Det amerikanske 2024-presidentvalget utspiller seg under betingelser av enestående krise og sosialt sammenbrudd. Det er en gjennomgripende fornemmelse av at det politiske systemet er dysfunksjonelt, ute av stand til å respondere på folks behov og på vei mot voldelige konflikter innenriks.

Med valgdagen bare 72 timer unna er den politiske atmosfæren full av rykter om konspirasjon. Det er en utbredt forventning at valgresultatet vil bli uavklart, og at Trump og hans fascistmedsammensvorne – uansett stemmetellingen – ikke vil godta et ugunstig resultat. Nivået av usikkerhet og trusler som omgir valgprosessen gjenspeiler omfanget av det amerikanske demokratiets sammenbrudd.

Det er åpenbart at den politiske kulturen i USA har truffet bunnen. Trumps semi-koherente strøm av sjåvinistisk bevissthetsskitt sikter på alt som er fornedret og reaksjonært i det amerikanske samfunnet. Kamala Harris illustrerer kynismen og hykleriet til et parti som tyr til identitetspolitikkens floskler, klisjeer og troper som et dekke for den økonomiske elitens interesser og etterretningsbyråenes konspirasjoner. Hennes forsvar for amerikansk imperialisme, og framfor alt den helhjertede støtten til genocidet i Gaza avslører henne som en representant for et kriminellt kapitalistoligarki.

Ideen om et «mindre onde» er i denne sammenhengen en absurditet. Mens den ene kandidaten promoterer fascisme, stiller den andre på en plattform som inkluderer støtte for krig og genocid. Under disse betingelsene står ikke valget mellom større og mindre onder, men mellom to veier til katastrofe. For all skittkastingen, skillene mellom Trump og Harris er ubetydelige sammenlignet med gapet som skiller begge partier fra arbeiderklassen.

De dyptgripende anliggendene som påvirker livene til millioner blir systematisk ignorert i denne valgkampen. Dette er fordi de alle oppstår fra en grunnleggende kilde, ubetinget forsvart av hele det politiske etablissementet: det kapitalistiske profittsystemet. Forøvrig, ingen av de sentrale anliggendene arbeidere står overfor i USA kan bli adressert utenfor en global bevegelse av arbeiderklassen. 2024-valgene reiser skarpt alternativene: kapitalistbarbari eller gjenoppbyggingen av samfunnet på grunnlag av sosialisme.

1. Eskaleringen i retning atomkrig

Valgene utspiller seg under betingelser av eskalerende global krig. Bak lukkede dører føres det diskusjoner om massiv ekspansjon, hvem enn som er i Det hvite hus. Prominente medlemmer av oligarkiet, som JP Morgan Chase-sjefen Jamie Dimon, erklærer at «den tredje verdenskrig har allerede begynt». USA investerer uforlignelige $ 1,7 billioner i å oppgradere sitt atomvåpenarsenal – en forpliktelse fra begge partiene, som vil gå videre uavhengig av valgets utfall.

Den sentrale prioriteringen i Biden-administrasjonens fire år har vært krig – først oppildningen av krigen mot Russland i Ukraina, deretter genocidet i Gaza, begge fullt støttet av Harris. Med ubegrensede mengder amerikanske våpen som strømmer inn i Israel med full støtte fra både demokratene og republikanerne, er de medskyldige i slaktingen av titusener i Gaza og på Vestbredden. En kraftig opptrapping av krigen mot Iran kan finne sted selv i ukene mellom valget og innvielsesdagen i januar. Pentagon kunngjorde fredag at Det hvite hus har beordret flere amerikanske militærstyrker til Midtøsten, deriblant B-52 bombefly, jagerfly og marine-destroyere.

Poseringen til Trump – som har oppfordret til Irans «utsletting» og at Israel skal «fullføre jobben» i Gaza – som en motstander av krig, er intet mindre enn latterlig.

