Sumar, en koalisjon av 12 småborgerlige pseudo-venstre-partier som ble dannet for fjorårets parlamentsvalg, og siden november er koalisjonspartner i regjeringen ledet av Sosialistpartiet (PSOE), imploderer etter å ha lidd en fiasko i Europa-valgene. Sumar oppnådde bare 811 000 stemmer og tre seter i Europaparlamentet. Til sammenligning sikret Podemos aleine seg i 2019-valget 2,2 millioner stemmer og oppnådde seks seter.

Sumars oppslutning har kollapset helt siden partiet ble lansert. I fjorårets parlamentsvalg oppnådde det 31 seter eller 3 millioner stemmer. Dette var 600 000 stemmer færre enn Podemos i 2019, da det partiet oppnådde 38 seter. Sumar tapte også seter i hvert eneste regionalvalg siden den gang sammenlignet med Podemos’ resultater. Partiet falt i april fra seks til tre seter i Baskerland og i mai fra åtte til seks seter i Catalonia. I Galicia klarte det i februar ikke å få noen representasjon i det hele tatt.

For millioner av velgere ble Sumar korrekt ansett som ikke noe alternativ til den råtne pro-krig, pro-innstrammingspolitikken Podemos forfektet mens det partiet satt i regjering med PSOE fra 2020 til 2023. Podemos møtte påfølgende valgnederlag, da partiet påla arbeidslivsreformer, pensjonskutt, massakrerte migranter ved Spanias grenser, og sendte våpen for millioner av euro til Ukraina for krig med Russland. Sumar har i partiets seks siste månedene ved makten bare intensivert denne politikken.

Sumar ble imidlertid for 14 måneder siden presentert med stor fanfare som det nye «venstre»-regjeringspartiet til å erstatte Podemos i fjorårets parlamentsvalg. Den stalinist-ledede koalisjonen Det forente venstre, Izquierda Unida (IU), Podemos-avsplittinger som Mer Madrid, Mas Madrid, ledet av «Venstrepopulisme»-teoretikeren Iñigo Errejón, og den tidligere Barcelona-borgermesteren Ada Colau flokket alle til banneret. Sumar ble ledet av Yolanda Díaz, visestatsminister og arbeidsminister under PSOE-Podemos-regjeringen (2020 -2023) og som innehar de samme stillingene i PSOE-Sumar-regjeringen.

Hennes initiativ ble entusiastisk støttet av kapitalistmedia, gitt hennes legitimeringer med å pålegge arbeidslivsreformer som utvider lavtlønnssektoren, og hennes rolle i å gjenåpne ikke-essensielle arbeidsplasser under Covid-19-pandemien som førte til massive antall døde.

Spanias sentrale borgerlige avis, El País, støttet Díaz entusiastisk. En lederartikkel erklærte at hun «søker tverrtilnærmingen som det første Podemos hadde, men endrer dets gamle epos om folket mot kasten for en mer umiddelbar og materiell appell til ‹nyttig politikk› gjennom forhandlinger og dialog». Den la til: «Alle trenger frimodighet og generøsitet for å styrke plattformen som ... viser folkelig støtte og et håpefullt prosjekt for et institusjonelt venstre med et transformativt kall.»

Det rosenrøde bildet El País malte i avisas postmodernistiske sjargong ble ikke realisert: Sumar kollapset i Europa-valgene. Partiet førte en valgkamp som kritiserte framveksten av det ytre høyre, promoterte Estrella Galán (den tidligere direktøren for Den spanske kommisjonen til støtte for flyktninger) som sin hovedkandidat, kom med proforma-kritikk av militærbudsjettet og feiket sympati for palestinere under genocidet i Gaza. Dette er imidlertid i åpenbar strid med politikken Sumar gjennomfører i regjeringen.

PSOE-Sumar-regjeringen ruller tilbake de sosiale innrømmelsene den ble tvunget til å komme med til arbeiderklassen under Covid-19-pandemien og samtidig med stigende inflasjon provosert fram av NATOs krig mot Russland i Ukraina. Den er i år forpliktet til å pålegge € 15 milliarder i nedskjæringer og skatteøkninger.

Mer enn 5 000 afrikanske flyktninger har druknet i forsøk på å nå Spanias Kanariøyer ombord på provisoriske båter. Helena Maleno, talsperson for bistandsorganisasjonen Caminando Fronteras, fordømte denne «massakren» som de direkte konsekvensene av PSOE-Sumars «bilaterale avtaler med andre grenseland som fokuserer på å forhindre avganger, og ikke på protokoller som garanterer retten til liv for mennesker til havs. I løpet av denne perioden har vi vært vitne til en betydelig mangel på ressurser for søk og redninger når det er varsler om savnede båter, og dette har vært avgjørende for økningen av ofre i løpet av disse 5 månedene.»

