Fortell oss hvorfor dere støtter havnearbeiderstreiken ved å fylle ut skjemaet nedenfor. Alle bidrag vil bli holdt anonyme.

Titusenvis av havnearbeidere, fra Maine til Houston, Texas, lanserte tirsdag kl. 12:01 amerikansk østlig tid deres første østkystdekkende streik siden 1977. Streiken er del av en voksende bevegelse av arbeiderklassen mot utbytting og elendige arbeidsvilkår.

De sentrale anliggendene på havneanleggene er de samme som alle andre steder. Arbeidere slåss mot lav og stillestående lønn, og forlanger en lønnsøkning på 70 prosent over seks år. De krever også beskyttelser mot automatisering og andre nye teknologier, som selskapene bruker for å kutte millioner av arbeidsplasser globalt. Og havnearbeiderne slåss for bedre arbeidsvilkår, inkludert mindre straffende tidsplaner og bedre sikkerhet.

Havnearbeiderne slutter seg til 33 000 Boeing-arbeidere, de fleste lokalisert i området rundt Seattle, Washington, på vestkysten, som gjorde opprør mot en utsalgskontrakt for å tvinge fram en streik som har vart i mer enn to uker. Andre betydelige streiker som har framkommet de siste ukene inkluderer 5 000 maskinister ved Textron Aviation i Kansas og 525 Eaton-luftfartsarbeidere i Michigan.

Lagerarbeidere fra fagforeningen Teamsters lanserte mandag en streik hos dagligvarekjeden Smart & Final i California. Video av starten på streiken var når dette ble skrevet sett på X mer enn 3,5 millioner ganger.

Havnearbeidere på havna i Montreal i Canada lansert også på mandag en 72-timers streik, som reiste potensialet for en global kamp.

Betingelser framkommer for en breiere klassebevegelse som setter arbeiderklassen opp mot amerikansk og global kapitalisme. Øst-kystshavnene inntar en sentral plass i amerikanske og globale forsyningskjeder, som inkluderer halvparten av de 10 største havneanleggene i Nord-Amerika. Anslag over kostnadene av en streik varierer fra $ 1 milliard til $ 5 milliarder per dag, og en langvarig streik vil kunne påvirke leverandørkjedene inn i 2025.

Østkystens havnearbeidere viser deres enorme sosiale makt, og deres streik vil bli tatt som en oppfordring til arbeidere over hele landet og til og med verden, til å presse på for deres egne krav. Opp gjennom historien har havnestreiker ofte utviklet seg til generalstreiker, inkludert i Seattle i 1919 og New Orleans i 1892.

Titusenvis av jernbanearbeidere slåss for tiden mot nye utsalgskontrakter brakt dem av fagforeningsbyråkratiet, inkludert en avtale ved BNSF som baner vei for å eliminere konduktørstillinger. I bilindustrien, ved UPS, postkontoret og andre steder slåss arbeidere mot massive kutt av jobber drevet fram både av automatisering og byråkratiets utsalg.

Titusenvis av lærere over hele USA, inkludert i Seattle, Chicago, Detroit og andre store skoledistrikter, slåss mot massive skolenedleggelser forårsaket av at regjeringen avleder midler fra utdanning til krig.

Rollen til Det hvite hus og kapitaliststaten

Streikebevegelsen er også, objektivt sett, en konflikt mot hele det politiske etablissementet, fra Bidens Hvite hus – som i årevis har samspilt med deres allierte i fagforeningsbyråkratiet for å begrense lønnsvekst – til Trump og republikanerne, som bygger en fascistbevegelse for å rive opp arbeiderklassens demokratiske rettigheter.

Det hvite hus har foreløpig ligget lavt for å unngå å oppildne situasjonen ytterligere. Men selskaps-Amerika har gitt Biden hans marsjordrer i form av nok et brev fra Det amerikanske handelskammeret som forlanger at regjeringen intervenerer med en forordning i henhold til den beryktede antiarbeiderloven Taft-Hartley Act (også kjent som «Slavearbeid»-loven da den ble vedtatt kort tid etter den andre verdenskrig) for å blokkere en streik. De publiserte også en selvtjenende meningsmåling, som hevdet å vise et knapt flertall av velgerne som støtter regjeringsintervensjon.

Det hvite hus har så langt offentlig uttalt at de ikke vil påberope seg Taft-Hartley, der pressesekretær Karine Jean-Pierre mandag erklærte: «Vi har aldri påkalt Taft-Hartley for å bryte en streik, og vi vurderer ikke å gjøre det nå.»

Denne påstanden er fullstendig uoppriktig, siden Det hvite hus intervenserte under en annen lovgiving for å blokkere en jernbanestreik på slutten av 2022. For bare noen uker siden greip transportminister Pete Buttigieg inn for å presse den canadiske regjeringen til å stenge ned en jernbanestreik der ved å pålegge bindende voldgift. Det hvite hus har også brukt enorme ressurser for å trygge «sikkerhet i forsyningskjeden», som et sentralt element i de ekspanderende krigene, og hentet hjelp fra pro-korporative fagforeningsbyråkrater.