Verdenskrig krever at alle samfunnets ressurser underordnes til krig. Hovedartikkelen i den siste utgaven av Foreign Affairs, en ledende publikasjon for amerikansk geopolitiske strategi, presenteres under tittelen «Gjenkomsten av total krig». Forfatteren, Mara Karlin fra Brookings Institution, skriver:

Både i Ukraina og Midtøsten, det som har blitt klart er at det relativt snevre omfanget som definerte krig i tiden etter 11. september har blitt dramatisk utvidet. En æra av begrenset krig er over; en tid med omfattende konflikter har begynt. Det verden er vitne til i dag er faktisk beslektet med det teoretikere tidligere har kalt «total krig», der stridende trekker på enorme ressurser, mobiliserer deres samfunn, prioriterer krigføring framfor alle andre statlige aktiviteter, angriper et breit spekter av mål, og omformer deres og andre lands økonomier.

«Prioritering av krigføring framfor all annen statlig virksomhet» betyr den hensynsløse underordningen av arbeiderklassen til krig. Alt må ofres på krigens alter, med de enorme ressursene påkrevd for å føre den.

2. Økonomisk krise, sosial ulikhet og oligarki

En hovedfaktor i imperialismens stadig mer hensynsløse operasjoner er amerikansk kapitalismes eskalerende krise. USAs gjeld har eksplodert til nesten $ 36 billioner. Prisen på gull er på rekordnivåer, som gjenspeiler intense press på dollaren.

Styringsklassen har forsøkt å avverge den økonomiske krisa gjennom ei rekke massive redningsaksjoner for bankene, deriblant i 2008 og i 2020, pandemiens første år. Dette har bare reprodusert krisa på et høyere nivå, samtidig som det har bidratt til en enorm økning av sosial ulikhet.

Konsentrasjonen av rikdom i USA har nådd groteske nivåer, med en liten elite som kontrollerer mer rikdom enn den nederste halvdelen av befolkningen. Amerikanske milliardærers samlede formue er nå på mer enn $ 5,5 billioner, opp nesten 90 prosent siden begynnelsen av pandemien. Den ekstreme konsentrasjonen av rikdom forsvares av begge partier, og valgkampene til Harris og Trump er finansiert med uforlignelige pengesummer fra de rike.

Inflasjon har tæret på reallønningene, som gjør essensielle varer – fra mat til bolig – uoverkommelige for millioner. Nær en tredjedel av alle husholdninger og halvparten av leide husholdninger bruker mer enn 30 prosent av deres inntekt på bolig. Den totale forbruksgjelden er på nesten $ 18 billioner, et rekordnivå, derav $ 1,75 billioner i studenters lånegjeld.

Arbeiderklassen konfronterer ei massiv sosial krise som inkluderer permitteringer, skolenedleggelser og et helsevesen på randen av kollaps. I utdanningsvesenet har det nylige utløpet av nødsfinansiering ført til oppsigelser av lærere og nedstenging av skoler, som har påvirket millioner av elever.

3. Fascisme og trusselen om militær-politi diktatur

Gjennom Trump-valgkampen utvikler Det republikanske partiet en politisk bevegelse som antar en mer åpent fascistkarakter. Ved siden av normaliseringen av genocid og atomkrig blir fascisme normalisert i amerikansk politikk.

Valgdagen, den 5. november, vil faktisk bare markere ett øyeblikk i ei eskalerende krise i hele det politiske systemet. Trump promoterer allerede narrativet om et «stjålet valg». Han ansporer til vold og konspirerer for å avvise, gjennom rettssaker og handlinger fra delstatenes regjeringer og lokale myndigheter, ethvert resultat som ikke fører til hans seier. Dersom Trump blir valgt har han truet med å utplassere militæret mot «fienden innenfra» og organisere utvisningen av titalls millioner immigranter.

Harris omtalte tidvis de siste ukene Trump som en «fascist», men dette ble raskt droppet. Demokratenes fokus, som uttrykt i Harris’ «avslutningsargument» denne uka, er å opprettholde «enhet» med republikanerne for å undertrykke opposisjon hjemme og føre krig i utlandet. Deres sentrale bekymring er ikke veksten av fascisthøyre, men sammenbruddet av hele det politiske systemet og faren for en bevegelse nedenfra.

