Terroristangrepet 22. mars på konsertsalen Crocus City nær Moskva har sjokkert ikke bare befolkningen i Russland, men også resten av verden. Det barbariske angrepet drepte minst 144 mennesker og skadet nesten 700.

Den unge garde av bolsjevik-leninister uttrykker deres oppriktige medfølelse med ofrenes familier. Vi fordømmer angrepet som bærer avtrykket av NATO og alliansens stedfortrederregime i Kiev. Men vi motsetter oss også det russiske oligarkiets reaksjonære respons på angrepet: Den russiske Dumaen (parlamentet) og ytre høyre-oligarker som har utløst en pogromlignende atmosfære mot immigranter, spiller rett i hendene på imperialistmaktene som forsøker å skape et regimeskifte og borgerkrig.

For å forhindre en katastrofe må arbeiderklassen intervenere på et uavhengig grunnlag i krisa. Dette krever en politisk forståelse av den historiske blindgata arbeiderklassen konfronterer som resultat av den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalisme.

Et terrorangrep, made in Washington and Kiev

Alt om angrepet i landets hovedstad indikerer at de som utførte det handlet som leiesoldater. De fire pågrepne terroristene var alle unge arbeidsimmigranter fra Tadsjikistan, en desperat fattig tidligere sovjetrepublikk i Sentral-Asia. To av dem hadde blitt trent i Tyrkia bare uker før angrepet. De skulle motta 500 000 rubler, litt over $ 5 400 for deres handling. Russiske media rapporterer at terroristene utførte slaktingen under påvirkning av narkotika, med sikte på å redusere deres angst.

De umiddelbare benektelsene av involvering fra den ukrainske regjeringen og Det hvite hus har ingen troverdighet.

Pro-NATO-media gjentar disse benektelsene ved å påpeke at den Afghanistan-baserte terroristorganisasjonen ISIS-K (Khorasan) har tatt på seg ansvaret for angrepet. Om det er sant, forsterker det bare den åpenbare konklusjonen at disse fire personene handlet på vegne av amerikansk og ukrainsk etterretning. ISIS-K er i likhet med sin forgjengerorganisasjon ISIS i vesentlig grad et produkt av amerikansk imperialisme. Den er kjent for å inkludere USA-trent etterretnings- og militærpersonell som tidligere hadde slåss for NATO i Afghanistan, og begynte å tilslutte seg ISIS-K etter de amerikanske tilbaketrekkingene av tropper i 2021, for å slåss mot det nå regjerende Taliban-regimet.

Enda mer enn det tekniske aspektet av terroristangrepet antyder evalueringen av den politiske konteksten og NATOs strategi i krigen mot Russland en direkte involvering av Kiev og Washington. Situasjonen på fronten har for Ukraina blitt intet mindre enn katastrofal. Landets hær lider av en alvorlig mangel på mannskap og ammunisjon og fortsetter å tape territorium til russiske styrker.

Som respons på de nylige, betydelige militære tilbakeslagene, responderer Kiev og deres imperialistsupportere med å eskalere krigen på to fronter: For det første, gjennom stadig mer direkte militær intervensjon i Ukraina, deriblant Frankrikes utsendelse av NATO-tropper. Og ved å åpne opp en ny front inne i Russland, for å destabilisere Putin-regimet.

Terroristangrep og mobiliseringen av ulike fascistelementer har faktisk lenge utgjort en viktig del av imperialismens krig mot Russland. Dette inkluderer pågående og stadig mer åpne bombinger av den russiske regionen Belgorod; bilbombingen av høyreekstreme Putin-tilhengere som Daria Dugina; terroristangrepet mot Kertsj-brua, og sprengingen av gassrørledningen Nord Stream.

