Leo Trotskijs brev til medlemmene av sentralkomitéen (CC) og den sentrale kontrollkommisjonen (CCC) i Det russiske kommunistpartiet (RKP) datert 8. oktober 1923, var et av de viktigste politiske dokumentene som lå til grunn for dannelsen av Venstreopposisjonen mot det framvoksende stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen. Den engelske oversettelsen av dette brevet ble først publisert i International Workers Bulletin, utgitt av Workers League i USA, forgjengerpartiet til Socialist Equality Party (USA), den 18. oktober 1993. Oversettelsen var basert på den første fullstendige russiske publiseringen av brevet, i tidsskriftet Izvestiia TsK KPSS i deres utgave fra mai 1990, s. 165 til 175. Oversettelsen og fotnotene ble litt redigert for å lette forståelsen av dokumentet. For en introduksjon til dette dokumentet, som forklarer den historiske konteksten brevet ble skrevet i, se David Norths «Om grunnleggelsen av Venstreopposisjonen».

8. oktober 1923

Topp hemmelig

Til medlemmer av SK og SKK^[1]

1. Ett av forslagene fra kamerat Dzersjinkijs^[2] kommisjon (om streiker og andre saker) heveder det er nødvendig å forplikte partimedlemmer som kjenner til grupperinger inne i partiet til umiddelbart å informere GPU, SK og SKK. Man skulle tro det å informere partiorganisasjonen om at det er fiendtlige elementer som opererer innen partiet rekker er en så elementær forpliktelse for ethvert partimedlem, at det ikke er behov for å vedta en resolusjon om det seks år etter Oktoberrevolusjonen. Det faktum at nødvendigheten for en slik resolusjon har oppstått er et ekstremt foruroligende symptom, ledsaget av andre ikke mindre klare symptomer. Nødvendigheten for en slik resolusjon betyr: a) at illegale opposisjonsgrupperinger^[3] har dannet seg innen partiet, som kan bli farlige for revolusjonen, og b) at det i partiet eksisterer slike stemninger som tillater kamerater med kunnskap om slike grupperinger ikke å informere partiorganisasjonen om dem. Begge disse fakta vitner om den ekstreme forverringen av situasjonen inne i partiet siden tiden for Den 12. kongressen, da det ble proklamert i sentralkomitéens rapporte om full enhet av 90 % av partiet. Det er faktisk tilfelle at den vurderingen var optimistisk overdrevet, selv på den tiden. Det er svært mange medlemmer av partiet, og på ingen måte de verste, som var dypt alarmerte over metodene og virkemidlene Den 12. kongressen ble innkalt med.^[4] Flertallet av kongressens delegater var faktisk i vesentlig grad alarmerte. Det er uomtvistelig og hevet over enhver tvil at det overveldende flertallet av partiet, tatt i betraktning den internasjonale situasjonen og spesielt Lenins sykdom, var fullt beredt til å støtte den nye sentralkomiteen (SK). Det var nettopp dette ønsket om å garantere muligheten for partiets enstemmige og vellykkede arbeid, først og fremst på økonomiens område, som glattet over grupperingene i partiet og tvang mange til å undertrykke deres misnøye, og avstå fra å uttrykke deres legitime bekymring fra kongresstribunen. Seks måneders arbeid av partiets nye SK intensiverte imidlertid metodene og virkemidlene som Den 12. kongressen ble innkalt med [i april 1923]. Og resultatet av dette innad i partiet var både dannelsen innen partiet av åpenlyst fiendtlige og forbitrede grupperinger, og tilstedeværelsen av mange elementer som kjenner til denne faren og som likevel forblir tause om den. Vi ser her både den kraftige forverringen av den indre partisituasjonen, og SKs økende avstand fra partiet.

2. Den ekstreme forverringen av den indre partisituasjonen har to årsaker: a) det fundamentalt feilaktige og usunne indrepartiregimet, og b) arbeidernes og bøndenes misnøye med den alvorlige økonomiske situasjonen som har utviklet seg, ikke bare som et resultat av objektive vanskeligheter, men som et resultat av åpenbart fundamentale feiltak i den økonomiske politikken. Begge disse årsakene er, som det vil framgå av det påfølgende, nært tilknyttet hverandre.

