For å innlede markeringen av hundreårsdagen for grunnleggelsen av Venstreopposisjonen den 15. oktober 1923, publiserer WSWS her en lederartikkel skrevet av David North i 1993, som introduserte de første engelskspråklige publikasjonene noensinne av nøkkeldokumenter relatert til grunnleggelsen av Opposisjon, i International Workers Bulletin.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – feiret den gangen 70-årsmarkeringen av grunnleggelsen av Venstreopposisjonen, under betingelser av kapitalistisk triumfialisme og de tidlige stadiene av det som skulle bli amerikansk imperialismes tretti-år-lange periode med uavbrutte kriger. I desember 1991, knapt to år tidligere, hadde det stalinistiske byråkratiet oppløst Sovjetunionen. Det var kulmineringen av byråkratiets mange tiår lange svik mot Oktoberrevolusjonens internasjonalistiske program, som på 1930-tallet inkluderte massakren av generasjoner av sosialister i det politiske genocidet, og i august 1940 attentatet på Leo Trotskij i Mexico. En sentral del av den stalinistiske reaksjonen mot Oktober var en systematisk historieforfalskning. Leo Trotskij og lederne av Venstreopposisjonen ble ikke bare myrdet, men også slettet fra historiebøkene. Mange av de viktigste dokumentene om den marxistiske motstanden mot stalinismen ble enten destruert eller forvart bak lås og slå i lukkede deler av arkiver og biblioteker.

Mot slutten av Sovjetunionen følte byråkratiet seg tvunget til å publisere en del av denne dokumenterte historikken. Det var ikke før i 1990 – mer enn 66 år seinere – at den fulle teksten av brevene sendt av Leo Trotskij til partiledelsen 8. oktober og 23. oktober 1923, så vel som Erklæringen fra de 46, Opposisjonens grunnlagsdokument, ble publisert på russisk i tidsskriftet Izvestiia TsK KPSS (Kunngjører for Sentralkomitéen av Sovjetunionens Kommunistparti). Bare Den internasjonale komiteen påtok seg forsøket å oversette og publisere dem, for å gjøre dem tilgjengelige for et publikum av den internasjonale arbeiderklassen. Oversettelsen og publiseringen av disse dokumentene ble en vesentlig del av Den Internasjonale komitéens (IC) respons på stalinismens kollaps: Den systematiske kampen for å gjenopprette en marxistisk bevissthet i arbeiderklassen, basert på forsvaret av den historiske sannheten om trotskismens kamp mot stalinismen.

 I kontrast til alle andre politiske tendenser som hevdet å være sosialistiske eller «trotskistiske» vurderte ikke Den internasjonale komitéen Sovjetunionens oppløsing som slutten for sosialisme, men som kulmineringen av stalinismens svik av Oktober, og en ny fase i verdensimperialismens krise. David North forklarte i en rapport til Det 12. plenum [engelsk tekst] av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale 11. mars 1992, at Oktoberrevolusjonen hadde oppstått av den flere-tiår-lange kampen marxistbevegelsen i Europa og Russland hadde ført for sosialistisk bevissthet i arbeiderklassen. Som kontrast,

tok stalinismen sikte på å ødelegge marxismens største erobring: Utviklingen av arbeiderklassens revolusjonære politiske bevissthet, transformasjonen av en undertrykt og utbyttet masse til en bevisst historisk kraft. ... Det er opp til Den fjerde internasjonale, ledet av Den internasjonale komitéen, å gjenopprette marxismens store politiske kultur i arbeiderklassen. Det er det eneste grunnlaget en ekte revolusjonær arbeiderbevegelse kan bygges på.

Basert på denne vurderingen innledet ICFI et nært intellektuelt samarbeid med den sovjetiske historikeren Vadim Rogovin, som deretter gikk hen til å skrive flere bind om Opposisjonens historie, og initierte 70-årsmarkeringen av Venstreopposisjonen og kampen mot Den post-sovjetiske skolen av historisk forfalskning.

