Boris Kagarlitsky, sjefredaktør for nettstedet Rabkor.ru og en kjent størrelse for den russiske og internasjonale pseudo-venstre-siden, ble onsdag 26. juli arrestert på anklager om å «berettige terrorisme». Han befinner seg nå i Syktyvkar i republikken Komi, og risikerer opp til syv års fengsling.

Grunnlag for anklagene er en ikke-navngitt video der Kagarlitsky kommenterer et angrep fra Ukraina på Kertsj-brua, som forbinder Krim-halvøya med det russiske fastlandet.

Den russiske hemmelige tjenesten FSB gjennomførte også raid på boligene til tre av Kagarlitskys samarbeidspartnere ved Rabkor.ru.

The Young Guard of Bolshevik-Leninists (YGBL) og WSWS opponerer mot arrestasjonen på et prinsipielt standpunkt for forsvar av demokratiske rettigheter, og forlanger at han blir løslatt. Når vi oppfordrer til hans løslatelse tilbyr vi imidlertid ingen støtte til Kagarlitskys reaksjonære politikk, og vi avviser hans betegnelse som en «venstreorientert» kritiker av Putin-regimet og krigen i Ukraina.

Publikasjoner som det liberale Nation og magasinet Jacobin, innordnet med Democratic Socialists of America (DSA), en fraksjon innen Det demokratiske partiet, har publisert uttalelser som oppfordrer til hans løslatelse, der de beskriver Kagarlitsky som en «marxist» og «sosialist» og en venstre-orientert motstander av krigen i Ukraina.

Kagarlitskys politiske perspektiver har i virkeligheten ingenting å gjøre med venstre-orientert politikk, enn si sosialisme eller marxisme.

Etter initielt å ha støttet pro-russiske separatister i Øst-Ukraina i borgerkrigen som resultat av det USA-støttede kuppet i Kiev i 2014, har Kagarlitskys posisjoner siden utbruddet av NATOs stedfortrederkrig i Ukraina mot Russland i februar 2022 vært innordnet med de holdt av NATO-støttede krefter innen det russiske oligarkiet.

Bakgrunnen for Kagarlitskys arrestasjon er grumsete, og alt ved hans politiske historikk tyder på at den henger sammen med den intense fraksjonskampen innen den russiske styringsklassen og dens statsapparat. Den mangeårige Putin-allierte leiesoldatlederen Evgeny Prigozjin lanserte for en drøy måned siden et mislykket kuppforsøk med en eksplisitt appell til pro-NATO-krefter. Siden den gang har Kreml begynt en utrensking av Prigozjin-supportere i den russiske hærledelsen, samtidig som de har gitt carte blanche til Prigozjin selv og hans Wagner-leiesoldater.

Igor Strelkov, en høyreorientert kritiker av Putins militærpolitikk og en separatistleder fra Øst-Ukraina, ble arrestert 21. juli. Han er beskyldt for online å ha oppmuntret til ekstremisme, basert på påstander fra en tidligere Wagner-ansatt, og for dét risikerer han opp til fem års fengsel. Han tilhører den delen av den ultranasjonalistiske «pro-krigopposisjonen» som anser Putins handlinger som utilstrekkelige hva angår å konfrontere NATO-imperialismen. Denne fraksjonen av styringsklassen og statsapparatet hevder eksplisitt at den er beredt til å bruke atomvåpen, og vil erklære en generell mobilisering i Russland.

Kagarlitsky har derimot anvendt de to siste tiårene med å etablere seg som en «legal kritiker» av Putins regime, med tilknytninger til nesten alle nasjonalistiske, stalinistiske og pseudo-venstre-tendenser som er aktive i Russland. Han er assosiert med både pro-vestlige pseudo-venstre-kretser og det stort sett pro-Putin stalinistiske Kommunistpartiet i Den russiske føderasjonen (KPRF).

Hans politiske biografi begynte tilbake i Sovjetunionen på slutten av 1970-tallet, da han ble del av den «venstreorienterte» dissidentebevegelsen. Han ble påvirket av det som var «moteriktige» antimarxist-strømninger fra det «Nye venstre» i Vesten på den tiden. Kagarlitsky og hans supportere var forent på en felles plattform for å slåss for «reformer ovenfra, under press nedenfra» og kombinerte en blanding av eurokommunisme (en variant av stalinismen), sosialdemokrati og den småborgerlige radikale «Nye venstresiden».

