Europa-valgene den 9. juni styrket det ytre høyre, som framover vil utgjøre rundt en femtedel av de 720 medlemmene av Europaparlamentet (MEPer). I Tyskland ble det fascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) med 15,9 prosent det nest-sterkeste partiet etter Kristelig-demokratene i unionspartiene (CDU/CSU).
Forflytningen til høyre er spesielt uttalt i Øst-Tyskland, på territoriet til den tidligere Tyske demokratiske republikken (DDR). Der gikk AfD ut av Europa-valgene som det desidert sterkeste partiet med i underkant av 30 prosent oppslutning. I delstatene Sachsen og Thüringen, hvor neste valg til delstatsparlamentet, der Landtag, er i september, fikk partiet godt over 30 prosent av stemmene, mens resultatet i Bundesland Brandenburg, hvor det også skal være valg, var litt lavere.
Hva er årsaken til framveksten av et parti som fortsetter i nazistenes fascistiske tradisjoner?
Pseudo-venstre-kynikere reagerer på valgresultatet med å fornærme velgerne. Arnold Schölzel, en stalinist av den gamle skolen, skrev i Junge Welt: «Valgresultatet er en katastrofe ... Statsbeordret drap av andre folk har så visst en massebase i dette landet. Situasjonen er tilsynelatende lik i nesten alle EU-land.»
Den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis, som uten hell stilte i valget i Tyskland, Hellas og Italia med hans parti MERA25, beklaget seg på X/Twitter: «Våre syke samfunn, fanget mellom det radikale sentrum og nyfascisme, kan ikke hjelpe et døende Palestina, et krigsridd Ukraina og vårt eget folk.»
Dette velgerfornærmelsen er ment å avlede fra disse partienes eget ansvar for framveksten av det ytre høyre. Den er ikke resultatet av en massebevegelse nedenfra, men av en forskyvning til høyre ovenfra. Fascistene trengs og styrkes av styringselitene, for å presse gjennom deres politikk for imperialistkrig, genocid, sosial ulikhet og diktatur. Hele Europa-valgkampen var preget av dette.
Det er ikke «massene» som støtter «det statsbeordrede drapet av andre folk», som Schölzel hevder i Junge Welt, men etablissementspartiene, fra trafikklyskoalisjonens partier – regjeringen bestående av sosialdemokratene (SPD), De grønne og liberal-demokratene (FDP) – til CDU/CSU, AfD og Die Linke (Venstrepartiet). De støtter alle fullt ut genocidet som Netanyahu-regimet begår mot palestinerne i Gaza, og fordømmer, undertrykker og kriminaliserer enhver motstand mot det.
Sensuren, forbudet og den voldelige spredningen av pro-palestinske demonstrasjoner preget hele Europa-valgkampen. Selv akademisk lærerpersonal som forsvarte studentenes rett til å demonstrere ble truet med sanksjoner og kansellering av forskningsfinansiering. På denne måten etableres en autoritær politistat som undertrykker enhver form for sosial og politisk opposisjon; dette styrker de mest høyreorienterte kreftene og setter AfDs program ut i livet.
Opptrappingen av krigen mot Russland i Ukraina sto i sentrum for valgkampen. NATO risikerer en atomkrig for å bringe Ukraina inn under sin kontroll og for militært å underlegge seg Russland. Under valgkampen kunngjorde Frankrikes president Emmanuel Macron utplassering av franske tropper til Ukraina. Kansler Olaf Scholz ga grønt lys for angrep på russisk territorium med bruk av tyske våpen. Varoufakis’ MERA25 og Die Linke (Venstrepartiet) støtter også krigen i Ukraina.
AfD, som går inn for tilnærming til Russland mot USA, var til og med i stand til å framstille seg som en motstander av krigen, selv om partiet også tar til orde for aggressiv militarisme og støtte for NATO. AfDs Europa-valgmanifest forfekter den umiddelbare gjenopprettingen av Tysklands forsvarsevner, en økning av forsvarsbudsjettet, omfattende anskaffelser av nye våpensystemer, gjeninnføringen av obligatorisk militærtjeneste og utvidelsen av den tyske våpenindustrien.
Når det gjelder agitasjon mot flyktninger, kjerneanliggendet for det ekstreme høyre, forsøkte alle andre partier å overgå AfD fra høyre. Det å avvise asylsøkere var et sentralt tema i hele valgkampen. Den tyske regjeringen og EU setter det fascistene krever ut i praksis: Den hermetiske forseglingen av «Festning Europa», selv om tusener dør i prosessen.