3. Den 12. kongressen samlet seg under slagordet smytsjka [et begrep anvendt for å referere til alliansen mellom arbeiderklassen og bondestanden]. Som forfatter av tesene om industri^[5] påpekte jeg overfor partiets SK før kongressen ble holdt, den enorme faren dersom våre økonomiske oppgaver skulle presenteres på Den 12. kongressen i en abstrakt-agitatorisk form, nettopp på et tidspunkt der vår oppgave besto i å oppfordre til «en vending av partiets oppmerksomhet og vilje» mot de konkrete og livsviktige oppgavene med å senke kostnadene i den statlige produksjonen. Jeg kan bare råde alle medlemmer av SK og SKK til å gjøre seg kjent med korrespondansen som ble utvekslet innen politbyrået om dette spørsmålet i den perioden.^[6] Jeg beviste at med en tilbøyelighet i vår agitasjon til ganske enkelt å forklare og anvende slagordet smytsjka, samtidig som dets reelle økonomiske innhold blir ignorert (planøkonomi; skarp konsentrasjon av industri; kraftig reduksjon av industriens og handelens overhead-kostnader), ville rapporten om industriens organisasjonsoppgaver bli frarøvet praktisk betydning. På plenumets insistering avleverte jeg imidlertid en rapport, der jeg fra min side forsøkte å avstå fra å komplisere arbeidet for partiets framtidige SK, som for første gang ble valgt uten kamerat Lenin.

4. Resolusjonen om industri^[7] krever styrkingen og oppbemanningen av Gosplan-organisasjonen [Statens planleggingskommisjon], dens konsolidering som det ledende planleggingsorganet. Det er ekstremt bemerkelsesverdig at SK etter Den 12. kongressen mottok til sin disposisjon kamerat Lenins notat, som ble skrevet da han allerede var blitt syk. Her uttrykker han ideen om behovet for å innvilge Gosplan til og med lovgivende rettigheter (eller, for å være mer presis, rettigheter for administrativ ledelse).^[8] Faktisk har imidlertid Gosplan, i perioden etter kongressen, blitt skjøvet enda lenger inn i bakgrunnen. Planleggingskommisjonens arbeid på ulike tildelte oppdrag er nyttig og nødvendig, men dette har absolutt ingenting til felles med den planlagte reguleringen av økonomien, i den form som ble etablert av Den 12. kongressen. Planens manglende koherens antar de mest åpenbare formene i arbeidet til de sentrale og generelt mest grunnleggende statsøkonomiske organene. I en større grad enn før Den 12. kongressen avgjøres de viktigste økonomiske spørsmålene raskt i politbyrået, uten den nødvendige forberedelsen, og skilt fra deres relasjon til planen. Kameratene Rykov og Pjatakov,^[9] som er ansvarlige for statsindustrien (der kamerat Rykov har ansvaret for økonomien som helhet), sendte 19. september en rapport til SK der de forsiktig sier at ‹flere av politbyråets beslutninger tvinger oss til å rette oppmerksomheten på det faktum at, under betingelsene som har utviklet seg, er statsindustriens retning, som har blitt betrodd oss, i ferd med å bli svært vanskelig.» Det er sant at de kameratene jeg her har navngitt, nektet å dele ut deres brev, da de anså det som uklokt å starte en diskusjon om dette emnet under vårt Plenum. Men denne formelle omstendigheten (nektingen å sende ut deres brev), endrer på ingen måte det faktum at direktørene for økonomisk aktivitet karakteriserer politbyråets politiske disposisjoner om økonomiske spørsmål som en politisk orientering bestående av tilfeldige, usystematiske beslutninger, som etterlater enhver planlagt retning for økonomien «uhyre vanskelig». I private samtaler får denne evalueringen en særdeles mer kategorisk karakter. Det finnes ikke et eneste partiorgan eller sovjetorgan der økonomiske spørsmål granskes og utarbeides i deres indre sammenhenger, og med det nødvendige perspektiv. For å være helt presise, må vi si: Det er ingen retning for økonomien, kaos har sitt utgangspunkt fra toppen.