Begge partier er dypt medskyldige i avviklingen av demokratiske rettigheter og dreiningen til diktatur. Biden-Harris-administrasjonen har selv overvåket ei bølge av arrestasjoner og utvisninger av studenter som har protestert mot det israelske genocidet i Gaza. Begge partier støtter militariseringen av staten for å knuse dissens, enten det betyr å slå ned på antikrigprotester eller mobilisere politiet mot streikende arbeidere.

4. Covid-19-pandemien og miljøkollaps

Det er nå nesten fem år siden Covid-19-pandemien brøyt ut, den største sosiale og helsekrisa i moderne tid. I det siste valget, for fire år siden, var Covid-19-pandemien det sentrale temaet – fokuset for republikanernes fascistiske agitasjon og demokratenes løfter om å «følge vitenskapen». I dette valget har den pågående pandemien blitt fullstendig ignorert, bare referert til i fortid, selv om hundrevis av mennesker dør hver dag.

Dødstallet siden det forrige valget er svimlende: Over 1,2 millioner amerikanere har dødd av Covid-19-relaterte årsaker, derav over 400 000 dødsfall under Trump (t.o.m. januar 2021) og under Biden mer enn 800 000. Dette tallet er del av det globalt dødstallet på 24 millioner de fire siste årene. Titalls millioner mennesker i USA, ifølge offisielle tall, har blitt rammet av Long Covid.

Dette kolossale nivået av død og svekkelse er den direkte konsekvensen av styringsklassens politikk. Biden-Harris-administrasjonen implementerte fullt ut Trumps kriminelle politikk for «flokkimmunitet», og tillot i mai 2023 utløpet av nødsfinansiering for Covid-19-bistand, og etterlot sykehus og klinikker overveldet, underbemannet og underfinansiert.

Samtidig driver klimaendringene uforlignelige økologiske katastrofer, deriblant to store orkaner som har rammet USA i løpet av de to siste månedene, og produserte ødeleggende flommer. Forskere advarer om ei eskalerende og eksistensiell krise, men ingen av partiene vil ta opp problemet på en seriøs måte, ettersom enhver reell respons på klimaendringer ville true interessene til selskapene som finansierer begge partier. Demokratene har forlatt til og med symbolske gester, mens republikanerne åpent avviser klimaendringer som en bløff.

***

Det politiske systemet i USA er gjennomgående sklerotisk og udemokratisk. Ethvert aspekt av strukturen – fra lover om tilgangen til stemmesedler rettet mot tredjepartier, til pengenes dominans, til selskapsmedienes rolle – er utformet for systematisk å utelukke ethvert genuint uttrykk for arbeiderklassens interesser.

I løpet av det siste året har det vært kraftfulle demonstrasjoner av sosialt masseraseri og opposisjon. Millioner har protestert mot det USA-støttede israelske genocidet i Gaza. Arbeidere har iverksatt streikeaksjoner i avgjørende industrier, deriblant den pågående streiken til 33 000 arbeidere ved Boeing, en stor militærkontraktør og rom- og luftfartsselskap, som fagforeningsapparatet arbeider desperat for å stenge ned før valgdagen.

Det sentrale anliggendet er utviklingen innen arbeiderklassen av et sosialistisk politisk lederskap. Krisa må adresseres ved dens rot, og krisas rot er det kapitalistiske profittsystemet. Og i en tid med transnasjonale selskaper, global imperialistkrig og en global pandemi, er det ingen nasjonal løsning. Den internasjonale arbeiderklassen er den mektigste kraften på planeten, men den må bli bevæpnet med et politisk program som artikulerer dens reelle interesser.

Socialist Equality Party, som del av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – er spydspissen for kampen for etableringen av arbeiderklassens politiske uavhengighet på grunnlag av et sosialistisk program og politikk.

SEP insisterer at den eneste veien framover er at arbeiderklassen bryter med Det demokratiske og Det republikanske partiet og bygger en uavhengig politisk bevegelse, basert på et internasjonalt, antikapitalistisk og sosialistisk program. Opposisjon mot ulikhet, krig og diktatur krever arbeiderklassens erobring av politisk makt, i USA og over hele verden, og den fullstendige omorganiseringen av samfunnet.