En atmosfære av dyp krise og uvirkelighet hang over Bidens éndagsmøte i Berlin i går med Tysklands kansler Olaf Scholz, Storbritannias statsminister Keir Starmer og Frankrikes president Emmanuel Macron. De fire upopulære statslederne lovet å opprettholde transatlantisk enhet og fortsette krigen med Russland i Ukraina.

Med verden stavrende på randen av en katastrofal militær eskalering diskuterte de alle kritiske spørsmål utelukkende bak lukkede dører. Ingen av dem adresserte offentlig de uhyrlige tapene Ukraina har lidd eller risikoen for at israelske angrep mot Iran kan utløse krig mellom Israels NATO-støttespillere og Irans allierte, Russland og Kina. Det var bare tilslørte allusjoner til den tiltakende muligheten for en kollaps av USA-Europa relasjonene, spesielt om Trump vinner det amerikanske presidentskapet eller griper det i et kupp.

I stedet, der Israel fortsetter Gaza-genocidet og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj lover å selge ukrainske ressurser verdt billioner av dollar til NATO-gruveselskaper for brannsalgspriser, opprettholdt Biden og hans allierte deres tomme posering som trofaste forsvarere av frihet.

Biden mottok i går en medalje fra Tysklands forbundspresident Frank-Walter Steinmeier og overstrømmende ros fra Scholz på en felles pressekonferanse.

Scholz sa: «Det er takket være ditt lederskap at Putins planer mislyktes, at Ukraina ikke ble overkjørt på noen få dager. Men takket være ukrainske væpnede styrkers tapperhet og støtten fra mange stater – framfor alt USA og Tyskland – har Ukraina i mer enn to-og-et-halvt år stått opp mot det imperialistiske Russland. Sammen forplikter vi oss til Ukrainas suverenitet og integritet, slik at Russland ikke kan underlegge seg Ukraina med makt.»

Scholz salutterte Israels grufulle attentat av Hamas-leder Yahya Sinwar og oppfordret til «en diplomatisk prosess så snart som mulig» om Israels invasjon av Libanon.

Biden responderte med å hylle Tyskland som «mitt lands nærmeste og viktigste av allierte» og applaudere Scholz’ «beslutning om å bruke 2 prosent av ditt bruttonasjonalprodukt på forsvar». Biden berømmet Scholz for å ha koordinert med ham om politikk overfor Israel og Iran, og avsluttet hans bemerkninger med å si: «Jeg ser ikke hvordan vi opprettholder stabilitet i Europa og rundt om i verden uten en tett tysk-amerikansk relasjon.»

NATO-maktene står i virkeligheten på toppen av et berg av lik, fra de hundretusenvis av ukrainske døde til Gaza-genocidet. De har ikke forsvart demokratiet i Ukraina, der Zelenskij har suspendert valg og styrer som en diktator, men torpederte en fredsavtale som ble forhandlet fram mellom russiske og ukrainske tjenestemenn i begynnelsen av krigen, og har brukt det ukrainske folket som kanonfôr for å angripe Russland. Zelenskyjs tilbud om å selge ut Ukrainas ressurser på billigsalg bare avslører på høylys dag NATOs pågående plyndring av Ukraina.

Dette har ikke skapt «stabilitet», men global krig. Mens de europeiske imperialistmaktene har innordnet seg med de USA-ledede krigene, som ga dem et påskudd for upopulære kutt i sosiale utgifter for å øke militærutleggene, har krigene kraftig forsterket objektive økonomiske spenninger mellom amerikansk og europeisk kapitalisme.

De europeiske maktene har suicidalt akseptert amerikanske forlangender om å kutte deres energiforsyninger fra Russland og støttet Israels handling mot Iran som truer å avslutte deres tilgang til olje fra Persiabukta. Med Trump som truer massive tollsatser på europeiske og asiatiske produkter, frykter de nå en mulig konflikt med den amerikanske regjeringen med dens grep over Europas energiforsyning.

Etter den felles pressekonferansen med Scholz hadde Biden et møte med Scholz, Starmer og Macron, holdt en kort pressekonferanse på flyplassen i Berlin like før kl. 18:00 – knapt 18 timer etter hans ankomst – og fløy tilbake til Washington.

Biden nektet blankt å besvare noe spørsmål om Trump eller om hvorvidt det amerikanske valget kunne bli voldelig bestridt. På spørsmål om «hans forgjenger» hadde kommet opp i diskusjoner, svarte Biden glatt: «Jeg vet ikke hvem min forgjenger er.» Spurt om europeiske ledere var «bekymret» for det amerikanske valget, svarte Biden kort: «De er interessert.»

