Kenyas visepresident Rigathi Gachagua ble sist torsdag fjernet fra embetet etter at han ble dømt skyldig av landets Senat for riksrettstiltalen, og han dermed ble den første visepresidenten som ble fjernet fra embetet siden riksrettstiltale ble innført i Kenyas konstitusjon av 2010.

Kithure Kindiki, den blodstenka tidligere innenriksministeren, har erstattet Gachagua. Kindiki var spydspissen for den brutale undertrykkingen av Gen-Z-protestene i juni, juli og august, som resulterte i at minst 61 demonstranter ble skutt og drept av politiet, 67 påtvungne forsvinninger og hundrevis flere såret.

Gjennom hele denne perioden overtrådte Kindiki gjentatte ganger konstitusjonen ved å forby protester og utplassere statssanksjonerte kjeltringer for å terrorisere demonstranter. Året før Gen-Z-opprøret førte han tilsyn med drapene av 71 antiinnstrammingsdemonstranter. I Nord-Kenya, under dekke av å bekjempe «banditter», instruerte Kindiki politistyrker til å drepe hundrevis av pastoralister, mange av dem fordrevet av kapitalisme-induserte klimaendringer.

Kindiki blir visepresident der regjeringen fortsetter å eskalere Det internasjonale pengefondets (IMF) innstrammingstiltak, deriblant skattehevinger og privatiseringer.

Høyesterett har midlertidig suspendert Kindikis utnevnelse mens den vurderer Gachaguas anke, som skal behandles på torsdag.

Gachagua, et tidligere parlamentsmedlem, ble valgt til visepresident i august 2022 sammen med president Ruto. Hans valg var et kalkulert trekk, og del av Kenyas styringsklasses forankrede stammebaserte politikk, såkalt tribalism. Gachagua, en velstående, men relativt ukjent korrupt forretningsmann, ble valgt som Rutos valgkamerat for å sikre valgkampmidler og støtte fra Kikuyu-samfunnet – den største etniske gruppa i Kenya – frustrert av korrupsjonen og antiarbeiderklasse-politikken til avtroppende president Uhuru Kenyatta, også fra samme lokalsamfunnet.

Under Gen-Z-protestene falt Gachagua i unåde hos Ruto da han forsøkte å flytte skylden for massedemonstrasjonene, som så millioner ta til gatene i opposisjon mot regjeringens skatteøkninger i Finansloven 2024 og forlange Rutos avgang, over på Den nasjonale etterretningstjenesten (NIS). Gachagua kritiserte NIS offentlig, og beskyldte byrået for å ha «unnlatt» ordentlig å informere Ruto og senior polititjenestemenn om den tiltakende uroen blant ungdom og arbeidere, hvor han antydet at byrået hadde «sovet i tjenesten».

Hans bemerkninger ble av Ruto ansett som å undergrave ham i en tid da han håndhevet brutale tilslag mot demonstranter, støttet av både EU og Washington.

Relasjonene fortsatte å surne, med Ruto som satte Gachagua på sidelinja mens han manøvrerte for å trekke tilbake de upopulære skattehevingene for å få tid til å installere en ny «breibasert» regjering støttet av USA og EU – en koalisjon av Rutos parti Kenya Kwanza og opposisjonens hovedparti Orange Democratic Movement (ODM) ledet av milliardæren Raila Odinga, for å fortsette å pålegge IMF-innstramminger. Sammen gjeninnfører de nå de upopulære skattehevingene som ble trukket tilbake fra Finansloven 2024, samtidig som de forlater deres løfter om å etterforske politioffiserer ansvarlige for brutal represjon.

Riksriksrettsprosessen de siste ukene har vært et fullstendig narrespill, som arbeidere ikke hadde noe del av. Senatet stemte for å dømme Gachagua skyldig på fem av de 11 riksrettstiltalene som ble reist mot ham, etter at et tilsvarende forslag ble overveldende godkjent av 281 medlemmer av parlamentet, med bare 44 som stemte imot og én som avsto i Nasjonalforsamlingen uka før. Riksrettstiltalen ble støttet av et flertall fra både Rutos Kenya Kwanza og Odingas ODM. Tiltalepunktene inkluderte «grove overtredelser», som å undergrave Konstitusjonen, korrupsjon, å ha praktisert etnisk splittende politikk, å ha truet dommere, og ha undergravet regjeringen.