Den angivelige «brannmuren» mot å samarbeide med fascistene, gjentatte ganger påberopt av etablissementspartiene, er en farse. Giorgia Meloni, mangeårig beundrer av «Il Duce» (Mussolini), blir kurtisert av alle europeiske regjeringssjefer – framfor alt av Tysklands kansler Scholz og EU-kommisjonspresident Ursula von der Leyen. President Macron oppløste parlamentet etter hans partis valgnederlag og rullet ut den røde løperen for at det høyreekstreme Rassemblement National skal komme inn i regjering. I Ukraina bevæpner NATO et ultra høyre-regime som reiser monumenter over massemordere og nazikollaboratører fra den andre verdenskrig, og brutalt undertrykker politisk opposisjon.
På samme måte vil etablissementspartiene ønske AfD-lederne Chrupalla, Weidel, Höcke og Co. velkommen inn i forbunds- og delstatsregjeringenes departementer og kanslier. Det er ingen politisk grunn til å ikke gjøre det. Deres politikk er allerede bare i nyanser forskjellig.
Med deres høyreorienterte politikk har etablissementsspartiene, spesielt de såkalte «venstre»-partiene, ikke bare banet vei for AfD, de har også lagt forholdene til rette for at de høyreekstreme demagogene kan utnytte raseriet til desperate småborgerlige sjikt, og til og med arbeidere, for deres reaksjonære formål.
Resultatet av Europa-valgene i Tyskland var framfor alt en protest mot politikken til SPD, De grønne og Die Linke. Med 13,9 prosent fikk SPD partiets dårligste nasjonale valgresultat på 137 år. De grønne falt fra 20,5 prosent ned til 11,9 prosent. Die Linke tapte over halvparten av stemmene og endte på 2,7 prosent.
Mer enn halvparten av unge velgere under 25 år stemte på partier som aldri har sittet i regjering. For fem år siden stemte over en tredjedel av dem på De grønne, nå var det bare 11 prosent. De oppfatter ikke lenger De grønne som et miljøvernparti, men som et krigsparti.
Millioner av arbeidere, selvstendig næringsdrivende, småbedriftseiere og unge har lenge sett på SPD, De grønne og Die Linke, og fagforeningene som er alliert med dem, som pionerer for sosiale nedskjæringer og de velståendes berikelse. Hartz-lovene, som innførte ytelseskutt og forverrede arbeidsbeskyttelser, hevingen av pensjonsalderen til 67 år, kuttene i utlegg til helse- og utdanningsvesenet og for sosiale programmer, skattekutt for de rike og milliardgavene til bankene og storselskapene bærer alle deres kjennetegn.
Den føderale koalisjonen har støttet krigen i Ukraina med våpenforsyninger på til sammen € 23 milliarder og har bare siden i fjor økt militærbudsjettet fra € 68 til € 91 milliarder. Den velter disse kostnadene over på den arbeidende befolkningen i form av sosiale nedskjæringer, reduksjoner i reallønninger, ublu energipriser og uoverkommelige husleier.
Motstanden mot dette innebærer et enormt revolusjonært potensial. Dette finner imidlertid ikke noe bevisst politisk uttrykk innenfor de eksisterende institusjonene og partiene. AfD har vært i stand til å kapitalisere på den sosiale katastrofen, delvis fordi pseudo-venstre-partiene og organisasjonene systematisk forhindrer at raseriet og indignasjonen over denne situasjonen blir rettet mot hele styringsklassen og dens bankerotte kapitalistsystem.
Yanis Varoufakis er prototypen på slike pseudo-venstre-politikere, som representerer interessene til de rike og de velstående middelklassesjiktene, under dekke av venstreorienterte fraser. Han ble finansminister i Hellas i 2015 etter at Koalisjonen av Det radikale venstre (Syriza) overraskende vant valget med løftet om å få slutt på EUs innstrammingsdiktater.
Syriza dannet en koalisjonsregjering med de høyreekstreme Uavhengige grekerne. I stedet for å få slutt på innstrammingene kom man til enighet med representantene for EU og den internasjonale finanskapitalen om et enda verre innstrammingsprogram, som desimerte levestandardene til den greske arbeiderklassen. Syriza forhindret at motstand mot innstrammingene truet kapitalisteiendom, og partiets svik banet deretter veien for høyresidens gjenkomst til makten.
