Vi publiserer her hyllesten til Helen Halyard skrevet av Clara Weiss, nasjonalsekretær for International Youth and Students for Social Equality (USA) og medlem av World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd.

Det er vanskelig å yte et individ som Helen rettferdighet. Jeg vil gjerne framheve bare to elementer som skilte seg ut for meg.

Det første var hennes ekstraordinære prinsippfasthet. Alle som noen gang har møtt Helen vet at hun var utrolig festlig og et dypt menneskelig, følsomt og empatisk individ, som utstrålte kjærlighet til livet og kampglede. Men hun var framfor alt en figur med eksepsjonell politisk og moralsk fasthet og karakter.

Hun hadde en veldig objektiv holdning til alle historiske spørsmål, framfor alt bevegelsens historie. Hun hadde ikke bare grundig assimilert de store historiske spørsmålene hun selv og hele hennes generasjon ble vunnet for trotskisme på, men hun fortsatte også å omarbeide dem, basert på nye utviklinger i klassekampen.

Hun snakket ofte om kampen mot svart nasjonalisme, som vant henne til marxisme. Hun forsto lærdommene fra den kampen, ikke bare fra hennes individuelle politiske biografis ståsted, men heller fra ståstedet av oppgavene marxister står overfor i kampen for å lære opp revolusjonære arbeidere. Hun fortsatte derfor å legge stor vekt i hennes eget arbeid, over flere tiår, på kampen mot rasisme og alle former for nasjonalisme som borgerskapet setter inn for å splitte arbeiderklassen.

Det er verdt å framheve noen av arbeidene hun skrev eller var medforfatter for i WSWS: Ebonics and the Danger of Racial Politics, omtalen av Michelle Alexander’s The New Jim Crow, og en omtale av filmen Judas and the Black Messiah. Alle var gjennomtenkte, prinsipielle og seriøse marxistiske arbeider. [lenker til engelske tekster]

Mange kamerater, spesielt unge kamerater, har bemerket hvor mye de ble tilført av Helen som lærer, mentor og venn. Selv om de er sanne, fanger ingen av disse begrepene fullt ut kompleksiteten og rikdommen i hennes relasjon til partikaderen, som hun var en så sentral del og leder av i en hel historisk periode. Til begrepene ovenfor vil jeg legge til at hun var som ei politisk klippe.

Hun var en alle visste de kunne støtte seg til for råd, både som individuell kader og om partiet som helhet. Hun var gjennomsyret av en dyp, levd tillit til arbeiderklassens revolusjonære kapasitet og politiske prinsippers makt. Dette formet hele hennes opptreden mot kaderen.

Hun viet stor energi, omtanke og oppmerksomhet til politisk utdanning, spesielt av partiets nyeste og yngste medlemmer, som hun alltid hadde nysgjerrighet, tid og forståelse for. Når hun ble spurt om hennes synspunkter på politiske, historiske eller kulturelle saker, ville hennes kommentarer alltid være gjennomtenkte, ærlige, til poenget og informert av en seriøs og veldig objektiv vurdering av bevegelsens historie og prinsipper.

Når hun kritiserte var det aldri personlig, men et anliggende av prinsipp og politikk. Når hun roste var det aldri smiger. Nettopp derfor hadde hennes ord enorm tyngde. Hun artikulerte alltid hennes synspunkter ut fra utviklingen av den revolusjonære kaderen, arbeiderklassens fortrop. Hun var «the real thing», en arbeider vunnet for trotskisme, en sann revolusjonær forkjemper for store historiske prinsipper, og hun visste det.

Det andre elementet som står fram for meg er hvor kultivert og verdig hun var. Jeg vet jeg ikke er den eneste som har lært enormt mye av henne om Harlem Renaissance og andre fascinerende elementer av amerikansk og afrikansk-amerikansk kultur, spesielt innen musikk. Hun var en ivrig leser, og interesserte seg for alle aspekter av politikk, historie og kultur, fra Sovjetunionen, til Europa, Sør-Afrika og USA. Men hun var kultivert i breiere forstand.

Hun hadde en våken bevissthet om det faktum at trotskistbevegelsen inneholder alle de progressive tradisjonene av menneskelig samfunn og kultur. I det siste lengre brevet jeg mottok fra henne, kommenterte hun implikasjonene av oppløsingen av Sovjetunionen og historikken om ICFIs intervensjon i stalinismens krise.

Hun skrev: «Bare ICFI viderefører arven fra marxistbevegelsen og kampen ført av Trotskij mot det monstrøse kontrarevolusjonære byråkratiet. ... Stalin myrdet flere kommunister enn Hitler og Mussolini til sammen. Stalins mål var å utrydde marxismens blomst, men han lyktes ikke. Trotskisme er det revolusjonære alternativet, og det lever gjennom vår bevegelse.»

Jeg tror denne bevisstheten forklarer hennes fornemmelse av personlig verdighet og klasseverdighet. Det var ikke noe forfengelig eller hovmodig med Helen. Men det var en viss stolthet, en fornemmelse av verdighet, som ble informert av hennes revolusjonære og historiske perspektiv.

Denne fornemmelse av verdighet ble ikke redusert, men snarere forsterket av hennes dype personlige og politiske forståelse av undertrykkelsen og lidelsen arbeidere ofte gjennomgår. Likevel så hun først og fremst alltid arbeiderklassen som en kjempende og revolusjonær kraft. Hun hadde selv motet, verdigheten og det rolige heltemotet til den bevisste kjemper fra og for arbeiderklassen.

En som Helen kan ikke erstattes. Hun var en helt unik personlighet. Som enhver stor lærer og leder, underviste hun og ledet framfor alt ved eksempel. Hennes bortgang er ikke bare et stort tap. Det høyner også det politiske, teoretiske og moralske ansvaret for hele kaderen, inkludert de unge medlemmene, for fullt ut å assimilere prinsippene og historien som Helen dedikerte hennes liv til, og leve opp til eksempelet hun satte. Sånn sett vil hun virkelig leve videre i hele bevegelsen, i alle dens sjikt og generasjoner, inkludert de som først nå begynner å tilslutte seg våre rekker.

Clara