Bemerkelsesverdig er at Gachagua ble frikjent for anklagene om korrupsjon og hvitvasking av penger, til tross for å ha ansamlet over $ 40 millioner på bare to år. Mange senatorer anså sannsynligvis hans avskjedigelse på grunn av korrupsjon som en farlig presedens, gitt at de også er del av det forankrede plyndringssystemet som årlig suger milliarder fra Kenyas offentlige finanser. Skulle de korrupte elementene bli luket ut ville begge Nasjonalforsamlingens kamre stå tomme.

At hele regjeringen er korrupt ble lagt for dagen under granskingsprosessen av de nye ministrene etter at Ruto oppløste og omstrukturerte hans kabinett og gjeninnsatte åtte personer. De mest iøynefallende eksemplene kom fra de dramatiske økningene av personlig formue som ble erklært av flere ministre.

Den personlige formuen til Kindiki, den nye visepresidenten, økte med rundt $ 1 million (Ksh.150 millioner) på bare 20 måneder. Boligminister Wahomes formue spratt fra $ 1,46 millioner til $ 2,18 millioner. Forsvarsminister Soipan Tuya så hennes formue øke fra $ 1,05 millioner til $ 1,63 millioner, en gevinst på $ 580 000. Kabinettsekretær for miljø Aden Duale rapporterte en økning på $ 860 000. Turistminister Rebecca Miano erklærte en økning på $ 320 000. Kabinettsekretær for ungdom Kipchumba Murkomen, tidligere i veidepartementet, bekjentgjorde en økning av hans personlige formue på 12,73 prosent, fra $ 3,85 millioner i 2022 til $ 4,34 millioner. Alle tilskrev deres velstandsøkning til «forskjellige investeringer».

Den viktigste refererte årsaken til at Senatet fjernet Gachagua var hans rolle for å anspore tribalism. Gachagua kommer fra Kikuyu-stammen, den største stammen som representerer 17 til 22 prosent av befolkningen, mens Ruto er en Kalenjin, fra den tredje største stammen, som representerer 12 til 13 prosent av befolkningen. Tribalism har lenge vært brukt av kenyanske kapitalistpolitikere siden uavhengigheten for å splitte arbeidere og bygdemassene langs etniske skillelinjer.

Gachagua sa i mars i fjor, under en begivenhet i fylket Kericho – hovedsakelig bebodd av Kalenjin-stammen: «Denne regjeringen er et selskap som har aksjer. Det er eiere som har majoriteten av aksjene, noen med bare få, mens andre ikke har noen. Dere investerte i denne regjeringen, og dere må nå høste.» Da han i februar i år talte i Nyeri, for det meste bebodd av folk fra Kikuyu-stammen, sa han: «Vårt lokalsamfunn må dra nytte av denne regjeringen fordi vi stemte overveldende for president Ruto.»

Slike kommentarer ble ansett som å antyde at bare stammene som støttet Ruto, fortjener regjeringsutnevnelser og utviklingsprosjekter, og utløste beskyldninger om stammefavorisering. Men Gachaguas praksis med kommunalistisk politikk ble støttet fullt ut av Ruto selv, som tidligere i år på et møte med Gachagua ved hans side sa at innbyggerne i Murang’a – ansett som Kikuyu-kjerneland – er regjeringens «hovedaksjonærer».

Ruto har en lang historikk for ansporing av tribalism. Han ble tiltalt av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for å ha oppildnet til etnisk hat under Kenyas voldelige uroligheter i 2007-2008 i kjølvannet av det avholdte valget. Han spilte på den tiden en nøkkelrolle i planlegging og organisering av stammevold mot Kikuyuene, som etterlot over 1 200 døde og over 600 000 internt fordrevne. Kindiki var den gang del av Rutos juridiske forsvarsteam. Saken ble til slutt henlagt etter at vitner forsvant, og Washington mistet interessen for å støtte Rutos rettsforfølgelse da han ble visepresident i regjeringen til Uhuru Kenyatta (2013–2022).

