Det følgende er teksten av talen holdt av Andrei Ritsky, en representant for Den unge garden av bolsjevik-leninister, Young Guard of Bolshevik-Leninists (YGBL), i Russland, på Det internasjonale maidag-nettstevnet 2024, avholdt lørdag 4. mai.
I dag, på maidagen, sender jeg mine gratulasjoner og varmeste hilsener til de internasjonale kameratene og lytterne som igjen har samlet seg for å feire dagen for internasjonal arbeidersolidaritet, som sporer sine opprinnelser til 1. mai-demonstrasjonene i 1886 i Chicago, og som ble fastlagt av Paris-kongressen til Den andre internasjonale i 1889.
På denne dagen for internasjonal arbeiderklassesolidaritet, oppfordrer jeg arbeiderne og ungdommen i verden til å komme til forsvar for min kamerat, Bogdan Syrotiuk, grunnleggeren og lederen av Den unge garde av bolsjevik-leninister i Ukraina. Bogdan ble i forrige uke arrestert av den ukrainske hemmelige tjenesten (SBU) i en fabrikkert sak om «brudd på Ukrainas territorielle integritet». Han står overfor en alvorlig fengselsstraff, opp til livsvarig fengsel.
Den eneste «forbrytelsen» Bogdan begikk var hans overbevisning om at Ukraina bare kan bli virkelig fritt gjennom den ukrainske arbeiderklassens uavhengige kamp, der den handler sammen med den internasjonale arbeiderklassen mot imperialisme og krig. Han forfekter et prinsipielt politisk standpunkt basert på en marxistisk forståelse av krigen, i opposisjon til den fanatiske tilbedelsen av ukrainsk nasjonalisme så vel som den reaksjonære russiske nasjonalismen til Putin-regimet. Som hele vår bevegelse har han kjempet for foreningen av arbeidere i Russland og Ukraina med arbeiderne i imperialistlandene, for å få slutt på en brodermordkrig som har krevd livene til minst en halv million ukrainere og titusenvis av russere.
Posisjonen til Den internasjonale komitéen og Den unge garde av bolsjevik-leninister til denne krigen er forankret i marxismens teoretiske og historiske tradisjoner. For oss er historien av den aller største betydning. Uten en korrekt forståelse av Sovjetunionens historie, dens oppløsing og etableringen av nye kapitalistregimer, er det umulig å fremme et klart og konsekvent handlingsprogram for å bekjempe den moderne kapitalismens krise og trusselen om en tredje verdenskrig, med dens veiker som allerede er tent i krigene i Ukraina og Midtøsten.
Marxismens objektive kraft og dens teoretiske fundament, historisk materialisme, ligger i det faktum at den forstår historien som kampen mellom sosiale klasser. Kapitalister og arbeidere er ikke bare mennesker på motsatte sider i et foretak, men klasser med deres egne historiske materielle antagonistiske interesser.
For oss er det sosiale fundamentet for et regime viktigere enn hvordan det selv prøver å presentere seg. Dette fundamentale spørsmålet i marxistisk teori blir veldig ofte avvist av «pseudo-venstre», som prøver å late som de er tilhengere av marxisme eller bolsjevisme, men i virkeligheten tilber borgerlig nasjonalisme eller imperialisme.
Oppløsingen av Sovjetunionen var ikke bare produktet av stalinismens svik. Det var også en konsekvens av endringene i verdensøkonomien som førte til globaliseringen av produksjon på 1980-tallet. Disse betingelsene undergravde grunnlaget for «sosialisme i ett land» som en praktisk politikk for det stalinistiske byråkratiet. Etter å ha nådd ei blindgate og i frykt for et opprør av arbeiderklassen, bestemte det sovjetiske byråkratiet seg for å re-integrere Sovjetunionen inn i det kapitalistiske verdenssystemet.
Oppløsingen av Sovjetunionen viste seg å bli et mareritt for det store flertallet av befolkningen. Gjennomgående fattigdom, plyndring av statseiendom, banditteri, en enorm økning i sosial ulikhet, ødeleggelser innen utdanning, medisin og vitenskap. Kort sagt, landet gjennomlevde den typen katastrofe som kriger og naturkatastrofer vanligvis fører til. Den sovjetiske arbeiderklassen fant seg splittet og knust. Imperialismen feiret seier sammen med de nyopprettede russiske, ukrainske og andre oligarkiene. I dag gjør oppløsingen av Sovjetunionen seg igjen følt i krigen i Ukraina.
Det russiske oligarkiet, som videreførte den stalinistiske politikken for «fredelig sameksistens», mente det kunne fungere med imperialismen som en likeverdig partner, som ville respektere og anerkjenne det russiske oligarkiets interesser. Selv nå arbeider Kreml i denne tradisjonen, til tross for trusselen om direkte krig med NATO, og er ivrige etter å inngå en avtale.