5. Innenfor rammeverket av dette brevet vil jeg ikke forsøke å foreta en konkret analyse av våre politiske orienteringer innen finans, industri, korninnkjøp, korneksport eller skatter og avgifter, da det ville kreve utviklingen av svært kompleks argumentasjon og med introduksjonen av mye materiale. Det kan i dag ikke være noen tvil om at en av hovedårsakene til den nåværende handels- og industrikrisa er vår finanspolitikks selvtilfredse karakter, dvs. en finanspolitikk som ikke er underordnet en generell økonomisk plan. Enkeltvise store suksesser i industrien blir enten avbrutt, eller de står i fare for å bli avbrutt, av mangel på koordinering mellom statsøkonomiens grunnleggende elementer; og, på grunn av NEPs inherente karakter betyr hver forstyrrelse i feltene statsindustri og statshandel vekst av den private kapitalen på bekostning av den statlige kapitalen. Det som i all hovedsak kjennetegner den nåværende situasjonen er det faktum at det raskt voksende misforholdet mellom prisene på landbruksvarer og industriprodukter er ensbetydende med å avvikle NEP, fordi småbonden – grunnlaget for NEP – bryr seg ikke om hvorfor det er at han ikke kan handle: Hvorvidt det er fordi handel er forbudt ved dekret, eller fordi prisen for to fyrstikkesker er like mye som et pud korn [gammelt russisk vektmål; tilsvarende 16,4 kg]. Jeg skal ikke her begynne å tegne et bilde av hvordan konsentrasjon – et spørsmål om liv og død for industrien – på hvert trinn støter opp mot «politiske» (dvs. lokale) betraktninger, og går mye langsommere framover enn hva tilfellet er for prisene på industriprodukter. Men jeg føler det er nødvendig å reise et mindre aspekt av problemet, som imidlertid besørger en ekstremt tydelig illustrasjon av hele spørsmålet. Det viser hva partiets styring av økonomien utarter til, gitt fraværet av en plan, et system og ei korrekt partilinje. På den 12. kongressen ble det påvist en urovekkende misaktelse av annonseringen av industrien og handelen, for flere partiorganisasjoners det.^[10] Hva var essensen av denne misaktelsen? Noen partiorganisasjoner, som er ment å lede økonomiske organisasjoner ved å lære dem et høyere nivå av samvittighetsfullhet, presisjon, økonomisering og ansvarsfølelse, korrumperer dem faktisk ved å ty til de råeste og mest sløsende måtene for å lure regjeringen: I stedet for bare å skattlegge industriselskapene for partiorganisasjonenes skyld, hvilket ville være illegalt, men som i det minste ville gi mening, tyr de til tvungne kjøp av latterlige annonser, noe som fører til sløsing med papir, typografisk arbeidskraft, og så videre. Det som er mest opprørende i alt dette er at direktørene ikke bestemmer seg for å motsette seg denne utpressingen og denne demoraliserende aktiviteten, men ydmykt betaler for ei halvside eller ei helside med reklame i en eller annen «Kommunistens følgesvenn», i henhold til de nøyaktige ordrene fra bykomitéens partisekretær. Om bare én av direktørene var modig nok til å nekte, dvs. dersom vedkommende skulle demonstrere en genuin forståelse av forpliktelsen overfor partiet, er resultatet umiddelbart å bli overført til rekkene av dem som ikke erkjenner «partiets lederskap», med alle de følgene. Ting ble ikke bedre på dette området etter Den 12. kongressen, kanskje med unntak av noen enkelte steder. Det kreves ikke av en person å forstå noe om seriøst om økonomisk arbeid, og hva ansvarsbevisshet betyr, for å se gjennom fingrene på økonomisk «ledelse› av denne typen, eller vurdere slike fenomena av liten betydning.

6. Det er ingen tvil om at Den 12. kongressen, sammen med hele partiet, forsøkte å styrke partiets ledende og kontrollerende innflytelse i de økonomiske organisasjonene, spesielt i retning av å pålegge direktørene et genuint ansvar for metodene og resultatene av deres økonomiske arbeid. Men det er nettopp langs denne linja (initiativ, økonomisering, ansvarsbevissthet, og så videre) at oppnåelsene har vært minimale. Og massenes misnøye forårsakes først og fremst av svært mange økonomiske organers sløsing og uansvarlighet, med ledere som desto mer velvillig underordner seg det såkalte parti-«lederskapet» (i form av meningsløse annonser og annen utpressing), slik at all deres grunnleggende aktivitet forblir som før, utenfor rekkevidde av enhver reell styring og kontroll.

7. Det siste plenum av SK opprettet en ekstraordinær kommisjon for å redusere utgifter og senke prisene.^[11] Dette faktum er et grusomt vitne til feiltakene i vårt økonomiske arbeid. Alle elementer av prissetting ble analysert i tide og Den 12. kongressens resolusjoner om å senke produksjonskostnader og handelsutgifter ble vedtatt enstemmig.^[12] Organisasjonene som skulle ha gjennomført disse resolusjonene er velkjente: Gosplan, Det øverste sovjet for folkets økonomi, Sovjetet for arbeids og forsvar, og politbyrået, som det ledende politiske organet. Hva betyr opprettelsen av en ekstraordinær kommisjon under disse betingelsene? Det faktum at de stående organene, som hadde som direkte oppgaver å produsere til lavest mulig kostnad, ikke klarte å levere de nødvendige resultatene. Hva kan en ekstraordinær kommisjon utrette? Der den handler fra utsiden kan den her eller der få i gang ting, gi et dytt i riktig retning, insistere på visse tiltak og til slutt, rett og slett administrativt beordre senkingen av ulike priser. Men det er helt klart at statlige etaters mekaniske senking av prisene, under påvirkning av politisk press, i de fleste tilfeller bare vil berike mellommannen og neppe ha noen særlig effekt på bondemarkedet. Det å få lukket saksa,^[13] det vil si, å nærme seg en reell, genuin økonomisk smytsjka, det kan bare gjøres organisk: Ved strengt planlagt konsentrasjon av industrien, ved en organisk, og ikke en ovenfra bestemt reduksjon av produksjonskostnadene, og ved å garantere industriens direktørers faktiske ansvar for metodene og resultatene av deres økonomiske aktivitet. Selve opprettelsen av en kommisjon for å senke prisene høres flott ut, og er samtidig et knusende bevis på hvordan politikk som ignorerer betydningen av en planlagt, fleksibel regulering, under påvirkning av sine egne uunngåelige konsekvenser, igjen prøver å beordre prisene, som under krigskommunismen. Det ene fører til det andre, og undergraver økonomien i stedet for å helbrede den.

