Vasilyj Grossman: The People Immortal [Det udødelige folk], oversatt av Robert og Elizabeth Chandler, New York Review Books Classics, 2022, 352 sider.

The People Immortal, den første av den sovjetiske forfatteren Vasilyj Grossmans tre store romaner om den andre verdenskrig (sammen med Stalingrad og Life and Fate), ble i september utgitt i en ny engelsk oversettelse av Robert og Elizabeth Chandler.

I likhet med Robert Chandlers fenomenale nye oversettelse av Stalingrad inkluderer også denne oversettelsen aldri tidligere publiserte passasjer fra Grossmans manuskript. Den representerer derfor den mest komplette utgaven av dette verket så langt utgitt på et noe som helst språk, inkludert Grossmans morsmål russisk.

Utgaven inkluderer også et vedlegg med flere essays av Grossman samt en introduksjon og et etterord, og fotnoter som forklarer denne utgavens historie og oversetternes beslutning om å inkludere spesifikke passasjer. Resultatet er ikke bare et verk av betydelig litterær betydning, men også et viktig historisk dokument.

The People Immortal fokuserer på de første månedene av naziinvasjonen av Sovjetunionen, da den 10-millioner-sterke tyske hæren Wehrmacht og deres lokale fascistallierte rullet inn og okkuperte betydelige deler av det som i dag er Ukraina og Hviterussland. Den røde armé og sovjetbefolkningen hadde blitt etterlatt fullstendig uforberedt på naziinvasjonen. Stalin hadde ikke bare avvist dusinvis av advarsler om den forestående invasjonen, men hadde også myrdet Den røde armés ledelse og store deler av dens offisersrekker i Den store terroren i årene 1936 til 1938.

Som resultat ble Den røde armé i 1941 dårlig ledet både militært og politisk, og var i vesentlig grad underutrustet til å konfrontere den tyske imperialismens svært sofistikerte våpen og masseangrep. I krigens første måneder ble millioner av Den røde armés soldater tatt til fange – anslagsvis to millioner av dem skulle innen våren 1942 være sultet ihjel – og mange flere ble drept og såret på slagmarka.

Vasilyj Grossman begynte å skrive denne romanen bare måneder etter at hendelsene han beskriver hadde funnet sted, og han fullførte den våren 1942, i løpet av bare to måneder. Det var faktisk den første sovjetiske romanen om krigen.

Grossman hadde jobbet på fronten siden konfliktens utbrudd, som korrespondent for Den røde armés avis Røde stjerne (Krasnaya Zvezda), som også publiserte bokas 18 kapitler som en føljetong. I hans funksjon som krigskorrespondent hadde han vært vitne til tysk luftbombardements ødeleggelse av Gomel, en større by i Hviterussland, som han kraftfullt skildrer i kapittelet med tittelen «En bys død». Han hadde møtt mange kommandanter, soldater og sivile, som skulle tjene som grunnlag for karakterene i denne og hans påfølgende romaner.

Det er passasjer, spesielt i bokas første tredjedel, der Grossmans åpenbare bestrebelser for å oppmuntre befolkningen og Den røde armé, der han følger den offisielle regjeringslinja, som besørger heller stivbeinte beskrivelser, og ikke bidrar til narrativet. Men jo mer han folder ut plottet og framfor alt utvikler hans karakterer – kanskje den største styrken i Grossmans forfatterskap – jo mer ser vi den seinere forfatteren av Stalingrad og Life and Fate framstå, og vi blir oppslukt av romanen.

I sentrum av bokas plott er en bataljon fra Den røde armé som må gjøre retrett for de framrykkende tyske styrkene i Hviterussland, og trekker seg inn i skogene for så å utvikle en av sovjetstyrkenes første motoffensiver, tre måneder inn i krigen. Hovedpersonene er Bogariov, bataljonens politiske kommissær; kommandanten Babadjanian; og soldaten Ignatiev. Bogariov er en tidligere ansatt ved Marx-Engels Instituttet i Moskva, viet til arven etter Lenin og de tidlige russiske sosialistene, som nå tar like mye til krigskunsten som han tidligere gjorde til Marx’ og Engels’ skrifter.

Bogariov blir legemliggjøringen av hva godt politisk lederskap betyr for Grossman. I det som bare kan leses som en blatant avvisning av den stalinistiske bestrebelsen på å sløve ned befolkningen og soldatene til bevisstløshet i møte med de enorme farene de sto overfor, og av byråkratiets konstante løgner under krigen, skriver Grossman: «I de vanskelige dagene ville folk bare ha sannheten, uansett hvor vanskelig og lite oppmuntrende den enn måtte være. Og Bogariov fortalte dem denne sannheten.»

Bogariov henvender seg til soldatene i farefulle tider med uttalelser som dette:

Dere er alle voksne sønner av deres folk. Dere har vært gjennom arbeidets strenge skole og denne Folkets krig. Vår posisjon er vanskelig, men vi har ikke noe valg. Vi er en regulær enhet i Den røde armé. Om to eller tre dager skal vi konfrontere overlegne fiendtlige styrker. Vi vil slå hardt til, bryte gjennom deres linjer og slutte oss til vår divisjon igjen. Dere må vinne, kamerater, og dere vil vinne. I deres bryst banker Lenins hjerte.

