Streiken til titusenvis av havnearbeidere på østkysten som begynte mandag er et avgjørende vendepunkt for hele arbeiderklassen. Alle arbeidere må stå skulder ved skulder med havnearbeiderne og lansere en felles kamp som forener alle seksjoner av arbeiderklassen.

Anliggendene som står på spill i denne streiken føles av arbeidere overalt. De slåss for lønnsøkninger for å holde tritt med skyhøy inflasjon, bedre arbeidsvilkår og forbedret sikkerhet. Automatisering er et avgjørende anliggende. Som med overgangen til elbiler, framskritt innen teknologi – som burde brukes for arbeidernes fordel – blir brukt til å eliminere arbeidsplasser, kutte lønninger og intensivere utbyttingen.

Fagforeningsbyråkratiene er på bakfoten. UAW, IAM, Teamsters og andre fagforeningsapparater sliter med å begrense voksende raseri og arbeideres ønske om å slåss.

Ved Stellantis’ fabrikkanlegg Warren Truck i Michigan står mer enn 2 000 arbeidere overfor forestående oppsigelser, men UAW-president Shawn Fain og UAW har ikke gjort noe for å stoppe dem. Fain blokkerer aktivt en reell kamp, der han kynisk snakker om en potensiell streik ved Stellantis-fabrikken for å holde arbeiderne passive og forhindre en reell kamp imot.

Men UAWs falske «stand-up streiker» ved Big Three-bilprodusentene i fjor – som praktisk talt ikke gjorde noe for å påvirke selskapsprofittene – er det som banet vei for utsalgskontraktene som selskapene nå anvender for å pålegge masseoppsigelser. Enhver «streik» kalt av Fain og UAW-lederskapet mot Stellantis ville være like tannløs og bli like mye etterfulgt av et svik.

Realiteten er at UAW-apparatet manøvrerer for å slite ned arbeidere og hindre oss fra å gå til selvstendig aksjon. Men Fain og UAW-lederskapet har ingen legitim autoritet til å diktere hva arbeidere kan og ikke kan gjøre. De kom til vervet etter et uredelig fagforeningsvalg som de fleste arbeidere ikke ble informert om. Og nå er Fain og andre av fagforeningens øverste representanter selv under etterforskning av UAW-monitoren for korrupsjon.

Grunnplanet må gripe initiativet! Bilarbeidere må raskt gå for å danne grunnplankomitéer på hvert fabrikkanlegg, for å diskutere en strategi for å forene seg med andre streikende arbeidere og planlegge kollektiv handling til forsvar av arbeidsplasser.

Havnearbeiderne har vist at når arbeidere reiser seg og slåss har vi makten til å forpurre selve kapitalistøkonomiens fundamenter.

Den globale forsyningskjeden er basert på havnearbeideres arbeidskraft over hele verden. Havnearbeidere i Canada ved havna i Montreal startet mandag også en 72-timers streik.

Tilsvarende er bilindustrien basert på det sammenkoblede arbeidet til bilarbeidere internasjonalt. Bilarbeidere søker å slåss mot massive nedskjæringer i USA, Italia, Tyskland og mange andre land. Hvis vi forenes og streiker sammen, kan vi få selskapene i kne.

Dette er en oppfordring til alle arbeidere om å bli med i denne kampen. Et opprør i arbeiderklassen er allerede på gang. Boeing-arbeidere nordvest på Stillehavskysten har allerede lansert et opprør mot fagforeningsbyråkratiet, hvor de med 94 prosent stemte ned en IAM-godkjent kontrakt.

Fem tusen Textron Aviation-arbeidere streiker i Kansas, etter også å ha stemt ned en IAM-utsalgsavtale. Og hundrevis av Eaton Aerospace-arbeidere, medlemmer av UAW, streiker i Michigan, etter å ha avvist to konsesjonskontrakter.

Bilarbeidere og andre arbeidere må nå slå deres krefter sammen med dem. Dette er ikke bare en kamp for å forsvare det vi har – vi må snu bordene og gå på offensiven.

Denne kampen må bli basert på foreningen av alle arbeidere, på tvers av bransjer og på tvers av landegrenser. Oppsigelsene ved Warren Truck, utsalgskontraktene ved Boeing og streiken på havneanleggene er alle deler av den samme internasjonale kampen. Styringsklassen, aksjonærene og deres lakeier i fagforeningslederskapene ønsker å splitte oss, isolere oss og forhindre oss fra å slåss sammen. Men det kan vi ikke la skje.

Arbeidere må danne grunnplankomitéer på alle fabrikker og arbeidsplasser, uavhengige av UAW-apparatet og andre fagforeningsbyråkratier, for å ta kontroll over kampen og forene våre krefter. Dette er den eneste måten å kunne slåss effektivt.

Styringsklassen er skrekkslagen for arbeidernes voksende makt. De pøser milliarder inn i kriger i utlandet mens de angriper våre jobber, lønninger og betingelser hjemme. Når Fain snakker om «Demokratiets arsenal», mener han egentlig å transformere fabrikkene våre for krigsproduksjon og frata oss de få rettighetene vi har igjen.

Det er klart at vi ikke kan stole på fagforeningsbyråkratiet eller noen del av det politiske etablissementet, demokrater eller republikanere, for å forsvare våre interesser. Vi må ta saken over i egne hender og bygge en kraftfull, uavhengig arbeiderklassebevegelse for å slåss for våre rettigheter.

Dette handler ikke bare om én streik, én kontrakt eller én bransje. Det handler om å mobilisere arbeiderklassens fulle makt for å slåss for ei bedre framtid for alle arbeidere.

Vi må slåss for grunnplanets makt, for kontroll over våre arbeidsplasser og våre kamper, og for en reell motoffensiv mot selskapene og regjeringen.