30-år-seinere har denne kampen blitt fullt ut bekreftet. Verden er fanget i de tidlige stadiene av en ny imperialistisk omfordeling av verden, som har begynt med USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. På det mest fundamentale historiske nivå er denne krigen resultatet av oppløsingen av Sovjetunionen og det stalinistiske sviket av Oktoberrevolusjonen. Spørsmålet om hvorvidt det fantes et sosialistisk alternativ til stalinismen har i dag blitt til spørsmålet om hvorvidt det er et sosialistisk alternativ til kapitalisme.

WSWS og ICFI vil i løpet av de kommende ukene og månedene feire grunnleggelsen av trotskistbevegelsen for et århundre siden, ved å publisere disse og mange andre hittil utilgjengelige dokumentene, så vel som med møter og andre skoleringsinitiativ. Assimileringen av denne historien vil vise seg uunnværlig i kampen for å tilføre den framvoksende massebevegelsen av den internasjonale arbeiderklassen mot imperialistkrig og kapitalisme et marxistisk lederskap og bevissthet.

—

Denne måneden markerer syttiårsdagen for begynnelsen av en politisk kamp som har betydningen av en epoke i historien. Leo Trotskij adresserte 8. oktober 1923 et brev til medlemmene av Det russiske kommunistpartiets sentralkomité og til partiets sentrale kontrollkommisjon [RKP (b) (Bolsjevik-partiet)]. Trotskij skrev med en åpenhet som forbløffet brevets mottakere, der han erklærte at partiet var i ferd med å bli ødelagt av en byråkratiseringsprosess som hadde konsentrert enorm makt i et apparat som systematisk undertrykte det indre partidemokratiet. Han advarte for at partiet, svekket av et slett politisk regime, var i ferd med å miste sin kapasitet til å håndtere den forverrende økonomiske krisa som truet Sovjetstatens overlevelse. Med ordlyd av en forutseelse som først nå, i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps, fullt ut kan verdsettes, erklærte Trotskij: «Partiet er på vei inn i det som kan bli den mest avgjørende epoken i sin historie, der det bærer den tunge byrden av feiltakene iverksatt av våre ledende organer.»

Brevets effekt var som et nedslag av ei politisk bombe. For dem som visste det var deres lederskap og dets metoder som var gjenstand for brevets beske kritikk – det uformelle «triumviratet» av Zinoviev, Kamenev og Stalin, som med deres prinsippløse fraksjon dominerte politbyrået i Russlands kommunistparti (RKP) – ble Trotskijs brev ansett som en krigserklæring. Men for andre, blant dem de mest fremragende marxistlederne fra revolusjonens og borgerkrigens periode, var 8. oktober-brevet en inspirasjon. Hva angikk hans politiske og moralske autoritet blant de mest klassebevisste seksjonene av den sovjetiske og internasjonale arbeiderklassen var Trotskijs status bare overgått av Lenin. Derfor besørget Trotskijs kritikk av byråkratiseringen av partiet og staten, kombinert med en skarp analyse av feiltakene i de økonomiske politiske disposisjonene, et fokus for all misnøyen som spredte seg gjennom partirekkene. Ei uke seinere, den 15. oktober, ble et dokument som ble kjent som Erklæringen fra de 46 innlevert til RKPs politbyrå. Der det bygde på Trotskijs brev oppfordret Erklæringen om tiltak for å gjenopplive partidemokratiet og derved etablere de politiske betingelsene som var nødvendige for å overvinne de alvorlige problemene som truet Sovjetunionen. Publiseringen av Erklæringen, med underskrivere som inkluderte så fremragende figurer som Preobrasjenskij, Piatakov, Serebriakov, Muralov, Smirnov, Boguslavskij, Sosnovskij og Voronskij, markerte begynnelsen for Venstreopposisjonens politiske aktivitet.

