Den 12. juni la Vermont-senator Bernie Sanders ut på hans sosialmediakontoer en mer enn en halv-time-lang utgave av «Berniecast», som presenterte et intervju mellom ham selv og Shawn Fain, presidenten for bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW).

Det som kanskje er mest betydningsfullt med intervjuet er det som ikke ble sagt. Det ble publisert mindre enn tre dager etter at en føderalt rettsoppnevnt monitor med ansvar for å overvåke det skandaleombruste UAW avslørte at Fain, UAW-finanssekretær Margaret Mock og en ikke-navngitt regional direktør var under etterforskning for korrupsjon og forhindringer.

I tillegg til å framkomme i kjølvannet av monitorens eksplosive rapport ble intervjuet lagt ut samme uke som UAW Local 4811 avbrøyt en streik av tusenvis av akademiske arbeidere fra University of California, etter en rettskjennelse.

Ingenting av dette ble nevnt i intervjuet. Det ble heller ikke Bidens Hvite hus’ rolle i genocidet i Gaza og tilslaget mot protester. Dette er fordi det ville skjære på tvers av intervjuets hovedformål, som var å motvirke det tiltakende hatet blant arbeidere og ungdom mot Det demokratiske partiet og fagforeningsbyråkratiet.

De forsøkte å dekke over denne virkeligheten gjennom kontinuerlige løgner. Sanders innledet intervjuet med å berømme Fain for den «ekstraordinære rollen, ikke bare i å slåss for hans egne medlemmer ... men jeg tror også for å vise det amerikanske folket generelt hva fagforening handler om, og hvordan fagforeninger kan slåss for å forbedre alle amerikaneres liv.»

Promotering av masseoppsigelser

Sanders ba Fain om å «snakke litt» om «hva du har oppnådd». Som et eksempel på «en fantastisk seier» Fain og UAW angivelig oppnådde for arbeidere, tilbød Sanders kontraktene med «Big Three-bilselskapene». Disse kontraktene ble pålagt etter begrensede såkalte «standup-streiker» designet for å slite ned arbeidere.

De mottok også godkjenning og støtte fra president Biden, som opptrådte sammen med Fain på et «tilbake til arbeid-stevne», der UAW skjermet ham fra tusenvis av antigenocid-demonstranter.

Disse «seirene» er faktisk utsalg som har ført til tap av tusenvis av arbeidsplasser. Fain, Rich Boyer, UAWs visepresident for Stellantis, og andre skjulte det faktum at selskaper ville eliminere tusenvis av arbeidsplasser der de feilaktig fortalte arbeiderne at de var «historiske» seire.

Fain var ikke i stand til å snakke konkret om noe UAW angivelig hadde «oppnådd». I stedet la han ut usammenhengende: «Vår streik da jeg ble president – se, jeg følte virkelig at man hadde radikale endringer i denne fagforeningen og i det vi gjorde, og derfor hentet vi inn noen nye mennesker, som kombinert med noen mennesker som eksisterte, og vi fornyet hvordan vi skulle gå fram med ting.»

Sanders hevdet å være «overrasket» over at da forhandlingene begynte, «var det nye arbeidere ved disse Big Three-selskapene som tjente... 17, 18 dollar i timen?» Fain svarte at i 2007 «ville en ny arbeider starte på $ 19,50 i timen...raskt fram til 2019...12 år seinere var startlønna $ 18,04...det gikk faktisk bakover.»

Sanders’ sjokk var bare for show. Han vet utmerket vel at Det demokratiske partiet er ansvarlig for disse fattigdomslønningene, spesielt gjennom Obama-æraens redningsaksjon for bilindustrien som halverte startlønningene. Hva Fain angår var han som toppfunksjonær i mange år også ansvarlig for å «forhandle» disse nedskjæringene. Fain trakk faktisk spesifikt fram, seinere i intervjuet, redningspakkene fra Obama-æraen for ros.