Bare dager før Crocus City Hall-angrepet og midten under det russiske presidentvalget, lanserte nynaziststyrker en inntrenging med stridsvogner på russisk territorium. New York Times berømmet disse angrepene som «dristige» og uttrykte håp om at de ville «undergrave følelsen av stabilitet i Russland, og avlede landets militære ressurser fra Ukraina». Nynaziststyrkene bak disse interveneringene, som Times erkjente, «ble åpent støttet av Ukrainas militære etterretning». Times anvendte et lignende språk der avisa dager etter Crocus City Hall-angrepet hoverte over at det utgjorde «et slag for Mr. Putins aura som en leder for hvem nasjonal sikkerhet er avgjørende».

Som WSWS skrev i et 25. mars-perspektiv om hendelsene ved Crocus City Hall, forfølger USA og NATO tre mål:

For det første, å oppmuntre opposisjonen mot Putin-regimet innen oligarkiet og statsapparatet; for det andre, å provosere fram en militær respons fra Kreml som kan tjene som påskudd for en ytterligere eskalering av krigen av NATO; og for det tredje, å underbygge etniske og religiøse spenninger innen Russland som ville destabilisere regimet og tilrettelegge for imperialistmaktenes oppstykking av hele regionen.

Putin-regimets krise

Angrepet har allerede oppmuntret både NATO-støttede styrker og ultrahøyrefraksjonen av det russiske oligarkiet og statsapparatet under Putin-regimet.

Én slik NATO-støttet opposisjonist i oligarkiet er Ilya Ponomaryov, som har bodd i Kiev siden 2015. Ponomaryov er også en mangeårig venn av eks-oligarken og den NATO-støttede opposisjonelle Mikhail Khodorkovskyj. I et nylig intervju berømmet Ponomaryov terroristene som «kamerater fra Tadsjikistan» som hadde bekreftet hans tidligere «spådom» om at Moskva relativt lett kunne bli inntatt militært.

Ponomaryovs kommentarer er betydningsfulle: Han har vært en viktig figur bak inntrengningene på russisk territorium, droneangrepene og utviklingen av et motopprør innen Russland. Ponomaryov tar åpent til orde for en omvelting av Putin-regimet og oppstykkingen av Russland langs etniske skillelinjer, basert på mobilisering av deler av statsapparatet. Fra Kiev overvåker Ponomaryov operasjonene til nyfascistene fra Det russiske korpset av frivillige og Legionen for Russlands frihet, som har stått i spissen for inntrengningene inn på russisk territorium.

I mellomtiden har høyreekstreme oligarker i Russland respondert på angrepet ved å forlange at Putin-regimet skal eskalere krigen og slå ned på immigranter. Milliardæren Konstantin Malofeev, grunnlegger av den åpent reaksjonære og religiøse Tsargrad-kanalen, skrev at «en andre front har blitt åpnet mot Russland» av «anglo-sakserne» med siktemål å dele opp og underlegge seg landet. Han fortsatte: «Men vi er ikke en britisk koloni, ikke en bananrepublikk. Vi er Det store Russland, arving av Imperiet av det tredje Roma. ... Vi har blitt den største staten i menneskehetens historie takket være det russiske folkets unike keiserlige ånd. Vi har slåss og vil slåss til den seirende slutt med våre reelle fiender i Washington og London.»

I den samme artikkelen fordømte Malofeev terroristene som «fire skitne narkomane» og skrev at angrepet hadde «gjort de mørkeste advarslene om trusselen fra ‹arbeids›-immigranter fra Sentral-Asia mot Russlands nasjonale sikkerhet til virkelighet».

Dumaen (det russiske parlamentet) og politiet har også bidratt til å skape en pogromaktig atmosfære mot immigranter. Russland er hjemstavn for en muslimsk befolkning fra 14 til 20 millioner og anslagsvis 17 millioner migrantarbeidere, de fleste fra Sentral-Asia og Kaukasus.

I en klar oppmuntring til antiimmigrant og antimuslimsk vold ble de fire terroristmistenkte beviselig torturert og voldelig slått før de ble dratt inn i retten. I pressen krever ultrahøyresjåvinister gjeninnføring av dødsstraffen.