Gjennom hele riksrettsprosessen var det eneste øyeblikket arbeidere og landsbygdmassene hadde noe å si under riksrettssakens offentlige høringer, en påkrevd prosess for å kunne stille en visepresident for riksrett. De offentlige høringene på tvers av landet slo raskt tilbake på Ruto, da de ble til et referendum om hele regjeringen. Tusenvis møtte opp i offentlige fora, igjen som under Gen-Z-protestene på tvers av stammeskillelinjene. Mange ropte «Få vekk busskonduktøren og sjåføren», «Nei til Gachagua, Nei til Ruto» og «Ruto må vekk!»

Ruto fortsetter i mellomtiden å eskalere privatiseringer for å betale tilbake IMF. Regjeringen har pålagt en 30-årig Ketraco-Adani-avtale verdt $ 641 millioner. I henhold til denne avtalen skal det indiske konglomeratet Adani administrere Kenyas energioverføringsinfrastruktur i tre tiår, før den overleveres tilbake til Kenya Electricity Transmission Company Limited (KETRACO) – det statseide selskapet i Kenya som er ansvarlig for bygging og drift av infrastruktur for høyspent elektrisitetsoverføring. Denne avtalen kommer måneder etter avtalen med Adani om å operere Kenyas hovedflyplass Jomo Kenyatta International Airport, via en 30-årig bygge-, drift- og overføringsordning, breit opponert av flyplassarbeidere som gjentatte ganger har gått til streik.

Ruto er også satt til å implementere en ny skattepolitikk innen desember 2024 som vil kreve at mobile pengeplattformer som er mye brukt over hele Kenya, som M-Pesa, og banker kobler deres numre til etaten Kenya Revenue Authority, et trekk som tar sikte på å innkreve nye avgifter på pengetransaksjoner brukt av titalls millioner kenyanere.

Installeringen av Kindiki som visepresident beviser at ODM-opposisjonens inntreden i regjeringen ikke var innrettet på å redusere innstramminger, angrep på demokratiske rettigheter og regjeringens allianse med amerikansk imperialisme. Rutos mål var å uskadeliggjøre protestene mens han forberedte seg på å eskalere undertrykkingen. Han har nå innsatt i den nest høyest rangerte maktposisjonen, med støtte fra ODM, personen mest knyttet til politivolden mot Gen-Z-protestene.

Arbeidere og ungdommer må trekke politiske lærdommer av omveltningene det siste året. Den eneste måten å opponere mot og beseire forflytningen mot diktatur er ved å bygge en uavhengig bevegelse av arbeiderklassen og ungdommen som motsetter seg alle fraksjoner av borgerskapet. Denne bevegelsen må bli forankret i kampen for sosialisme, både på tvers av Afrika og internasjonalt, som et virkemiddel til å slåss mot IMF-pålagte innstramminger, eskalerende kriger og den økende politi-stat-undertrykkingen – alle produkter av kapitalistsystemet.

I denne kampen kan ikke arbeidere stole på fagforeningene. I løpet av de siste månedene har massestreiker av lærere, statsansatte, helsetjenestearbeidere, flyplassansatte og universitetslektorer, som har protestert mot lave lønninger, prekære arbeidsbetingelser og privatisering, konsekvent blitt forrådt av fagforeningene. Dette har vært del av løftene om «arbeidslivsfred» besørget av COTU-generalsekretær Francis Atwoli, som også var en sentral arkitekt i Ruto-Odinga-regjeringsoppsettet.

Et avgjørende skritt i å besørge et politisk perspektiv for kampen er å trekke lærdommer fra analysen som er utlagt i den tredelte serien, «Kenyas Gen Z-opprør, streikebølga og kampen for Permanent Revolusjon».