WSWS arrangerer et live-forum for spørsmål & svar, med David North og Eric London, om «Sylvia Ageloff og attentatet på Leo Trotskij», kommende søndag, den 14. februar kl. 19:00 norsk tid. Mer informasjon om dette eventet er tilgjengelig på wsws.org/live.

Dette er fjerde og siste del. Del tre ble publisert 12. februar, del to 10. februar og del en 8. februar.

Den 20. august 1940 ble Leo Trotskij utsatt for et attentat utført av stalinistagenten Ramón Mercader, i forstaden Coyoacán i Mexico by. Mercaders tilgang til den store revolusjonære ble muliggjort gjennom hans relasjon til Sylvia Ageloff, et medlem av Socialist Workers Party (SWP). I etterkant av attentatet presenterte Ageloff seg som et uskyldig offer for Mercaders duplisitet, en påstand som aldri ble utfordret av SWP.

Denne artikkelserien utgjør trotskistbevegelsens første systematiske etterforskningen av Ageloffs rolle og viderefører Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales arbeid med etterforskningen Security and the Fourth International [Sikkerhet og Den fjerde internasjonale]. Den er publisert i fire deler.

Den meksikanske etterforskningen av attentatet

Med de første avhørene av Ageloff og Jacson-Mornard begynte den meksikanske etterforskningen for alvor.

Trotskij-attentatet blir i Mexico fremdeles ansett som den viktigste drapssaken i landets moderne historie. Den meksikanske regjeringen utførte den eneste seriøse samtidige etterforskningen av attentatet. Den inkluderte en granskning av Ageloffs rolle i handlingen. Hennes selvtjenende alibier, anfall av hysteri og erklæringer om uskyld hindret ikke meksikanske etterforskere fra kritisk å vurdere Ageloffs handlinger på grunnlag av de foreliggende fakta.

Regjeringen til Lázaro Cárdenas og politiet i Mexico by så på etterforskningen som en juridisk sak av største betydning. Attentatet av en høyt profilert flyktning utført av utenlandske agenter – spesielt et offer som hadde så mye respekt i arbeiderklassen som Trotskij – var en utfordring for Mexicos nasjonale suverenitet. Regjeringen satte sine mest prominente politietterforskere og statsadvokater til å håndtere saken. Deres etterforskning var objektiv og profesjonell. Offisielle juridiske representanter gjennomførte dusinvis av avhør og brukte avanserte metoder, som fremdeles studeres av moderne meksikanske kriminologer. De ansvarlige for etterforskningen, dersiblant den berømte meksikanske kriminologen Alfonso Quiroz Cuarón, demonstrerte et nivå av bekymring over attentatet og dets deltakere som manglet i SWPs respons. [161]

De meksikanske etterforskerne begynte med å avhøre Ageloff og Jacson-Mornard. I løpet av deres foreløpige etterforskning begynte påtalemyndighetene å samle kraftige indisier som de trodde motbeviste hennes påstand om uskyld.

Den meksikanske forundersøkelsen

Da Ageloff endelig begynte å svare på spørsmål fikk politiet og påtalemyndigheten anledning til å observere hennes oppførsel og sammenligne hennes forklaringer for hva som skjedde med Jacson-Mornards uttalelser, og uttalelser fra andre vitner. Basert på informasjonen de hadde samlet om Ageloffs bakgrunn og hennes handlinger, fastslo de at hennes påstand om å ha blitt lurt ikke var troverdig.

De første indisiene som støttet denne beslutningen, omfattet følgende:

• Meksikanske myndigheter mente at Ageloffs rolle i arrangeringen av middagen med Schüssler rettet stor mistanke mot henne. De trodde Ageloff og Jacson-Mornard la planer for middagen med ekteparet Schüssler for å sikre at Schüssler skulle være fraværende fra Trotskij-eiedommen, og dermed lette drapet.
• Ageloff innrømmet at hun hadde familie i Russland. Dette ble ansett som å reise spørsmål om at GPU kunne bruke press ved å true med vold mot dem i Russland.
• Ageloff innrømmet at hun ved en anledning så at «da [Mercader] skrev til sjefen sin, gjorde han det med kode». Hun sa at hun spurte ham om koden, «og så lagde han ei rekke kodetegn på et papir, og brøt den med en gang.» [162] Påtalemyndigheter mente at dersom hun hadde sett dette, antydet hennes unnlatelse av å rapportere det til Trotskij involvering i den kriminelle konspirasjonen.
• Tilsvarende fant de gjennom etterforskningen ut: «Sylvia bekreftet at Jackson aldri tillot henne å se gjennom hans korrespondanse, som han holdt under forsegling, også da han kom fra New York til Mexico skilte Jackson seg aldri fra en koffert han hadde i hendene.» [163] Ageloffs unnlatelse av å rapportere disse detaljene til Trotskij antydet også at hun var involvert i komplottet, men forsøkte å skape en bakgrunnshistorie for å presentere seg selv som uskyldig.
• For påtalemyndigheten var det faktum at Jacson-Mornard påsto Ageloffs uskyld ytterligere et indisium for at de to samarbeidet. Under en høring sa Jacson-Mornard til dommeren: «Etter å ha lest og lest om igjen teksten til den relative delen av nevnte ordre; jeg finner at alt ordren sier om Sylvia ikke overbeviser meg; og om jeg hadde vært dommer, da ville jeg ha løslatt henne.» [164]
• Aktor Francisco Cabeza de Vaca sa om Jacson-Mornards historie – at han og Ageloff var forelsket og at snikmorderen drepte Trotskij fordi han blandet seg inn i deres forhold – var «helt absurd, det du har erklært til nå er uakseptabelt, det ville ikke fungere i hjernen til noen fornuftig person, ikke engang i hjernen til et barn; vi kan ikke akseptere det, og vil heller ikke akseptere det.» [165] Cabeza de Vaca sa Jacson-Mornard «må erkjenne at dette argumentet er helt foraktelig, det er uakseptabelt, sunn fornuft avviser det, og jeg tilbyr deg for siste gang anledning til å fortelle sannheten.» [166]

Ageloffs jobber og tilgang til penger

Politi og påtalemyndigheten fikk også å vite i løpet av etterforskningen at Jacson-Mornard hadde besørget Ageloff ei rekke jobber i Paris, og at han hadde gitt henne tusenvis av dollar i løpet av deres påståtte forhold. De meksikanske etterforskerne slo fast at Ageloff bare ble betalt $ 103 i måneden for jobben som barnepsykolog i New York, og som Barrón Cruz bemerket: «Åpenbart spurte myndighetene henne om hvordan hun fikk de økonomiske ressursene for å kunne fortsette å reise» til Europa og Mexico. [167]

Ifølge Barrón Cruz mente Cabeza de Vaca at det var svært belastende at «Sylvia nevnte at Jackson hadde gitt henne $ 3 000 i New York, og de satte dem inn i en bank på Broadway, som hun ikke husket navnet på; i denne forbindelse korrigerer Jackson henne og sier at det faktisk var $ 3 500.» [168] Justert for inflasjon tilsvarer $ 3 000 i 1940 anslagsvis $ 55 000 i dag. Meksikansk politi mente Ageloff brukte disse pengene som en spionasjerelatert utgiftskonto, for å kunne besøke Jacson-Mornard i Mexico.