8. Det monstrøse prisavviket, lagt til byrden av en enkelt skatt som i seg selv er tyngende hovedsakelig fordi den ikke samsvarer med reelle økonomiske relasjoner, har igjen vakt ekstrem misnøye blant småbøndene. Dette siste gjenspeiles i arbeidernes stemning både direkte og indirekte. Og i siste instans, arbeidernes endrede stemninger har spredt seg til partiets lavere rekker. Opposisjonsgrupper har kommet til live og vokst til en viss styrke. Deres misnøye har tilspisset seg. Følgelig har smytsjkaen: fra bonden – gjennom arbeideren – og til partiet – vist oss dens bakside. Den som ikke forutså dette tidligere, eller som har lukket øynene for det inntil de siste dager, har fått en ganske billedlig lærdom. De generelle agitasjonsformlene for smytsjka gir direkte motsatte resultater dersom det ikke er noen løsning på det sentrale problemet: Rasjonaliseringen av statsproduksjonen og lukkingen av prissaksa. Dette var essensen av det skarpe sammenstøtet i politbyrået kort forut for Den 12. kongressen. Livet selv har besørget et ugjendrivelig svar på dette argumentet. Denne grusomme lærdommen, som vi ikke engang har begynt å løse, kunne vært unngått med minst halvparten, om ikke med tre fjerdedeler, dersom det hadde vært noe som nærmet seg en korrekt regnskapsføring over samspillet mellom økonomiske faktorer, og en planlagt tilnærming til grunnleggende økonomiske problemer.

9. Den 12. kongressen indikerte det årvåkne personvalget av industriens direktører og ledere, ovenfra og ned, fra topp til bunn, som en av de viktigste oppgavene til den nye sentralkomitéen (SK).^[14] Årvåkenheten til Orgburo [Organisasjonsbyrået] i utvelgelsen av personell ble imidlertid rettet langs helt andre linjer. Ved å utnevne, fjerne eller flytte partimedlemmer, har det som har blitt mest av alt verdsatt vært i hvilken grad de kunne bistå eller motsette seg opprettholdelsen av det indre partiregimet, som hemmelig og uoffisielt, men desto mer aggressivt – blir nå styrt gjennom Orgburo og KP-sekretariatet. På Den 12. partikongressen ble det sagt at SK skulle bestå av «uavhengige»^[15] personer. Dette ordet er det nå ikke nødvendig å ofre noen ektra kommentarer på. Etter dette begynte kriteriet «uavhengighet» å fremmes under generalsekretariatets^[16] utnevnelse av Gubkoms sekretærer [partisekretærer i provinskomitéene], og utover det, av partisekretærer fra topp til bunn, helt ned til den minste particella. Denne prosessen med å selektere partihierarkiet blant kamerater som er erkjent av sekretariatet for å være uavhengige, i den betydningen av ordet som er nevnt ovenfor, har gått fram med uhørte bestrebelser. Det er ikke nødvendig å inrodusere separate eksempler her, da hele partiet kjenner til og snakker om hundrevis av prominente tilfeller. Jeg vil bare peke på Ukraina, der vi nå i de kommende månedene ikke kan unngå å oppleve alvorlige konsekvenser av dette virkelig forstyrrende arbeidet.^[17]

