Der Volkswagen-ledelsen planlegger et radikalt program for kostnadsbesparelser kunngjorde i går Daniela Cavallo, styreleder for Det sentrale bedriftsrådet, fra fagforeningen IG Metall, at minst tre tyske fabrikker skal stenges ned og titusenvis av jobber slettes.

Bedriftsrådet inviterte mandag morgen arbeidere til informasjonsmøter ved alle tyske VW-anlegg. Rundt 25 000 ansatte samlet seg bare ved hovedanlegget i Wolfsburg. En pamflett fra bedriftsrådet, som ble distribuert en masse på mandag, begynner med ordene: «Dette er en krigserklæring av historiske proporsjoner mot deres egen arbeidsstyrke og hele hjemregioner ved Gruppas hjerte.» Den fortsatte:

I forbindelse med tap av arbeidsplasser for titusener av oss, har konsernstyret til hensikt å håndheve følgende: stenge ned minst tre VW-fabrikker i Tyskland, krympe praktisk talt alle fabrikker som fortsatt eksisterer i Tyskland, også adskilt fra tidligere kjerneområder og, på toppen av dette, pålegge de gjenværende ansatte massive lønnstap.

Alt dette er «ikke sabelrasling» som en taktikk i den nåværende kollektive forhandlingsrunden, forklarte VW-bedriftsrådet, ettersom styret virkelig ønsker alt dette og mener at kostnadsplanen ikke har «noe alternativ og ingen rom for innrømmelser.» Bedriftsrådet ble informert på forhånd, men konsernstyret nektet å snakke rett ut til deres egne ansatte. «Det er derfor deres bedriftsråd nå er tvunget til å informere dere om dette.»

Finansavisa Handelsblatt siterte fra et internt strategidokument, som i ledelseskretser omtales som ei «giftliste». Ifølge avisa er ytterligere massive sosiale angrep planlagt. De omfatter blant annet vesentlige lønnskutt, outsourcing av enkelte administrative områder og lønnsfrys for årene 2025 og 2026.

Konsernets personalsjef Gunnar Kilian sa i en mediemelding at konsernstyret har besluttet ikke å avsløre ytterligere detaljer om de planlagte tiltakene i kostnadskuttprogrammet: «Vi følger prinsippet vedtatt om medbestemmelse for først å gjennomføre diskusjonen om Volkswagen AGs framtid internt med våre forhandlingspartnere.»

Forhandlinger mellom selskapsledelsen og IG Metall (IGM) om selskapets nye tariffavtale går onsdag inn i den andre runden. Under den første runden i september avviste VW kravet fra IG Metall om 7 prosent lønnsøkning og presset i stedet på for innsparinger. Ifølge Cavallo krever VW nå 10 prosent lønnskutt og lønnsfrys for de to neste to årene.

Mange VW-arbeidere er sjokkerte. Den største europeiske bilprodusenten annonserte allerede i sommer en «politikk for kostnadsbesparelser» og terminerte ansettelsesgarantien som hadde vært på plass i flere tiår. Men mandagens kunngjøringer overgikk alt som var fryktet. Konsernet, VW Group, har lenge vært kjent i Tyskland for relativt høye lønninger og sosiale rettigheter, med jobber som har vært ansett som krisesikre, fra læretid til pensjonering.

Bedriftsrådssjefens tilsynelatende indignasjon på mandag var imidlertid bare for skue. Bedriftsrådet er i sannhetens navn involvert i alle selskapsledelsens diskusjoner og er direkte involvert i utarbeidelsen av planene for å stenge ned fabrikkanlegg. Bedriftsrådet og IG Metall har innen selskapsledelsen ansvar for å utforme de sosiale angrepene på en slik måte at motstanden mot dem kan undertrykkes. Konfidensialiteten fram til nå var også avtalt, og den nåværende kunngjøringen fra bedriftsrådet to dager før neste forhandlingsrunde var bevisst kalkulert.

Cavallo og hennes IG Metall-kolleger snakker om et angrep «på oss» og prøver å framstille dem selv som representanter for arbeidernes interesser. Virkeligheten er den stikk motsatte. At bedriftsrådet snakker om «historiske» angrep, men så langt ikke har iverksatt noen kamptiltak mot dem, viser dette. Ikke i noen andre tyske selskaper er samarbeidet mellom eiere, selskapsledelse og fagforeninger så tett og sofistikert som hos Volkswagen.

Personaldirektør Gunnar Kilian, som er ansvarlig for planen om å stenge ned fabrikkanlegg og for permitteringer, var generalsekretær for bedriftsrådet før han gikk over til konsernstyret. Han ble ansett som den «nærmeste fortrolige» til Cavallos forgjenger Bernd Osterloh, og hans «mesterhjerne».

VW Group har tidligere blitt beskrevet som selve symbolet på sosialt partnerskap og som en «tysk modell for medbestemmelse». IG Metall og bedriftsrådet, sammen med en hær av heltidsansatte tjenestepersoner, sørger for at beslutningene i hovedstyret og representantskapet gjennomføres problemfritt.