FBI-etterforskningen

De meksikanske etterforskerne var ikke de eneste til å trekke sine konklusjoner om Ageloffs ansvar for Trotskijs attentat. FBI gjennomførte en egen etterforskning og kom til de samme konklusjonene som meksikanerne.

FBI så spesielt overføringen av $ 3 000 som et klart bevis for at hun var en GPU-agent.

I en FBI-rapport fra den 5. september 1940 kommuniserte agent J.B. Little synspunktene til agent Raymond E. Murphy, som forklarte at GPU-medsammensvorne i andre sovjetiske spionasjesaker oppfordret deres partnere «til å sette inn $ 3 000» på deres vegne. «Mr. Murphy fortalte at innskuddet på $ 3 000 på vegne av disse personene ser ut til å være enhetlig i forbindelse med operasjonen av russiske agenter, og han meldte dette for Byråets viten, for dets vurdering.» [169] Ageloff hevdet at de $ 3 000 hun mottok ble «etterlatt ham [Jacson-Mornard] av hans mor da hun døde». [170]

FBI-dokumentene fra etterforskningen førte opp både «Mornard» og «Ageloff» som medskyldige i forbrytelsen. Den 29. august 1940 rapporterte FBI om resultatene av deres tredje intervju med henne. Rapporten indikerer at FBI brukte press på Sylvia Ageloff og hennes familie for å oppmuntre henne til å stå fram og fortelle sannheten, som agentene mistenkte Ageloff for å skjule. FBI var interessert i å få vite hva Ageloff visste om GPUs interne operasjoner. Rapporten lyder:

Det ble avholdt et intervju med Monte Ageloff, bror av Sylvia Ageloff, og det ble gjort klart for ham at hans søster virkelig var i trøbbel, og at de meksikanske myndighetene trodde hun skjermet leiemorderen Jacson, og at de sannsynligvis ville stille henne for kriminaldomstolen som en medskyldig, og om han kunne ha noen innflytelse over henne måtte han overtale henne til å fortelle hele sannheten. Forfatteren var til stede ved det første intervjuet mellom Monte og hans søster, og hørte ham gi henne rådene forfatteren hadde gitt ham. Til tross for disse rådene viste et påfølgende intervju med henne at hun står hardnakket på påstanden om at hun ikke hadde noen anelse om at Jacson hadde til hensikt å begå den forbrytelsen han gjorde, og at hun ikke hadde noen anelse om hvem hans medskyldige kunne være. [171]

Rapporten foreslå at FBIs «New York-kontor» gjennomfører et intervju med Hilda Ageloff og ekteparet Rosmer, men det er ingen offentlig tilgjengelig dokumentasjon av disse intervjuene. FBI-agentens rapport konkluderte med en direkte avvisning av hennes påstander om å ha blitt lurt: «Selv om denne jenta er veldig dyktig til å få hysteriske anfall til rett tid, er hun, etter min mening, en tøff kunde, og vil aldri fortelle alt hun vet som kan være nyttig for å bestemme hva som lå bak Jacsons drap av Trotskij.» [172]

Whittaker Chambers’ vurdering av Ageloff-familien

I kjølvannet av attentatet ba SWP om Whittaker Chambers oppfatning om Ageloffs rolle i attentatet.

Chambers hadde intim kunnskap om hvordan GPU opererte. Fra 1932 til 1938 tjente han som leder for ei gruppe underjordiske GPU-spioner som arbeidet innen den amerikanske regjeringen. Chambers’ involvering i dette nettverket – kjent som «Ware-gruppa» etter nettverkets grunnlegger, Harold Ware – ga ham tilgang til informasjon på høyt nivå, om GPU-agenters roller i USA.

Av frykt, på grunn av stalinistattentatene i 1937 på Ignace Reiss og hans venn og medstalinist Julia Stewart Poyntz, brøt Chambers med Kommunistpartiet rundt 1938 og gikk i dekning. I 1939 begynte Chambers å besørge den amerikanske regjeringen med informasjon.

I 1948 ble Chambers et velkjent navn da han vitnet for Representantenes hus’ komité for uamerikanske aktiviteter (HUAC) [House Un-American Activity Committee] og oppga navnene på Kommunistparti-medlemmene som utgjorde Ware Group. Dette inkluderte Alger Hiss, utenriksdepartementets embetsfunksjonær som benektet å være spion, men som i 1950 ble dømt for mened. Chambers ble en prominent ny-konservativ i etterkrigstiden.

Kort etter bruddet med Kommunistpartiet holdt Chambers en hemmelig diskusjon med et ledende SWP-medlem for å besørge informasjon til trotskistbevegelsen. Denne diskusjonen ble transkribert av SWP og ble kjent som «W Memorandum». Chambers konklusjon om Ageloff-familien var som følger:

Kan ikke tro på Ageloff-jentenes uskyld. Bare en idiot kunne leve med en GPU-agent og ikke bli oppmerksom på det. Sylvias nåværende oppførsel er ikke avgjørende for at han ombestemmer seg; hun prøver kanskje å redde seg selv, eller angrer (men ikke nok til å fortelle alt), eller sågar spiller hun en rolle. Enhver av disse tre mulighetene er mer sannsynlig, sier han, enn hennes uskyld. Oppsettet av Ageloff-husstanden minner ham om mange lignende tilfeller som anvendes av GPU: To eller tre medlemmer av en familie i bevegelsen (hvilken gruppe i bevegelsen, er ikke viktig), mens andre ikke har noen forbindelse med bevegelsen i det hele tatt, men tjener også GPU. Da jeg sa at hennes pappa var i eiendomsbransjen, lo han. Han sier det er den tradisjonelle virksomheten. «GPU-arbeid opererer i familiedynastier.» Og spesielt jødiske familier i byer med store jødiske befolkningsgrupper. Vurder systematisk kamming av alle faser av Ageloff-familien, som ett av to hovedspor. [173]

SWP tok Chambers’ forståelse av GPUs dynamikk på alvor. Ellers ville ikke partiet ha henvendt seg til ham for å forhøre seg om Sylvia Ageloffs rolle. Som respons ga Chambers SWP et klart svar på hvordan Ageloffs aktivitet passet et mønster av GPU-aktivitet. Han foreslo hvordan partiet kunne begynne å etterforske sannsynligheten for et «GPU-familiedynasti», og han gjorde det klart at hans mistanker ikke ble redusert av Ageloffs hysteriske anfall, som han mente tydet på at hun spilte. Han sa hennes oppførsel viste den aller minste sannsynlighet for at hun var uskyldig.

Selv om diskusjonen med Chambers var konfidensiell og ført med det formål å legge til rette for SWPs egen etterforskning av attentatet avleverte Joseph Hansen dette verdifulle materialet til utenriksdepartementet i september 1940, uten SWPs godkjenning. FBI tok Chambers’ forslag på alvor og utvidet deres etterforskning. I konstrast til dette responderte SWP på Chambers’ informasjon ved å nekte å foreta noen etterforskning av Ageloff og hennes families tilknytninger til GPU.

