USA og Russlands utveksler trusler om atomkrig, der referenda i Øst-Ukraina avsluttes

Avstemmingsperioden for referendaene i de fire russisk-okkuperte regionene i det østlige og sørøstlige Ukraina – Kherson, Zaporizhzhia, Lugansk og Donetsk – ble avsluttet tirsdag kveld, samtidig som amerikanske og russiske embetsrepresentanter eskalerte gjensidige trusler om atomkrig. Kreml har erklært at alle de fire regionene har stemt for å bli tatt opp som medlemmer av Den russiske føderasjonen.

Dmitrij Medvedev, tidligere russisk president og nå nestleder for Den russiske føderasjonens sikkerhetsråd, truet tirsdag med at Russland kunne utplassere atomvåpen for å forsvare sine territorier, inkludert de landet nå gjør krav på i Øst-Ukraina, og han insisterte på at disse truslene «absolutt ikke er en bløff».

Medvedev gjentok dermed advarslene sist framsatt av Russlands president Vladimir Putin, da han kunngjorde den delvise mobiliseringen av 300 000 reservister i kjølvannet av Russlands militærfiasko i Kharkiv-regionen. Etter å ha skissert omfanget av den imperialistaggresjonen Russland står overfor, og imperialistmaktenes målsettinger om å bryte opp og «ødelegge» Russland, truet Putin med at Kreml er beredt til å ty til atomvåpen, og uttalte: «Dette er ikke en bløff.»

Medvedev uttrykte håp om at utsiktene til «nukleær apokalypse» ville avskrekke NATO fra ytterligere å eskalere krigen mot Russland i Ukraina, som imperialistmaktene provoserte fram og forberedte for over mange år. Men disse forhåpningene er like bankerotte som de er forvillede.

Så langt fra å trekke seg tilbake har Washington og NATO insistert på at de «aldri vil anerkjenne» territoriene i Øst-Ukraina som del av Russland. NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg meldte tirsdag en tweet der han sa han hadde forsikret Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj om NATOs «urokkelige støtte til Ukrainas suverenitet». Han insisterte på at «skuereferendaene» hadde «ingen legitimitet», og proklamerte: «Disse landområdene er Ukraina».

Mykhailo Podolyak, en rådgiver for Zelensky, besvarte Medvedev med å insistere: «Vi vil fortsette å de-okkupere vårt territorium, uansett [trusselen om nukleære angrep].»

I det World Socialist Web Site helt nøyaktig har beskrevet som nukleær duellering [‘nuclear brinkmanship’], har vestlige embetsrepresentanter respondert på den åpne faren for atomkrig med en kombinasjon av kaldblodige avvisninger og trusler som har som målsetting å besørge ytterligere oppildning av den farlige eskaleringen med Russland. USAs utenriksminister Antony Blinken truet i et intervju med CBS-programmet «60 minutes», kringkastet søndag kveld, Russland med «uhyrlige konsekvenser» dersom de skulle utplassere atomvåpen i Ukraina.

Blinken sa: «Det er veldig viktig at Moskva hører fra oss, og vet fra oss, at konsekvensene ville bli uhyrlige, og dét har vi gjort veldig klart.» Han la til at anvendelsen av atomvåpen «ville ha katastrofale konsekvenser for, selvfølgelig, landet som bruker dem, men også for mange andre».

De eskalerende truslene om atomkrig kom samtidig som det ble bekreftet tre eksplosjoner i umiddelbar nærhet av de to tysk-russiske gassrørledningene Nord Stream 1 og Nord Stream 2, som fant sted natt fra søndag til mandag. Eksplosjonene resulterte i massive gasslekkasjer ut i Østersjøen. Mens Russlands statseide selskap Gazprom er majoritetseier av begge rørledningene, bidro de tyske energiselskapene Wintershall og Uniper, så vel som det franske Engie, det østerrikske OMV og det britiske Shell, alle til bygging og legging av rørledningene.

Radosław Sikorski, et polsk medlem av Europaparlamentet og tidligere polsk utenriksminister, antydet i et usedvanlig provoserende trekk effektivt sett at USA står bak eksplosjonene. Sikorski meldte en tweet med et bilde av undervannseksplosjonen, og skrev: «Takk, USA» hvorpå han re-tweetet et videoklipp av USAs president Joe Biden fra 7. februar, der Biden kom med trusselen: «Skulle Russland invadere...da vil det ikke lenger være en Nord Stream 2. Vi skal få slutt på den.»

Der krigsspenningene mellom Russland og NATO har nådd feberhett nivå har det russiske samfunnet blitt kastet ut i uroligheter av mobiliseringen av 300 000 reservister. Selv om det ikke oppfyller kravene om en full mobilisering og proklameringen av krigsrett [engelsk tekst], snur den delvise mobiliseringen over natta opp-ned på livene til millioner av mennesker. Det er et desperat forsøk på å snu tidevannet i en krig som antas å ha krevd titusenvis av russiske soldaters liv, og har etterlatt gjenværende tropper med lav moral.