10. Under krigskommunismens mest alvorlige øyeblikk var ikke utnevnelser ovenfra i partiet en tidel så utbredt som nå. Utnevnelse av Gubkom-sekretærer er nå blitt regelen. Dette skaper det som i all hovedsak er en posisjon for partisekretæren som er uavhengig av den lokale organisasjonen. Dersom partisekretæren møter motstand, kritikk eller misnøye, da kan vedkommende ty til en overføring ved å basere seg på sentrum. På en av politibyråsesjonene ble det med tilfredshet notert at når provinser slås sammen, er det eneste spørsmålet som interesserer organisasjonene som slås sammen, hvem som skal være sekretær for Det forente gubkom. Utnevnt av sentrum og derfor nesten uavhengig av den lokale partiorganisasjonen, er sekretæren på sin side en kilde til ytterligere ansettelser og oppsigelser – innenfor provinsens grenser. Dette sekretærapparatet, skapt ovenfra og ned og som blir stadig mer selvtilfreds, samler alle tråder i egne hender. Partimassenes deltakelse i selve dannelsen av partiorganisasjonen blir stadig mer flyktig. Det siste halvannet året er det skapt en spesifikk sekretærpsykologi; dens viktigste kjennetegn er troen på at sekretæren er i stand til å avgjøre ethvert spørsmål, uten å være kjent med den aktuelle sakens kjerne. Vi ser ofte hvordan kamerater, som ikke overhodet har forevist noen organisatoriske, administrative eller andre kvaliteter der de har ledet sovjetorganisasjoner, begynner å ta stilling til økonomiske, militære og andre spørsmål så snart de overtar stillingen som sekretær. En slik praksis er desto mer skadelig da den svekker eller ødelegger enhver ansvarsfornemmelse.

11. Den 10. partikongressen [i mars 1921] ble holdt under tegnet for arbeideres demokrati.^[18] Mange av talene som den gangen ble holdt til forsvar for arbeiderdemokrati virket for meg å være overdrevne og til en viss grad demagogiske, i lys av uforenligheten mellom et fullt utviklet arbeideres demokrati og et diktatorisk regime. Men det var helt klart at tilstrammingene under krigskommunismens epoke da måtte vike for en breiere og mer livlig partikollegialitet. Regimet som fundamentalt sett utviklet seg til og med før Den 12. kongressen, og som etter kongressen ble langt mer forsterket og fullt utformet, er imidlertid mye lenger unna arbeideres demokrati enn regimet under de mest alvorlige periodene med krigskommunisme. Byråkratiseringen av partiapparatet har nådd uhørte proporsjoner, ved anvendelsen av metoder for sekretariatsvalg. Om vi i løpet av borgerkrigens grusomste timer kranglet i partiorganisasjonene, og til og med i pressen, om bruken av spesialister, om en partisanhær versus en regulær armé, om disiplin og så videre, så er det nå ikke engang et snev av en slik åpen meningsutveksling om problemer som virkelig plager partiet. Det har blitt opprettet et veldig breit sjikt av partiarbeidere som er del av statens apparat eller partiets, og som rett og slett nekter å ha noen partioppfatninger, eller i det minste slike som åpent kan uttales; det synes som at de anser sekretærhierarkiet som apparatet som skaper partiopinionen og treffer partibeslutninger. Under dette sjiktet av dem som holder tilbake deres egne meninger er det breie lag av partimassene, der hver resolusjon allerede framstår for dem i form av en appell eller en kommando. I disse rekkene av partiet er det en enorm mengde misnøye, noe av den helt legitim og noe som er forårsaket av tilfeldige faktorer. Denne misnøyen blir ikke oppløst gjennom åpen meningsutveksling på partikonferanser eller av massenes press på partiorganisasjonene (valg av partikomitéer, sekretærer, osv.), men bygges opp i det skjulte og fører derfor til interne abscesser. I en tid da det offisielle partiapparatet, dvs. sekretærhierarkiet, presenterer et stadig større bilde av en organisasjon som har oppnådd nesten fullstendig homogenitet, går refleksjoner og vurderinger rundt de skarpeste og mest smertefulle spørsmålene rett og slett det offisielle partiapparatet hus forbi, og skaper betingelser for illegale partigrupperinger.

12. Den 12. kongressen satte offisielt en kurs rettet mot De gamle bolsjevikene.^[19] Det er helt åpenbart at kadrene av eldre Bolsjeviker med erfaringsbakgrunn fra undergrunnspartiarbeid er partiets revolusjonære surdeig, og dets organisatoriske ryggrad. Vi må og bør, med alle vanlige ideologiske og partipolitiske tiltak, bistå til valget av De gamle bolsjevikene, selvfølgelig med de nødvendige kvalifikasjonene, for ledende partiposisjoner. Men måten utvelgelsen nå utføres på – metoden med direkte utnevnelser ovenfra – inneholder en enda større fare: Med denne metoden splittes De gamle bolsjevikene i toppen i to grupper, rettledet av kriteriet «uavhengighet». Den gamle bolsjevismen er som sådan, så å si gjort ansvarlig i hele partiets øyne for alle særegenhetene ved det nåværende indre partiregimet, og for partiets alvorlige feiltak i byggingen av økonomien. Vi må ikke glemme at det overveldende flertallet av vårt partis medlemmer består av unge revolusjonære uten undergrunnsarbeidets temperering, eller av medlemmer som har kommet fra andre partier. Den voksende misnøyen med det selvtilfredse sekretærapparatet, som identifiserer seg med Den gamle bolsjevismen, gitt den videre utviklingen av begivenheter langs de samme linjene, vil forårsake de alvorligste konsekvenser for opprettholdelsen av det ideologiske hegemoniet og vårt partis undergrunnsbolsjevikers organisatoriske lederskap, der partiet nå teller en halv million.