Meksikansk dommer og aktor mottar drapstrusler

Kriminalsaken i Mexico by ble tildelt dommer Raúl Carrancá Trujillo i Coyoacáns sjette kriminaldomstol. I henhold til meksikansk kriminallov i 1940 tilfalt beslutningen om å dømme eller frikjenne en tiltalt dommeren, og ikke en jury.

For GPU utgjorde arresteringen av Ageloff og Jacson-Mornard en enorm risiko for eksponering. Med attentatsmannen i det meksikanske politiets varetekt ville det ikke være like enkelt å få brakt ham til taushet som det hadde vært med Sheldon Harte. Varetektsfengslingen av Ageloff, en amerikansk statsborger, kompliserte saken ytterligere ved å true eksponeringen av deres amerikanske nettverk.

Dommer Carrancá begynte å motta drapstrusler fra stalinister, som advarte ham om ikke å eksponere GPU-nettverket bak forbrytelsen. Ett slikt brev, nå i det meksikanske nasjonalarkivet, lyder:

Uansett hvilke skritt du tar i rettsaken mot Jacques Mornard for drapet på Trotskij, som tenderer til å få ham til å erklære at han er agent for GPU og derfor avklarer et internasjonalt anliggende av dyp og seriøs betydning, vil du måtte betale veldig dyrt. Husk at en organisasjons kraftfulle handling har infiltrert et hjem som ble antatt å være ugjennomtrengelig. [174]

Denne trusselen selv innrømmet et bredere komplott, og bekreftet at GPU var ansvarlig for å infiltrere «et hjem som ble antatt å være ugjennomtrengelig». En annen trussel lød: «Vær veldig forsiktig Raúl, GPU kan snart putte deg i bagasjerommet.»

Aktor Cabeza de Vaca mottok tilsvarende trusler. Victor Serge bemerket at «Francisco Cabeza de Vaca hadde blitt truet med attentat gjentatte ganger.» [175] Cabeza de Vacas barnebarn, Daniel Cabeza de Vaca (som var justisminister i Mexico fra 2005 til 2006), skulle senere forklare at truslene var spesielt relatert til aktorens beslutning om å etterforske Ageloff og at hans bestefar ble «truet ved forskjellige anledninger, for ikke å tillate en løslatelse av Sylvia Ageloff». [176]

Aktor krever Ageloffs forvaring og anklager henne for drap

Til tross for disse truslene siktet aktor Cabeza de Vaca både Ageloff og Mercader for drap da den foreløpige etterforskningen ble konkludert. Han krevde at de begge ble fengslet, i påvente av utfallet av kriminalsaken.

Hans arkiverte dokumentering, skrevet i en prosaisk juridisk form som er spesiell for den meksikanske kriminalprosessen, utviklet indisiemateriale som var avdekket av etterforskningen og presenterte det følgende argumentet mot Ageloff:

Selv om det er sant at Sylvia ikke var til stede under aggresjonen mot Trotskij, er det også sant at det på grunn av den rekka av omstendigheter som er beskrevet i denne saksprosessen, foreligger en tro på at personen ikke var uvitende om planene som ble utviklet av Jackson eller Mornard, siden hun visste om de tidligere forsøkene som var rettet mot den nå avdøde, og under disse omstendighetene burde Sylvia, som ser ut til å ha nytt vennskapet og tilliten til Trotskij-familien som vist av handlingene, ha handlet med mistenksomhet og varsomhet, etter å ha oppdaget at hun kunne tjene som et virkemiddel, slik det skjedde, for hennes elsker til å komme inn i huset ... spesielt siden Sylvia selv visste at Jackson ikke hadde noen bakgrunn som marxist og langt mindre som noe medlem av Den fjerde internasjonale ... da hun visste likevel at hennes gjentatte elsker, nå tiltalte, hadde endret hans navn, hadde ingen kjent jobb, hadde brukt et falskt pass og også hadde oppgitt adresser til henne som også var falske, med alt dette som indikerer at den ovennevnte Sylvia ikke var lojal mot Leo Trotskij, siden hun ikke kommuniserte sine mistanker om sin elsker, og ikke kan påberope seg uvitenhet fordi hun er en utdannet person som hevder å ha en universitetsgrad. [177]

Ageloffs advokater motsatte seg dette innlegget, men dommer Carrancá innvilget aktorens anmodning, var enig i at Cabeza de Vacas argumenter var korrekte, uttalte sin vantro til argumentet om at hun kunne være uskyldig, og beordret både Ageloff og Jacson-Mornard fengslet.

Denne ordren var ikke kun en før-rettssak formalitet. Barrón Cruz skrev at «den 31. august bestemte dommer Carrancá Trujillo seg for å påberope seg et dekret for formell fengsling av Frank Jacson og Sylvia Ageloff, da han fant tilstrekkelig med bevis for forbrytelsen drap,til å bevise begges ansvar (utheving tillagt). [178]

Den meksikanske pressen rapporterte bredt om Ageloffs fengsling. La Prensa skrev: «Det var en stor overraskelse da nyheten ble mottatt om at dommeren hadde besluttet formell fengsling» av Ageloff. [179]

Ageloffs advokater fremmet et nytt forslag for å sikre hennes frihet. Aktor Cabeza de Vaca meldte deretter en respons, og krevde at hun ble holdt fengslet i påvente av dommerens endelige avgjørelse angående tiltalen for drap. Cabeza de Vacas tilsvar til Ageloffs advokater – igjen skrevet i det lange meksikanske juridiske formatet – oppsummerte den meksikanske straffesaken mot Ageloff:

På grunn av det politiske miljøet som Sr. Leo Trotskij opererte i ... unngikk ingen av sympatisørene og vennene som besøkte ham ofte denne personens farlige situasjon, og ble til enhver tid utsatt for å bli offer for nye aggresjoner ... under disse betingelsene, hadde de som refererte til hverandre som avdødes venner en overdreven mistillit til å skulle analysere hverandre angående den avdødes sikkerhet, når de hadde med dem å gjøre, og det er logisk å anta at disse vennenes noe besynderlig holdning selvfølgelig hos andre ville vekke ... en mistanke som ikke kunne ikke bli kvalt. ... Sylvia Ageloff ... visste at han [Jacques Mornard] ikke hadde noen bakgrunn som marxist og langt mindre som tilhenger og medlem av Den fjerde internasjonale; det er ikke mulig å anta at da den mistenkte flyttet fra Europa til Amerika og byttet navn til Frank Jackson, ble det merkelige inntrykket som en slik holdning måtte ha forårsaket hos Sylvia, ikke forklart av ham. ... Mornards løgn angående aktivitetene han hevdet å engasjere seg med i Amerika, vel vitende om at disse [må ha] styrket Sylvias mistanker om Mornards virkelige hensikt med å leve mystisk ... enda mer, kunne ikke Sylvia ha sluttet å kreve [av] sin elsker en tilfredsstillende forklaring etter å ha forstått at han noen ganger ikke hadde oppgitt sin virkelige adresse i denne byen.