Framveksten av Venstreopposisjonen var klimakset på et år med ekstrem spenning i Det russiske kommunistpartiet. Den generelle fornemmelsen av forutanelser og usikkerhet ble forsterket av Lenins sykdom, der hans hjerneslag 9. mars 1923 brakte hans politiske aktivitet til en slutt. Men RKP var i krise selv før sykdom fjernet Lenin fra scenen. Lenins hjerneslag kom faktisk akkurat da han hadde konkludert med at RKPs overlevelse var betinget av en kompromissløs kamp mot byråkratiet i stats- og partiapparatet.

Krisas objektive grunnlag lå i Den russiske revolusjonens fundamentale problem. Den russiske arbeiderklassen hadde kommet til makten under Bolsjevikenes ledelse i en av de mest tilbakestående av de europeiske kapitaliststatene. Opprettelsen av en moderne sovjetisk industri, for ikke å nevne dens utvikling langs sosialistiske retningslinjer, var betinget av den proletariske revolusjonens skjebne i Vest-Europa. Bolsjevikene hadde håpet deres seier i Russland snart ville bli etterfulgt av andre sosialistiske revolusjoner. Fraværet i Europa av et parti som kunne sammenlignes med Bolsjevikene besørget imidlertid borgerskapet det pusterom det trengte for å stabilisere kapitalistsystemet i kjølvannet av den første verdenskrigen.

Heftigheten i borgerkrigen som etterfulgte revolusjonen – som ble forlenget av imperialistenes direkte intervensjon på de kontrarevolusjonære kreftenes side – raserte den unge sovjetrepublikkens økonomi. Et forsøk på å gjenopplive industrien på grunnlag av tvangsrekvisisjoner fra bondestanden og militariseringen av arbeidslivet (den såkalte Krigskommunismen) provoserte fram intens fiendtlighet. I frykt for bolsjevikregimets stabilitet dersom arbeiderregjeringen mistet bondemassenes støtte, og i erkjennelse av at den internasjonale revolusjonære bevegelsen ebbet, foreslo Lenin en midlertidig retrett. Den nye økonomiske politikken (NEP) som ble foreslått i mars 1921 tillot bøndene å selge deres produkter på markedet. Reduksjonen av restriksjonener på kapitalistisk virksomhet førte på kort sikt til en økonomisk gjenoppliving. Forbindelsene mellom byene og landsbygda ble gjenopprettet. Men de som var engasjert i marxistisk analyse oppdaget nye farer, til tross for de umiskjennelige forbedringene. For det første, i den økonomiske sfæren kom gjenopplivingen hovedsakelig landbruket og bøndene til gode. Veksten i industrien, som Sovjetunionens skjebne i siste instans var beroende på, forble ekstremt begrenset. Den manglende evnen til å stimulere industriens vekst innenfor rammeverket av NEP fant sin gjenspeiling i et fenomen som Trotskij, med karakteristisk briljans, rettet oppmerksomhet på. Mens prisene på landbruksvarer fortsatte å falle, steg prisene raskt i industrisektoren. I hans tale til Den tolvte partikongressen i april 1923 illustrerte Trotskij den divergerende utviklingen av prisene på jordbruks- og industrivarer i en graf med linjer som lignet ei åpen saks. Etter hvert som vareprisene produsert av sovjetøkonomiens to grunnleggende komponenter utviklet seg i motsatte retninger, utvidet «saksa» seg; og denne «utvidelsen» avslørte faren innebygd i NEP: Dersom bytteforholdet mellom landbruket og industrien fortsatte å forverres økte faren for en økonomisk splittelse mellom landsbygda og byene, og dermed også for en politisk splittelse mellom proletariatet og bondestanden.

Trotskij hevdet, vel og merke med støtte fra Preobrasjenskij, at den sovjetiske politikken måtte strebe etter å få senket industriprisene. Det krevde utviklingen av konseptet med økonomisk planlegging, slik at sovjetstaten kunne organisere produksjonen og allokere ressurser på den mest effektive måte. Det krevde også å legge en større byrde på landbruket for å skaffe tilveie ressursene som var nødvendige for industrielle investeringer.