13. Et illevarslende symptom var politbyråets forsøk på å bygge et budsjett basert på salget av vodka,^[20] dvs. å generere inntekter til arbeiderstaten uavhengig av suksessene med å bygge økonomien. Bare en besluttsom protest i sentralkomitéen (SK) og utenfor dens rammer fikk satt en stopper for dette forsøket, som ikke bare ville ha tildelt arbeidet med økonomien det grusomste tilbakeslaget, men også partiet selv. Ideen om en framtidig legalisering av vodka har imidlertid enda ikke blitt avvist av sentralkomitéen. Det er absolutt ingen tvil om at det er en indre sammenheng mellom sekretariatsorganisasjonens selvtilfredse karakter, der den blir stadig mer uavhengig av partiet, og tendensen til å lage et budsjett så uavhengig som mulig fra suksesser eller fiaskoer av partiets kollektive konstruksjon. Forsøket på å snu en negativ holdning til legaliseringen av vodka om til en regelrett forbrytelse mot partiet, og å drive en kamerat ut av sentralavisas redaksjon for å forlange friheten til å diskutere denne fatale planen, vil for alltid forbli en av de mest uverdige øyeblikk i partiets historie.

14. Hæren har vært og er fortsatt like sterkt rammet av både den usystematiske styringen av økonomien og av det indre partiregimet karakterisert ovenfor. Beslutningene politbyrået treffer med hensyn til hæren har alltid en episodisk eller tilfeldig karakter. De grunnleggende spørsmålene for å bygge hæren, for dens forberedelser til militær utplassering, har aldri blitt gransket i politbyrået, da politbyrået, som er tynget ned av en mengde ulike spørsmål, aldri har anledningen til å etterforske engang et eneste anliggende i sin helhet, detaljert og på en planlagt, systematisk måte. Økonomiske og internasjonale begivenheter framkaller fra politbyrået absolutt motsatte beslutninger angående hæren, og det på kortest mulig tid. For ikke å gå for dypt inn i saken vil jeg påpeke at på tidspunktet for Curzon-ultimatumet^[21] ble spørsmålet reist i politbyrået to ganger, om å øke størrelsen på hæren med hundre eller to hundre tusen; det krevde en stor innsats å få lagt ned dette forslaget. I juli, da jeg var på ferie, instruerte sentralkomitéens plenum Det revolusjonære militærrådet [Revvoensoviet] til å utarbeide en plan for å redusere hæren med femti eller hundre tusen tropper. Dette oppdraget ble det febrilskt arbeidet med av generalstaben, i juli og august. Ved slutten av august ble den kansellert på grunn av begivenhetene i Tyskland^[22], og erstattet av et direktiv om å utarbeide en plan for å styrke hæren. Hvert slikt direktiv, som krever kompleks og vanskelig planlegging, provoserer fram ei rekke tilsvarende forslag, direktiver og spørsmål fra sentrum til de ytre distriktene. I de sistnevnte skapes det et inntrykk av at Revvoensoviet mangler enhver veiledende idé i deres arbeid. Ett av sentralkomitémedlemmene, som det synes burde ha visst hvor pådriveren for disse beslutningene har sitt utspring, fant det mulig å formulere denne konklusjonen om den motstridende karakteren i Revvoensoviets direktiver, i trykt form ikke mindre, i et militært tidsskrift i det ukrainske militærdistriktet.

Hva angår partiutvelgelsen utført i regi av partiets offisielle institusjoner, så avleverer den et ikke mindre alvorlig slag mot hærens moralske samhold. Absolutt samme type systematisk arbeid utført ovenfra mot, la oss si, det gamle ukrainske Sovnarkom, har blitt utført og blir utført mot Republikkens Revvoensoviet. Arbeidstempoet i dette sistnevnte tilfellet er litt lavere og måtene er litt mer forsiktige og tilslørte. Men i all hovedsak, både her så vel som der, det som kan sees er hovedsakelig utnevnelsen av personell som er beredt til å bistå isoleringen av hærens ledende organer. Tvetydighet introduseres ovenfra i militærapparatets interne relasjoner. Vanligvis indirekte, men noen ganger ganske åpent, står Revvoensoviet i motsetning til partiet, selv om det knapt finnes en sovjetinstitusjon som så strengt utfører både bokstav og ånd, ikke bare i partiets direktiver, som bestemt på dets kongresser, men alle politbyråets resolusjoner; Revvoensoviet tillater verken fordømmelse eller diskusjon av disse beslutningene innenfor sine vegger, selv om de, som nevnt ovenfor, ikke alltid utmerker seg ved sin hensiktsmessighet eller koordinering. Det enkleste trekket ville være å erstatte Revvoensoviet. Men mens de foreløpig ikke bestemmer seg for å ta et slikt grep, utvikler Orgburo sin organisasjonspolitikk på militærområdet, som tvinger alt av hærens seriøse personell til å spørre seg: Hvor vil dette arbeidet ende, og hva fører det til?

