Over to måneder etter at de såkalte Gen Z-protestene brøyt ut på tvers av Kenya som respons på regjeringens innføring av Det internasjonale pengefondets dikterte innstrammingstiltak, presser hundretusenvis av lærere, helsepersonell, flyplassansatte, fylkeskommunale tjenestepersoner og forelesere på for streikeaksjoner for å opponere mot budsjettkutt, privatiseringsprogrammer og brutte løfter om lønnsøkninger og bemanning.

Arbeiderklassen konfronterer en angivelig «breibasert» regjering – en nylig installert koalisjon av president William Ruto og hans United Kenya Party og det viktigste opposisjonspartiet – som er forpliktet til IMFs innstramminger og nyter støtte fra byråkratene som styrer fagforbundet Central Organisation of Trade Unions og innflytelsesrike kristne og muslimske presteskap.

Sammen ror de tilbake på løftene Ruto ga i et forsøk på å uskadeliggjøre masseprotestbevegelsen som brøyt ut den 25. juni mot IMFs innstramminger. På høydepunktet tok millioner til gatene og parlamentet ble stormet. Regjeringen gjeninnfører sakte men sikkert de upopulære skatteøkningene som ble trukket tilbake fra Finansloven 2024, og opphever de foreslåtte kuttene av den politiske klassens overdådige utgifter. Den fortsetter også med bortføringer av politiske aktivister og har forlatt sine løfter om å etterforske politioffiserer ansvarlige for brutal represjon som førte til at minst 60 demonstranter døde, hundrevis ble skadet og dusinvis er savnet, og å kompensere ofrenes familier.

Styrkene som er stilt opp mot arbeiderklassens voksende oppsving strekker seg utover IMF, det kenyanske borgerskapet og deres representanter i det politiske etablissementet, og domstolene som har forbudt streiker. USA og de europeiske imperialistmaktene anser Kenya som en avgjørende «ankerstat» for imperialismen i Øst-Afrika.

Den største politiske hindringen for utviklingen av en arbeiderklasseutfordring av kapitalistisk sparepolitikk og innstramminger og styringsklassens planer for Kenya til å tjene som en satrap for imperialismen, er imidlertid fortsatt fagforeningsbyråkratiet.

Med lederne av fagforbundet COTU og dets 36 tilknyttede fagforeninger i spissen, som hevder å snakke på vegne av 1,5 millioner arbeidere, handler fagforeningsbyråkratiet hensynsløst for å kvele arbeidermotstand. COTU-generalsekretær Francis Atwoli lovet nylig Ruto «arbeidslivsfred». I stedet for å opponere mot de sosiale angrepene splitter fagforeningsbyråkratiet aktivt arbeidsstyrken – utsteder streikevarsler bare for seinere å kansellere dem, eller organiserer fragmenterte og ineffektive endagsaksjoner, samtidig som de feilaktig antyder at Ruto-Odinga-regjeringen kan bli presset til å endre kurs.

Helsetjenestearbeidere har igjen truet med streikeaksjoner, bare fire måneder etter at fagforeningene avbrøyt en tidligere streik etter løfter fra helsedepartementet om å opprettholde Den kollektivt forhandlede tariffavtalen fra 2017 og rekruttere internleger. I forrige uke utstedte lege- og tannlegefagforeningen Kenya Medical Practitioners and Dentists Union (KMPDU), sammen med syv andre fagforeninger innen helsevesenet, et 14-dagers streikevarsel til fylkesmyndighetene, og forlangte løsning på anliggender som inkluderer ubetalte lønninger, mangel på medisinsk dekning og ubetalte fradrag.

Fagforeningene representerer over 82 000 arbeidere – alt fra leger, sykepleiere og kliniske offiserer til laboratorieteknikere, tannleger, rettsmedisinere og folkehelsearbeidere – og har advart om at streiken vil starte den 19. september.

Situasjonen har blitt så alvorlig at mange helsetjenestearbeidere har gått uten lønn i opptil tre måneder. Helsetjenestepersonell i fire fylker, deriblant Nyamira, Marsabit, Meru og Taita Taveta, er allerede i streik.

Tjenestepersoner fra Kenyas 47 delegerte administrative enheter truer også med å gå til streik. Fagforeningen Kenya County Government Workers Union (KCGWU), som representerer ulike fylkesansatte, deriblant brannkonstabler, renovasjonsarbeidere, regnskapsfunksjonærer og førskolelærere, TVET-instruktører og ambulansearbeidere har utstedt et 21-dagers varsel til fylkene, i opposisjon til tilbaketrekkingen av et rundskriv om lønnsøkninger som i utgangspunktet gjaldt alle offentlige tjenestepersoner. Regjeringen gjeninnførte seinere økningen for ansatte av den nasjonale regjeringen, men ikke for fylkesansatte. Arbeidere har ikke hatt en lønnsgjennomgang siden 2012.

