvem tjener på dette, og hvem hadde motivet for å gjennomføre det?
Russland hadde ikke noe motiv for å ødelegge Nord Stream-rørledningene. Russlands Gazprom-konglomerat er eier av halvparten av rørledningen Nord Stream 2, sammen med tyske, franske og nederlandske aksjonærer, og den var ved kjernen av Moskvas planer om å gjenoppbygge økonomiske tilknytninger til Europa, hvis og når krigen med NATO i Ukraina tar slutt. Landet hadde ingen grunn til å sprenge i stykker sine egne rørledninger.
For Washington presenterte sprengingen to fordeler. For det første, midt i NATOs militære eskalering mot Russland i Ukraina, ville det bidra til å besørge næring til mer antirussisk krigspropaganda. For det andre, ved å gjøre Europa mer avhengig av amerikanske naturgassimporter for å erstatte russisk gass, korresponderte hendelsen med et vesentlig amerikansk mål i Ukraina-krigen fra starten av: Å få brakt Europa mer fast under amerikansk kontroll. Disse målene har de siste årene i økende grad blitt stilt åpent til skue.
I 2018 brøt det ut bitre konflikter mellom Trump-administrasjonen og Berlin, der Trump påla tariffer og sanksjoner på tysk bileksport til Amerika, og forlangte at Berlin skulle stenge ned Nord Stream 2.
Den 7. februar 2022 inviterte USAs president Joe Biden Tysklands kansler Olaf Scholz til Washington for samtaler, samtidig som han trappet opp økonomiske og militære trusler mot Kreml, før Russlands invasjon av Ukraina. Under en felles pressekonferanse med Scholz lovet Biden å ødelegge Nord Stream 2-rørledningen. «Dersom Russland invaderer,» sa Biden, «så vil det ikke lenger være noen Nord Stream 2. Vi vil få slutt på den.»
Spurt om hvordan han ville gjøre det – siden Nord Stream-rørledningen eies i fellesskap av Russland og USAs angivelige NATO-allierte, som Tyskland, Frankrike og Nederland – nektet Biden å besvare spørsmålet, og sa ganske enkelt: «Jeg lover deg, vi vil være i stand til det.»
Det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 banet vei ikke bare for NATO til å føre blodige imperialistkriger fra Irak og Jugoslavia til Afghanistan, Libya og Syria. Bortfallet av USSR fratok NATO hovedfienden, som hadde bidratt til å forene alliansen, og la med ett slag Eurasia åpent for de vesentlige amerikanske og europeiske konsernene. Spenningene mellom NATOs imperialistmakter, der de konkurrerte om deling av verdensøkonomiens bytte, eksploderte.
Trump forlangte at Berlin skulle avslutte Nord Stream 2, etter at Tyskland oppfordret til en militær oppbygging av EU og en forsvarspolitikk uavhengig av NATO. Mens Tysklands daværende kansler Angela Merkel oppfordret hennes landsmenn til å «slåss for vår egen framtid selv», oppfordret Frankrikes president Emmanuel Macron EU til å forberedte seg for konfrontasjon med Russland, Kina eller Amerika.
EUs embetsrepresentanter avviste Trumps oppfordringer om å avslutte Nord Stream 2. Den tyske parlamentarikeren Rolf Mützenich sa at slike forlangender «påvirker tyske og europeiske selskaper, og representerer en innblanding i våre interne anliggender. For Trump er EU og Tyskland åpenbart ikke allierte partnere, men sideordnede vasaller...»
Amerikansk politikk overfor Europa påminner Leo Trotskijs advarsel, for nesten et århundre siden, der han sa at i en kriseperiode «vil USAs hegemoni operere mer fullstendig, mer åpent og mer hensynsløst enn i boom-perioden». Trotskij beskrev amerikansk imperialismes planer for Europa etter den første verdenskrigen, som følgende:
Den vil skjære og stykke opp markedene; den vil regulere aktiviteten til den europeiske finansens og industriens representanter. Om vi ønsker å gi et klart og presist svar på spørsmålet om hva amerikansk imperialisme vil, da må vi si: Den ønsker å sette det kapitalistiske Europa på rasjoner.
Dette beskriver helt konsist Washingtons politikk i dag. I år grep Washington til Russlands invasjon av Ukraina for å eskalere krigen med Russland, og pålegge opphøret av EUs energihandel med Russland, som de så lenge hadde bestrebet seg for. Innvirkningen for Europa er ødeleggende.
Millioner av arbeidere i Europa står denne vinteren overfor utsiktene til å fryse, med gasspriser som tidobles der Europa erstatter billig russisk gass transportert i rørledninger med amerikansk flytende naturgass (LNG) brakt på kjøl. Prisøkningene forsterkes ytterligere der europeiske valutaer faller mot den amerikanske dollaren, som stiger etter hvert som US Federal Reserve hever deres styringsrenter. Wall Street Journal bemerket at europeiske selskaper, som stålprodusenter, kjemisk industri og andre, «flytter deres virksomheter til USA, tiltrukket av mer stabile energipriser og muskuløs regjeringsstøtte».
EU-imperialistene har sagt seg villig til dette i den grad krigen er et påskudd for å fortsette å avlede milliarder av euro over til opprusting. Spesielt det tyske borgerskapet har som siktemål, etter å ha tapt to verdenskriger, å gjenoppstå som Europas ledende militærmakt. Scholz oppfordret denne måneden til at Tyskland skulle «bli hjørnesteinen for konvensjonelt forsvar i Europa, den best utstyrte styrken i Europa,» og han forlangte et tysk sete i FNs sikkerhetsråd.
Mens Berlin offisielt avsluttet sin støtte for Nord Stream 2 etter den russiske invasjonen, reiser de anliggendet om fornyede energitilknytninger med Russland. Denne uka sa Merkel at man aldri måtte tape av syne «dagen derpå». Hun oppfordret til å tenke på det som «for øyeblikket er helt utenkelig – nemlig, hvordan kan noe som ligner relasjoner til, og med Russland igjen utvikles».
Det er mer troverdig å forklare angrepet på Nord Stream-rørledningene, ikke som en økonomisk og politisk selvmordshandling fra Russlands side, men et signal sendt av Washington til deres EU-allierte: «Ja, dere kan re-militarisere, men deres energi og militærpolitikk vil bli definert på våre premisser.»
Disse konfliktene gjør de enorme farene som masser av arbeidere og ungdom står overfor, desto mer tydelige, der NATO og Russland vakler på randen av en fullskala global brannstorm.