Ingen forklaring på kollapsende støtte for demokratene

Men det mest avgjørende punktet i intervjuet kom da de dreide over til presidentvalget. Sanders spurte Fain hvorfor arbeidere ikke lenger så på Det demokratiske partiet som partiet som vil «hjelpe dem mer» enn republikanerne. Han erkjente nervøst at folk «er mindre enn entusiastiske over Biden-valgkampen».

Enhver genuin sosialist eller arbeiderleder ville ønske det voksende hatet mot demokratene velkomment, og anvende det som anledningen for et uavhengig, antikapitalistisk program innen arbeiderklassen. Men det er dette som skremmer Sanders og Fain, som fungerer som PR-menn for dette pro-krig Wall Street-partiet.

De forsøker desperat å opprettholde autoriteten til et parti som for generasjoner har fungert som det viktigste virkemiddelet der amerikansk kapitalisme har forsøkt å kvele sosiale bevegelser, fra de industrielle massekampene på begynnelsen av 1900-tallet til borgerrettighetene og antikrigbevegelsene.

Men Det demokratiske partiet har forflyttet seg så langt til høyre at det har undergravd dets evne til å fortsette å spille denne rollen. Demokratene forlot for lenge siden til og med påskuddet om et sosialt program for arbeiderklassen. I dag er det militærets og statsapparatets foretrukne parti, som opponerer mot republikanerne hovedsakelig for deres opplevde svakhet mot Russland.

Fain og Sanders forstår dette meget vel, og nettopp derfor kunne de ikke gi et ærlig svar på deres eget spørsmål. Fain beskyldte arbeidere for å akseptere republikansk politikerretorikk, og erklærte at det var «mye kanskje populistisk retorikk som kommer fra Det republikanske partiet» og at deres kandidater «er flinke til å fortelle folk det de vet de vil høre».

Et av paradoksene i amerikansk politikk er faktisk at mens Trump fortsetter å vinne terreng i meningsmålingene forflytter den amerikanske befolkningen seg til venstre, ikke til høyre. Men dette kan ikke komme til uttrykk i et politisk system der arbeiderklassen systematisk blir fratatt sin stemmerett og velgerne tvinges til å velge mellom to høyrepartier. Sanders selv, da han avsluttet hans egne primærvalgkamper i 2016 og 2020 og støttet først Hillary Clinton og deretter Biden, har vært avgjørende for å håndheve dette.

Fain forsøker å legge ansvaret for Trump på arbeidernes angivelige godtroenhet, men Trumps viktigste kilde for styrke er demokratenes manglende ryggrad. De har nektet seriøst å forfølge Trump for 6. januar-kuppforsøket, fordi å gjøre det ville skjære på tvers av deres forberedelser for verdenskrig, som krever støtte fra det ekstreme høyre.

Promotering av nasjonalisme og krig

Sanders og Fain kunne ikke engang nevne krig i det hele tatt. Ordene «Ukraina», «Gaza», «Palestina» eller «genocid» passerte aldri deres lepper.

Det å gjøre det ville vært å avsløre ikke bare Biden, men dem selv. Sanders, en standhaftig sionist, har gjentatte ganger gjennom hans karriere stemt for militærfinansiering både til USA og Israel. Fain, mens han av og til refererer en uærlig våpenhvile-resolusjon designet for å komme foran grunnplanets opposisjon, støtter også «Genocide Joe» og kastet ut pro-palestinske demonstranter fra salen da UAW i januar støttet Bidens gjenvalg.

UAW forsøkte også bevisst å begrense streiken ved University of California og skjulte all kunnskap om den fra bilarbeidere i Detroit, som fikk å vite om den fra World Socialist Web Site.

Sanders og Fains støtte til krig er uløselig knyttet til deres støtte til amerikansk kapitalisme, som går til krig for å opprettholde sitt verdensherredømme.