Basert på denne orienteringen ble Kagarlitsky på 1980-tallet den mest prominente russiske representanten for pabloistene, en revisjonistisk småborgerlig tendens som i 1953 brøyt med Den fjerde internasjonale basert på en tilpasning til stalinistbyråkratiene og borgerlige nasjonalistkrefter. Kagarlitsky støttet i likhet med pabloistene restaureringen av kapitalisme i Sovjetunionen under Mikhail Gorbatsjovs «perestroika»-politikk, og hevdet at den representerte en «selvreform» av det sovjetiske byråkratiet, og en forflytning i retning av sosialisme.

Kagarlitskys politiske orienteringer var alltid basert på fiendtlighet mot marxisme og kampen ført av Leo Trotskij mot stalinisme, til forsvar for programmet for sosialistisk verdensrevolusjon. Selv på 1980-tallet, da flere og flere dokumenter ble utgitt som dokumenterte 1930-tallets grufulle omfang av Den store terroren, da generasjoner av marxister ble myrdet, foreviste han en fullstendig likegyldighet til stalinismens verste forbrytelser.

David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), kommenterte i et brev til en sovjetungdom i 1990, på Kagarlitskys på den tidens mest kjente verk, Dialectics of Change, utgitt på engelsk av det pabloist-tilknyttede forlaget Verso. David North skrev [engelsk tekst]:

Kagarlitskys Dialectics of Change bugner av den typen vulgære vanligheter som generelt kjennetegner skriftene til småborgerlige politikere som verken besitter historisk perspektiv eller faste programmatiske prinsipper. Kagarlitsky hevder, som alle opportunister, å være «fri fra ideologiske fordommer» – hvilket bare betyr at han ikke er klar over de teoretiske fundamentene (dvs. pragmatismen) i hans egen tenkning.

Jeg fordømmer ikke Kagarlitsky ganske enkelt fordi han ikke er trotskist, og en tilhenger av Den fjerde internasjonale. Det er imidlertid umulig å respektere den politiske og intellektuelle integriteten til en såkalt «sosialist» i Sovjetunionen som ganske enkelt med noen få fraser avviser Trotskij, uten engang å bry seg om å undersøke, enn si forsøke å tilbakevise, arbeidet til denne monumentale historiske figuren. Det lille Kagarlitsky har å si om Trotskij kommer fra en ubehagelig blanding av uvitenhet og uærlighet. …

Det ville være naivt å tro at Kagarlitsky rett og slett ikke er kjent med disse [Trotskij-] verkene  – selv om uvitenhet, både i politikken og jussen, ikke fritar individet for ansvar for sine handlinger. Kagarlitsky forfalsker heller Trotskij fordi han selv er en småborgerlig reformist og motstander av marxisme. Og nettopp av den grunn forblir han ideologisk lojal mot stalinismens grunnleggende politiske oppfatninger.

Denne orienteringen i retning stalinisme og byråkratiet skulle bli grunnlaget for Kagarlitskys framtidige politiske aktiviteter under restaureringen av kapitalisme, og deretter Jeltsin- og Putin-regimene. Som WSWS har dokumentert, fungerte Kagarlitsky som en rådgiver, først for en del av byråkratiet, og deretter for oligarkiet og statsapparatet.

Under perestroika-perioden fungerte han og hans assosierte fra Club for Social Initiatives (CSI) som byråkratiets rådgivere for realiseringen av kapitalismens restaurering. CSIs aktiviteter besto i å sikte inn på «venstrefløyen» innen stalinistbyråkratiet, der de feilaktig hevdet den kunne uttrykke den sovjetiske arbeiderklassens genuine interesser.

Innen slutten av 1980-tallet begynte CSI å støtte Boris Jeltsin, frontfiguren for byråkratiets mest aggressive pro-restaureringsfraksjon, som en «folkets helt», og kritiserte ham bare for hans inkonsekvente presentasjon av «programmet», og for en slett organisering av kadren. Han insisterte eksplisitt for at de «radikale reformene» ikke bare skulle ramme distribusjonssfæren, «men også produksjons-, ledelses- og eiendomssfæren». Han presset med andre ord på for full restaurering av kapitalisme.

