Visepresident Kamala Harris’ tale i Washington D.C. tirsdag kveld var en oppvisning av fullstendig knefall og medvirkning, i møte med den økende fascisttrusselen i Amerika.

Harris talte bare to dager etter Donald Trumps valgkampstevne i Madison Square Garden, en begivenhet fylt av ondsinnede fordømmelser av immigranter og flyktninger, språk hentet direkte fra nazistene og trusler rettet mot Trumps politiske opponenter, inkludert Harris selv.

Harris refererte imidlertid ikke til stevnet i hennes kommentarer. Hun brukte heller ikke ordet «fascisme», som hun har brukt de siste ukene, selv om hun alltid var forsiktig med å basere hennes kommentarer på de fra tidligere Trump-tjenestemenn og eks-generaler. Dette var ikke en forglemmelse, den typen ting man rett og slett glemmer å nevne. Det var snarere en kalkulert politisk beslutning.

Kort forut for Harris’ bemerkninger skrev Edward Luce, amerikansk nasjonalredaktør for Financial Times, en spalte under headingen «Amerika er ikke så bekymret for fascisme», og rådet Harris til å unngå å fokusere på «Trumps trussel om den sterke mann». Selv om trusselen om fascisme er reell, hevdet Luce: «En forbløffende andel av Amerika er uberørt.»

Harris fulgte rådet, men ikke av bekymring for at ingen bryr seg om trusselen for fascisme i Amerika. Helt det motsatte. Demokratene frykter framfor alt å vekke angst og sinne, for å skape en situasjon der breiere sjikt av befolkningen vil reagere. I møte med en fascistisk trussel forkynner demokratene ro.

I hennes bemerkninger nevnte Harris knapt 6. januar-kuppet, lansert av Trump fra nettopp stedet hun kom med hennes bemerkninger. Hun nevnte i forbifarten Trumps trusler om å målrette «fienden innenfra», som hun presenterte helt i individuelle begreper – produktet av en «ustabil» mann «besatt av hevn» og «ute etter ukontrollert makt».

Hovedtyngden i Harris’ store begivenhet, omtalt som hennes «avslutningsargument», var et slitent oppkok, ofte med eksakt det samme språket, av hennes valgtaler og uttalelsene hun leverte på Det demokratiske partiets landsmøte i august.

Der Trump og republikanerne snakker borgerkrigens språk var Harris’ appell for en koalisjonsregjering. Hun bønnfalte om «kompromiss» og «konsensus», en slutt på «splittelse, kaos og gjensidig mistillit». Hun proklamerte: «I motsetning til Donald Trump, jeg tror ikke at folk som er uenige med meg er fienden. Han vil sette dem i fengsel. Jeg vil gi dem en plass ved bordet.»

Man er tvunget til å spørre: Dersom Harris, til tross for henne selv, vinner valget og tiltrer som president, vil hun tilby Trump eller hans mest prominente støttespillere en posisjon i hennes kabinett? Hun har tross alt allerede lovet å implementere mye av Det republikanske partiets program, inkludert et massivt angrep på immigranter, som hun gjentok på tirsdag.

Harris fortsetter, nå på et langt mer framskredent stadium av krisa, Bidens respons på 6. januar-kuppet. Biden konkluderte fra den koordinerte konspirasjonen for å blokkere hans egen innsettelse, inkludert forsøk på å kidnappe og drepe politikere fra Det demokratiske partiet, at det var nødvendig å ha et «sterkt Republikansk parti». Harris’ håp er at de som konspirerer for diktatur fire år seinere vil legge til side deres planer og gå sammen om å implementere kapitalistoligarkiets felles interesser.

Trump og republikanerne beveger seg, i mellomtiden, i motsatt retning og ansporer vold med påstander om et rigget valg. På onsdag, selv før noen stemmer i Pennsylvania har blitt talt eller åpnet, tok Trump til hans sosialmedieplattform Truth Social for å påstå at «Pennsylvania jukser, og blir tatt, av så stort omfang som sjelden er sett før.» Hans valgkampanje anla et søksmål mot Bucks County, Pennsylvania, med påstand om «velgerintimidering».

Dette er ikke en juridisk utfordring så mye som et forsøk på å skape et uredelig påskudd for fascistagitasjon. Stemmeurner i Washington og Oregon er allerede satt i brann – en indikasjon på hva som er i vente de kommende dagene.

Demokratenes politiske «strategi» er motivert av flere faktorer. Det er, for det første, det faktum at en betydelig del av selskaps- og finansoligarkiet åpent støtter Trump eller tilpasser seg en Trump-seier. Wall Street Journal bemerket, i en artikkel publisert på onsdag, at selv om mange administrerende direktører offentlig er nøytrale, har de i det stille henvendt seg til Trump, der de anser hans gjenvalg som «forsikring» mot et potensielt tilbakeslag mot Wall Street. Milliardæreierne av Washington Post og Los Angeles Times har i løpet av de siste dagene blokkert deres redaksjoner fra offentlig å publisere anbefaling av Harris i kommende tirsdags valg.

Demokratene trenger, forøvrig, Det republikanske partiet og topartisystemet for å undertrykke klassekampen. Harris’ gjentatte referanser i hennes tale til «kaos» og «splittelse» handlet ikke først og fremst om konfliktene innen statsapparatet. Demokratene er skrekkslagne for at sammenbruddet av de tradisjonelle politiske institusjonene for klassestyre i USA skal besørge en åpning for arbeiderklassens intervensjon. Deres reelle fiende er, som alltid, ikke til høyre, men til venstre.

Til slutt, demokratenes sentrale og overordnede bekymring er eskaleringen av krig. Faktisk var den viktigste uttalelsen Harris kom med tirsdag kveld, tatt ordrett fra hennes tale til Det demokratiske partiets landsmøte, hennes løfte at «som øverstkommanderende vil jeg sørge for at Amerika har den sterkeste, mest dødelige kampstyrken i verden.»

I dagene og ukene før valget sulter Israel, med Det hvite hus’ støtte, folket i Nord-Gaza i en massemordskampanje og har startet en krig mot Libanon og missilangrep mot Iran. Krigen i Midtøsten er del av en verdenskrig, som inkluderer USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina og den truende konflikten med Kina.

Argumentet om «det mindre onde», som insisterer at Det demokratiske partiet er et bolverk mot Trump og fascisttrusselen, er politisk bankerott. De samme argumentene som nå brukes av Bernie Sanders, Ocasio-Cortez og andre for å insistere på nødvendigheten for å støtte Harris for å stoppe Trump, ble for fire år siden brukt for å underordne all opposisjon mot Biden. Og hva har det gitt? Trump er politisk styrket.

Ikke bare drypper det av blod fra genocidet i Gaza og overvåker en eskalerende global krig, Det demokratiske partiet, som et parti for Wall Street, militær-etterretningsbyråene og privilegerte seksjoner av den øvre middelklassen, er ute av stand til og uten interesse for å forsvare demokratiske rettigheter. Dersom Harris er den store fanebæreren av kampen mot fascisme, da er denne kampen allerede tapt.

Bare arbeiderklassen, mobilisert uavhengig og i opposisjon til begge kapitalistpartiene, kan motsette seg kapitalismens nedstigning til fascistdiktatur.