General Mark Milley, amerikansk styreleder for de felles stabssjefer, målrettet i en tale under denne ukas Aspen Security Forum Kina som USAs sikkerhetstrussel nr. 1, og han reduserte tidsramma for en potensiell krig over Taiwan til to år.
Milleys kommentarer gjenspeiler åpenbart diskusjonen som finner sted i de øvre sjikt av militæret, etterretningsapparatet og i det politiske etablissementet i Washington. I løpet av det siste tiåret har Obama, Trump og nå Biden suksessivt høynet innsatsene i en stadig mer hensynsløs konfrontasjon med Kina, med det formål å forhindre landet fra å true USAs globale hegemoni.
Milley beklaget, der han talte om Kina: «De ønsker å utfordre den såkalte liberale, regelbaserte ordenen som trådte i kraft i 1945, ved slutten av andre verdenskrig. De ønsker å revidere den.» Men det stadig mer gjentatte slagordet – den internasjonale regelbaserte ordenen – refererer han til etterkrigstidens internasjonale rammeverk etablert av USA, der landet fastsatte reglene for å passe deres egne økonomiske og strategiske interesser.
Det som bekymrer Milley er at Kina, i kraft av størrelsen på landets økonomi og behovet for energi, råvarer og deler, kommer i konflikt med den verden som er dominert av USA og deres allierte. Forøvrig er Kina tvunget, for å kunne konkurrere økonomisk, til å bestrebe seg for å fremme høyteknologiske industrier som både Trump og Biden har forsøkt å blokkere.
Milley fokuserte oppmerksomhet på USAs spenninger med Kina over Taiwan, som ble intensivert av Trump og under Biden raskt har kommet i forgrunnen. I mars advarte admiral Phil Davidson, da avtroppende sjef for USAs Indiske hav-Stillehav-kommando, for potensialet for krig med Kina innen seks år.
Milley sa han ikke forventet kinesisk militæraksjon mot Taiwan i løpet av de to neste årene, hvilket bare antyder at det amerikanske militæret forbereder seg på krig innen ei kort tidsramme. Han la til: «Når det er sagt, kineserne bygger klart og utvetydig deres evner til å kunne besørge disse alternativene for det nasjonale lederskapet, om de skulle velge det på et tidspunkt fram i tid.»
«Vi er vitne til en av de største endringene i global geostrategisk makt som verden noen gang har sett,» sa Milley. I en uttalelse som varsler en enorm akselerering av det amerikanske våpenkappløpet med Kina, erklærte han: «Dersom vi, USAs militær, ikke foretar en fundamental endring selv, i løpet av de første ett til to tiårene, kommer vi til å være på feil side av en konflikt.»
Mens Milley framhevet Kinas utprøving av et nytt nukleær-beredt hypersonisk missil, antyder den siste årlige Pentagon-rapporten om Kina at landet vil ha 1 000 nukleærstridshoder innen slutten av tiåret, og mer avanserte leveringssystemer. Alt dette gir næring til Pentagons argument for store økninger av et forsvarsbudsjett som allerede er av rekordstørrelse, selv om USAs nukleærarsenal på på 5 550 stridshoder setter Kinas i skyggen – både nå, og i dens anslåtte framtidige størrelse.
At Taiwan så raskt har vokst fram til å bli det farligste tennpunktet for en amerikansk krig med Kina understreker øyas strategiske og økonomiske betydning. Militært sett er det en essensiell del av den første øykjeden, som strekker seg fra Japan via Taiwan og til Filippinene, som amerikanske strateger anser som virkemiddelet til å få hemmet den kinesiske marinen, mønstre en økonomisk blokade og tjene som frontlinja i enhver krig. Økonomisk sett er Taiwan hjemstavn for selskapet Taiwan Semiconductor Manufacturing Company (TSMC) som produserer praktisk talt alt av verdens mest avanserte halvleder-datachips, som har både økonomiske og militære applikasjoner.
Mens amerikanske medier og det politiske etablissementet snakker i det uendelige om «kinesisk aggresjon» mot Taiwan, er det Washington som undergraver den prekære status quo på tvers av Taiwanstredet. Biden-administrasjonen følger nominelt «Ett Kina»-politikken som er grunnlaget for diplomatiske relasjoner mellom USA og Kina, som ble etablert i 1979 da USA brøt diplomatiske bånd med Taipei. Washington anerkjente faktisk Beijing som den legitime regjeringen i Kina, og at det omfatter Taiwan.
