Kunngjøringen av 2 450 oppsigelser på Stellantis-fabrikken Warren Truck Assembly Plant markerer en ny fase i den globale krigen mot arbeidsplasser.

Nedskjæringene, tilsvarende to tredjedeler av fabrikkens arbeidsstyrke, truer nedleggelsen av en stor fabrikk i sentrum av den amerikanske bilindustrien. Det vil også få store ringvirkninger, og utløse oppsigelser hos alle bildelleverandører.

Det er ingen tvil om at Warren Truck-arbeidere blir målrettet for deres militans. Anlegget inkluderer store antall for det meste unge ekstraarbeidere som sliter med å klare seg, så vel som overføringer fra andre fabrikker som allerede er hardt rammet av oppsigelser. I valget av lederskap for United Auto Workers vant den sosialistiske bilarbeideren Will Lehman 8,4 prosent av stemmene på fabrikken, og mange arbeidere har vært involvert i grunnplankomitéer for å opponere mot både selskapsledelsens og fagforeningens utsalg.

Fabrikkanlegget var også det første i USA som deltok i en global spontanstreik tidlig i 2020 for å tvinge industrien til å stenge ned under den første bølga av pandemien, et arbeiderinitiativ som reddet utallige liv.

Angrepet på Warren Truck er del av at den global bilindustrien årelates. Siden begynnelsen av inneværende år har mer enn 8 000 arbeidere ved Big Three-fabrikkene i USA mistet deres jobber. Stellantis har kuttet sin Fiat-arbeidsstyrke i Italia med tusener, Volkswagen sløyer jobber over hele Europa, og General Motors har annonsert store nedskjæringer i deres virksomheter i Kina.

UAW-president Shawn Fain, som knapt skjuler hans likegyldighet, skal ha fortalt arbeiderne ved Mack-fabrikken i Detroit nylig at bilindustrien ganske enkelt «har sine opp- og nedturer». UAW har faktisk i løpet av de siste 50 årene bidratt til å kutte hundretusenvis av arbeidsplasser.

Dette har nå nådd et nytt stadium, der bilprodusenter bruker elektriske kjøretøy og automatisering for å eliminere hele seksjoner av arbeidsstyrken. Som Stellantis’ administrerende direktør Carlos Tavares formulerte det, «Elbilkappløpet har blitt et kappløp om kostnadskutt».

Dette er del av et globalt angrep på jobber i alle industrier, inkludert blant leveransearbeidere, teknologiarbeidere, skuespillere og arbeidere i underholdningsbransjen, og andre. Paramount har også kunngjort at de stenger deres fjernsynsstudioer og sparker 15 prosent av deres arbeidsstyrke. Målet er å knekke ryggen på arbeiderklasseopposisjon, uttrykt i det voksende skyvet for streikeaksjoner.

Kapitalistklassen vil pålegge arbeidere kostnadene av den voksende globale krisa. Økningen i arbeidsledighet, kombinert med vedvarende høye levekostnader, har bidratt til en nedgang i salget av nye kjøretøy, som i utgangspunktet knapt var overkommelig. I mellomtiden var amerikanske selskapers profitter i siste kvartal av 2023 over $ 2,8 billioner, det høyeste i historien. Mens aksjemarkedene også holder seg på historiske nivåer, har økende svingninger og faren for en ny nedgang bare skjerpet selskapenes behov for å kutte kostnader.

Det er også et behov for å frigjøre ressurser til krig. Jobbkuttene ble annonsert samtidig med at Ukraina startet en stor offensiv inn i Russland med bruk av amerikanske og tyske pansrede kjøretøy, og USA, som støtter sin israelske stedfortreder, forbereder for en regionsdekkende krig i Midtøsten med Iran. Disse billionene som skylles ned i avløpet i form av militærutlegg må, i siste instans, utvinnes fra større utbytting av arbeiderklassen.

Som Nettverket av bilarbeideres grunnplankomitéer nylig erklærte: «Warren Truck er nå ei avgjørende slagmark i den globale krigen mot jobber. Bilarbeidere må gjøre dette til starten på en brei motoffensiv, som setter arbeidernes rett til arbeid og en anstendig levestandard opp mot ledelsens såkalte ‹rett› til profitter.»

Denne kampanjen må bli internasjonal, understreket uttalelsen. I æraen av globalisert produksjon, «finnes det ikke lenger noe slikt som et ‹amerikansk› bilselskap ... Våre reelle allierte er ikke ‹lojale› amerikanske forretningsmenn, men bilarbeidere i alle land.» I flere tiår har bilselskapene hetset arbeidere i hvert land opp mot hverandre, men dette har bare vært mulig fordi bilarbeidere har forblitt splittet av nasjonale skillelinjer. Forent globalt er arbeiderklassen langt mektigere enn bossene.