Trotskijs analyse var en modell for presisjon og klarsyn. Det ble ikke gjort noe forsøk for å opponere mot hans analyse på Den tolvte partikongressen. Den foruroliget imidlertid visse sjikt i partilederskapet og i partiets rekker, som etter alle årene med revolusjonær storm og stress hadde funnet de mer avslappede NEP-omstendighetene lettere å forholde seg til. Dette skiftet i Det russiske kommunistpartiets politiske psykologi var knyttet til endringer i partiets interne sammensetning. Perioden med borgerkrig hadde avkrevd partiet og arbeiderklassen en massiv menneskelig pris. Skader fra borgerkrigens slagmarker, attentater og sykdom krevde mange av partiets beste kadre, og det sovjetiske proletariatets beste representanter. De menneskelige tapenes innvirkninger ble forsterket av konsekvensene av den økonomiske ødeleggelsen for det sovjetiske proletariatet, en klasse som hadde sin eksistens uløselig knyttet til den industrielle produksjonen. Kollapsen av store deler av industrien bidro til en grad av av-proletarisering som objektivt sett svekket Bolsjevismens sosiale basis.

Nok en faktor undergravde Bolsjevismens revolusjonære elan. Nødvendighetene for å organisere og føre tilsyn med en ny stat trakk betydelige deler av partikadren inn i regimets administrative apparat. Her fant mange seg i nye og ukjente omstendigheter. De tilegnet seg ikke bare nye arbeidsvaner, men også nye privilegier. Disse sistnevnte var kanskje ikke ekstravagante, og slett ikke etter den kapitalistiske verdens målestokk, men de var betydelige i et fattig land der sågar et stykke fettete kjøtt var en luksus.

Et annet resultat av NEP bidro vesentlig til Bolsjevikpartiets degenerering. Sammen med gjenopplivingen av kapitalistmarkedet kom det til en betydelig lempning av de stringente forbudene fra perioden før Revolusjonen mot opptak i partiet av elementer fra den gamle øvre middelklassen. Ikke bare ble slike som ironisk nok ble omtalt som «Røde direktører» og «Røde industrielle» i tiltakende grad aktive i styringen av økonomiske affærer, men de var også i stand til å skaffe seg et partikort. Andrei Vysjinskij var én slik person som i denne perioden meldte seg inn i partiet, som før 1917 hadde vært en advokat ansatt i oljetrustene, og seinere, under borgerkrigen, hadde tjent som funksjonær i den kontrarevolusjonære administrasjonen etablert av admiral Koltsjak i området under hans kontroll. Denne samme Vysjinskij skulle komme til å tjene som Stalins hovedanklager i de tre Moskva-rettssakene i årene 1936 til 1938.

Lenin hadde, fra de tidligste dagene av NEP, vært særdeles følsom overfor disse negative konsekvensene av retretten Bolsjevikene var blitt påtvunget av de ugunstige objektive betingelsene. Han refererte ofte skarpt til «kjeltringene» som infiltrerte partiet – mange av dem som hadde vært notoriske motstandere av Den bolsjevikiske revolusjonen. Men seint 1922, etter hans helbredelse fra hans første vesentlige hjerneslag, ble Lenin alarmert av tegn på at tidligere isolerte indikasjoner på degenerering antok en utpreget politisk form i avgjørende områder av partiets og statens politiske orienteringer.

Først fikk Lenin i oktober 1922 vite at politbyrået under hans fravær, på initiativ av Bukharin og med støtte fra Stalin, hadde sagt seg enig i å tillate svekkelsen av statsmonopolet på utenrikshandel. Der Lenin med en gang erkjente farene denne beslutningen ville utsette den ekstremt skjøre sovjetøkonomien for, beskyldte han initiativtakerne for å tilpasse seg «NEP-mennenes» ekspanderende innflytelse, det vil si de småborgerlige handelsmennene som spilte en stadig mer iøynefallende rolle. Til og med en børs var igjen i drift.