En lojal venn av Sr. Trotskijs overdrevne mistillit kunne ikke ha forblitt taus da Sylvia så elskeren Mornard hjemme hos den avdøde. ... det er umulig å anta at Sylvia, hadde hun vært lojal mot den avdøde, ikke ville ha formidlet ham mistankene angående den mistenktes reelle intensjoner. Dersom Sylvia selv aksepterer at hun fant Mornards holdning mistenkelig, da han viste en stor interesse for skjebnen til to spioner som ble arrestert. Hvorfor ga hun ikke beskjed om noen av hennes mistanker og advarte den avdøde om faren ved å være i kontakt med en som oppførte seg uoppriktig? Hvordan kan det forklares at hun fortsatte å være hans elskerinne?

Det kan bare være én logisk forklaring: Ageloff kjente Mornards sanne intensjoner angående forsøket den 20. denne måneden. Det er ingen grunn i det hele tatt til å betrakte Sylvia som en lojal venn av den avdøde, siden det ikke fremgår av dokumentene at hun utførte noen handlinger som gjorde en slik lojalitet åpenbar. Det faktum at den kvinnelige mistenkte nå spiller stor sorg for Trotskijs død og et dypt hat mot drapsmannen, burde ikke gi noe positivt inntrykk i det hele tatt på noen som dømmer henne.

Ingen forklaring er mulig for at Sylvia kunne ha bodd og reist komfortabelt fra USA til Mexico med en beskjeden månedslønn på $ 124 uten å akseptere penger fra Mornard, som anvendte henne i Mexico for å gjennomføre drapsplanene, med Sylvia medvitende om denne situasjonen. For å bevise at en tidligere forståelse eksisterte mellom Sylvia og Mornard angående handlingene han utførte, og som påkaller deres begges interneringer, er det nok å nevne at hun kom til Mexico:

1) i januar i år med det formål å tilbringe en kort ferie, og likevel oppholdt seg til mars, en tid som tilsvarer mer eller mindre den da Mornard begynte å besøke Sr. Trotskijs hus; 2) at begge pågrepne på dagen for begivenhetene inviterte pret Schüssler til middag, mest sannsynlig for å holde ham borte fra den avdødes hus; 3) det faktum at Sylvia ikke gikk med Mornard til Coyoacán-huset den 20. denne måneden, et fravær som favoriserte Mornards planer, og er uforklarlig gitt vennskapet som Ageloff nøt i det huset; og 4) reisen planlagt av begge for dagen etter aggresjonen. [180]

Til tross for de pågående drapstruslene mot ham, var dommer Carrancá enig i denne arkiverte dokumentasjonen og avviste å beordre Ageloffs løslatelse.

September 1940: Aktor forbereder anklage mot Hilda Ageloff

Ifølge avisa Brooklyn Daily Eagle reiste Ageloffs far personlig til Mexico by for å prøve å få arrangert sin datters løslatelse. Utgaven av den 24. august 1940 bemerker at Samuel Ageloff «skulle ankomme i dag» og var «rapportert å ha tatt fly fra Washington». Han skrev også til president Cárdenas og forlangte at presidenten skulle gripe inn for å få løslatt hans datter.

Mindre enn to uker senere rapporterte Daily Eagle at Ageloffs advokater fryktet at Hilda også ville bli arrestert av meksikanske myndigheter, som en medskyldig til drapet. Utgaven fra den 4. september lyder:

Forsvarsadvokater for Ms. Sylvia Ageloff, Brooklyn-kvinne fastholdt for medvirkning til drapet på Leo Trotskij, fremmet i dag en rettssak for hovedstadens første kriminaldomstol for et pålegg om å forhindre arrestering av hennes søster Hilda, som i dag ankom med fly fra New York. Advokatene forklarte at trekket var et føre-var tiltak. … Ms. Hilda Ageloff ville kunne holdes i varetekt som en medskyldig skulle avhør av henne frambringe at hun noen gang hadde mistanker om Frank Jackson, hennes søsters venn, som er siktet for drap.

I november, mens Sylvia Ageloff fortsatt var arrestert i påvente av dommerens beslutning om tiltale for drap, truet Cabeza de Vaca med å arrestere Hilda og utvide etterforskningen mot Ageloff-familien. På dette tidspunktet meldte Samuel Ageloff offentlige uttalelser som oppfordret den amerikanske regjeringen til å bidra til å sikre Sylvias løslatelse.

Den 19. november 1940 publiserte Daily Eagle en artikkel med tittelen «Ageloff søker amerikansk bistand til å få løslatt datter». Artikkelen forklarte:

Samuel Ageloff fra 76 Remsen St., hvis datter, Sylvia, er i varetekt på et sykehus i Mexico by på en anklage for medvirkning til økse-drap på Leo Trotskij, har appellert til Washington om bistand fra utenriksdepartementet for å få løslatt sin datter, kunngjorde Alfred F. Ritter, farens advokat i dag.

Desember 1940: Ageloff blir løslatt fra fengsel

Saken la et enormt press på den meksikanske regjeringen, både fra USA og Sovjetunionen. I desember ble det, tilsynelatende gjennom diplomatiske bak-kanaler, utarbeidet en avtale for å sikre Ageloffs løslatelse uten dom.

Det er ikke klart nøyaktig hvordan Ageloffs løslatelse ble sikret. FBI-rapporter antyder imidlertid at det var blitt arrangert en avtale mellom beslutningstakere på høyt nivå. FBI, som hadde liten tvil om Ageloffs skyld, mente det var større sannsynlighet for at hun ville fortelle dem hva hun visste om GPUs interne operasjoner dersom hun ikke sto overfor sannsynligheten for at hennes innrømmelser kunne brukes til å dømme henne skyldig til en lang drapsdom. At bak-kanal diskusjoner mellom den amerikanske og den meksikanske regjeringen om hvordan man best kunne håndtere Ageloff var på gang, er etablert i en FBI-rapport, som fastslo:

Det er forstått konfidensielt at jenta vil bli holdt i ei uke eller to enda, og deretter blir utskrevet av dommeren ved domstolen i Coyoacán, og vil bli tilltatt å returnere til USA. Det kan være at ytterligere avhør av henne i USA kan utvikle mer enn det som har blitt utviklet i den vanskelige utspørringen av henne i Mexico. (utheving tillagt) [181]

Cabeza de Vaca fortsatte å argumentere for Ageloffs fengsling og rettsforfølgelse for drap, overbevist om at han avdekket et GPU-nettverk med dype bånd innen USA og Mexico.

Men til slutt, der han ga etter for påtrykk fra høyt nivå, løslot dommer Carrancá henne fra fengslingen og besluttet at hun ikke var skyldig i drap. I hans korte skriftlige presentasjon av beslutningen sa Carrancá at han baserte sin kjennelse på det faktum at «Jacson og Ageloff alltid har sagt at nevnte Sylvia ikke deltok» i drapet. [182] Han ga ingen ytterligere begrunnelse for sin beslutning.

Dette var en politisk beslutning som manglet juridisk troverdighet. Carrancá og alle de involverte visste at denne begrunnelsen var uten logisk berettigelse, fordi Jacson-Mornard på dette tidspunktet løy om hvert element av hans rolle i attentatet. Selv hans sanne navn skulle ikke bli kjent før i 1950. Ikke desto mindre ble det utøvet tilstrekkelig press til at Ageloff ble løslatt. Hun returnerte til New York i desember 1940.