Dette krever en kamp mot fagforeningsbyråkratiet. Bilselskapene baserer seg fullstendig på byråkratene i UAW, og deres motstykker i andre land, for å kvele motstanden mot oppsigelser.

Fain-administrasjonen i UAW ble valgt med 9 prosent valgdeltakelse, samtidig med masseundertrykking av stemmer, som del av en operasjon som involverte Det hvite hus, for å heve en erfaren byråkrat som en såkalt «reformist» for å bidra til å banke gjennom de massive kuttene som nå er på gang. Dette betyr at arbeidere som slåss for å forsvare arbeidsplasser må ta opp kravet om et nytt fagforeningsvalg, overvåket av grunnplanet.

Alle de siste nedskjæringene har kommet siden den tannløse «standup-streiken» i fjor, som ble etterfulgt av en kontrakt de – så vel som president Joe Biden – falskt presenterte som en seier.

Men UAW-visepresident Rich Boyer, ansvarlig for Stellantis, har innrømmet at de visste at oppsigelsene kom, men de sa imidlertid ingenting til arbeiderne. Den lokale UAW-presidenten hos Warren Truck innrømmet også overfor pressen at de visste at disse oppsigelsene var planlagt. Men UAW nektet engang å informere arbeiderne, langt mindre å organisere en kampanje mot det.

Fagforeningsbyråkratene har vært aktive samarbeidspartnere for jobbkutt i flere tiår. Et vesentlig vendepunkt kom på slutten av 1970-tallet, da UAW-president Doug Fraser ble med i Chryslers styre og hjalp til med å stenge ned dusinvis av fabrikker.

De har bidratt til å senke betingelsene i fabrikkanleggene til nivået før UAW ble grunnlagt i sitt-ned-streikene på 1930-tallet. I mellomtiden har fagforeningens finanseiendeler svulmet opp til over en milliard dollar og hundrevis av funksjonærer «tjener» sekssifrede lønninger, supplert med bestikkelser og korrupsjon.

Byråkratiet baserer seg på sine tilknytninger til kapitalistpolitikk, spesielt gjennom Det demokratiske partiet. Biden anser fagforeningsbyråkratene som krigstidspartnere, oppsummert i hans erklæring forrige måned om at AFL-CIO er hans «innenlandske NATO». Men dette er én enkelt konflikt med fronter ikke bare i utlandet i Ukraina og Gaza, men også hjemme mot arbeiderklassen.

For å forberede den offentlige opinionen og avlede oppmerksomheten fra amerikansk kapitalismes ansvar for jobbnedskjæringer i USA, promoterer byråkratiet «America First»-nasjonalisme og gjør syndebukker av utlendinger. I en av de få uttalelsene om Warren Truck-nedskjæringene fordømte Fain Stellantis’ portugisiske administrerende direktør Tavares for å ha ødelagt et «en-gang så stort amerikansk selskap [uthevelse tillagt]» og fordømte produksjonsforflytninger til Mexico i et forsøk på å sette amerikanske arbeidere opp mot deres mexicanske motstykker.

UAW samler også millioner av dollar bak en «få-ut-velgerne»-bestrebelse for Kamala Harris. Hundretusenvis av bilarbeidere, hvorav mange aldri fikk noen stemmesedler til UAW-valget, vil bli oversvømmet med epostmeldinger fra UAW for å støtte byråkratiets foretrukne kandidat. UAWs X/Twitter-konto har ikke erkjent Warren Truck-oppsigelsene, men annonserer en «nasjonal medlemsoppfordring» for «fagforeningens kampanje for å beseire Trump og velge Kamala Harris».

UAW har også lansert et kynisk søksmål mot fascistene Elon Musk og Donald Trump på grunn av deres nylige intervju på X, der de to milliardærene hoverte over å true arbeideres jobber. Dette er en manøver designet for å avlede oppmerksomheten fra kuttene ved Warren Truck og for å støtte Harris som «pro-arbeider».

Oppsigelsene ble faktisk kunngjort kort tid etter at Fain møtte Harris på et stevne i Detroit, hvor hun fordømte demonstranter som kritiserte administrasjonens rolle i genocidet i Gaza. Dette er bare den siste av flere begivenheter der UAW-byråkratene har stilt opp for Harris/Biden mot antikrigsdemonstranter, og avslørte deres «våpenhvile»-resolusjon som så mye varm luft.

«Det sentrale strategiske spørsmålet arbeidere står overfor er å kaste av seg fagforeningsbyråkratiets dødvekt,» konkluderte uttalelsen fra Nettverket av bilarbeidernes grunnplankomitéer. «Det har ikke noe legitimt krav på lederskap.» Dette er så visst sant.

Kampen for grunnplanets kontroll er også forbundet med kampen for arbeiderklassens politiske uavhengighet. Kampen for arbeidsplasser er, i bunn og grunn, en kamp mot kapitalistsystemet, som underordner livene til milliarder til det egoistiske profittmotivet.