Vi publiserer her hyllesten til Helen Halyard gitt av hennes sønn, Jamal, til et minnemøte for kamerat Helen holdt av Socialist Equality Party (USA) og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale 3. desember.

Jeg takker alle for deres tilstedeværelse i dag og vil starte med å kommentere hyllestene før meg. Det har vært utrolig å se glimtet av mors arbeid utlagt så tålmodig av hennes venner og kamerater. I forbindelse med dette sentimentet vil jeg starte med en liten historie og noen råd Helen ga hennes niese Valorie etter bortgangen av Helens tidligere svigermor, Ruth. Valorie forklarte at hun angret på at hun aldri fikk anledningen til å møte og få kontakt med hennes bestemor på en tilstrekkelig måte. Etter en lang samtale sa min mor til Valorie: «Det er aldri for seint å bli kjent med noen.»

I forbindelse med de politiske sentimentene uttrykt før meg, ønsker jeg å snakke om de tingene jeg holder kjært med min mor, mange av dem har dere også opplevd og kjenner, for å ha informert hennes politiske arbeid og er informert av det. Mamma er ikke den typen person du kan skille fra hennes kamp ved arbeiderklassens side. Hennes minne har breie greiner og dype røtter, som vil vokse enda dypere. Våre delte øyeblikk i fortiden og i framtiden vil forbinde oss.

Mamma er ikke den typen person du helt kan oppsummere med ord. Hun er så mye mer enn det for bevegelsen, for meg og for mange av oss personlig – like vellykket i hennes personlige liv som hun var i hennes politiske liv. Mamma var sterk selv mens hun bar byrden av tragedie og er et levende bevis på at motstanderen bare lager et monster når man velger å bukke under for den, og det var ikke min mor. Hennes måte var ikke lettvinn og det var ofte heller ikke hennes valg. Ikke en eneste person her vil ha det lett, men Helen seiret og overlevde, og det kan vi også. Med et helt liv med tragedie på skuldrene fant hun tiden til å bære de rundt seg, og redde oss, og helt utvetydig, meg.

Å adoptere en syvåring er ingen enkel oppgave, men mamma tok den på seg. Uten henne hadde jeg uten tvil ikke blitt den personen jeg nå er. Hun brukte utallige netter på å gi meg den morsoppmerksomheten jeg aldri hadde hatt, og hun skulle skyve meg fra å være nesten analfabet til at engelsk ble mitt mest lidenskapelige fag.

Jeg husker da jeg var 12 var det en elev som slet med å tilpasse seg på skolen, på en måte som meg; hun het Brittany. Det var første gang i mitt liv jeg følte kallet av vennlighet, som er det jeg nå kaller det. Mamma fant ut at jeg tok meg tid med denne unge jenta for å hjelpe henne med klassearbeidet og beskyttet henne mot hennes klassekamerater, og etterlignet de tingene hun gjorde med meg. Handlingen føltes uanstrengt, og det føltes godt. Verken mamma eller pappa kunne vært stoltere. Jeg vet hvorfor, og holder dette kallet som en av mine mest verdsatte personlige egenskaper.

Som ung voksen fant jeg meg selv drevet ut i verden uten reell retning og trengte et fast dytt ut av redet. Mamma og Nancy her i dag, gjorde det for meg. Jeg ble tilbudt en anledning til å bli med i Farmington Hills brannvesen som akuttmedisinsk tekniker og brannbekjemper. Da jeg lå i senga, nesten lam av ømme muskler fra treningen, var mamma der for å tilby hennes hjelp. Jeg visste i de øyeblikkene at jeg hadde all støtte i verden. Med mamma i min rygg, hva kunne jeg ikke oppnå?

Dette er jobben jeg nå kaller min egen. Jeg benytter enhver anledning til å behandle hver pasient slik jeg gjorde med Brittany for ikke så mange år siden. Alt dette er en innsats for at jeg kan ha en positiv innvirkning på verdens nåværende tilstand, etterlatt så skadet av så fås grådighet, akkurat som hun gjorde. Hun næret denne drivkraften i meg; jeg kan bare forestille meg hvor dypt hun må ha inspirert alle dere her i dag.

Vi må anvende denne tiden til å minnes Helen Halyard. Det er ikke for å si at mamma er ei lett kvinne å glemme, vel å merke, det er hun så langt ifra. Men hun skreddersydde hennes samspill med oss alle for å ha et personlig preg, og som sådan kjenner vi henne alle i en litt annen fargetone enn kvinna hun var i livet.

Hun ble født i New York i 1950 – en tid i New York da det ikke kan overvurderes hvor vanskelig, men likevel formativt det var for mamma. Hun skulle utvikle en dyp tilknytning til familien etter hennes brors bortgang, og skulle seinere utvide definisjonen av familie til å omfatte nesten hvem som helst. Hun skulle bli sendt for å besøke fjerne slektninger i det dype sør, og mens hun var der nede skulle hun oppdage en lidenskap for koloniæraens historie, og seinere politikk. Hun skulle også lære: «Du kan ta jenta ut av byen, men du kan ikke ta byen ut av jenta.» Tapet av hennes familie da hun var så ung og hennes besøk til fjerne slektninger skulle kombineres til å danne noen av hennes mest framragende egenskaper – en helt ustoppelig hensikt, medfølelse og forståelse.