KCGWU erkjente at deres tidligere streikevarsler hadde vært ineffektive, men de fortsetter å bygge opp under illusjoner om Ruto. KCGWU-generalsekretær Roba Duba uttalte: «Vi henvendte oss til presidenten i et brev datert 30. august 2023, angående diskriminering av fylkeskommunalt ansatte. Selv om sjefen for offentlige tjenester instruerte departementet for devolusjon å ta opp problemet, har ingen tiltak blitt iverksatt, som trosser presidentens direktiv.»

Disse streikevarslene tjener hovedsakelig til å spre opposisjon, med fagforeninger som angir å forsvare arbeideres rettigheter, samtidig som de ikke forpurrer daglige opersjoner og underbygger falske forhåpninger om regjeringsinnrømmelser. Ved å true med streik uten å ha til hensikt å handle, er formålet å forhindre et opprør på grunnplanet. Fagforeninger forhandler vanligvis fram avtaler i siste liten for å unngå streiker, og hevder tomme «seire». Når regjeringen bryter dens løfter bygges arbeidernes frustrasjon opp, som fører til et nytt streikevarsel så snart raseriet topper seg.

Dette er åpenbart i den pågående kampen til lufthavnarbeiderne ved Jomo Kenyatta International Airport, som opponerer mot den 30-årige leieavtalen tildelt Indias Adani Group Holdings for å overta operasjonene på Øst-Afrikas største lufthavn. Dette trekket representerer en klar forsterking av privatiseringen av flyplasser med siktemål å tilfredsstille internasjonale investorer og overholde IMFs innstrammingstiltak – på bekostning av jobbkutt og forverrende arbeidsbetingelser.

Luftfartsarbeidernes fagforening, Kenya Aviation Workers Union, har oppfordret til streikeaksjoner tre ganger de siste månedene, bare for å utsette hver av dem i siste liten. Deres største frykt er å mobilisere arbeidere i kamp, som ikke bare seriøst ville påvirke profittene til store flyselskaper men, enda viktigere, forpurre hele regionens kapitalistiske økonomi i en betydelig grad.

Flyplassen håndterer 7,5 millioner passasjerer årlig, som gjør den til en av Afrikas travleste. Den er avgjørende for Kenyas eksportindustri, spesielt i sektorer som hagebruk, hvor det tar av forsendelser av friske blomster, frukt og grønnsaker til Europa og andre globale markeder, som støtter over 250 000 arbeidsplasser i Kenya, direkte og indirekte, og bidrar med mer enn US $ 9,5 milliarder til økonomien årlig – rundt 4,6 prosent av Kenyas BNP.

En annen sektor i kamp er lærere og skolestøttepersonell.

Masseraseri har brutt ut blant hundretusenvis av lærere etter at fagforeningen Kenya Union of Post Primary Education Teachers (KUPPET) brått avbrøyt en streik, som hadde lammet videregående skoler over hele landet i ei uke, som trosset en rettskjennelse som erklærte deres aksjon ulovlig.

Lærere forlanger bedre lønninger, promotering av 130 000 lærere, opptak av 46 000 ungdomsskolelærere (JSS) på faste og pensjonsgivende arbeidsvilkår, ansettelse av 20 000 nye lærere, og umiddelbar overføring av kapital til det medisinske forsikringsselskapet for å tillate tjenesteleverandører å tilby medisinsk tjenester til syke lærere og deres familier. De krever også at regjeringen holder seg til Den kollektivt forhandlede tariffavtalen 2021-2025 (CBA), som den gjentatte ganger har gått tilbake på.

KUPPET-medlemmer ble presentert med et fait accompli. De fikk ingen mulighet til å diskutere eller stemme over avgjørelsen om å avslutte streiken, som ensidig ble avblåst av fagforeningspresident Akelo Misori etter at Rutos Teachers Service Commission ga ei rekke vage løfter om å ta opp lærernes bekymring «når midler blir gjort tilgjengelige av Parlamentet».

Fagforbundet COTU hadde arbeidet for å undergrave streiken allerede før den begynte, der lærerfagforeningen Kenya National Union of Teachers (KNUT), som representerer grunnskolelærere og støttepersonell, trakk seg ut kort før det som var planlagt som en felles streik sammen med KUPPET-lærerne.