15. Det å garantere hærens kampevne beror nå med ni tideler ikke på krigsdepartementet, men av industrien. Økonomiens generelt usystematiske karakter har sin innvirkning, det sier seg selv, fullt og helt på industrien som forsyner hæren. Utskiftingen av ledende personell, som ble gjennomført her også, i henhold til kriteriet «uavhengighet», ble fullført med en slik hastighet at i dagens ekstremt ansvarlige periode, har militærproduksjonen, hvor arbeidet burde vært utført med tidoblet energi, stått uten reelt lederskap i nesten tre måneder.

I stedet for å konsentrere sin oppmerksomhet på industrien som helhet, og militærindustrien spesielt, ble det under det siste plenum gjort et forsøk på å legge ei gruppe sentralkomitémedlemmer under kamerat Stalins ledelse, til Revvoensoviet.^[23] Bortsett fra den partipolitiske betydningen av dette tiltaket, som ikke krever noen forklaring, kan ikke selve kunngjøringen av et nytt Revvoensoviet forstås av våre naboer som noe annet enn overgangen til en ny, det vil si aggressiv politikk. Bare min protest, uttrykt i den mest besluttsomme form, forhindret SK-plenumet fra umiddelbart å gjennomføre det gitte tiltaket. Plenum satte til side opprettelsen av en ny Revvoensoviet «inntil mobilisering». Ved første øyekast synes det uforklarlig hvorfor vi skal gjennomføre et slikt forslag på forhånd, distribuere det i dusinvis av eksemplarer, når det er absolutt ukjent når, og under hvilke omstendigheter, en mobilisering vil være nødvendig, om det i det hele tatt vil bli nødvendig, og hvem partiet på det tidspunkt spesielt kan sette til militært arbeid. Men dette direktivet, som ved første øyekast virker så uklart, et faktisk av de indirekte forberedende skrittene mot å nå målet nevnt tidligere. De er typiske for praksisen til flertallet i politbyrået og Orgburo. SK-plenum besluttet forøvrig umiddelbart å tillegge Revvoensoviet ett eller to SK-medlemmer «i en spesiell kapasitet for å overvåke militærindustrien», som på ingen måte er underordnet Revvoensoviet, som nå har stått i nesten tre måneder uten en leder. På denne bakgrunnen utnevnte politbyrået kameratene Lasjevitsj og Vorosjilov^[24] til Revvoensoviet; Kamerat Voroshilov, samtidig utnevnt «i en spesiell kapasitet til å overvåke militærindustrien», forblir i Rostov. I all hovedsak er også dette tiltaket forberedende, som nevnt ovenfor. Det er ingen tilfeldighet at kamerat Kuibysjev^[25], som svar på min bebreidelse om at de faktiske motivene for endringene i Revvoensoviet ikke har noe til felles med de offisielt oppgitte grunnene, ikke bare unnlot å benektet selvmotsigelsen – og hvordan kunne han benekte den? — men sa åpent til meg: «Vi føler det er nødvendig å føre en kamp mot deg, men vi kan ikke erklære deg en fiende; og derfor er vi er tvunget til å ty til slike metoder.»

16. Den nåværende raskt voksende krisa i partiet kan selvsagt ikke overvinnes med repressive tiltak, uansett hvor korrekte eller feilaktige de i hvert enkelt tilfelle er. De objektive utviklingsvanskene er svært store. De reduseres imidlertid ikke, men bare økes av det fundamentalt feilaktige partiregimet; ved å avlede oppmerksomheten fra kreative oppgaver over til partiinterne grupperinger; ved kunstig utvelgelse av personell, ofte uten å ta hensyn til deres aktelse i parti og sovjeter; ved å erstatte autoritativ og kompetent lederskap med formelle kommandoer, og utelukkende regne med alles passive lydighet. Dette indre partiregimet undergraver den økonomiske utviklingen, og var og er den umiddelbare årsaken til noens økende misnøye, for andres del apati og passivitet, og til at atter andre faktisk regelrett fjernes fra partiarbeid. Kanskje vil partiet kunne leve midlertidig med dette nåværende undertrykkende indre partiregimet, om det garanterte økonomiske suksesser. Men det er ikke tilfelle. Derfor kan ikke dette regimet vare lenge. Det må endres.