Lenin lyktes, med støtte fra Trotskij, å tvinge fram gjeninnføringen av statsmonopolet. Men ei mer alvorlig krise oppsto i løpet av få uker, da Lenin innhentet rapporter som avslørte de grove metodene anvendt av Stalin og hans håndlanger, Ordsjonikidze, for å tvinge lederne av Den georgiske republikken til å akseptere deres plan for Georgias integrering inn i den nyopprettede Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker (USSR). Der han studerte klagene fra Mdivani og andre georgiske ledere ble Lenin forferdet over Stalins forsøk på å intimidere representanter for en ikke-russisk nasjonalitet. Stalins handlinger frambrakte i Lenins sinn det brutale og forhatte oppsynet av Den storrussiske sjåvinistiske mobberen.

Selv om hans helsetilstand raskt ble svekket tvang Georgia-hendelsen Lenin til å igangsette en dyptgående reevaluering av partiets tilstand. De siste ukene av Lenins politiske liv ble viet dikteringen av en ekstraordinær serie notater, som inneholdt nakent oppriktige vurderinger av partiets viktigste ledere, og forslag for å motvirke byråkratiets innflytelse. Det mest bemerkelsesverdige aspektet av Lenins notater var hans identifisering av Stalin som den direkte legemliggjørelsen av den byråkratiske degenereringen som truet partiet. I et tillegg til hans politiske testamente, skrevet 4. januar 1923, uttalte Lenin at «Stalin er for vulgær», og anbefalte at han ble fjernet fra hans stilling som generalsekretær.

Der Lenin forberedte for et avgjørende og definitivt oppgjør med Stalin på den planlagte forestående partikongressen, henvendte han seg til Trotskij for politisk støtte, som han hadde gjort i kampen om utenrikshandelsmonopolet. Han skrev 5. mars 1923 til Trotskij: «Det er min innstendige anmodning at du påtar deg forsvaret av Georgia-saken i partiets sentralkomité.» Og seinere samme dag, etter å ha fått vite at hans kone, Krupskaya, var blitt verbalt trakassert av Stalin, skrev Lenin et harmt brev til generalsekretæren der han brøyt alle personlige relasjoner. Dette var imidlertid Lenins siste politiske handling. Helsetilstanden hans tok en katastrofal vending til det verre, og 9. mars fikk han et nytt hjerneslag som gjorde at han verken kunne snakke eller skrive.

Med Lenin fjernet fra den politiske scenen dannet Zinoviev, Kamenev og Stalin en uformell allianse for å motvirke Trotskijs enorme prestisje og innflytelse. I denne operasjonen utnyttet Stalin hans kontroll over partiorganisasjonen. Hans viktigste våpen var hans anledning til å foreta utnevnelser til ansvarlige posisjoner innen partiet og statsapparatet. Denne makten til utnevnelser utgjorde en hån mot det interne partidemokratiet, fordi alle de utnevnte til partiposter var helt uavhengige av og uten tilknytninger til partiets rekker og grunnplanmedlemmer. Deres makt var til syvende og sist ikke betinget av deres relasjoner til arbeiderklassens framskredne sjikt, men av Stalins godkjenning.

Trotskij avsto i flere måneder fra et direkte angrep på triumviratet, i håp om at Lenin skulle vende tilbake til politisk aktivitet. Men høsten 1923 førte to faktorer til at han konkluderte med at tiden var inne til å snakke ut. For det første fortsatte den økonomiske situasjonen å forverres, slik han hadde advart for på Den tolvte kongressen. For det andre, den dypere krisa i Tyskland, der revolusjon syntes å være på dagsordenen, innebar muligheten for en skarp endring i den internasjonale politiske situasjonen. Dette var den konteksten Trotskij skrev hans brevet i, der den fullstendige teksten for første gang publiseres på engelsk på de følgende sidene.