Desember 1940: Sylvia Ageloff nekter å besørge bevis mot Jacson-Mornard

Tilbake i New York City spurte medlemmer av pressen Hilda Ageloff om Sylvia eller noen familiemedlemmer var beredt til å vitne mot Jacson-Mornard, der hans rettssak fortsatt pågikk i Mexico by. Hildas svar, på sin søsters vegne, var: «For hva det angår oss er saken avsluttet.» [183]

Denne reaksjonen tjente bare stalinistenes interesser. En tilhenger av Trotskij ville ha oppfordret til eksponeringen av Jacson-Mornards sanne rolle. På den tiden hevdet GPU at de ikke var involvert i Trotskijs attentat, og den internasjonale stalinistpressen offentliggjorde Jacson-Mornards påstand om å være en misfornøyd trotskist, for å diskreditere trotskistbevegelsen. Hadde Sylvia Ageloff bare vært et uskyldig offer, ville ingen vært bedre posisjonert enn henne til å bistå etterforskningen med å avsløre Jacson-Mornards GPU-tilknytninger.

Men for familien Ageloff var saken avsluttet. Ved å nekte å besørge informasjon til SWP eller myndighetene, hjalp Hilda og Sylvia Trotskijs morder og skjermet for GPU.

Desember 1940: Sylvia Ageloffs pressemelding

Da hun var tilbake i New York City i desember 1940, ga Sylvia Ageloff ut en pressemelding gjennom hennes fars eiendomskontor. Der sto det:

Jeg vil benytte denne anledningen til å rette opp noen av de forvrengte rapportene som er trykt i avisene. Jeg introduserte aldri Jacson for Leo Trotskij. Dette faktum er tydelig fastslått av bevisene som er samlet inn, og kan bekreftes av alle som ønsker å ta seg bryet med å gjøre det.

Enn videre, bevisene og vitneforklaringen fastslo overveldende, slik dommeren selv uttalte i hans dom, at jeg var offer for en kjede av omstendigheter jeg var helt uvitende om, og som jeg ikke hadde kontroll over.

Jeg var en beundrer og personlig venn av Mr. og Mrs. Leo Trotskij. Jeg har ingen politiske tilknytninger.

Mitt sterkeste ønske nå er å forsøke å få lagt det som har skjedd bak meg. Jeg vil prøve å returnere til en vanlig borgers liv. Jeg beklager at jeg for øyeblikket er for syk til å gi noen personlige intervjuer. [184]

Sylvia Ageloff løy så det rant. Det var ikke et snev av sannhet i denne uttalelsen.

Det var ikke noe «forvrengt» i avisrapporter som refererte til det faktum at meksikansk politi og påtalemyndighet anklaget henne for drapet på Trotskij, og beskyldte henne for å være en GPU-agent.

Hun introduserte faktisk Trotskij for hans fremtidige snikmorder. Ageloff sørget for at Jacson-Mornard og Trotskij møttes ansikt-til-ansikt i august 1940, ei uke før angrepet, da hun uanmeldt førte ham inn på eiendommen, og overrasket Sedova, som trodde hun hadde avtalt å møte bare Sylvia. Som resultat av diskusjonen som fant sted med Trotskij på denne datoen, utarbeidet Jacson-Mornard «artikkelen» som Trotskij gjennomgikk da alpenstocken knuste hans hodeskalle.

Videre presenterte Ageloff falskt Jacson-Mornard for paret Trotskij som hennes «mann», i dagene før attentatet. Sedova skulle senere uttale at leiemorderen ble «mottatt først og fremst som Sylvias ektemann». Ageloffs løgn styrket Jacson-Mornards bona fides og gjorde det mulig for ham å få adgang til eiendommen på dagen for angrepet. Dessuten skulle denne falske påstanden om ekteskap bli et sentralt element i snikmorderens fiktive motiv for å begå drapet, dvs. at Trotskij hadde motarbeidet hans «ekteskap» med Ageloff.

Utover begivenhetene umiddelbart før attentatet var Ageloffs uttalelse om at hun ikke introduserte Jacson-Mornard for Trotskij en grov tildekking av hennes rolle i løpet av deres toårige kollaborering.

På hvert trinn var Ageloff den kritiske lenka, som integrerte Jacson-Mornard stadig lenger inn i trotskistbevegelsen og til slutt inn i Trotskijs hjem. Sommeren 1938 introduserte hun ham for ledelsen av den internasjonale trotskistbevegelsen, og førte ham til Den fjerde internasjonales stiftelseskonferanse, hvor hun introduserte ham for delegatene. Ageloff introduserte ham for sine venner i SWP i New York i 1939, for ekteparet Rosmer i Mexico by i begynnelsen av 1940, førte ham innenfor eiendommens murer første gang i mars, og det kan med rette antas, at hun også introduserte ham til lederne av SWP som reiste til Mexico by den juni-måneden. Hun hjalp ham med å unndra seg amerikanske innvandringsmyndigheter da han kom for å møte sine GPU-førere i New York den måneden, og hjalp ham å unndra seg avsløring igjen da han på nytt reiste inn i Mexico for returen, med oppdraget å drepe Trotskij.

Ageloffs neste påstand – at dommer Carrancá bekreftet at bevisene som ble fremlagt under kriminalsaken i Mexico «overveldende konstaterte» at hun var «offer for en kjede av omstendigheter, som jeg var fullstendig uvitende om, og som jeg ikke hadde kontroll over,» var også løgn.

Tekstbegrunnelsen for dommer Carrancás beslutning er nå offentlig tilgjengelig, og gir ingen uttalelser i denne retning. Hennes påstand om at straffesaken fant henne å være «fullstendig uvitende» om Jacson-Mornards sanne intensjoner ble til-og-med benektet av hennes eget vitnesbyrd, der hun erkjente at det var flere tilfeller da hun sa hun faktisk ble alarmert av Jacson-Mornards mistenkelige oppførsel. Da hun ble arrestert var hennes påstand ikke at hun var «fullstendig uvitende», men at hun overså inkonsekvensene i historien hans, fordi hun var blendet av kjærlighet. Tilbake i USA og utenfor de meksikanske myndighetenes jurisdiksjon, som fortsatt var etter henne, kunne hun tillate seg å beskytte seg selv ved å distansere seg enda lenger fra sannheten.

Ageloffs påstand om bare å ha vært «en beundrer og personlig venn av Mr. og Mrs. Trotskij» som ikke hadde «noen politiske tilknytninger», var nok ei løgn, som hadde til hensikt å presentere henne som et offer for lykkehjulets tilfeldigheter. Alle som var involvert i etterforskningen, medregnet de meksikanske myndighetene, FBI og SWP, visste at Ageloff hadde vært aktiv i sosialistisk politikk siden 1934, at hun var til stede ved Den fjerde internasjonales stiftelseskonferansen i 1938, og at hun hadde vært medlem av SWP. Men SWP utfordret aldri disse løgnene, og Ageloff forsvant ut av offentlighetens blikk.