Lederen av IG Metall fungerer tradisjonelt som nestleder i konsernets representantskap, assistert av bedriftsrådet, som på grunn av lovfestet medbestemmelse, sammen med IGM utgjør halvparten av representantskapet. Den andre halvparten utgjøres av Porsche Holding, som kontrolleres av familiene Porsche og Piech og eier 53 prosent av de ordinære aksjene, Emiratet Qatar (17 prosent) og delstaten Niedersachsen, regjert av Det sosialdemokratiske partiet (20 prosent).

VW-konsernet er følgelig praktisk talt dominert av et triumvirat av fagforeninger, bedriftsråd og SPD. Eks-IGM-sjef Jörg Hofmann, Det sentrale bedriftsrådets styreleder Daniela Cavallo og Niedersachsen ministerpresident Stephan Weil (SPD) sitter i det åtte medlemmer store representantskapet, der alle viktige beslutninger diskuteres.

For å kunne slå tilbake de planlagte angrepene og forsvare alle fabrikkanlegg og arbeidsplasser, er det nødvendig å bryte sammensvergelsen av fagforeningsapparatet, bedriftsrådet og SPD, og igangsette en genuin kamp. Dette krever etableringen av uavhengige grunnplankomitéer der alle VW-arbeidere som seriøst ønsker å slåss legger kreftene sammen. Det første initiativet ble allerede tatt i forrige måned med etableringen av en VW-grunnplankomité, ein VW-Aktionskomitee.

Slike grunnplankomitéer finnes allerede på flere bilfabrikker, og de har gått sammen om å danne et nettverk. Det er del av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomiéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – som koordinerer arbeiderklassens voksende kamper over hele verden. Utviklingen av grunnplankomitéer ved VW må rettes mot å gjøre kampen mot de voldsomme kostnadskuttene ved VW til del av en systematisk, internasjonal motoffensiv fra arbeidere i hele bil- og reservedelsindustrien.

Kostnadskuttene ved VW er del av en global offensiv fra bilselskapene, som – støttet av nasjonale regjeringer og fagforeningsbyråkratier – slåss en bitter kamp om markedsandeler og høyere avkastninger, og som bruker overgangen til elektrisk mobilitet for å kvitte seg med hundretusener.

Ford stenger ned sin fabrikk i Saarlouis og angriper nå arbeiderne i Köln og Valencia. Ved Stellantis, «blir knapt en stein liggende på toppen av en annen», som dagsavisa FAZ skriver. Administrerende direktør Carlos Tavares, som er beryktet som en «kostnadsdreper», sletter tusenvis av arbeidsplasser i USA og Italia. Opel-fabrikken i Eisenach blir heller ikke spart, og av de 15 000 arbeidsplassene som en gang fantes ved Opels hovedfabrikk i Rüsselsheim, gjenstår bare 8 300.

Det foregår en veritabel massakre i leverandørindustrien. ZF Friedrichshafen sletter 14 000 arbeidsplasser og Continental 7 000. Nesten daglig stenger mindre bedrifter med flere hundre ansatte. Programvarekonsernet SAP kutter også 10 000 jobber, ThyssenKrupp kutter sin ståldivisjon, kjemikaliekonsernet Bayer sletter 5 000 arbeidsplasser og BASF stenger ned to fabrikkanlegg i Köln og Frankfurt-Höchst.

Krisa i kapitalistsystemet intensiveres og massive sosiale angrep blir håndhevet for å øke profitter ikke bare i Tyskland og Europa, men over hele verden. I USA står streikende Boeing-arbeidere overfor svært lignende angrep og har allerede to ganger avvist en elendig tariffavtale støttet av fagforeningsbyråkratiet.

Milliardærers og spekulanters hemningsløse jakt etter profitt forverrer ikke bare utbyttingen, men fører også til krig. Jakta for råvarer, markeder og billig arbeidskraft utvikler seg til en økonomisk krig med handelsrestriksjoner, straffende tollsatser og subsidier, og til slutt til en militær konflikt.

USA innfører nå for eksempel en importtoll på 100 prosent på elbiler fra Kina. Samtidig omringes det økonomisk voksende landet militært og det forberedes systematisk for krig. EU har innført en tilsvarende importtoll – om enn på et lavere nivå

Tyskland har brukt EUs utvidelse til å øke landets økonomiske dominans i Øst-Europa. Det støtter NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina for å tvinge fram et regimeskifte i Moskva og bringe det enorme landet med dets råvarer og energikilder under den tyske økonomiens direkte kontroll. Den økonomiske krisa og energikrisa som forsterkes av denne, overføres nå til arbeiderne med stadig mer brutale metoder.

Kampen for å forsvare arbeidsplasser, lønninger og sosiale standarder er derfor uløselig knyttet til kampen mot krig og militær opprusting, så vel som forsvaret av demokratiske rettigheter. Den må føres ut fra et sosialistisk perspektiv. Ikke et eneste sosialt problem kan løses uten å bryte makten til milliardærene, bankene og storselskapene. Bankene og storselskapene må eksproprieres og settes under arbeidernes demokratiske kontroll.