Opposisjonen blant lærere mot disse svikene vokser. COTU-generalsekretær Atwoli intervenerte personlig for å hysterisk å fordømme lærerne sist torsdag, der han sa «Støtt deres lederskap og la dem lede dere. Jeg ber om fred, ro og fortsatt støtte innen KUPPET.» Han la til: «Når dere først er ved forhandlingsbordet, kan dere ikke fortsette med streiken, la oss ikke klandre hverandre, dette er ikke krig, det er arbeidslivsrelasjoner.»

Universitetsforelesere er også involvert i en kamp med regjeringen om manglende betaling av deres fulle lønninger og forsinket implementering av deres Kollektivt forhandlede tariffavtale for 2017-2021 (CBA). Medlemmer av universitetsansattes fagforening, Universities Academic Staff Union, gikk ut i en fristløs streik den 4. september.

Raseriet blant universitetsstudenter eskalerer også. Studenter opponerer mot de økte undervisnings- og innkvarteringsavgiftene som pålegges dem under en ny «finansieringsmodell» for universitetet. Den inkluderer et «Means Testing Instrument» der studentene klassifiseres i fem kategorier avhengig av deres familiers økonomiske kapasitet. Studenter fra studentrådet på University of Nairobi utstedte ei melding om at «vi må avvise den nye finansieringsmodellen som er pålagt oss. Utdanningen vår er ikke en vare for å utbyttes for profitt.»

Også andre seksjoner av befolkningen trer inn i kamp. Titusenvis av ride-hailing sjåfører truer med å streike mot de ublu provisjonene som milliarder-dollar-riding-app-selskaper som Uber og Bolt presser ut av dem.

Sjåfører av privateide minibusser og varebiler, kjent som matatus, som utgjør ryggraden i Kenyas urbane transportsystem, truer også med å streike. Disse matatu-ene transporterer daglig millioner av kenyanere. For to uker siden kunngjorde deres forening Matatu Owners Association en streik som respons på regjeringens beslutning om å heve veivedlikeholdsavgiften med Ksh 7 per liter drivstoff, og øke den fra Ksh 18 til Ksh 25. Streiken ble imidlertid avbrutt i siste liten for, med foreningens ord, «å åpne for forhandlinger». Regjeringen har til tross for disse diskusjonene opprettholdt avgiften, og refererer til den som et avgjørende tiltak for å generere midler til å betjene Kenyas IMF-gjeld.

Arbeidere må advares. Ruto har ingen intensjon om å tilby arbeiderklassen noen innrømmelser. Tvert imot, han ruster seg til en brutal konfrontasjon med dem. Regjeringen har begynt å gjennomføre en lønnsøkning på 40 prosent for politiet, en av få sosiale støttebaser som fortsatt er lojale mot regimet. En økning på 20 prosent har allerede vært gjeldende siden juli. I tillegg vurderer Ruto-regjeringen ytterligere fordeler og godtgjørelser for politiet, deriblant boliger, helsetjenester og utdanningsstøtte.

World Socialist Web Site oppfordrer arbeidere til å trekke de avgjørende lærdommene fra de nylige utviklingene. Kampen arbeidere og ungdom står overfor handler ikke bare om uoppfylte kollektive forhandlingsavtaler, men er en breiere politisk kamp mot hele den kapitalistiske politiske og sosioøkonomiske ordenen etter uavhengigheten, som støttes av Washington. Opposisjonsleder Raila Odinga har slått seg sammen med Ruto for å innføre sparetiltak gjennom politistatsmetoder og å gjøre Nairobis underordnede allianse med amerikansk imperialisme stadig dypere. En sentral arkitekt for denne høyreregjeringen er COTU. Fgforbundet støttet opprinnelig Rutos IMF-drevne Finanslov 2024, bare for seinere å be om dens tilbaketrekking til fordel for en «nasjonal enhets»-regjering med Odinga. Nå har COTU blitt den viktigste håndheveren av såkalt «sosial fred».

Jobber, lønninger og arbeidsbetingelser kan bare forsvares ved at arbeidere bryter seg fri fra COTU-byråkratiet. For å oppnå dette må det etableres grunnplankomitéer, operert demokratisk av arbeiderne selv, på alle arbeidsplasser for å håndheve deres demokratiske vilje og motarbeide utsalg fra byråkratiet. Styringsklassens enhet på toppen må bli møtt med en forent kamp nedenfra, som overskrider nasjonale grenser og kobler kampen mot innstramminger i Afrika med dem i Europa og USA, der arbeidere også står overfor innstramminger og avledning av finansmidler til krig.

Framfor alt er det som kreves kampen for et sosialistisk program for å plassere alle ressursene i den nasjonale og internasjonale økonomien under kontroll av arbeiderne og de undertrykte massene. Ruto-Odinga-regimet må erstattes med en arbeidernes regjering som er forpliktet til å avvise utenlandsgjelden og implementere sosialistiske politiske orienteringer.