Hun fortsatte med å bruke mye av hennes fritid til å bygge bru mellom tapte familiemedlemmer, og skulle til og med møte folk som var søskenbarn så fjerne at du trenger et diagram for å finne ut relasjonene. Hun holdt tritt med disse kontaktene og verdsatte dem dypt.

Partimedlemmer har deres egne historier om hva som førte dem til dørterskelen for deres politiske synspunkter. Men jeg tror noen ting stemmer. Et individ som Helen – med en dyp kjærlighet til mennesker og lidenskap for rettferdighet – kom til å slåss for en sunn, forent arbeiderklasse.

Mors følelse av rettferdighet festet seg dypt, og seiret i mange av hennes interaksjoner. Hun kunne ikke stå til side og se urettferdighet ramme uskyldige mennesker, og jeg husker mamma følte stor lidenskap for de hjemløse. Hun fortalte meg en gang at hun var sterkt uenig i bildet som skildret de hjemløse, og at de ikke var slyngler, men folk som trengte hjelp, at systemet slik det er hadde sviktet dem. Hele tiden stoppet hun bilen og ga 5 dollar fra pungen til mannen som tagg om vekslemynt – en trend jeg bærer med meg i dag. Jeg forstår det nå. Det er noe jeg må få meg selv til å gjøre. Det er noe jeg vil gjøre. Det er enkelt for meg å hjelpe, og jeg vet at det også var for mamma.

Hennes politiske arbeid fokuserte på den praktiske tilnærmingen, møte mennesker personlig og reise til forskjellige steder. Hun kom i kontakt med mange mennesker og inspirere mange flere til å dele hennes politiske synspunkter, fra å være involvert i Gary Tylers rettssak til den enkle, men viktige oppgaven å holde kontakten med partisupportere. Mamma jobbet for en bedre framtid for arbeiderklassen, og mengden som er samlet her i dag er hennes magnum opus.

Fra hennes magnum opus til hennes Mona Lisa, vår mor, venn, tante, søster og fortrolige var fantastisk. Hun var den typen person på sammenkomster av venner og familie som uanstrengt ville slå av en prat med nye mennesker eller folk utenbys fra, typen du finner på sidelinja av samværet. Mamma gled deres vei og etter noen øyeblikk snakket de som om de hadde kjent hverandre i årevis. Spesialbehandlingen ville ikke ende der. Om du møtte henne uker eller til og med et tiår seinere, hun ville ta opp den samtalen som om den akkurat hadde skjedd. Og det var ikke bare sjenerte folk på fester. Ingen var trygge, fra tilfeldige fremmede på et fly til taxisjåfører i New York. Om verden var mors østers, var menneskene hennes perler.

Mamma var heller ikke kjent som en pushover. Det å sitte ved den andre enden av bordet fra henne i en krangel var en opplevelse som helt sikkert ville teste din besluttsomhet. Bare for at du skulle lære i prosessen, hjalp hun deg å bestemme deg underveis. Men da hun hadde bestemte seg, endret det seg sjelden. Som ung voksen følte jeg at Helens drivkraft var en svakhet; det var tegnet på noen som bestemte seg for raskt. Når jeg nå nærmer meg 30, bærer jeg hennes lærdommer og idealer, med mye mer å lære. Jeg lærte at verden er flo og fjære og flodbølge. Om jeg kan bestemme meg og sette det som mål, kan jeg svømme der noen synker.

Som vinden bøyer et tre slik at det kan vokse til å bli sterkt, sånn var mamma for mange av oss. Ofte var det vi trengte bare noen ganger det vi ønsket. Men med mamma fikk du alltid det du trengte. Noen ganger ville du først oppdage det mye seinere, og jeg er sikker på at selv nå som hun ikke lenger er med oss, vil hun ta meg i skole mange år framover.

Det var ikke alt strengt og intenst med mor. Om du trengte den skuldra å gråte på eller å lufte ut over noen glass vin, da var mamma der. Mamma var der om vi trengte noen til å hjelpe oss med lekser eller ringe og sjekke med en bilarbeider. Mamma var der om du ville gå på sparsommelighetsshopping eller høre på musikk. Mamma var der når du trengte ei barnevakt eller noen trengte å være på streikevakt. Mamma var der da vi mistet våre mødre, og mamma er her med oss også nå, et levende minne for alltid støpt i en storslått mosaikk av flere hundre menneskers liv, og utallige flere. En billedvev som ligner på Detroit Industry Murals av Diego Rivera. Vi er alle triste over å se henne gå, men vi gledet oss over at hun var her.