I bemerkelsesverdige scener i onsdag kveld ankom Julian Assange Australia som en fri mann. WikiLeaks-grunnleggeren steg ut av flyet i hovedstaden Canberra, og løftet knyttneven før han omfavnet sin kone Stella Assange og hans far John Shipton.

På en pressekonferanse kort etter hyllet Stella en global støttebevegelse for å ha spilt en avgjørende rolle i å sikre Assanges løslatelse. Samtidig advarte hun for et eskalerende angrep mot pressefriheter, uttrykt i den fjorten-år-lange forfølgelsen av hennes ektemann.

Tidligere på dagen møtte Assange i en amerikansk føderal domstol i Saipan, hovedstaden på Nord-Marianene i det vestlige Stillehavet.

Retten signerte på en forliksavtale der Assange erklærte seg skyldig i ett enkelt anklagepunkt, for brudd på den amerikanske spionasjeloven. Ordningen representerte en seier for Assange og en tilbaketrekking for den amerikanske staten, som siden 2019 har forsøkt å straffeforfølge WikiLeaks-utgiveren på 17 tiltalepunkter i henhold til den amerikanske spionasjeloven, med en maksimal straff på 170 år.

Etter å ha kunngjort hans forlik ble Assange spurt av dommeren om han forsto hvilke handlinger han hadde foretatt som resulterte i siktelsen. I en kraftfull handling av trossing mot USAs forfølgelse, svarte han: «Jeg arbeidet som journalist og oppfordret min kilde til å besørge informasjon som ble sagt å være gradert, for å publisere denne informasjonen.»

Der Assange pekte på kroppsslaget mot pressefriheten som saken alltid har representert, la han til: «Jeg mener Det første endringstillegget beskytter den aktiviteten, men jeg aksepterer at det var et brudd på spionasjestatutten. Jeg mener Det første endringstillegget og spionasjeloven er i motstrid med hverandre, men jeg aksepterer at det ville vært vanskelig å vinne en slik sak, gitt alle omstendighetene.»

Topartiangrepet på Det første endringstillegget, den sentrale beskyttelsen av ytringsfrihet og pressefrihet i USA, understreker en vending mot autoritarisme forbundet med massiv sosial ulikhet og et globalt utbrudd av imperialistkrig.

Det kom en bemerkelsesverdig kommentar fra dommer Ramona V. Manglona. Der hun aksepterte vilkårene i forliksavtalen, der Assange ble dømt til tid sonet under fengslingen i Storbritannias Belmarsh Prison, uttalte Manglona: «Det er et annet viktig faktum – regjeringen har indikert at det ikke er noe personlig offer her.»

Den amerikanske regjeringen rettferdiggjorde i årevis jakta på Assange med falske påstander om at WikiLeaks’ publikasjoner satte liv i fare. Mens de tidligere har erkjent at de ikke ville identifisere noen angivelige ofre, antydet amerikanske myndigheter dystert alvorlige utfall med opphav i WikiLeaks-utgivelsene. En domstols innrømmelse at det aldri har eksistert noen slike ofre avslører igjen karakteren av en skueprosess av hele den amerikanske saken mot Assange, som alltid var basert på løgner.

I et desperat og patetisk forsøk på å dekke over dette utstedte justisdepartementet en uttalelse umiddelbart etter rettsprosedyren, der det ble hevdet at selv om ingen hadde blitt skadet, kunne de ha blitt det.

På Canberra-pressekonferansen bekreftet den amerikanske advokaten Barry Pollack at det ikke er noen kneblingsforordninger under forliksavtalen, slik det noen ganger kan være i slike ordninger. «Saken mot ham er over» erklærte Pollack, og la til: «Det er en sak som aldri burde vært anlagt. Jeg håper vi aldri får en lignende sak som denne. Han har ofret mye for oss alle – for mediefriheten, for ytringsfriheten.»

Stella Assange sa Assanges løslatelse «tok millioner av mennesker, den tok folk som arbeidet i kulissene, folk som protesterte på gatene, i dager og uker og måneder og år, og vi oppnådde den». Det var dette som hadde skapt «rommet» for forhandlinger med det amerikanske justisdepartementet, den eventuelle forliksavtalen og involveringen av australske myndigheter under den nåværende Labor-regjeringen for å tilrettelegge for den, sa hun.

Stella framhevet kostnaden den amerikanske forfølgelsen har hatt for hennes mann, der hun uttalte: «Julian ville at jeg skulle takke dere alle oppriktig. Han ville være her, men dere må forstå hva han har vært gjennom. Han trenger tid, han trenger å komme seg og dette er en prosess.»

