Kvelden 23. juni ble det utført terroristangrep i de russiske byene Makhachkala og Derbent, beliggende i den fattige Nord-Kaukasus-republikken Dagestan ved kysten av Det Kaspiske hav. Befolkningen i Dagestan er etnisk mangfoldig, men overveiende muslimsk.

Angriperne målrettet to ortodokse kirker, to synagoger, hvorav den ene ble satt i brann, og en trafikkpatruljepost (en av enhetene til trafikkpolitiet). Angrepene fant sted på den ortodokse Hellige treenighetsdagen, en av de ortodokse kristnes viktigste høytider.

Ifølge de siste tallene ble minst 21 mennesker drept og 26 andre såret. Blant de drepte var 16 politimenn og fem sivile, deriblant en ortodoks prest. Fem mistenkte terrorister ble drept på stedet.

Alle mediereporter indikerte at angrepene var godt organisert, og angriperne selv brukte utenlandskproduserte våpen i angrepene, inkludert minst ei automatrifle.

Bemerkelsesverdig var at blant angriperne var sønnene og to nevøene til Magomed Omarov, en lokal representant fra det regjerende partiet Forent Russland i Dagestan. Før terroristangrepet var Omarov sjef for et av distriktene i republikken Dagestan og sekretær for den lokale avdelingen av Forent Russland. Han er nå arrestert. Han er allerede tiltalt for hooliganisme, men det er sannsynlig at han også vil konfrontere en rettssak under artikkelen om støtte og medvirkning til terrorisme.

En av nevøene til Omarov, som utførte angrepet, var inntil 2021 sjef for distriktsavdelingen til parlamentspartiet «Rettferdig Russland».

Når dette skrives har ingen organisasjon tatt på seg ansvaret for angrepene. Kreml har så vidt begynt å etterforske angrepet, og har enda ikke formelt siktet noen statlig etterretningstjeneste eller terroristorganisasjon. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov sa imidlertid 25. juni at missilangrepet på stranda i Sevastopol, som drepte fire mennesker, og terroristangrepene i Dagestan sannsynligvis var synkronisert.

Alt tyder på at imperialistmaktene var involvert i angrepet, som i flere henseender tjener deres krigsmål og strategi. Det kom under opptakten til NATO-toppmøtet i Washington, D.C., fra 9. til 11. juli, og mens NATO forbereder en direkte inntreden i krigen mot Russland i Ukraina. I slutten av mai godkjente NATO-landene angrep med våpen levert av dem langt inn på russisk territorium. Dette setter sivilbefolkningen i Russland i direkte fare, spesielt i regionene Kursk, Belgorod, Voronezh og Rostov.

USA og andre NATO-medlemmer har gjentatte ganger hevdet de ikke ville krysse visse «røde linjer» for ikke å gjøre konflikten i Ukraina til en fullverdig verdenskrig, men hver gang krysset NATO-medlemsland disse «røde» linjene som de selv hadde trukket opp. Selv i en artikkel før Bidens beslutning om å autorisere angrep på russisk territorium med amerikanske våpen, hevdet New York Times at Biden neppe ville ta et slikt skritt, men akkurat det var hva Biden gjorde.

Gitt alle disse fakta er det logisk å anta at angrepet av militante i Dagestan var i USAs interesse for å destabilisere situasjonen i Russland og spesielt i republikkene i Nord-Kaukasus, for å svekke Putin-regimets posisjon i krigen med Ukraina, og spre landets styrker på den indre fronten.

NATO-maktene har de facto allerede åpnet en andre front i krigen, i Russland selv. Et stort terroristangrep på den populære konsertsalen Moscow City Crocus Concert Hall tok i mars livet av minst 145 mennesker. Som WSWS og Den unge garden av bolsjevik-leninister (YGBL) har dokumentert, hadde angrepet fingeravtrykk av amerikansk imperialisme og dens stedfortreder, det ukrainske regimet, over det hele. WSWS forklarte målene forfulgt av amerikansk imperialisme med slike angrep, som følger:

Målet er tredelt: For det første, å oppmuntre opposisjonen mot Putin-regimet innen oligarkiet og statsapparatet; for det andre, å provosere fram en militær respons fra Kreml som kan tjene som påskudd for en ytterligere eskalering av krigen av NATO; og for det tredje, å underbygge etniske og religiøse spenninger innen Russland som ville destabilisere regimet og tilrettelegge for imperialistmaktenes oppstykking av hele regionen.

