Søndag 21. januar holdt Den unge garde av bolsjevik-leninister, Young Guard of Bolshevik Leninists (YGBL), en trotskistisk ungdomsorganisasjon i den tidligere Sovjetunionen, et arrangement for å markere hundreårsdagen for Lenins død i 1924, i en alder av 53 år.

Etter ett minutts stillhet til ære for den store revolusjonære lederen, talte Peter Schwarz, sekretæren for Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og et ledende medlem av Sozialistische Gleichheitspartei, den tyske seksjonen av ICFI, til møtet. Schwarz understreket innledningsvis:

Selve det faktum at dette møtet finner sted i den tidligere Sovjetunionen beviser at stalinistenes hundre år med bestrebelser for å gjøre Lenin til et harmløst ikon, for å mumifisere og forfalske ham, så vel som bestrebelsene til antikommunistene (inkludert Putin) for å demonisere ham, har mislyktes. Lenin er høyst relevant i dag. Selv dens mest heftige forsvarere kan ikke lenger benekte at den globale kapitalismen er i dyp krise.

Deretter gjennomgikk han den nåværende politiske situasjonen, der han understreket at «den tredje verdenskrig allerede har begynt» og framhevet relevansen av Lenins analyse av imperialismen og hans insistering på nødvendigheten av å bygge et uavhengig revolusjonært parti av arbeiderklassen. Han uttalte,

Lenins bok om Imperialisme er i dag en av de mest aktuelle skriftene. Lenin demonstrerte at imperialisme ikke bare er en spesifikk borgerlig politikk, men representerer et nytt, det høyeste stadiet av kapitalismen ... Kapitalismen, konkluderte Lenin, kunne ikke reformeres, den måtte omveltes. Moralske appeller og press på imperialistene om å vedta en mer fredelig politikk kunne bare generere illusjoner og dempe massenes revolusjonære energi. Lenin forsto at de samme objektive prosessene som hadde ført til verdenskrig også skapte betingelser for proletarisk revolusjon. Hele hans perspektiv var basert på konklusjonen at krigen og imperialismens motsetninger ville drive massene til revolusjon.

Men mens intensiveringen av klassekampen var en objektiv, spontan prosess, var dens utfall – dvs. spørsmålet om revolusjonens seier eller nederlag – betinget av eksistensen av et bevisst, proletarisk lederskap. Ingen forsto dette spørsmålet så skarpt som Lenin; heri ligger hans unike historiske rolle og hans geni som en marxist.

Etter Peter Schwarz holdt Clara Weiss, nasjonalsekretæren for International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) i USA, en tale til møtet. Hun understreket den sentrale rollen som forsvaret av Lenins oppfatning om et revolusjonært fortropp-parti og kampen for marxismen i arbeiderklassen hadde spilt i trotskistbevegelsens kamp mot revisjonistiske og opportunistiske tendenser. Hun siterte James P. Cannon, forfatteren av Det åpne brevet, som i 1954 bemerket, i de første stadiene av kampen mot pabloismen,

Bare vi er ubetingede tilhengere av Lenin-Trotskij-teorien om partiet til den bevisste fortroppen og dets rolle som leder av den revolusjonære kampen. Denne teorien antar brennende aktualitet og dominerer alle andre i den nåværende epoken. Det nåværende problemet med lederskap er ikke begrenset til spontane manifestasjoner av klassekampen i en langtrukken prosess, heller ikke til erobringen av makt i det ene eller det andre landet der kapitalismen er spesielt svak. Det er et spørsmål om utviklingen av den internasjonale revolusjonen og den sosialistiske transformasjonen av samfunnet. Å innrømme at dette kan skje automatisk er i realiteten å forlate marxismen i sin helhet. Nei, det kan bare være en bevisst operasjon, og det krever absolutt lederskapet av det marxistiske partiet, som representerer det bevisste elementet i den historiske prosessen. Ingen andre partier holder.

Deretter ble det talt til møtet av fire ledere av Den unge garde av bolsjevik-leninister. Ostap Rerikh, organisasjonens leder, snakket om Vladimir Lenins ekstraordinære historiske og internasjonale rolle og det faktum at kontinuiteten i hans arv bare var representert av ICFI og dens supportere i den tidligere Sovjetunionen.

Han sa: «Vår organisasjon er, 100-år-etter Lenins død, den eneste kraften i hele det postsovjetiske området som faktisk kan hevde å være den sanne etterfølgeren og representanten for leninisme og bolsjevisme.»