Der Stella forklarte faktorene som ligger til grunn for den amerikanske tilbaketrekkingen, sa hun: «Det er viktig å erkjenne at Julians løslatelse og gjennombruddet i forhandlingene kom på et tidspunkt da det hadde vært et gjennombrudd i den juridiske saken i Storbritannia.» High Court sa seg villig til å la Assange anke utleveringen, i høringer som ville ha funnet sted 9. og 10. juli.

Det var den første vesentlige juridiske seieren for Assange i flere år med rettssaker for utlevering fra Storbritannia til USA. Siden begynnelsen av 2021 har amerikanske påtalemyndigheter, hjulpet av britiske rettsmyndigheter, kuratert høringer på en slik måte at sakens substantive anliggender ikke har vært gjenstand for rettsbehandling.

Stella forklarte at Julian i hans anke i juli «ville ha vært i stand til å ta opp argumentet om Det første endringstillegget for High Court. Det er i denne konteksten at ting endelig begynte å beveges. Det avslørte hvor ukomfortabel USAs regjering er med å få disse argumentene luftet.»

Det var fordi «denne saken er et angrep på journalistikk, den er et angrep på allmennhetens rett til å vite, og den burde aldri vært anlagt. Julian burde aldri ha tilbrakt en dag i fengsel.»

I oppfølgingskommentarer sa Stella at mens «vi [i dag] feirer Julians frihet», «er det også en dag hvor jeg håper journalister og redaktører og utgivere overalt innser faren ved denne amerikanske saken mot Julian som har sikret en domfellelse for nyhetsinnsamling og publisering av informasjon i offentlighetens interesse, som var sann og som offentligheten fortjente å vite.» Den har etablert en «presedens» som «kan og vil bli brukt i framtiden mot resten av pressen».

Det er et trekk i retning færre beskyttelser for pressefriheten, ikke mer, advarte hun. Det eneste «gode resultatet» i saken ville vært dersom den hadde blitt henlagt av Biden-administrasjonen. Siden det ikke hadde skjedd er alle journalister «i en like sårbar posisjon som Julian har vært».

Direkte henvendt til de forsamlede media uttalte Stella skarpt at dette måtte motvirkes gjennom en kamp av alle som forsvarer pressefriheten. En slik «mobilisering» fra journalister og forleggere «skulle ha skjedd for mange år siden», sa hun. Det faktum at det ikke hadde funnet sted, «førte til denne domfellelsen». Assange ville bare bli fullstendig benådet dersom «pressen forenes for å presse tilbake mot dette».

Stella og Assanges advokat, Jennifer Robinson, takket Labor-regjeringen for dens rolle i å få slutt på saken. Dens statsminister Anthony Albanese holdt onsdag kveld en pressekonferanse, der han presenterte hans administrasjon som å ha spilt en viktig rolle for resultatet.

Albanese bekreftet imidlertid i fjor at i hans begrensede representasjoner til USA om Assange, ba han ikke Biden-administrasjonen om å droppe rettsforfølgelsen i sin helhet. Det bidro til å skape betingelsene der Assange bare kunne bli løslatt gjennom en erkjennelse av skyldighet.

Forliksavtalen er framfor alt et resultat av taktiske vurderinger fra Biden-administrasjonens side. Den fryktet at ytterligere avsløringer av påtalemyndighetens kriminalitet og utsiktene til at en utlevering ville oppildne masseraseri og opposisjon midt under ei stadig dypere politisk krise i USA.

Som en uttalelse fra WSWS’ redaksjonsråd i går forklarte: «Selv om Assange er løslatt bare akselererer den globale kapitalistoffensiven mot demokratiske rettigheter. For hvert av imperialismens taktiske tilbaketog er det et mer brutalt motangrep.»

I Australia, som i USA, overvåker regjeringen et giftig tilslag mot opposisjonen mot det israelske angrepet på Gaza. Varslere blir straffeforfulgt. David McBride ble for eksempel i forrige måned sendt i fengsel, med støtte fra Labor-regjeringen, for å ha avslørt australske krigsforbrytelser i Afghanistan, deriblant drap av sivile.

WSWS’ uttalelse bemerket: «De grunnleggende betingelsene som er underliggende for forfølgelsen av Assange – global krig og ekstreme nivåer av sosial ulikhet – ikke bare vedvarer, de forsterkes.» Det understreker det faktum at «kampen for demokratiske rettigheter må være forankret i arbeiderklassen og forbundet med kampen for sosialisme og mot imperialistkrig.»