April 1943: GPU myrder aktor Cabeza de Vaca

Francisco Cabeza de Vaca, Ageloffs aktor, var ikke like heldig. I april 1943 ble Jacson-Mornard dømt til 20 års fengsel, med tilbakevirkende kraft til datoen for forbrytelsen. Kort tid etter at straffeutmålingen av Jacson-Mornard ble sluttført, der Cabeza de Vaca var på gata i sentrum av Coyoacán ble han ifølge hans familie myrdet. Cabeza de Vacas barnebarn, Daniel Cabeza de Vaca, som er en prominent regjeringsadvokat og fungerte som Mexicos justisminister fra 2005 til 2006, skrev i innledningen til Barrón Cruzs gjennomgang av etterforskningen:

Blant alle de andre som grep inn i etterforskningen av drapet på Leo Trotskij, har lite eller ingenting blitt offentlig sagt om Francisco Cabeza de Vaca Acosta. I dag er hans gjenoppdagelse vel berettiget. ...

Da vi var barn ble vi – mine søsken, søskenbarn og jeg – fortalt av bestemor, med stor innlevelse, om vår bestefar. Spesielt fortalte hun oss at vi måtte hedre hans arv av kjærlighet til rettferdighet, som hadde blitt gitt oss av en mann som selv hadde dødd for denne kjærligheten. Hun fortalte oss en anekdote, med rødsprengte øyne, der hun sa at min bestefar hadde blitt truet til å stoppe etterforskningen, som hadde demonstrert langt tidligere det som senere ble kjent og anerkjent, og som nå er historie: Den sanne identiteten til drapsmannen, og det sovjetiske GPUs ansvar for drapet på Trotskij.

Min bestemor omtalte drapet på Trotskij som en konspirasjon, og sa de samme morderne hadde myrdet min bestefar. Hun ville fortelle oss hvordan min bestefar sa farvel til henne; han sa at de samme snikmorderne av Trotskij hadde injisert noe i huden hans da han forlot en restaurant i sentrum av Coyoacán, at de hadde forgiftet ham og at det ikke fantes noen motgift; han ga henne kopier av rettssaksmappa og døde senere. De anvendte innretningene og gifta som de stalinistiske snikmorderne brukte ble senere oppdaget.

På den tiden var det eneste beviset som forelå de kopiene av etterforskningen som bestemor hadde, som han i hemmelighet hadde gitt henne ved sin død, og det faktum at hun, i en alder av tretti år og med seks barn, måtte forlate sitt hus i Coyoacán for å søke tilflukt med hennes familie i byen Leon i Guanajuato.» [185]

Daniel Cabeza de Vaca la til:

Siden begynnelsen av hans komplekse arbeid som mannen ansvarlig for etterforskningen av Trotskij-mordet, hadde han den faste overbevisning at Ramón ikke kunne ha handlet alene, men at han jobbet og trente med et komplekst dekke. Tragisk nok døde han, min kjæreste bestefar, etter å ha blitt truet ved forskjellige anledninger, for ikke å ha tillatt løslatelse av Sylvia Ageloff – eks-kjæresten til Ramón som så fatalt tillot ham å komme nært Trotskij – under mistenkelige omstendigheter, og dét akkurat på samme dag som dommen mot Ramón ble publisert, bare timer etter at han tilsynelatende ble injisert med et merkelig stoff ...

Av alle disse grunnene kan det godt være at Sylvias sak er tilsvarende, eller en parallell av Robert Sheldon Hartes tilfelle, som på den tiden ble utelukket av Trotskij selv, for hans deltakelse i det første angrepet på Troskijs liv, utført av David Alfaro Siqueiros og hans svoger Luis Arenal og andre; fordi Robert, akkurat som Sylvia, hadde nytte av nærheten og tilliten fra Trotskij og hans familie. Men som tiden viste, paradoksalt nok, hadde Robert faktisk handlet på ordre fra Leonid A. Eitington, sjef for NKVD i Spania, som hadde vært kjæresten til Caridad [del Rio, mor av Mercader] og senere sjefen til Sylvia og Ramón. [186]

Aktorens barnebarn konkluderte: «I denne forstand må åpningen av informasjon og nylig avdekkede funn tjene til å fremføre nye hypoteser om den virkelige rollen som Sylvia spilte, så vel som den til forskjellige mennesker hun forholdt seg til.» [187]

Desember 1950: Ageloff vitner for House Un-American Activity Committee

Ti år etter attentatet, i desember 1950, ble Hilda Ageloff, Sylvia Ageloff og Ruby Weil stevnet og de framsto for Representantenes hus’ komité for uamerikanske aktiviteter – House Un-American Activity Committee (HUAC). Høringen hadde tittelen «Amerikanske aspekter av attentatet på Leo Trotskij», og de tre kvinnene ble stevnet til å vitne om deres kunnskap om GPUs rolle i forberedelsen av attentatet. [188]

HUAC var ikke interessert i Trotskijs attentat ut fra et synspunkt å straffe de som var ansvarlige for å ha drept deres revolusjonære motstander. I 1950 var amerikanske regjeringsetterforskere klar over skjæringspunktet, hva angikk kritisk personell, mellom GPU-operasjonen for å myrde Trotskij og den senere krigstidens og etterkrigstidens atomvåpenspionering. Den eneste grunnen til at HUAC stevnet Sylvia Ageloff som vitne, var at komitéen hadde grunn til å tro – eller visste definitivt – at hun var i besittelse av betydelig informasjon om sovjetisk spionasje i USA.

Desemberhøringen, den siste av fire høringer som undersøkte «Amerikanske aspekter av attentatet på Leo Trotskij», fant sted etter at HUAC hadde avholdt tre høringer om Det amerikanske kommunistpartiets involvering i et mislykket komplott for å hvitvaske penger til Mexico for å sikre Jacson-Mornards løslatelse fra et meksikansk fengsel. Bortsett fra Ageloff-ssøstrene og Weil vitnet åtte andre mistenkte GPU-agenter offentlig, som del av etterforskningen.

Seks måneder før høringen, i juni 1950, ga forlaget Harper and Brothers ut Louis Budenz’ andre bok, Men Without Faces [Menn uten ansikter], som pekte på eksistensen av et langt bredere GPU-nettverk. Budenz sa at en GPU-agent kalt «Helen» jobbet i SWP, og han beskrev hvordan han selv hadde rekruttert Ruby Weil til å bli en GPU-agent, og sendt henne til Europa, hvor hun og Sylvia Ageloff skulle møte Mornard-Jacson.

Tre uker før høringen med Ageloff-søstrene i desember 1950 førte HUAC et vitnesbyrd fra Budenz inn i dokumentasjonen. Vitnesbyrdet inneholdt spesifikke detaljer om GPU-agentene han hadde jobbet med for å infiltrere trotskistbevegelsen og organisere attentatet på Trotskij. For første gang satte Budenz navn på «Helen». Hun var Sylvia Franklin (født Callen), James P. Cannons sekretær. Han henviste også til at mens han var med i Kommunistpartiet, hadde han «ei rekke agenter for den stalinistiske gruppen plantet i trotskistleiren». [189]

Budenz forklarte at det var mange flere mennesker han var beredt til å offentlig navngi som GPU-agenter dersom behovet meldte seg. «Det var også et stort antall mennesker, i tillegg til de nevnte, som jeg introduserte» for GPU-lederen dr. Gregory Rabinowitz, skrev han. [190] Den siste setningen i hans vitnesbyrd lyder: «Skulle det kreves andre detaljer om denne trotskistsaken, og det er et antall jeg ikke har dekket, forholder jeg meg alltid beredt til å utøve for Kongressen den tjenesten jeg kan.» [191]

Det var i denne sammenhengen Sylvia Ageloff vitnet for HUAC. Selve høringen den 4. desember 1950 varte bare 75 minutter, fra 11:00 til 12:15. Høringen i seg selv ble innledet av gjentatte intervjuer mellom de som ble stevnet for å vitne og amerikanske regjeringsetterforskere. Som Ruby Weil erkjente, før hun vitnet under høringen, hadde hun «fortalt denne historien flere ganger til regjeringsfolk.» [192]

Transkripsjonen av Sylvia Ageloffs vitnesbyrd er bare seks sider lang. Hun ble håndtert med den respekt som kongressmedlemmer og stabsadvokater forbeholdt tidligere agenter som hadde blitt informanter. De valgte av høflighet ikke å nevne at Ageloff ble arrestert og siktet for Trotskijs drap i Mexico.

