En ny todelt serie av den britiske allmennkringkasteren Channel 4, Spacey Unmasked, produsert og regissert av Katherine Haywood, foreviger svertekampanjen mot skuespilleren Kevin Spacey med en kryssild av udokumenterte påstander om seksuelle misgjerninger og upassende oppførsel.
Den forkastelige serien ble sendt i Storbritannia 6. og 7. mai og i USA på Investigation Discovery og Max (begge eid av Warner Bros. Discovery) fra 13. mai. Presentert som en «dokumentar» er de to episodene hver på én time basert på intervjuer med 10 individer som beretter, noen med sjokkerende og frekke detaljer, deres påstander mot skuespilleren som går så langt tilbake som for fem tiår siden da han var en tenåring på high school.
Spacey fikk ingen seriøs anledning til å besvare påstandene i programmet før det ble sendt. Gjennom manipulerende beretninger og filmredigeringsteknikker forsøker serien produsert av Roast Beef Productions å avfeie karaktermord som en faktisk underbygget sannhet, og later til og med uoppriktig som å sympatisere med skuespilleren.
Et av de mer særegne presentasjonene i serien er et intervju med Spaceys eldre bror Randy Fowler. Fowler sier at han ble seksuelt misbrukt av guttenes far Thomas Fowler, som også var en nynazist, rasist og homofob. Randy Fowler bruker mesteparten av hans tid til å diskutere hans egne følelsesmessige vanskeligheter og bidrar ikke med noe for å underbygge påstandene framsatt av de andre intervjuobjektene mot hans bror.
Ett grundig diskrediterende aspekt ved programmet er opptredenen til Adam Vary. Sistnevnte, den gang reporter for Buzzfeed, sto bak 2017 #MeToo-historien mot Spacey. Vary har blitt avslørt for hans unnlatelse av å utføre grunnleggende research på påstandene fra Anthony Rapp, den opprinnelige beskylderen. Rapp forfulgte seinere et søksmål på $ 40 millioner mot Spacey for «emosjonelle traumer» for hendelser som angivelig fant sted på midten av 1980-tallet. En jury kastet i 2022 ut Rapps sak med «lynets hastighet», med NBC News’ ord, det vil si, på litt mer enn en time.
Selv om Spacey tidligere ble frikjent og reinvasket i forskjellige rettssaker basert på lignende påstander – inkludert i Massachusetts og i London – gikk Channel 4 uansett fram med sendingen av sin skammelige serie.
I mellomtiden, med kringkastingen av nye – og noen gamle – beskyldninger mot den prisbelønte og begavede skuespilleren akkurat da han begynte å gjøre offentlige opptredener og gi medieintervjuer, framstår Channel 4-serien som ei drittpakke som har som formål å forhindre Spacey fra å gjenopprette hans karriere.
Kampanjen for å ødelegge Spacey ble lansert i 2017 som del av #MeToo-hysteriet mønstret mot mer enn 200 menn som ble beskyldt for seksuelle overgrep og trakassering, og ble utskjelt i selskapsmedia, hvorav de aller fleste ikke hadde noen mulighet til å konfrontere deres beskyldere og ofte ble konfrontert med anonymt framsatte påstander.
Spacey postet 2. mai på Twitter/X,
I løpet av den siste uka har jeg gjentatte ganger bedt @Channel4 om å gi meg mer enn 7 dager til å besvare påstander mot meg som går 48 år tilbake og å gi meg tilstrekkelige detaljer til å undersøke disse sakene. Channel 4 har avslått på bakgrunn av at de føler at det å be om svar innen 7 dager på nye, anonymiserte og uspesifikke påstander er en «fair anledning» for meg til å tilbakevise alle påstander mot meg.
Jeg vil ikke sette meg tilbake og bli angrepet av et døende nettverks ensidige «dokumentar» om meg i deres desperate forsøk for ratings. Det er en skikkelig kanal for å håndtere påstander mot meg, og det er ikke Channel 4.
Hver gang jeg har fått tid og et skikkelig forum til å forsvare meg, har påstandene mislyktes under gransking, og jeg har blitt frikjent.
I stedet for å stille spørsmål ved den siste kampanjen mot Spacey har selskapsmedia i USA nok en gang tydd til å pøse på. Rolling Stone, for eksempel, hevder at serien «er en avgjørende inngang til samtalen rundt mannlige ofre for seksualovergrep – og framhever hvordan menn enda ikke har utviklet et vokabular for å beskrive eller behandle disse situasjonene». (Media reagerte langs de samme prinsippløse linjene på det ondsinnede angrepet på Michael Jackson, Leaving Neverland, i 2019.)
Misfornøyd med skuespillerens gjentatte frifinnelser i retten er Channel 4, og spesielt underholdningspressen, entusiastiske over muligheten til å forskanse seg på beskyldningene mot skuespilleren og nok en gang se ham «forsvunnet» fra filmer og fjernsyn.
Variety, for eksempel, erkjenner at Spacey hadde blitt «frikjent for flere seksuallovbrudd i Storbritannia», og går deretter over til å gjenta påstanden i produksjonsnotatene om at serien er et «granskende blikk på en mann som en gang var en av mest beundrede og respekterte skuespillere i verden.»
Som vi gjentatte ganger har forklart på World Socialist Web Site, #MeToo-heksejakta mot Spacey og andre har vært motivert av sjikt fra den øvre middelklassen tilknyttet Det demokratiske partiet og pseudo-venstre-politikk som er besatt av seksuell- og hudfargeidentitet i tjeneste for deres smålige og egoistiske interesser.
I tillegg til den blatante tilsidesettelsen av grunnleggende demokratiske rettigheter, som en rettferdig prosess, bestreber #MeToo-kampanjen seg på å avlede oppmerksomheten vekk fra Det demokratiske partiet som helhet, og driver spesielt innblanding for Biden-administrasjonen når den finansierer genocid begått av Israel i Gaza, og beveger seg mot direkte militær USA-NATO-konflikt med Russland i Ukraina, som bringer verden til randen av en atomkrig.
Et eksempel på dette reaksjonære fenomenet ble vist på den nylige Filmfestivalen i Cannes da overskrifter fra nyhetsorganisasjoner som Guardian rapporterte at ei ny «eksplosiv hemmelig liste over overgripere» skulle avsløres under den årlige begivenheten. Ved å lansere denne kampanjen, som aldri produserte noen slik liste, bidro #MeToo-supporterne og deres støttespillere i selskapsmedia til å «endre tema» for styringselitene mens millioner protesterer mot deres krigsforbrytelser.