Varoufakis prøvde å gjenta dette bedragerske trikset i Europa-valgene. MERA25 presenterte seg som en motstander av genocidet i Gaza – men støtter samtidig EU og NATO-krigen mot Russland – selv om EU, NATO og USA er pådriverne bak genocidet.
I Tyskland har Die Linke, Syrizas politiske tvilling, i lang tid spilt en lignende rolle. Partiet oppsto i 2007 som en reaksjon på motstanden mot Hartz-lovene, som partiet umiddelbart begynte å undertrykke. I delstaten Thüringen, der partiet med Bodo Ramelow har besørget statsministeren i 10 år, er den sosiale situasjonen katastrofal. «Problemene med fattigdom og helseulikhet er allestedsnærværende i Thüringen,» ifølge en studie fra Kooperasjonsnettverket for like helsemuligheter.
Arnold Schölzel, et medlem av det stalinistiske DKP (Det tyske kommunistpartiet), var sjefredaktør for Junge Welt fra 2000 til 2016. Denne publikasjonen har spilt en nøkkelrolle i å dekke over Die Linkes råtne politikk. Avisa fungerer som en plattform for ulike stalinistiske og pseudo-venstre-tendenser innenfor og rundt Die Linke, som av og til kritiserer et eller annet aspekt av politikken, men standhaftig opprettholder sin støtte for partiet.
Nå synker Die Linke ned i ubetydelighet. Partiet har tidligere spyttet ut Alliansen Sahra Wagenknecht (BSW), en utbryterfraksjon som konkurrerer med AfD når det gjelder nasjonalisme og fiendtlighet mot immigranter.
At AfD først og fremst får proteststemmer mot regjeringspartienes krig- og sosialpolitikken gjør det ikke mindre farlig. Faren i dag stammer ikke fra det faktum at partiet leder en radikalisert, voldelig massebevegelse, som nazistene før Hitler kom til makten. Det kommer av at AfD har nære bånd til stats- og sikkerhetsapparatet, og systematisk støttes av de andre partiene.
Hans-Georg Maaßen, som støttet AfD som leder av BfV, Kontoret for beskyttelsen av forfatningen som Tysklands innenlandske hemmelige etterretningstjeneste kalles, mens han plasserte Sozialistische Gleichheitspartei, Tysklands Socialist Equality Party, på den offisielle lista over angivelige «venstreorienterte ekstremistorganisasjoner», er bare toppen av isfjellet. Den voksende innflytelsen til høyreorienterte ekstremister og fascister er resultatet av hele styringselitens høyreutvikling. Massiv gjenopprusting, krig og sosial ulikhet er ikke forenlig med demokrati. Undertrykkelsen av sosial og politisk opposisjon krever fascistmetoder.
Kampen mot dette er ikke et spørsmål om parlamentarisk aritmetikk, men om klassekamp. Framveksten av AfD kan ikke stoppes ved å stemme på angivelige «demokratiske» partier. Politikken til SPD, De grønne og Die Linke har styrket AfD og vil fortsette å gjøre det om ingen motsetter seg dem.
I Frankrike, der utsiktene til en ytre høyre-regjering har blitt møtt med heftig motstand, har pseudo-venstre-partiet til Mélenchon La France insoumise (LFI), Sosialistpartiet (PS), Det franske kommunistpartiet (PCF) og De grønne dannet en «Ny Folkefront» – Nouveau Front Populaire (NFP). NFP er en høyreorientert manøver. Valgkoalisjonen har uttrykkelig erklært seg villig til å fortsette president Macrons pro-krigpolitikk i tilfelle en valgseier, med alle de politiske og sosiale konsekvensene det medfører.
Kampen mot AfD krever den ubetingede avvisingen av SPD, De grønne, Die Linke, BSW og fagforeningene som er allierte med dem, som selv går inn for et ekstremt høyreorientert program og undertrykker klassekampen. Det krever utvikling av en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen og ungdommen, som kombinerer motstand mot krig, fascisme og sosial ulikhet med kampen mot deres årsak, kapitalismen.
Betingelsene for en slik bevegelse utvikler seg raskt, omfanget av den sosiale krisa og misnøyen er enorm. Men det trengs et klart perspektiv og et politisk lederskap som vet å forene den internasjonale arbeiderklassen i kampen for et sosialistisk program. Dette lederskapet bygges av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.