Ageloff vitnet om at hennes reise til Europa i 1938 var «bare en fornøyelsestur». [193] Om hennes møte med Jacson-Mornard, sa hun: «For det første, jeg sa ikke til ham at jeg var trotskist.» [194] Ageloff fortalte komitéen at hun ikke hadde «førstehåndsinformasjon» om hvordan leiemorderen fikk tilgang til Trotskijs hjem. [195] Hun sa at hun ikke hadde noen indikasjon på at Jacson-Mornard var en GPU-agent. [196]

Hun ble spurt av en av komitéens advokater: «Føler du på noen måte at du har vært ufrivillig eller uvitende involvert i dette?» Hun svarte: «Jeg var involvert i den grad at jeg antar at hadde jeg aldri møtt ham, antar jeg han ikke hadde fått tilgang til huset i det hele tatt. Jeg burde imidlertid, for ordens skyld, si at jeg aldri tok ham med til huset. ... Mrs. Trotskij bekreftet det.» [197] Da hun ble spurt: «Jobbet du for Leo Trotskij i Mexico by?» svarte hun: «Nei. Jeg dro for å besøke ham. Jeg var der én gang, i nøyaktig en halv time.» [198] Hilda Ageloffs vitnesbyrd stemte overens med versjonen fortalt av Sylvia.

HUAC visste at disse uttalelsene var falske, og Ageloff var tydeligvis ikke bekymret for at hun ville bli siktet for mened, for å ha løyet under ed. Den meksikanske rettssaken og FBIs egen samtidige etterforskning hadde fastslått at Ageloff hadde introdusert Jacson-Mornard for alle hennes venner i trotskistbevegelsen, at hun besøkte Trotskij-huset ikke bare én gang, men ved flere anledninger fra januar til mars 1940, og fra den 9. til den 20. august. I tillegg hadde hun ført Jacson-Mornard inn på eiendommen ved slutten av mars, før hun returnerte til USA, og igjen da hun kom tilbake til Mexico by i august.

Det er signifikanst at Ageloff i løpet av vitneforklaringen to ganger brukte det nedsettende uttrykket «Trotskyite», et begrep som ble brukt av stalinistene. På grunn av begrepets tilknytning til massemord og skueprosesser, var det et begrep de som var forbundet med trotskistbevegelsen aldri ville brukt.

Etter at hennes vitneforklaring var fullført, publiserte HUAC et offisielt sammendrag av vitnesbyrdet:

Med henvisning til Ageloff-søstrenes vitnesbyrd blir det påpekt at de har vært utsatt for vanskeligheter, som resultat av at deres navn har vært nevnt i forbindelse med dette anliggendet, av andre kilder. Komitéen ønsker å uttale, på deres vegne, at de samarbeidet fullt ut med komitéen og ga verdifull informasjon under denne spesielle etterforskningen, til tross for den personlige risiko det innebar at de gjorde det. [199]

De «andre kildene» det er referert til i sammendraget var de andre GPU-agentene som regjeringen avhørte under sin etterforskning. Dokumentasjonen viser at dette inkluderte den tidligere GPU-rekruttereren Louis Budenz og flere GPU-agenter som var involverte i forsøk på å få brutt Jacson-Mornard ut av fengsel i Mexico by. Det inkluderte høyst sannsynlig også noen av agentene som Budenz hadde tystet på. Dersom komitéen snakket med Whittaker Chambers, som er høyst sannsynlig gitt hans konsekvente samarbeid med HUAC, vil han ha fortalt dem hans mening om at Sylvia Ageloff var en agent. Disse kildene hadde «nevnt» Ageloff-søstrenes navn «i forbindelse med dette anliggendet». Med andre ord, flere GPU-agenter fortalte HUAC at Sylvia Ageloff selv var en GPU-agent, som var involvert i utføringen av drapet på Trotskij.

Sammendraget uttalte også at Ageloff «samarbeidet fullt ut» og «ga verdifull informasjon» til komitéen. Informasjon ville bare være verdifull i den grad den fremmet det uttrykkelige formålet for komitéens etterforskning, som var å avdekke GPU-agenter som var involvert i planleggingen av Trotskijs attentat. Hennes vitnesbyrd den 4. desember 1950 kunne ikke ha vært verdifullt for regjeringen, fordi det bare var en gjentakelse av hennes velkjente påstand om å ha blitt forelsket i Jacson-Mornard, som forsatt var fengslet i Mexico. Den verdifulle informasjonen hun ga, må ha blitt gitt privat, og den må ha inneholdt navnene på GPU-agenter hun kjente.

Komitéens sammendrag refererer også til den «personlige risikoen» søstrene konfronterte som resultat av deres samarbeid med den amerikanske regjeringen. Dette kunne ikke ha vært en referanse til SWP, som ikke viste noen interesse for å avdekke stalinistagentene som opererte midt blant dem, og unnlot å rapportere om høringen i sin partipresse. Den eneste rimelige forklaringen er at HUAC refererte til den «personlige risikoen» Ageloff-søstrene måtte møte fra GPU.

I årene som etterfulgte Ageloffs vitnesbyrd brukte regjeringen informasjonen de fikk i disse tidlige etterforskningene for å straffeforfølge mange GPU-agenter som hadde vært engasjert i «antitrotskistiske» aktiviteter på 1930- og 1940-tallet. Den amerikanske regjeringen ble interessert i disse agentene da de byttet fra antitrotskistisk spionasje til militær- og atomvåpenspionering etter Trotskijs attentat. Jack Soble ble arrestert i 1957, Mark Zborowski i 1958, og Sobles bror Robert Soble i 1960. James P. Cannons sekretær, Sylvia Franklin (født Callen), og SWP-medlem Floyd Cleveland Miller, ble benevnt som ikke-tiltalte medsammensvorne i rettsforfølgelsen av Soblen.

Da disse rettssakene fant sted hadde det bare gått 20 år siden Trotskijs attentat. Selv om påtalemyndigheten og de skyldige domfellingene bekreftet at medlemmer på høyt nivå i trotskistbevegelsen hadde vært GPU-agenter, ble ikke rettssakene og resultatet rapportert i pressen til Socialist Workers Party. FBI gjennomførte etterforskning, men det gjorde ikke SWP.