Mens Putin lovet at bare menn med kamperfaring skulle innkalles tyder mange rapporter på at eldre menn, så vel som funksjonshemmede, og utallige unge menn uten kamperfaring, nå blir innkalt. I møte med massiv kritikk, også fra personer som er pro-Putin, har Kreml nå vedgått at det har vært «feiltak» gjort der innkallingsvarsler blir sendt ut, og har lovet at disse skal «korrigeres».

Tjeneste i den russiske hæren har lenge vært bredt fryktet i befolkningen, da militærtjenesten – selv i fredstid – er assosiert med utbredt og voldelig fysisk, emosjonell og psykologisk trakassering av soldatene, så vel som de avskyelige sosiale betingelser soldatene blir utsatt for. Familier som på noen som helst måte har hatt råd til det, har tradisjonelt forsøkt å få kjøpt deres sønner ut fra militærtjeneste. Den delvise mobiliseringsordren rammer imidlertid også dem som tidligere hadde kunnet kjøpe seg ut. De som motsetter seg, og unndrar seg innkalling risikerer drakoniske fengselsstraffer.

En stor del av middelklassen har respondert på den delvise mobiliseringen med en panisk bestrebelse for å rømme landet. Så snart Putin annonserte den delvise mobiliseringen ble flyreiser til Tyrkia og Georgia fullbooket, to av få land hvor russere fortsatt kan reise uten restriksjoner. Den siste uka har det dannet seg trafikkork og køer som strekker seg kilometervis, og det har vært ventetider fra 24 til 48 timer ved praktisk talt alle grensekontrollposter til Finland, Georgia, Kasakhstan og andre naboland. Over 100 000 har flyktet bare til Kasakhstan.

Det har også vært rapportert angrep på rekrutteringssentre, med en 25-åring som skjøt og kritisk såret en innrulleringsoffiser, tilsynelatende på grunn av raseri over hans venns innkalling.

Vestlige medier har heiet på dem som prøver å flykte fra innkallingen. New York Times og andre nyhetskanaler tilknyttet det amerikanske militæret og etterretningsapparatet, og som har promotert og berettiget enhver kriminell krig ført av imperialistmaktene de siste tiårene, har også promotert de russiske protestene mot mobiliseringen, som det ble oppfordret til fra den liberale pro-NATO-opposisjonen, som har vært dominert av sjikt av middelklassen.

Det har også brutt ut betydelige protester mot mobilisering i Dagestan, en dypt fattig og overveiende muslimsk region i Nord-Kaukasus. Disse protestene, som også har blitt bredt heiet fram av pro-imperialist-pressen, synes å ha en etnisk overtone i en region der harme over Kremls reaksjonære politikk lenge har vært utnyttet av separatisttendenser og imperialistmaktene, for de mest reaksjonære formål. Dagestan grenser direkte til Tsjetsjenia, der Kreml førte to ekstremt blodige kriger i årene fra 1994 til 2009. Rapporter antyder også at et uforholdsmessig stor antall menn fra Dagestan siden februar har vært innkalt til krigen.

Kreml har slått ned på alle disse protestene, med massearrestasjoner.

Mens den feilbenevnte «liberale opposisjonen» holder sine protester under det falske banneret «nei til krig», er de så langt fra å være «antikrig», og de taler faktisk for de seksjoner av oligarkiet, den øvre middelklassen og statsapparatet som tar til orde for å stille direkte opp bak imperialistmaktene der de forbereder en oppstykking av Russland, som uunngåelig ville innebære ei hel rekke kriger og borgerkriger.

I siste instans er de sosiale kreftene bak den russiske liberale opposisjonen, ikke mindre enn Putin-regimet selv, den reaksjonære utveksten av den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionen, og restaureringen av kapitalismen. Deres opposisjon mot Kreml og krigen i Ukraina kommer fra høyre, og ikke fra venstresiden. Uansett deres bitre konflikter over utenrikspolitikken, alle fraksjonene av oligarkiet er forent i deres dype fiendtlighet mot arbeiderklassen, og en frykt for framveksten av en sosialistisk antikrigbevegelse i den russiske og internasjonale arbeiderklassen.

Det store flertallet av den russiske befolkningen har verken økonomiske midler til å kunne rømme landet eller noe sted å dra til. Utslått av vestlig økonomisk krigføring, som har lagt hele deler av landets industri øde, eksempelvis bilproduksjonen, står russiske arbeidere nå overfor de grusomme og umiddelbare utsiktene til masseslakting, ikke bare i Ukraina, men også i Russland selv.

En genuin antikrigbevegelse kan bare utvikles i fast opposisjon mot de oligarkiske klassekreftene med utspring i middelklassens liberale opposisjon, og mot imperialistmaktene. Den må appellere til arbeiderne i Ukraina og imperialistlandene, og spesielt den amerikanske arbeiderklassen, for en internasjonal og enhetlig kamp mot imperialismen og helheten av kapitalistsystemene. En slik sosialistisk antikrigbevegelse må framfor alt være basert på lærdommene fra Oktoberrevolusjonen og trotskistbevegelsens kamp mot stalinismens nasjonalistiske svik av revolusjonen. Dette fordrer en målbevisst og presserende nødvendig kamp for å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i Russland og Ukraina.

Loading