Men Biden-administrasjonens foretrukne metode har vært å håndheve de facto streikeforbud ved hjelp av fagforeningsbyråkratiet, uten å måtte ty til mer åpne metoder. På vestkysten holdt fagforeningen International Longshore and Warehouse Union (ILWU) arbeidere i arbeid i mer enn et år etter at deres kontrakt utløp, mens fungerende arbeidsminister Julie Su til slutt hjalp til med å mekle en utsalgsavtale.

Disse erfaringene viser at regjeringen og hele det korporative politiske systemet ikke vil sitte stille når streiken begynner å påvirke profitter. Arbeidere må være forberedt på å respondere ved å mobilisere deres enorme sosiale makt, som kilden til verdens rikdom, bak de streikende havnearbeiderne.

Mens kapitalistisk «demokrati» sirkler avløpet under opptakten til presidentvalget og USA stavrer på randen av å antenne en tredje verdenskrig i Russland og Midtøsten, framstår arbeiderklassen som en motkraft som er i stand til dyptgående å endre situasjon, om den mobiliseres uavhengig.

For å sette deres kamp på et seriøst fotfeste må havnearbeiderne etablere deres uavhengighet fra ILA-byråkratiet. Mens fagforeningspresident Harold Daggett i flere måneder truet med streikeaksjoner og avbrøyt samtalene i løpet av sommeren, er det høyst sannsynlig at de hadde tenkt å kunngjøre en avtale i siste liten, slik fagforeningen International Association of Machinists (IAM) forsøkte å gjøre ved Boeing, som selv var etter mønster av Teamsters utsalg ved UPS i fjor. Men Boeing-arbeidernes uventede opprør, der de avviste avtalen med overveldende 95 prosent, tvang ikke bare fram en streik der, men satte lignende manøvrer fra byråkrater andre steder alvorlig i fare.

New York Times rapporterte faktisk mandag om angivelig bevegelse i samtalene i går, med ILA og United States Maritime Alliance (USMX) som utvekslet forslag om lønninger.

Bygg havnearbeideres streikekomitéer på grunnplanet! Foren kampen for arbeideres interesser med kampen mot krig!

Etter å ha blitt tvunget til å kalle en streik vil det korrupte ILA-byråkratiet, med mer enn et århundres tilknytninger til Det demokratiske partiet, og til og med til organisert kriminalitet, se etter å få stengt den ned ved den første anledning.

Det sentrale anliggendet for havnearbeidere er å etablere nye strukturer, streikekomitéer på grunnplanet, og demokratisk kontroll over streiken, som gir dem muligheten til å motarbeide beslutninger som bryter med medlemskapets vilje. Ethvert forsøk fra ILAs myndighetsstruktur på å stenge ned streiken før alle arbeidernes krav har blitt oppfylt, må overstyres.

Boeing-arbeidere har etablert deres egen grunnplankomité etter å ha tvunget fram en streik, og tilsvarende komitéer har blitt etablert over hele verden. Tilknyttet gjennom Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – åpner disse strukturene opp kommunikasjonslinjer mellom arbeidere i ulike bransjer for å forberede felles handlinger.

Et sentralt krav må være grunnplanets kontroll over kontraktsforhandlinger, med all framtidig kommunikasjon med USMX offentlig livestreamet. All korrespondanse mellom fagforeningsrepresentanter og Bidens Hvite hus må også offentliggjøres.

Havnearbeidere må også avvise ILA-byråkratiets løfte om å fortsette å håndtere krigsmateriell under streiken. I en uttalelse som er lagt ut på fagforeningens nettside erklærer ILA grovt «Jeg elsker Amerika» og refererer eksplisitt til dens håndhevelse av et løfte om ingen streik under den andre verdenskrig som en modell for deres politikk i dag.

Til tross for alt Daggetts skryt om å «forlange» at Biden holder seg unna kontraktsforhandlingene viser hans forpliktelse til imperialistkrig ILAs troskap til amerikansk kapitalisme. Selv språket om den andre verdenskrig gjenspeiler uttalelser fra Biden om «Demokratiets arsenal» for å berettige hans korporatistiske allianse med fagforeningsapparatet, som han anser sentralt for å forberede hjemmefronten for krig.

Men den amerikanske regjeringen slåss ikke i dag mot nazistene, men gjentar deres forbrytelser. Den støtter nynazister i Russland som del av sin stedfortrederkrig for å oppstykke Russland og beslaglegge landets naturressurser. Denne politikken har brakt verden nærmere enn noen gang til randen av atomkrig.

Regjeringen støtter også Israels genocid i Gaza og er fullt involvert i å starte en regionsdekkende krig.

ILAs forpliktelse til å håndtere militært utstyr er et svik mot den palestinske arbeiderklassen. De palestinske fagforeningene utstedte i fjor en oppfordring til arbeidere over hele verden om å nekte å håndtere militærforsendelser til Israel.

En nektelse av å håndtere krigsmateriell er også avgjørende fordi det er umulig å forsvare rettighetene til arbeidere hjemme samtidig med å støtte imperialisme. Billionene som blir sugd ut av arbeidernes lommer brukes til å finansiere kriger for å forsvare amerikanske selskapers profitter.

Det som gjør havnearbeiderstreiken til en så vesentlig begivenhet er ikke bare deres forlangender om lønnsøkninger og beskyttelse av jobber, men at den er del av en brei kamp som objektivt setter arbeiderklassen opp mot kapitalisme.