Sanders har i mange år promotert nasjonalistisk politikk med mye til felles med det ytre høyres perspektiv. Siden hans første år i Kongressen har Sanders gått sammen med høyreorienterte republikanere for å angripe handel med Kina. Han har også gjentatte ganger motarbeidet åpen immigrasjonspolitikk, og splittet «innfødte» arbeidere mot utenlandsfødte.

Hva Fain angår er han en avgjørende del av Biden-administrasjonens politikk for korporatisme, eller sammenslåingen av staten med de store selskapene og fagforeningsbyråkratiet, under påskudd om å forsvare «nasjonale interesser». Fain har tatt opp Bidens forlangende om et nytt «Arsenal for demokratil», en referanse til USAs krigstidsøkonomi under den andre verdenskrig, og er et nylig preget medlem av Det hvite hus’ eksportråd, sammen med toppdirektører, der han hjelper til med å styre handelskrigspolitikken mot Kina.

Kriser hos demokratene og i fagforeningsbyråkratiet

Mot slutten av segmentet om valget spurte Sanders: «Jeg støtter presidenten, Shawn støtter presidenten – Shawn, du drar rundt i landet, hva er ditt argument for hvorfor folk burde stemme på Joe Biden og ikke på Donald Trump?»

Fain responderte med å berømme Biden for hans rolle i fjorårets streik. «Under streiken vår», sa Fain, «for første gang i vår historie, i vår nasjons historie, ble en sittende amerikansk president, Joe Biden, med oss på streikevakt.»

Sanders samstemte. «Ok, det er ingen liten sak, så uansett hva man kan si om Biden – og jeg har ting å kritisere, jeg vet at Shawn også har det – for første gang i amerikansk historie gikk en president i USA på ei streikevakt midt under en veldig, veldig, omstridt streik. Han viste verden hvilken side han var på, og det hadde en innvirkning.»

Hans involvering viste ikke hans angivelige støtte for arbeidere, men den fullstendige integreringen av fagforeningsapparatet med Det hvite hus. «Standup-streiken» og kontraktsforhandlingene var statlige operasjoner fra start til slutt, designet for å bane vei for masseoppsigelser.

Fain skylder faktisk selv hans stilling som fagforeningspresident til en statlig intervensjon i UAWs krise. Han ble «valgt» i en avstemming som ble overvåket av en føderalt oppnevnt monitor, og med bare 9 prosent valgdeltakelse, der flere stemmesedler ble merket uleverbare enn de faktisk avgitte. Dette ble gjort for å forhindre arbeidere i å stemme på den sosialistiske bilarbeideren Will Lehman, som stilte i presidentvalget på en plattform for å avskaffe, ikke «reformere» apparatet.

Sanders intervju med Fain var en indikasjon på hvor fullstendig avhengig Biden-administrasjonen er på fagforeningsbyråkratiet, ikke bare for å undertrykke klassekampen og forberede for krig, men til og med for enhver form for folkelig støtte.

Men dersom demokratene tror at Bidens tilknytning til UAW-byråkratiet er en kilde til politisk styrke, tar de alvorlig feil. Fagforeningsbyråkratiet er allment hatet. Ved åpent å assosiere Det hvite hus med disse svikene inviterer Biden til konklusjonen blant arbeidere at de slåss ikke bare mot utsalgsartistene i UAW, men hele det politiske systemet. Samtidig, byråkratiets støtte til Biden avslører bare dets støtte for krig og genocid.

En håndfull svikefulle fraser fra Sanders og Fains side er ikke nok til å tapetsere over denne realiteten. Men opposisjonen nedenfra må finne et organisert og bevisst uttrykk. Det avgjørende anliggendet arbeidere står overfor er å bygge en sosialistisk, antikapitalistisk og antikrigbevegelse fullstendig uavhengig av de to offisielle partiene, deres støttespillere og agenter i fagforeningsbyråkratiet.