Josef Stalins navn blir ikke nevnt en eneste gang.

Det er også flere andre karakterer, med skildringer som selv om de bare utgjør noen få boksider, tilbyr et bredere portrett av krigstidens sovjetsamfunn, som Grossman skal utvikle i hans framtidige romaner.

Disse karakterene inkluderer ei eldre bondekone i en ukrainsk landsby. Hun er åpenbart modellert etter Grossmans mor, som ble myrdet av nazistene i en antijødisk massakre i landsbyen Berditsjev, der han vokste opp. Da han skrev denne romanen visste Grossman enda ikke med sikkerhet hans mors skjebne, men han hadde sine anelser. Tapet av henne var knusende for ham, og hun skulle også bli en tilbakevendende modell for en av hans sentrale karakterer i både Stalingrad og Life and Fate.

Leseren møter også bonden Kotenko, fra samme landsbyen, som før revolusjonen i 1917 og også deretter hadde en drøm om å bli en «estisk kulak,» det vil si en velstående bonde som kunne utnytte hans nabobønders arbeidskraft. Når tyskerne kommer er han overstrømmende lykkelig og tilbyr dem hans tjenester, i god tro på at hans livslange drøm nå endelig skal kunne realiseres. Knust når han innser at de behandler ham med den samme forakt de har for alle andre, henger Kotenko seg.

Selv om romanen tydeligvis var ment å skulle oppmuntre Den røde armés kjempende soldater – krigen tok ikke slutt før nesten tre år etter at boka først var publisert som føljetong – forsøkte den likevel å skildre deres erfaringer og tanker sannferdig. Dette brakte Grossman uunngåelig i konflikt med sensurens håndhevere. Mange av romanens mest rørende passasjer, som nå heldigvis er restaurert, var ikke inkludert i de tidligere publiserte versjonene, etter enten å ha blitt kuttet av forleggerene eller av Grossman selv, i tiltak av selv-sensur.

Årsakene til denne sensuren var forskjellige, men alle var de uunngåelig knyttet til forfalskningene det stalinistiske byråkratiet henfalt til i bestrebelser for å dekke over sitt eget ansvar, både for fascismens seier i Tyskland og for krigsutbruddet, så vel som for deres kriminelle og stupide feildisponeringer under konflikten. Oversetternes fotnoter om deres arbeid med manuskriptet, og om denne utgavens historie vil dermed gjøre det mulig for leserne å få en dypere forståelse, ikke bare av krigen, men også av de stalinistiske forfalskningene av denne historien. Materialet gir også en følelse av i hvilken grad byråkratiets vedvarende politiske og historiske løgner påvirket den tidens kulturelle og sosiopolitiske klima.

Noen av disse kuttene var tilsynelatende mindre – for eksempel, en omtale av det faktum at sovjetsoldater i krigens første måneder ofte ikke engang var utstyrt med våpen, og beskrivelser av fysisk vold som ble ansett å være for inngående. (Så seint som på 1980-tallet ble den store sovjetiske antikrigsfilmen Come and See, av Elem Klimov, holdt tilbake av sensuren, som argumenterte med at dens skildring av nazistenes krigføring mot hviterussiske partisaner var for eksplisitt.)

Andre kutt er mer omfattende, og krever kunnskap om sovjetisk historie for å forstå resonnementet bak dem, og deres implikasjoner. Robert Chandler og Julia Volohva framhever med rette det faktum at Bogariovs førkrigshistorie, som var viktig for Grossman, var fullstendig utelatt i de tidligere publiserte versjonene.

Som de forklarer var dette direkte forbundet med det stalinistiske byråkratiets politiske og ideologiske tilslag på 1930-tallet. Marx-Engels Instituttet ble grunnlagt i 1919. Under institusjonens første direktør, David Riazanov, samlet det ikke bare det største marxistiske biblioteket i verden, men engasjerte seg også i det banebrytende arbeidet med å publisere til da ukjente verk av Marx og Engels, inkludert Marx’ tidlige økonomiske manuskripter, Engels’ Dialectics of Nature og korrespondansen mellom Marx og Engels.

Etter hvert som det stalinistiske apparatets partiinterne kampanje mot Venstreopposisjonen ble stadig mer voldelig, gjorde Riazanov, som hadde viet mer enn fem-tiår av hans liv til kampen for marxisme og arbeiderklassens sosialistiske bevisstgjøring, hans institutt om til ei frihavn for mange forfulgte revolusjonære. Mens Chandler og Volohva skriver at han ansatte tilhengere av både Venstre- og Høyreopposisjonen, var det framfor alt Venstreopposisjonister – som var langt flere, og bedre organisert – som var tilknyttet Instituttet. På den måten ble tidligere talsmenn for Venstreopposisjonen, som Vagarsjak Ter-Vaganian og Evsei Kaganovitsj ansatt ved Instituttet så seint som i 1930.