17. Om den usystematiske karakteren av den økonomiske politikken og partipolitikkens sekretærbyråkratisme skapte alarm allerede før Den 12. kongressen, så var det på den annen side sannsynligvis ingen som forventet at denne politikken så raskt ville avsløre sin bankerott. Partiet går inn i det som kan være den mest avgjørende epoken i sin historie, der det bærer den tunge byrden av feilene våre ledende organer har gjort. Partiets aktivitet har blitt kvalt. Partiet ser med stor uro på de skrikende motsetningene i vårt økonomiske arbeid, med alle de påfølgende konsekvensene. Partiet ser kanskje med enda større bekymring på splittelsen kunstig introdusert ovenfra, på bekostning av å gjøre de ledende parti- og sovjetorganer hjelpeløse. Partiet vet at de offisielle motiveringene for ansettelser, oppsigelser, erstatninger og forflyttinger på ingen måte alltid er sammenfallende med de sanne motivene, eller med sakens reelle interesser. Som resultat har partiet brutt sammen. På Oktoberrevolusjonens seksårsmarkering og kort før revolusjonen i Tyskland, blir politbyrået tvunget til å diskutere utkastet til et forslag som sier at hvert eneste partimedlem er forpliktet til å informere partiorganisasjonene og GPU om ulovlige grupperinger innad i partiet.

Det er helt klart at et slikt regime og en slik generell tilstand innen partiet er uforenlig med de oppgavene som kan oppstå, og ifølge alt av bevismateriale vil oppstå for partiet på grunn av den tyske revolusjonen. Det må settes en stopper for sekretærbyråkratismen. Partidemokratiet, i hvert fall innenfor de rammer som er nødvendige for å forhindre at partiet trues med stagnasjon og degenerering, må bli gitt fulle rettigheter. Partirekkene skal innenfor rammene av partiprinsippene forklare hva de er misfornøyd med; de må få den reelle anledningen, i henhold til partireglementet og først og fremst med hele vårt partis ånd, til å skape partiets organisasjonsapparat. Det må skje en omgruppering av partikrefter, avhengig av de reelle kravene til vårt arbeid, først og fremst i industrien og spesielt i militærproduksjonen. Uten virkelig å gjennomføre beslutningene fra Den 12. kongressen angående industrien er det umulig å garantere noe som nærmer seg et stabilt nivå for arbeidernes lønninger og en systematisk heving av dette nivået. Den minst smertefulle og korteste veien ut av denne situasjonen ville være at den nåværende ledende gruppa erkjente alle konsekvensene av regimet den kunstig støtter, og demonstrerte at den er oppriktig beredt til å bidra til omdirigeringen av partilivet i en sunnere retning. I så tilfellet kunne metodene og organisasjonsformene for å endre kurs finnes uten problemer. Partiet ville puste friere. Det er nettopp denne veien jeg foreslår for sentralkomiteen (SK).

18. Medlemmene av og partiets sentrale kontrollkommisjonen vet at der jeg i sentralkomitéen har kjempet så bestemt, besluttsomt og presist som mulig mot feilaktig politikk, spesielt angående økonomien og det indre partiregimet, har jeg bestemt avstått fra å presentere kampen innen sentralkomitéen, for at det skal tatt til doms av en svært snever krets av kamerater, og spesielt av de samme som i tilfelle noe nært en korrekt indre partikurs vil måtte innta prominente posisjoner i sentralkomitéen eller den sentrale kontrollkommisjonen. Jeg må bare konstatere at min innsats det siste halvannet året^[26] langs disse linjene ikke har gitt noen resultater. Faren er at partiet kan bli fanget uvitende av ei krise av ekstrem skarphet, og i så tilfelle vil partiet ha rett til å beskylde alle og enhver som så faren, men som ikke åpent kalte den ved rett navn, for å sette form høyere enn innhold.

I perspektiv av situasjonen som har blitt skapt anser jeg det ikke bare for min rett, men min plikt, å si det som det er, til hvert medlem av partiet som jeg anser å være tilstrekkelig forberedt, moden, selveiende og følgelig i stand til å hjelpe partiet til å komme seg ut av blindgata uten fraksjoneringssjokk og konvulsjoner.

L. Trotskij

8. oktober 1923.

[Rossiiskii gosudarstvennyi arkhiv sotsial'no-polititsjeskoi istorii (RGASPI), fond 17, opis' 2, delo 685, listy 53-68; maskinskrevet kopi]