Dumaen har raskt vedtatt to lovforslag mot immigranter: Et av dem vil begrense tiden migrantarbeidere kan bli i landet til to år, og et annet avskaffer betalt fødselspermisjon for migrantfamilier. Putin la mer til bålet ved å erklære at 2023 angivelig så en økning på 75 prosent av «forbrytelser» begått av «illegale» immigrantarbeidere. Putin kunngjorde at regjeringen ville utvikle «forebyggende antikriminelle tiltak på området migrasjon».

Umiddelbart etter arrestasjonen av gjerningsmennene ble anslagsvis 1 million tadsjikiske arbeidere i Russland rådet til ikke å forlate deres hjem om kveldene. I Blagovesjtsjensk ble en butikk eid av tadsjikiske borgere satt i brann. I Moskva, St. Petersburg og andre byer har det startet store kampanjer mot immigranter i leilighetsblokker og fabrikker.

Menneskerettighetsgrupper har beskrevet vilkårlig juling og tortur av pågrepne immigranter i St. Petersburg. På sosiale medier har lister med navn på tadsjikiske drosjesjåfører blitt sendt ut for å oppmuntre til boikott. Som en immigrant som ble voldelig banket opp sa til ei avis: «Vi er de mest forsvarsløse. Jeg gikk ikke engang til politiet, fordi jeg er redd. Der slo de meg, det gjør vondt og er nedverdigende, men om jeg går til politiet kan de også arrestere meg.» Det tadsjikiske arbeidsdepartementet har rapportert at en atmosfære av «frykt» og «panikk» råder blant tadsjikiske immigranter, som har fått mange til å rømme fra Russland.

Den unge garde av bolsjevik-leninister avviser ettertrykkelig denne promoteringen av antiimmigrantsentimenter. De står i tradisjonen av den storrussiske sjåvinismen anvendt både av tsaren og deretter det stalinistiske regimet mot arbeiderklassen. Under tsaren ble antisemittisme systematisk pisket opp av regjeringen for å splitte arbeiderklassens revolusjonære bevegelse. Stalinismen tydde også til nasjonal sjåvinisme, inkludert promoteringen av direkte xenofobi og antisemittisme, for å desorientere arbeiderklassen og mobilisere høyreorienterte krefter til støtte for byråkratiet. Tilsvarende er promoteringen av antiimmigrantsjåvinisme i dag fundamentalt rettet mot arbeiderklassen, og mot å foregripe dens forening på tvers av etniske, religiøse og nasjonale grenser.

Putin er godt klar over imperialistmålet om å skape nasjonale splittelser i landet, og har generelt sett vært mer forsiktig i hans offentlige uttalelser enn personer som Malofeev, og fortsetter å understreke at Russland er et multinasjonalt og multireligiøst land. Ikke desto mindre er han tvunget til å imøtekomme de høyreekstreme elementene i oligarkiet og statsapparatet på grunn av regimets karakter og historiske opprinnelse, dets fiendtlighet mot arbeiderklassen og dets stadig større avhengighet av å piske opp storrussisk nasjonalisme.

Som vi forklarte i vår uttalelse om det nylige presidentvalget er Vladimir Putin en bonapartistisk figur med et regime som oppsto etter restaureringen av kapitalismen i Sovjetunionen. Hans regimes hovedfunksjon består framfor alt i å bevare privilegiene til det lille sjiktet av oligarker som har oppstått som den nye styringsklassen i Russland gjennom plyndringen av sovjetisk statseiendom. Med Trotskijs ord,

Med bonapartisme forstår vi et slikt regime der den økonomisk dominerende klassen ... finner seg selv tvunget, i interessene av å bevare sin eiendom, til å tolerere over seg den ukontrollerte kommandoen av et militær-politi-apparat kronet av en «frelser». En slik situasjon skapes i perioder av spesiell forverring av klassemotsetninger: Bonapartisme er ment å forhindre dem fra å eksplodere. (Leo Trotskij, «Mer om bonapartisme», Bulletin of the Opposition, nr. 43, april 1935).