Rerikh fordømte den politiske opportunismen til de russiske pabloistene og figurer som Boris Kagarlitsky, som har nære bånd til pabloistbevegelsen og i flere tiår har fungert som rådgiver for det russiske oligarkiet, samtidig som han har framstilt seg som en «sosialist». Rerikh pekte også på rollen til Gennady Zyuganov, lederen av det stalinistiske Kommunistpartiet i Den russiske føderasjonen (KPRF). KPRF refererer fortsatt ofte til Lenin, selv om de promoterer ekstrem russisk sjåvinisme og rasisme og forsvarer alle Josef Stalins forbrytelser, og at Zyuganov dro for å besøke Lenins grav. Rerikh hevdet,

Saken om å frigjøre proletariatet fra kapitalens åk er ikke saken for Kagarlitsky og Zjuganov og deres håndlangere, men saken for proletariatet selv, som må realisere de historiske oppgavene som tiden allerede har satt for det, som må bli kjent med erfaringen av proletariatets tidligere kamper: med deres seire og deres nederlag. … Det leninistiske perspektivet består av kampen for et uavhengig proletarisk parti som vil slåss mot alle manifestasjoner av opportunisme og revisjonisme som ser arbeiderne som underordnet borgerskapet heller enn frigjorte. Den unge garde av bolsjevik-leninister forsvarer dette perspektivet ved å bestrebe seg for å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i den tidligere Sovjetunionen og å gjenopplive trotskisme og derfor leninisme. Vår store sak er å knytte arbeiderklassen i Europa og Amerika sammen med den postsovjetiske arbeiderklassen slik at de sammen kan ta på seg verdens kapital ved å tilegne seg historiens lærdommer. Dette er essensen av World Socialist Web Site, som søker å nære arbeiderklassens revolusjonære bevissthet og forbinde den med arbeiderne i alle land.

Andrei Ritsky, en annen av YGBLs ledere, framhevet i hans bidrag at Lenins kamp mot nasjonal opportunisme og hans studie av imperialismen under den første verdenskrigen var det politiske grunnlaget for hans aksept i 1917 av Trotskijs teori om permanent revolusjon. Han bemerket,

Lenins forståelse av imperialismen var utgangspunktet som deretter sikret hans allianse med Trotskij i 1917 og for resten av hans liv. Trotskij, som innen den tid var bedre i stand enn tidligere til å erkjenne nødvendigheten av fullstendig organisatorisk adskillelse fra opportunistene, og da klarte å bli «den beste bolsjeviken» (Lenin).

Mange av Lenins kritikere, tidligere og nåværende, har anklaget ham for å være «elitistisk» og «hensynsløs». Essensen av disse beskyldningene har alltid vært å tildekke deres opportunisme for massene. Disse kritikerne gjemte seg alltid bak en demokratisk frase, i stil med småborgerlige radikalere. Lenin, i motsetning til dem, var en reell autoritet blant massene. Han vant sin autoritet ved hans utrettelige kamp mot borgerlig ideologi og dens apologeter. Han var ikke redd for massene og gjemte seg ikke for dem, fordi han ikke hadde noe å skjule eller tildekke. Lenins stil er framfor alt ærlighet og klarhet. Lenin kjempet for sosialistisk bevissthet, ikke for seinere å gi avkall på den, men for å heve arbeiderklassen til nivået for dens historiske oppgave, som oppstår fra dens sosioøkonomiske posisjon i kapitalistsamfunnet.

Han konkluderte,

YGBL står i dag overfor store utfordringer med å gjenopplive trotskismen i den tidligere Sovjetunionen. En slik gjenoppliving kan ikke gjøres uten å internalisere Lenins politiske orienteringer og knytte dem til nåtidens politiske realitet. Lenins uforsonlighet og klarhet trengs mer enn noen gang i vår bestrebelse.

La hundreårsmarkeringen for Lenins død bli en dag for revitalisering av leninistiske prinsipper rundt om i verden og i den tidligere Sovjetunionen. Den framvoksende internasjonale arbeiderklassen trenger dem for å utvide og konsolidere sin kamp mot imperialisme og krig, mot pandemi og ulikhet.

Lev Ustinov gjennomgikk etter Ritskys tale Lenins politiske utvikling, og begynte med hans dreining til marxisme, basert på skriftene til «den russiske marxismens far» Georgi V. Plekhanov, på 1880- og begynnelsen av 1890-tallet. Ustinov diskuterte, i likhet med Ritsky, den avgjørende betydningen av Lenins kamp mot Den andre internasjonales svik, som, i sitt flertall, støttet den første verdenskrigens imperialistiske slakt. Han observerte: «Fundamentene for den framtidige Kommunistiske internasjonale ble lagt av en antikrigkonferanse for sosialister i Zimmerwald i 1915, som hadde deltakelse av bare 31 personer (!), og de skulle seinere viste seg sterkere enn hele den frafallne Andre internasjonale.»