Alle disse tre målene oppfylles også av terroristangrepene i Dagestan. Ved å målrette ortodokse kristne kirker og jødiske synagoger søkte angriperne tydeligvis å oppildne religiøse og etniske spenninger. Heller ikke lokaliseringen for angrepene er en tilfeldighet. Dagestan er en av de mest mangfoldige, men også mest fattige regionene i Russland, og har vært rammet av innvirkningene av den ti-år-lange krigen Kreml førte mot separatister i naborepublikken Tsjetsjenia.

Makhachkala-lufthavn var i oktober 2023 åsted for antisemittiske opptøyer som brøyt ut etter ankomsten av et fly fra Tel Aviv. På det tidspunktet bemerket en uttalelse fra YGBL, som fordømte opptøyene:

Man kan faktisk ikke utelukke at vestlige spesialtjenester var involvert i oppildningen til opptøyene, i bestrebelser for å undergrave stabiliteten inne i selve Russland. Oppildningen til etniske og nasjonalistiske konflikter og spenninger, spesielt blant landets store muslimske befolkning, har lenge vært del av imperialismens strategi for å oppstykke Russland. Financial Times rapporterte at en kanal som tidligere var knyttet til Ilya Ponomaryov, en ledende figur i proNATO-opposisjonen i det russiske oligarkiet, og som har koordinert ukrainske nyfascistiske militsers inntrengninger inn på russisk territorium, hadde bidratt til å oppildne opptøyene.

Gjennom slike ansporinger og terroristangrep søker imperialistmaktene og deres stedfortredere i oligarkiet å utnytte og forsterke uenigheten innen den russiske eliten. Det endelige målet er å svekke og til slutt omvelte Putins regime, og i stedet innsette et marionettregime.

Det faktum at lokale tjenestemenn med bånd til det regjerende partiet Forrent Russia så vel som et av de viktigste «lojale» opposisjonspartiene, Rettferdig Russia, var direkte og indirekte involvert i angrepet, vitner ikke bare om styringsklassens reaksjonære karakter. Det viser også at det er voldelige konflikter innen det russiske oligarkiets rekker. Dersom det på lokalt nivå er slike ekstremister og konflikter blant dets tjenestemenn, hvordan ser situasjonen ut innen de høyeste maktsjikt?

Putin-regimet har oppstått fra den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionen og restaureringen av kapitalisme, som et bonapartistisk regime. For å beskytte oligarkiets interesser manøvrerer det mellom ulike fraksjoner innen styringsklassen, mellom arbeiderklassen og oligarkiet, og mellom oligarkiets nasjonale interesser og imperialismens interesser. Men både imperialismens uopphørlige eskalering av krigen og de tiltakende sosiale spenningene innen Russland selv undergraver i økende grad grunnlaget for slike manøvrer. Putin igangsatte de siste ukene en vidtrekkende utrensing av hæren, og satte mye av dens lederskap under kontrollen av økonomer som er lojale mot ham, så vel som den hemmelige spesialtjenesten FSB.

Putin-regimet, beleiret fra alle kanter, sitter på ei tikkende tidsinnstilt bombe. Angrepene på Sevastopol-stranda og terroristangrepene vil ytterligere forverre motsetningene blant de ulike fraksjonene i styringsklassen og blant elitene i de nasjonale republikkene. Den åpent NATO-støttede opposisjonen er oppmuntret av NATOs stadig mer direkte intervensjon i krigen, og alliansens systematiske bestrebelser for å destabilisere Putin-regimet og vil på sin side intensivere de mangeårige forberedelsene for et regimeskifte. Den ultranasjonalistiske fraksjonen vil derimot bli mer insisterende på deres krav at Putin tar avgjørende tiltak i krigen i Ukraina, inkludert og fram til utplasseringen av atomvåpen. I mellomtiden vil også separatistiske tendenser i republikker som Dagestan og Tsjetsjenia intensiveres.

For arbeiderklassen er terroristangrepene i Dagestan og angrepene på Sevastopol-stranda en alvorlig advarsel. Uten proletariatets uavhengige intervensjon vil Russland enten bli dratt inn i en atomkrig eller bli splittet opp av NATO-imperialistene til medgjørlige marionetter og diktatoriske regimer. Arbeidere i alle land må fordømme terroristangrepene og opponere mot ansporingen av nasjonalistiske og religiøse spenninger, en sentral komponent i utviklingen av en tredje verdenskrig som truer menneskeheten med utryddelse. Det som er påtrengende nødvendig er byggingen av en sosialistisk antikrigbevegelse som slåss for den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen mot imperialistkrig og kapitalisme.