For å forhindre denne «eksplosjonen» av klassespenninger søker Putin desperat å mekle mellom arbeiderklassen og oligarkiet, mellom de forskjellige fraksjonene av oligarkiet, og mellom oligarkiets nasjonale og økonomiske interesser, og vestlig imperialismes interesser. Men imperialismens stadig mer aggressive offensiv og dens oppmuntring av innbyrdes kamp innen oligarkiet, så vel som utviklingen av klassekampen, gjør denne balansegangen stadig mer utsatt. Innen oligarkiet er Putin under ild fra alle kanter. Presset på ham for enten å eskalere krigen, kapitulere fullstendig for imperialismen eller bli styrtet i en regimeskifteoperasjon vokser for hver dag.

Oppløsingen av Sovjetunionen og imperialismens pådriver for å underlegge seg regionen

Det historiske blindgata som arbeiderklassen konfronterer kan bare forstås i konteksten av den stalinistiske reaksjonen mot Oktoberrevolusjonen i 1917, som kulminerte med oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Mens Putin har initiert invasjonen av Ukraina med et angrep på Oktoberrevolusjonen og Vladimir Lenin, har krigens katastrofale forløp faktisk bekreftet at revolusjonen besørget den eneste levedyktige løsningen på de store historiske problemene som konfronterer massene i denne regionen.

Putin-regimets strategi for å anvende militært press for å tvinge fram en avtale med imperialistmaktene har mislyktes. Ethvert forsøk fra Kreml for å komme til en ordning blir av NATO tolket som svakhet og utnyttes. Og nå som NATOs stedfortrederstyrke i Ukraina står overfor en militær fisko har responsen fra imperialistmaktene vært å åpne opp en ny front i krigen innen Russland selv, og å forberede utsendelsen av NATO-tropper til Ukraina. Den ene «røde linja» etter den andre har blitt droppet. NATO er i krig med Russland, den nest største atomvåpenmakten i verden, i alt unntatt navnet.

Underliggende for denne imperialistmaktenes tilsynelatende irrasjonelle og vanvittige opptrapping av krigen er dype historiske og økonomiske drivkrefter.

Ødeleggelsen av Sovjetunionen i 1991 markerte en ny periode med imperialistkriger og sosial revolusjon. David North, styreleder av det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site og for Socialist Equality Party (USA), forklarte i august 1990 om den utfoldende krisa i Persiabukta, at den

...markerer begynnelsen av en ny imperialistisk omfordeling av verden. … Der det forkynner «sosialismens fiasko» proklamerer imperialistborgerskapet, i gjerninger om ikke enda ikke i ord, at uavhengighet har mislyktes. Den stadig dypere krisa som konfronterer alle de store imperialistmaktene tvinger dem til å sikre seg kontroll over strategiske ressurser og markeder. Tidligere kolonier som hadde oppnådd en grad av politisk uavhengighet, må underkastes på nytt. I dens brutale angrep på Irak gir imperialismen beskjed om at den har til hensikt å gjenopprette den type uhemmet dominans av de tilbakestående landene som eksisterte før den andre verdenskrig. (David North, «On the Eve of the First Iraq War», A Quarter Century of War: The U.S. Drive for Global Hegemony, 1990-2016, Mehring Books 2016, s. 6).

Noen få måneder seinere satte USA i gang bombingen av Irak med det sovjetiske byråkratiets godkjenning. Men i dets omfavnelse av imperialismen banet det sovjetiske byråkratiet vei for den koloniale underkastelsen av hele regionen. Oktoberrevolusjonen og etableringen av Sovjetunionen skar i flere tiår av enorme deler av klodens ressurser fra direkte imperialistisk kontroll og utbytting. Det å få etablert direkte tilgang til disse ressursene ble igjen en hovedprioritet i imperialistmaktenes geopolitiske og økonomiske kalkyler. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale advarte i mai 1991,

Med Kremls medvitende hevder imperialismen tiltakende ublutt sin rett til å ta kontroll over Sovjeunionens enorme territorier. Det er umulig for imperialistene å ignorere den økonomiske betydningen av Sovjetunionens råvarer, enorme produktive potensial og store marked.