Biden gjorde det klart at han fortsatt støtter Israel samtidig med genocidet i Gaza og den tiltakende faren for en regional krig mellom Israel og Iran. Han indikerte at han visste hvordan og når Israel neste gang vil gå til militære aksjoner mot Iran. Spurt om han kunne avsløre denne informasjonen, svarte Biden: «Nei og nei».

Da han ble spurt om når NATO ville godkjenne Ukrainas langtrekkende angrep på tvers av Russland med NATO-missiler, indikerte Biden at han kunne gjøre det seinere: «I – i utenrikspolitikk er det aldri et, ‹Vel, jeg ombestemmer meg aldri.› Akkurat nå er det er ingen konsensus for langtrekkende våpen.» Biden hevdet at NATO-konsensusen om Ukraina er: «Vi kommer til å stå med Ukraina. Vi skal sørge for at de fortsetter å ha evner.»

Forfølgelsen av diskreditert krigspolitikk truer ikke bare ukontrollert militær eskalering, men muliggjør framveksten av høyreekstreme krefter. Ingen av de europeiske lederne som møtte Biden hadde i de siste meningsmålingene en godkjenningsvurdering over 30 prosent. Det er tiltakende spekulasjoner om at Scholz regjering kan kollapse og utlyse tidlige valg.

Men da Biden var på vei til Berlin angrep Trump offentlig hans håndtering av krigen med Russland, og poserte demagogisk som en opponent av krigen. Mens Trump var forsiktig med ikke å love å slutte å sende våpen og penger til Ukraina for å slåss mot Russland, angrep han Zelenskyj: «Hver gang han kommer inn, gir vi ham $ 100 milliarder. Hvem andre i historien har fått den slags penger? Det har aldri vært. Og det betyr ikke at jeg ikke vil hjelpe ham, for jeg føler veldig vondt for disse menneskene. Men han burde aldri ha latt den krigen starte. Den krigen er en taper.»

Trump klandret også Biden for å ha provosert fram den russiske invasjonen av Ukraina i 2022: «Han ansporet den krigen.»

Det Trump foreslår er imidlertid ikke en fredspolitikk, men en annen vei for militær eskalering og et forsøk på militært å gjenopprette amerikansk hegemoni over Eurasia. Trump har gjentatte ganger indikert hans støtte for en genocidal krig mot Iran, og har uttalt at han kunne «slette det av kartet». Men en amerikansk krig med Iran ville uunngåelig provosere fram en militær konfrontasjon med Russland og Kina, som begge styrker deres økonomiske og militære tilknytninger til Iran.

Trump har også gjentatte ganger truet både Europa og Kina med lammende tollsatser som ville låse deres varer ute av amerikanske markeder ved å heve prisene betalt av amerikanske forbrukere. Dette henger ikke bare sammen med økende frykt i den amerikanske styringsklassen for planer fra land, deriblant Russland, Kina og Iran, om å forlate den amerikanske dollaren og finansiere deres handel i andre valutaer, som gull. Trump truet i en nylig tale ved Economic Club of Chicago:

Hvis et land sier til meg: «Uh, sir, vi liker dere veldig godt, men vi kommer ikke lenger til å opprettholde å være i reservevalutaen. Vi kommer ikke til å saluttere dollaren lenger,» da sier jeg: «Det er greit. Og dere kommer til å betale en 100 prosent tollsats på alt dere selger til USA. Vi elsker produktene deres, jeg håper dere selger mye av dem inn i USA, men dere kommer til å betale en 100 prosent tollsats.»

Slike bemerkninger er trusler om å kvele ikke bare Kinas økonomi, men også Europas.

Med Ukraina knust og Israel på randen av en regional krig, med langt større land, som de ikke kan vinne, står NATO overfor valget enten å tape eller eskalere krigen ved å intervenere direkte inn mot store verdensmakter. Men det er ingen «fredsfraksjon» i de imperialistiske styringsklassene. Eksplosive splittelser i styringskretser, spesielt over de amerikanske valgene, handler ikke om hvorvidt å eskalere, men om hvilken vei man skal ta for å eskalere krigen.

Hver eskaleringsvei vil i vesentlig grad intinsivere den økonomiske krisa og de sosiale vanskelighetene arbeidere konfronterer internasjonalt. Langtrekkende angrep på Russland og sending av NATO-tropper til Ukraina, bombing av Iran for å ødelegge landets kritiske oljeindustri, eller stenge Kina ute fra verdensmarkeder og militært omringe landet med amerikanske allierte i Asia, har alle katastrofale implikasjoner. De innebærer avledningen av massiv sosial rikdom til krigsmaskinene, risikoen for global økonomisk kollaps og vedvarende fare for nukleær eskalering.

Den eneste veien framover er å bygge en internasjonal, sosialistisk antikrigbevegelse i arbeiderklassen, for å knuse de konkurrerende borgerlige partienes politiske innflytelse og forene arbeidere i en kamp mot imperialistkrig og kapitalisme.