Med utbruddet av NATOs stedfortrederkrig i Ukraina har mange forsvarere av både Putins og Zelenskys regimer framstått. Hver av dem har deres egne argumenter for å støtte den ene siden. Men for dem begge er det ingen klassekamp. Forsvarerne liker ofte å snakke om hvem som er «ansvarlig» for krigen, og flytter dermed spørsmålet fra sakens realitet over til hvem som først «startet den». Men ifølge Trotskijs korrekte observasjon:
Av avgjørende betydning er spørsmålet, ikke om hvem som først ‹startet›, hvem som oppsto som en ‹angriper›, men hvilken klasse som leder krigen og på vegne av hvilke historiske mål. Dersom den undertrykte klassen, eller en undertrykt nasjon, framstår i rollen som ‹aggressor› på vegne av dens frigjøring, vil vi alltid ønske en slik aggresjon velkommen.
Hovedargumentet til forsvarerne av Zelenskyjs regime er at det angivelig forsvarer retten til nasjonal selvbestemmelse, og at det kjemper en krig til forsvar for demokrati mot diktatur. Forfølgelsen av kamerat Bogdan viser løgna i all denne krigspropagandaen. Alle dem som er motstandere av regimet blir erklært agenter for Kreml og blir forfulgt, truet med fengsel eller til og med død. Zelenskyj-regimet har nektet å holde presidentvalg og har forbudt alle opposisjonspartier i landet, innført antiarbeiderlovgiving og tvangsmobiliserer en halv million personer i fremmede klasseinteressers navn.
Hovedargumentet til forsvarerne av Putins regime er at det står overfor NATO-imperialismens aggresjon og søker å beskytte Russland fra å bli stykket opp. Forsvarerne av Putin-regimet og dets invasjon av Ukraina foretrekker ikke å referere til deres egen historie, og husker bare imperialismens forbrytelser.
Putins regime oppsto fra byråkratiets restaurering av kapitalisme og i reaksjon mot Oktoberrevolusjonen i 1917. Som arvingen av stalinistbyråkratiet har det arvet alle dets kontrarevolusjonære karaktertrekk. Dets hovedfunksjon er å forsvare gevinstene fra den kapitalistiske restaureringen på vegne av oligarkiet. Med krigen i Ukraina «beskytter ikke Putin Russland», men den nasjonale suvereniteten til russiske milliardærers bankkontoer.
Krigsutbruddet i Ukraina har forverret den politiske krisa i landet, som vokser for hver dag. Til tross for de «positive resultatene» av presidentvalget, økonomisk stabilitet og suksess på fronten, er landet i limbo, og en enkelt åpen handling av styringsklassen kan utløse ei bølge av sosialt raseri som hittil ikke har vært sett i det moderne Russlands historie. Økonomien vil ikke tåle en ny stor omveltning, og fronten vil ikke overleve uten økonomien.
Styringsklassen i Russland er i ei blindgate. På den ene siden er den under press fra NATOs imperialisme, og ridd av fraksjonskamper innen oligarkiet. På den andre siden er den tvunget til å regne med den russiske arbeiderklassens harme. Mer enn imperialismen frykter det russiske oligarkiet revolusjon. Den minnes altfor godt at den første verdenskrigen endte i Russland med at bolsjevikpartiet kom til makten i en arbeiderklasserevolusjon. De russiske milliardærene og politikerne som i dag skriker om nasjonal sikkerhet vil uten tvil ikke ha noen betenkeligheter med å spørre deres NATO-«fiender» av i dag om «beskyttelse» mot revolusjon i morgen.
Den unge garde av bolsjevik-leninister, som slåss for gjenopplivingen av trotskisme i den tidligere Sovjetunionen, bereder grunnen for opprettelsen av seksjoner og partier av arbeiderklassen som vil slåss for arbeiderklassens makt i opposisjon mot imperialistenes og oligarkenes styre.
Arbeiderne og ungdommene i den tidligere Sovjetunionen blir nå trukket inn i gigantiske kamper, som ikke bare de enkelte regimenes skjebne vil avhenge av, men hele menneskehetens.
Ikke noe borgerlig regime er i stand til å løse krisa annet enn gjennom krig og ødeleggelse, fordi enhver annen måte ville være i strid med dets fundamentale kapitalistinteresser. Kapitalismens motsetninger kan ikke løses innenfor nasjonale grenser og på grunnlaget av et forsvar av privat eiendom. Bare den internasjonale arbeiderklassen, bevæpnet med programmet for sosialistisk verdensrevolusjon vil være i stand til å sette en stopper for krigene og løse den fundamentale krisa. For å gjøre det må den imidlertid slåss for sin enhet med sine brødre og søstre rundt om i verden.
Dagens feiring er et utmerket skritt i denne retningen.
Lenge leve Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale!
Lenge leve Den unge garde av bolsjevik-leninister!
Løslat kamerat Bogdan Syrotiuk!
For den russiske og ukrainske arbeiderklassens enhet!
Nei til nasjonalisme og imperialisme!
Framover til den sosialistiske verdensrevolusjonen!
Read more
- Putins intervju med Tucker Carlson: Det russiske oligarkiet ber om «fredelig sameksistens» med imperialismen
- Det russiske presidentvalget og arbeiderklassens oppgaver
- Faren for imperialistisk oppstykking av tidligere Sovjetunionen, og arbeiderklassens oppgaver
- Maidagen 2024: Arbeiderklassen og kampen mot imperialistkrig