Ustinov bemerket deretter,

Vladimir Lenin … opprettholdt hans revolusjonære optimisme gjennom hele hans kamp, både i perioder av den mest brutale reaksjon og i periodene da den revolusjonære situasjonen bokstavelig talt var for hånden, selv om det var noe ikke alle kunne forstå. Og det er spesielt viktig for oss nå å ta til oss denne lærdommen fra Lenin; nemlig at vi må opprettholde vår revolusjonære optimisme der det verdenskapitalistiske systemet blir revet i stykker av interne motsetninger, uttrykt i krigene som har begynt og nettopp begynner over hele jorda, enda ikke knyttet til én kjede av verdenskonflikt. Når den internasjonale arbeiderklassen overalt gjør opprør mot systemet av utbytting, undertrykkelse og kontinuerlige kriger. Når arbeiderne i imperialistsenterne i Europa og Amerika reiser seg opp mot alt som nettopp er beskrevet. Ifølge borgerskapets ulike apologeter skulle dette aldri kunne skje, for der er arbeiderklassen, sier de, utstyrt med alt den trenger for ikke å gå på barrikadene og til revolusjoner. Vi er nå, med egne øyne, vitner til karakteren av villfarelse og vrangforestilling i slike uttalelser.

Den siste taleren, Carla, rettet oppmerksomhet på et manuskript av Trotskij, «Sannhet og usannhet om Lenin», der Trotskij kommenterte en artikkel av den sovjetiske forfatteren Maxim Gorkij om Lenin. (Gorky hadde, innen da, tilpasset seg det stalinistiske byråkratiet.) I Trotskijs tekst understreket han at Lenins ekstraordinære fokus på ett enkelt mål – den sosialistiske revolusjonen – var det mest slående trekk ved hans personlighet.

I en påfølgende diskusjon bemerket Rerikh at i Russland søker krefter som stalinistene under Gennady Zyuganov fortsatt å tildekke deres egne høyreorienterte politiske orienteringer med Lenins navn. Ikke desto mindre, bemerket han: «Til tross for krigen [i Ukraina], folk leser fortsatt Lenin og vender seg til ham for å finne svar på grunnleggende spørsmål. Trotskys verk blir også lest igjen. Og de falske tilhengerne av Lenin diskrediterer seg.» Det var en sentral oppgave for YGBL å studere Lenin og «rense hans navn fra stalinismens og kapitalistenes forfalskninger», og at organisasjonen måtte fortsette kampen ført av Vadim Rogovin for å gjenopprette den historiske sannheten om den trotskistiske opposisjonens kamp mot stalinismen. Dette, konkluderte han, var avgjørende for byggingen av «verdenspartiet», som aleine «kan løse problemene i vår periode».

Som avslutning på møtet reiste Peter Schwarz spørsmålet om hva som ville ha skjedd om ikke Lenin hadde dødd så tidlig som han gjorde. Schwarz refererte til en artikkel av Plekhanov, «Om individets rolle i historien», og bemerket at personligheter kom til å innta en sentral og til og med avgjørende rolle i den historiske prosessen når de handlet med en høy grad av bevissthet om, og i samsvar med, den objektive historiske prosessen og de sosiale kreftene. Schwarz observerte at mange ting tyder på at om ikke Lenin hadde dødd i januar 1924 ville den historiske utviklingens forløp vært annerledes. Likevel, så alvorlig et slag hans død enn var, den stoppet ikke klassekampens forløp eller verdenskapitalismens krise.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale har ikke bare forsvart arven etter Lenin, men har også utviklet den. Trotskijs analyse av Sovjetunionen og fenomenet byråkrati markerte en viktig utvikling av marxismen. Og grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale i 1938 var ikke bare en videreføring av Den tredje internasjonale. Etter den andre verdenskrigen ble denne arven utviklet framfor alt i kampen mot pabloismen og analysen fremmet av ICFI av oppløsingen av Sovjetunionen og globaliseringen av produksjon. Basert på disse analysene foretok ICFI betydelige endringer i sin praksis. Organisasjonen grunnla Socialist Equality Parties og World Socialist Web Site, som i dag publiseres på daglig basis og leses i 150 land.

I Hva må gjøres? [1902] understreket Lenin betydningen av ei all-russisk avis, Iskra. Men utviklingen av kommunikasjonsmidlene og den internasjonale integreringen av arbeiderklassen var ikke i nærheten av det nivået som eksisterer i dag. I så henseende er vi i en helt annen situasjon i dag enn Lenin og Trotskij. Den revolusjonære krisa i USA, verdensimperialismens sentrum, er ekstremt langt framskreden. Jeg tror framveksten av den amerikanske arbeiderklassen som en revolusjonær kraft vil ha en enorm innvirkning, og spesielt på arbeiderklassen i den tidligere Sovjetunionen. Vi må se studiet og rehabiliteringen av Lenin, og kampen mot misbruket og forfalskningene av hans arbeid, i denne sammenhengen. ICFI blir i dag presentert med enorme muligheter og har oppnådd enorm styrke – det er i seg selv resultatet av det mange-tiår-lange forsvaret og utviklingen av arven etter Lenin og Trotskij. Den vil bli bygget som det bevisste politiske lederskapet som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.