Og i et foredrag i Kiev i oktober 1991 hevdet David North med forutseenhet, med hensyn til de nasjonale republikkene av den tidligere Sovjetunionen, som Ukraina,

Der nasjonalistene erklærer «uavhengighet» fra Moskva kan de ikke gjøre noe mer enn å legge alle viktige beslutninger knyttet til deres nye staters framtid i hendene på Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Japan og USA. ... Tilbakevendingen til kapitalisme, som nasjonalistenes sjåvinistiske agitasjon kun er én forkledning for, kan bare føre til en ny form for undertrykkelse.

Utviklingene de siste 30 årene har besørget en brutal og tragisk bekreftelse av disse advarslene. Store deler av Midtøsten har blitt ødelagt av imperialistaggresjon, med millioner drept. De tidligere sovjetrepublikkene ble omgjort til kapitalistiske nasjon-stater, styrt av kriminelle oligarkier, splittet av konflikter langs etniske, stammebaserte, religiøse og nasjonale skillelinjer, og preget av ekstreme nivåer av sosial ulikhet.

Ukrainas såkalte «uavhengighet» tjente til selvberikelse av et lite sjikt av oligarker og privilegerte lag av middelklassen. For landets arbeiderklasse har den vært en katastrofe. Ukraina, et land som i to verdenskriger hadde blitt okkupert av Tyskland, har blitt forvandlet til ei startrampe for nok en imperialistkrig mot Russland. Hundretusenvis av ukrainere er allerede slaktet. De som så langt har overlevd, står overfor sosial nød.

Tadsjikistan, hvor de mistenkte terroristene kommer fra, er nok et tragisk eksempel på den kombinerte katastrofen av kapitalismens restaurering og eksplosjon av imperialistkriger. Landet er den fattigste av alle tidligere sovjetrepublikker med nesten halvparten av befolkningen som mangler tilgang til reint vann. Halvparten av BNP kommer fra pengeoverføringer. Den dystre situasjonen Tadsjikistan står overfor ble betydelig påvirket av amerikanske intervensjoner i tilgrensende Afghanistan. Afghansk militant islamistisk muhajeedin som på 1980-tallet ble finansiert av USA for å føre en krig mot den sovjetiske hæren, var direkte involvert i en borgerkrig som herjet i Tadsjikistan fra 1992 til 1997.

Imperialistkrigene de tre siste tiårene og den tiltakende omringingen av Russland og Kina har nå nådd et kvalitativt nytt stadium: Drevet av interne kriser og møtt med amerikansk og europeisk imperialismes raskt fallende posisjon på verdensbasis, framfor alt vis-à-vis Kina, bykser imperialistmaktene i retning av et nytt forsøk på å omfordele verden. Fra deres ståsted er den tidligere Sovjetunionens ressurser uunnværlige for den forestående krigen mot Kina.

Arbeiderklassen i den tidligere Sovjetunionen konfronterer en eksistensiell trussel. Dersom situasjonen overlates i hendene til det styrende oligarkiet er alternativene reist enten en direkte konflikt med NATO, som truer bruken av atomvåpen, eller en oppdeling av hele regionen gjennom ei rekke borgerkriger og regimeendringsoperasjoner.

Arbeidere og ungdommer på tvers av den tidligere Sovjetunionen kan bare slåss mot den eksistensielle trusselen reist av imperialistangrepet ved å gå tilbake til veien fra 1917, dvs. veien med klassekamp og sosialistisk revolusjon. De trenger et parti som er fullstendig uavhengig av alle fraksjoner av oligarkiet og imperialistmaktene, og som slåss for den internasjonale arbeiderklassens historiske interesser. Bare den trotskistiske verdensbevegelsen, som er legemliggjort av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, representerer et slikt parti. Dens bygging er derfor den mest presserende oppgaven i kampen for å forene arbeidere internasjonalt rundt programmet for sosialistisk verdensrevolusjon.