Enda dristigere, og regelrett farlig, var at Riazanov betalte aktive Opposisjonister, som allerede var blitt eksilert, for oversettelser, og sendte dem politisk og teoretisk litteratur. I 1928 involverte han til og med Leo Trotskij, som allerede hadde blitt utvist fra partiet og eksilert, i oversettelsen av en tekst forfattet av Karl Marx, et trekk som krevde et enormt politisk mot. For det sovjetiske byråkratiet og den staliniserte sentralkomitéen ble hans opptreden stadig mer uakseptabel. Sentralkomitéen innledet i 1930, på direkte ordre fra Joseph Stalin, en kampanje mot Riazanov som kulminerte med hans arrestasjon i 1931, utrenskningen av hans Institutt, og til slutt hans henrettelse i 1938.

Som Chandler og Volohva bemerker kjente Grossman med stor sannsynlighet Riazanov personlig, gjennom ei kusine som også hadde kjent Victor Serge, der sistnevnte så seint som på begynnelsen av 1930-tallet fortsatt var et aktivt medlem av Venstreopposisjonen. Grossmans kusine Nadya Almaz, som hadde en enorm politisk innflytelse på ham, ble på grunn av denne forbindelsen til Serge arrestert i 1933.

I skildringen av Bogariovs førkrigsarbeid og synspunkter, kombinert med hans rolle som romanens autoritative politiske figur, og hans uttalelser (hvorav mange ble kuttet, i det minste delvis), ønsket Grossman tydeligvis ikke bare å hedre minnet om Riazanov og hans Institutt, men også alt hva det sto for: Tradisjonene for marxisme og revolusjonær sosialisme som Grossman, i likhet med Bogariov, fortsatt var forpliktet til, og forsvarte i krigen mot nazismen.

I en av de mest rørende passasjene i boka skildrer Grossman Bogariov, som vurderer hva som står på spill i kampen mot fascismen og forsvaret av Sovjetunionen,

Her, i utkanten av skogen, så han tydelig for seg den svarte kraften som hadde spredt seg over folkets land. Folkets land! Thomas Mores drømmer og Robert Owens visjoner, verkene til de skarpeste hodene fra Den franske opplysningstiden, skriftene til Decembristene, essayene til Belinsky og Herzen, korrespondansen mellom Zheliabov og Mikhailov, Alexeyev, tekstilarbeiderens ord – alt av dette var et uttrykk for menneskehetens evige lengsel etter et land som ikke kjenner slaveri, etter et liv bygget på fornuftens og rettferdighetens lover, etter et land av likeverdige, etter et land hvor ulikheten mellom arbeidere og de som ansetter dem er eliminert. Tusenvis av russiske revolusjonære hadde dødd i denne kampen. For Bogariov var disse mennene som eldre brødre. Han hadde lest alt om dem. Han kjente deres siste ord og brevene de hadde skrevet til deres mødre og barn. Han kjente dagbøkene deres og de hemmelige samtalene dokumentert av venner som hadde levd til å se frihet. Han kjente veiene som disse mennene hadde tatt til deres eksil og tvangsarbeid i Sibir. Han kjente poststasjonene der de hadde tilbrakt nettene og fengslene der de hadde vært lenket. Han elsket og hedret disse mennene. De var hans nærmeste, og mest kjære. Mange var arbeidere fra Kiev, trykkere fra Minsk, skreddere fra Vilna, vevere fra Bielostok – byer som nå holdes av nazistene.

Med hvert eneste fiber i hans vesen elsket Bogariov dette landet som hadde blitt vunnet i Borgerkrigens uforlignelige kamper, midt under sultens plager. Det var fortsatt fattig, det levde fortsatt et liv med strengt arbeid, i henhold til strenge lover – likevel, det var verdens folks fedreland, alle dens folks, fedrelandet til dens beste hoder og beste mennesker. Bogariov var beredt til å dø for det.

I fotnotene skriver Robert og Elizabeth Chandler,

Fra manuskriptene har vi gjeninnført ordene ‘for et land som ikke kjenner slaveri, for et liv bygget på fornuftens og rettferdighetens lover.’ Grossman strøyk fra hans manuskript frasen som begynte, ‘likevel, det var fedrelandet.’ [O. anm.: på russisk heter det rett nok moderland]. Den siste setningen er til stede i hans manuskript, men ble utelatt fra alle de publiserte versjonene. Av dette, og av utelatelsen nevnt i forrige fotnote, synes det som at Grossmans redaktører ble skremt over intensiteten i Bogariovs internasjonalisme og hengivenhet til frihet.

Det er lite å legge til dette. I likhet med Stalingrad er dette ei bok alle arbeidere og enhver ungdom bør lese. Der en ny verdenskrig brygger i Ukraina, og den mest foraktelige nasjonalisme og xenofobi og historiske løgner promoteres av styringsklassene overalt, vil verk som dette bidra til at generasjonene som må føre dagens revolusjonære kamper gjenoppretter kontakt med de sosialistiske tradisjonene fra 1917, som til tross for stalinismens enorme forbrytelser, fortsatt fant et dypt progressivt uttrykk i Den røde armés kamp mot nazismen, og i Vasilyj Grossmans samlede verk.