Framfor alt har PSOE-Sumar-regjeringen eskalert krig i utlandet. Den har kynisk feiket sympati for palestinerne, som å anerkjenne den ikke-eksisterende palestinske staten eller å støtte Den internasjonale domstolen (ICJ), uten å kalle Israels handlinger genocid. Regjeringen fortsatte imidlertid å selge våpen for millioner av euro til det israelske regimet og å importere israelske våpen «testet i kamp», det vil si på palestinerne. Spanske havner fortsetter å være sentrale for å sende våpen til Israel.

I Ukraina har Sumar intensivert Podemos’ politikk for å eskalere krigen med Russland, og har sendt våpen for millioner av euro til ytre høyre-regimet til president Volodymyr Zelenskyj. Spania lovet i forrige måned Ukraina militærhjelp for € 1 milliard, da Spania og Ukraina i Madrid signerte en sikkerhetspakt som selger Zelenskyj Patriot-missiler og Leopard-tanks.

Etter Europa-valgene flykter nå pseudo-venstre-partiene som støtter Sumar som rotter fra et synkende skip. Díaz trakk seg kynisk som partileder for Sumar, men opprettholdt tilfreds hennes poster som visestatsminister og arbeidsminister. Hun kommenterte blidt: «Jeg føler jeg ikke har gjort tingene slik de burde ha vært gjort. … Innbyggerne har oppfattet dette.»

Den stalinistiske IU-koordinatoren Antonio Maíllo sa: «Ideen om et parti [Sumar] som omfatter alt er utdatert, og vi vil ikke være under noen paraply.» Mas Madrid ba om «omfattende og dyp» refleksjon over valgresultatene. Det Valencia-baserte regionalistpartiet Compromís nektet til og med å ha vært del av Sumar og sa: «Vi er ikke fra Sumar.»

Disse kjøpt-og-betalt partiene diskuterer bare hvordan de skal sikre deres vekt i den kapitalistiske krigsmaskina. De deler alle den samme antimarxistiske politikken og antiarbeiderorienteringen, og har ikke til hensikt å endre politikken for krig, innstramminger og ytre høyre-styre de har ført til nå.

Diaz refererte kort til veksten av det ytre høyre i Europa-valgene, kalte det «av enorm tyngde» og la til: «I Europa har internasjonalt hat, i alle dets ulike former, tatt et skritt framover. Vi kan ikke se den andre veien.»

Men de kan, de har, og de vil se den andre veien, der deres politikk blir avskydd og samtidig demoraliserer breie sjikt av arbeidere og ungdom, og vender et voksende sjikt mot en ytre høyre-stemme. I Spania fikk Sumar knapt 10 000 flere stemmer enn det nyopprettede høyreekstreme partiet Festen er over (Se Acabó La Fiesta, SALF), ledet av den fascistiske YouTuberen Alvise som fikk 800 000 stemmer og oppnådde 3 seter. Det nyfascistiske partiet Vox vant 9,6 prosent av stemmene og fikk 6 seter, 3 flere enn i 2019-valget.

Men Diaz lovet å fortsette i hennes rolle i PSOE-Sumar-regjeringen «for å sikre at den progressive koalisjonsregjeringen gjør denne bølga av hat og misnøye til ei bølge av rettigheter og håp».

Veksten av det ytre høyre, pådriveren i retning diktatur og krig mot Russland og Kina er faktisk framfor alt på grunn av det prokapitalistiske pseudo-venstres feighet og forræderi. Spanias Podemos og Sumar er en pillråtten manifestering av denne prosessen. Som WSWS bemerket i sin perspektivartikkel «Hvorfor stiger ytre høyre-stemmene i Europa-valgene?»:

Framveksten av det ytre høyre er snarere produktet av at arbeiderne systematisk frarøves rettigheter av nasjonalistiske, byråkratiske organisasjoner som media og styringsklassen promoterer som «venstre». Ulikt det ytre høyre – som prøver å utnytte massemisnøyen med det eksisterende politiske systemet, og fordømmer det som en konspirasjon mot nasjonen og uttrykker forbehold om uhemmet krig med Russland – utstråler disse partiene i den velstående middelklassen likegyldighet og selvtilfredshet.

Selv i møte med krig mellom atomvåpenmakter, genocid, og oppsvinget av politi-stat og fascistiske styreformer, insisterer disse organisasjonene på at den folkelige opposisjonen må knyttes til svekkende allianser med partier av kapitalistregjeringer og allierte fagforeningsbyråkratier. Uansett hvilken kritikk de kommer med av det ytre høyre er de langt mer fiendtlige til trotskisme og til å bygge en revolusjonær bevegelse i den europeiske arbeiderklassen for sosialisme.