26 år senere fortsatte FBI og J. Edgar Hoover nøye å følge med på diskusjonen om Ageloffs medvirkning. Den 17. oktober 1966 mottok Hoover et brev fra en person med navn som er sladdet over i senere frigitte FBI-dokumenter. Individet refererer til Isaac Don Levines bok Mind of an Assassin [En attentatsmanns sinn], og spør:

Kan du kanskje informere meg om hvorfor den meksikanske regjeringen aldri anmodet om utlevering av de to amerikanske jentene som var medvirkende til å gjøre det mulig for den dømte morderen å få tilgang til Leo Trotskij-hjemmet i Mexico by, for å føre rettssak mot dem der i landet? Boka nevner ikke dette. I hvilken grad er disse, som er tilbehør til drapet, i det hele tatt juridisk ansvarlige, enten her eller i Mexico?

Hoover svarte personlig, den 20. oktober 1966:

Når det gjelder din henvendelse, det anliggendet du henviste til var ikke ikke et lovbrudd innenfor FBIs etterforskningsjurisdiksjon, og jeg kan derfor ikke kommentere slik du ønsker det. All den tid drapet på Leo Trotskij fant sted i Mexico, vil enhver rettsforfølgelse av involverte enkeltpersoner måtte initieres av myndighetene i det landet.

I dette svaret tilbakeholdt Hoover det faktum at Sylvia Ageloff ble tiltalt av myndighetene i Mexico, og at påtalemyndigheten også ønsket å tiltale Hilda Ageloff. Hoovers utelatelse ser ut til å ha vært innrettet på å forhindre at den forespørrende fikk å vite hvordan Ageloff-søstrenes løslatelse ble sikret.

Ramón Mercaders og Sylvia Ageloffs skjebner

Ramón Mercader ble løslatt fra fengsel i Mexico i mai 1960. Han ble satt i tsjekkiske diplomaters varetekt og fraktet til Sovjetunionen via Cuba, hvor snikmorderen fikk en helts velkomst på Havana flyplass av den småborgerlige geriljalederen og virulente antitrotskisten Che Guevara.

I januar 1977 publiserte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale informasjonen, basert på forskning utført i Mexico av David North og Alex Mitchell (daværende redaktør av News Line, utgitt av British Workers Revolutionary Party), som etablerte, basert på korrespondanse mellom Mercader og hans advokat, Eduardo Ceniceros, at Mercader ferierte i Sovjetunionen i Donetsk-regionen i Ukraina.

Mens han bodde i Sovjetunionen ble han tildelt landets høyeste æresmedalje, Lenins orden, av det stalinistiske byråkratiet, som innkvarterte ham i en komfortabel leilighet der han var i regelmessig kontakt med Det spanske kommunistpartiets eksilledelse. Han reiste fram og tilbake mellom Sovjetunionen og Cuba, hvor han var en æret gjest og personlig bekjent av Fidel Castro. Han døde på Cuba i 1978, i en alder av 65 år.

Sylvia Ageloff levde et komfortabelt liv i New York City og døde i 1995 i en alder av 86 år, etter å ha overlevd begivenhetene i Coyoacán i mer enn et halvt århundre.

I 2011 ble hennes nære venn Lillian Pollak intervjuet i sin leilighet på Upper West Side på Manhattan. Sylvia Ageloff «bodde veldig nært her», sa hun, «i en vakker leilighet». [200] Fjerntstående slektninger av Ageloff-søstrene sa de aldri hørte noe om søstrene gjennom deres egen familie, og at den eneste informasjonen de noen gang kunne finne ut om deres liv var gjennom offentlige nekrologbemerkninger. [201] Ifølge FBI drev Sylvia en barnehage i en forstad av New York, og etter at hun besørget den amerikanske regjeringen «verdifull informasjon» om GPU møtte hun ingen store ulemper grunnet hennes rolle i Trotskijs attentat.

Konklusjon

Basert på all den informasjonen som nå er tilgjengelig, er det mulig å erstatte myten om «Stakkars lille Sylvia» med en nøyaktig oversikt over hennes rolle i den politiske katastrofen den 20. august 1940. Den faktiske personen tar endelig plassen til den konstruerte persona.

Hvem var Sylvia Ageloff? Bevisene fører overveiende til konklusjonen at hun var en agent for GPU, som spilte en kritisk rolle i drapet på Leo Trotskij.

Konkludert

***

Fotnoter:

[Originalkilder ikke vist her er tilgjengelige under del én, del to, eller del 3.]

[161] Det var som resultat av etterforskningen utført av den meksikanske etterforskeren Alfonso Quiroz Cuarón at Mercaders sanne navn ble kjent for publikum i 1949 eller 1950.

[162] Barrón Cruz, s. 59.

[163] Ibid., s. 76.

[164] Ibid., s. 83.

[165] Ibid., s. 60.

[166] Ibid., s. 61.

[167] Ibid., s. 54.

[168] Ibid., s. 76.

[169] 5. september 1940 rapporterte FBI «Re: Mord på Trotskij i Mexico», sendt av JB Little til HH Clegg.

[170] New York Times, 22. august 1940, «Trotskij dør av hans skade; Ber revolusjonen gå frem.»

[171] 29. august 1940 FBI Memorandum: «Mord på Leo Trotskij».

[172] Ibid. I et 1977-intervju med David North gjennomført som del av Sikkerhet og Den fjerde internasjonale-etterforskning, sa FBI-agent M.R. Griffin, som var aktivt involvert i etterforskningen av stalinistene involvert i attentatet, at han mente at Ageloff var en GPU-agent.

[173] Gelfand-saken, bind I (Detroit: Labor Publications, 1985), s. 15.

[174] Luri, s. 259 og 260.

[175] Ibid., S. 280.

[176] Barrón Cruz, s. xix.

[177] Ibid., s. 67.

[178] Ibid., s. 77.

[179] Ibid., s. 82.

[180] Ibid., s. 83 og 85.

[181] 29. august 1940 FBI Memorandum: «Mord på Leon Trotsky».

[182] Barrón Cruz, s. 179.

[183] Luri, s. 272.

[184] Eric Gurevitch, «Thinking with Sylvia Ageloff,» Hypocrite Reader, august 2015. Tilgjengelig her.

[185] Barrón Cruz, s. Xiv – xv.

[186] Ibid., s. Xix – xx.

[187] Ibid.

[188] Ruth Ageloff ble også stevnet, men ifølge en advokat fra komitéens stab var hun syk. Komitéen besluttet ikke å kreve at hun skulle innsende bevis for journalen og under ed.

[189] Ibid., s. vi.

[190] Ibid., s. ix.

[191] Ibid.

[192] Amerikanske aspekter av attentatet på Leo Trotskij, US Representantenes hus’ komité for uamerikanske aktiviteter (HCUA), 1950, s. 3 416.

[193] Ibid., S. 3 402.

[194] Ibid., S. 3 403.

[195] Ibid., S. 3 404.

[196] Ibid.

[197] Ibid, s. 3 406.

[198] Ibid.

[199] Ibid., s. xiv.

[200] Se note 51. Tilgjengelig her, s. 15 og 16.

[201] Intervju med Amy Feld av Eric London, 17. august 2020; intervju med Eric M. Gurevitch av Eric London, 17. august 2020.