Samtidig vedtok den amerikanske Kongressen i 1979 loven Taiwan Relations Act, som forpliktet USA til å selge defensive våpen til Taiwan, og til å opprettholde begrensede uformelle forbindelser med Taipei. Siden den gang har amerikanske handlinger vært styrt av det som er kjent som «strategisk tvetydighet» – det vil si at Washington ikke ville innvilge noen entydig forpliktelse til Taiwan om å støtte øya i en militær konflikt med Kina. Målet var å avskrekke Taipei fra å erklære formell uavhengighet fra Kina, som Beijing gjentatte ganger har advart for ville besvares med makt.
Den ledende Demokraten Adam Schiff, leder av Representantenes hus’ etterretningskomité, talte også på Aspen-arrangementet, der han tilsluttet seg til de voksende bestrebelsene innen styringskretser for at «strategisk tvetydighet» må droppes. USA og landets allierte trengte «å gjøre det helt klart for Kina hvilken betydelig kostnad de ville få å betale dersom de skulle bruke makt for å prøve å invadere, og ta over Taiwan,» sa han.
I en tynt tilslørt unndragelse erklærte Schiff: «Jeg mener at sannsynligvis er mindre tvetydighet bedre enn mer tvetydighet.» Men, la han til, det var ei «fin linje», ettersom «vi ikke ønsker å komme med noen bekjentgjøring som vil akselerere kinesisk tenkning eller tidsplan, hva angår bruk av militærmakt mot Taiwan».
«Mindre tvetydighet» forstyrrer i virkeligheten den delikate diplomatiske balansegangen som har underbygget relasjonene mellom USA og Kina gjennom fire tiår. Det betyr ingen tvetydighet, eller «strategisk klarhet», for å anvende et nåværende slagord. Det vil si, en ubetinget forpliktelse til å støtte Taiwan i en krig mot Kina. USA har allerede begynt å forvandle Taiwan til en militær plattform ved å sende amerikanske spesialstyrker til øya for å trene taiwanske tropper, for første gang siden amerikanske styrker i 1979 ble trukket tilbake.
Biden-administrasjonen har allerede tatt et stort skritt i retning av å droppe politikken for «strategisk tvetydighet» til fordel for å besørge «bunnsolid» støtte til Taiwan. Da Biden i forrige måned ble spurt under et offentlig møte med befolkningen, et såkalt town hall meeting, om USA ville komme til Taiwans forsvar dersom Kina angrep, erklærte han: «Ja, vi har en forpliktelse til å gjøre det.» Mens Det hvite hus forsøkte å «avklare» at det ikke hadde vært noen endring i den politiske retningslinja, blir narrespillet om «strategisk tvetydighet» i tiltakende grad droppet.
USA samler også deres militære allierte og strategiske partnere til støtte for Taiwan. En delegasjon EU-parlamentarikere ankom Taiwan på onsdag for toppnivådiskusjoner. Delegasjonsleder Raphaël Glucksmann fortalte Taiwans president Tsai Ing-wen at de kom med en enkel beskjed: «Du er ikke aleine. Europa står sammen med deg, ved deg, i forsvar av friheten, rettsstaten.»
Ingenting av dette går ubemerket hen i Beijing. Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) har imidlertid ingen progressiv respons på den økende krigsfaren. På den ene siden forsøker KKP-regimet å få en slutt på konfrontasjonen ved å få inngått en ny avtale med amerikansk imperialisme, mens det på den andre siden deltar i et fåfengt våpenkappløp som bare kan ende i katastrofe.
Den haukete avisa Global Times antydet absurd i en lederartikkel i forrige uke at Beijing var in the box seat, dvs. på VIP-tribuneplass, fordi det ikke var i Taiwans og USAs interesse å «utløse en krig over Taiwanstredet». Redaksjonen skrøyt: «Den endelige avgjørelsen om å føre en krig over stredet, hva omfanget av krigen ville være, og hvordan og når det skal kjempes er opp til oss.»
Tvert imot, ved bevisst å undergrave de diplomatiske protokollene som har oppholdt en urolig fred i Taiwanstredet, lokker og utfordrer Biden-administrasjonen Kina til å ta det første trekket. Amerikansk imperialisme er fast bestemt på å få underordnet Kina til sine interesser, ved bruk av alle tilgjengelige midler, inkludert krig.
Det eneste middelet for å stoppe pådrivet i retning av krig mellom de to atombestykkede stormaktene er intervensjonen fra den internasjonale arbeiderklassen, gjennom byggingen av en enhetlig antikrigbevegelse innrettet på å avskaffe kapitalistsystemet – rotårsaken til geostrategisk konflikt.