Kagarlitsky arbeidet på 1990-tallet som en ekspert for den regjeringsorienterte organisasjonen «Føderasjonen av uavhengige fagforeninger i Russland» (FNPR), som kom direkte ut fra av det stalinistiske fagforeningsapparatet. Etter det jobbet han fra 1994 til 2002 ved Instituttet for komparativ politisk vitenskap og problemer med arbeiderbevegelsen, ved Det russiske vitenskapsakademiet.

Hans tilknytninger til åpent erklærte stalinister og nasjonalister er spesielt fordømmende. Hans publikasjon Rabkor.ru har mer enn én gang vært plattform for stalinister og «venstreorienterte» nasjonalister.

Det mest notoriske tilfellet var støtten Rabkor.ru innvilget den statsstyrte forfølgelsen av historikeren Juri Dmitrijev. Dmitrijev har nedlagt banebrytende arbeid for å avdekke et vesentlig henrettelsessted for stalinismens Store terror [engelsk tekst], skogen Sandarmokh, der tusenvis av arbeidere fra Leningrad (St. Petersburg) og mange av de gamle Bolsjevikene og Venstreopposisjonens medlemmer ble drept. For det ble han fengslet på falske anklager, i et klart forsøk fra den russiske staten for å undertrykke og intimidere alle som forsøkte å avsløre sannheten om stalinismens forbrytelser. Men Rabkor.ru publiserte likevel ei omfattende stalinistisk drittpakke, som støttet Kremls forfølgelse av Dmitriev og besørget terroren en ny-stalinistisk berettigelse.

Helheten av Kagarlitskys politiske historikk markerer ham som en politisk fiende av arbeiderklassen, og en medskyldig av stalinismen og det russiske oligarkiet.

Deler av Putin-regimet anser Kagarlitsky som fortsatt nyttig, selv etter hans arrestasjon. Sergei Markov, statsviter og medlem av regjeringspartiet Forent Russland, sa i en avslørende kommentar at Kagarlitsky ikke burde vært arrestert, men i stedet brakt inn i presidentadministrasjonen som en person med forbindelser blant pseudo-venstre-krefter rundt om i verden.

Russlands president Vladimir Putin uttalte offentlig at han «ikke kjenner» Kagarlitskys etternavn, og bemerket: «Vi er i 2023, og Den russiske føderasjonen er i en tilstand av væpnet konflikt med en nabo. Jeg synes det burde være en viss holdning til personer som gjør skade på oss inne i landet.»

Den russiske presidenten la til at han ville studere situasjonen relatert Kagarlitsky, som betyr at situasjonen rundt arrestasjonen også dramatisk kan endres. Putin har allerede gjennomført et sikksakk-trekk med PMC Wagner, og Prigozjins mytteri, der han endret sin harme til barmhjertighet.

Den høyreekstreme politikeren Alexander Dugin, som opplevde hans datter Daria bli myrdet i fjor sommer, skrev en artikkel for RIA-Novosti med tittelen «Russland trenger sensur og undertrykking».

I artikkelen oppfordret Dugin til utvidelse og konkretisering av Putin-regimets undertrykking av sine fiender, og spesielt representanter av oligarkiets NATO-støttede «liberale» fraksjon. Han oppfordret til at det måtte gjøres på grunnlag av en ny type russisk nasjonalsjåvinisme, representert av et nytt «autentisk suverent verdensutsyn». Han forlangte også at oppmerksomhet måtte rettes på regimekritikere som Kagarlitsky, men derimot å handle mer skånsomt.

Med Kagarlitsky sikter Kreml nå på en figur som i tre tiår har vært fullstendig integrert inn i det russiske kapitalistetablissementet. Hovedmålet med tilslaget mot demokratiske rettigheter vil imidlertid bli den russiske arbeiderklassen og genuine sosialistiske opponenter mot krigen. Derfor er forsvaret av Kagarlitskys demokratiske rettigheter og oppfordringen til hans løslatelse en prinsippsak.

Fra arbeiderklassens ståsted er forsvaret av demokratiske rettigheter en integrert del av kampen mot krig og kapitalisme. For å føre denne kampen må arbeidere og ungdommen imidlertid avvise den typen opportunistisk og ny-stalinistisk politikk som Kagarlitsky representerer. Arbeiderklassen må utvikle sin politiske linje og slåss i opposisjon mot både russisk nasjonalisme og vestlig imperialisme. Dette fordrer bygging av en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i Russland.