Titusenvis protesterte tirsdag over hele Kenya, med krav om president William Rutos avgang og oppfordringer til en «total nedstenging». Protestene var de største siden demonstrasjonene 25. juni som tvang Ruto til å trekke skattehevinger som var diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF).

Organisert under emneknaggene #OccupyEverywhere og #RutoMustGo ble protester lansert over 23 av landets 47 fylker, deriblant hovedstaden Nairobi, den nest største byen Mombasa, i Rutos politiske høyborg Eldoret, og i Lodwar i det avsidesliggende nordvestlige Kenya. Demonstrantene ropte «Ruto må gå» og «Slutt å drep oss», der de trosset politiet som igjen brukte skarp ammunisjon, og statssanksjonerte bøller bevæpnet med køller og jordhakkeskaft sendt ut for å intimidere dem.

I Nairobi stengte virksomheter ned under tung tilstedeværelse av politi. Hovedveier som førte til Parlamentet, Rådhuset og Høyesterett ble sperret av antiopprørspoliti og militæret. På ettermiddagen tok politiet i bruk tåregass og skøyt med gummikuler mot selv den minste ansamlingen av demonstranter, og tok del i løpende gatekamper i fem timer i hovedstadens Central Business District (CBD). Transport inn og ut av CBD sto fullstendig stille.

En av de mest brutale scenene av politirepresjon var i Kitengela, i utkanten av Nairobi, der politiet gjentatte ganger skøyt mot hundrevis av demonstranter som blokkerte den travle Nairobi-Namanga-hovedveien som forbinder Kenya med Tanzania. En demonstrant ble skutt og drept. I Nakuru ble journalisten Catherine Wanjeri skutt. I Kibwezi, ved kysten, ble to demonstranter skutt.

De siste massedemonstrasjonene følger uker med protester brutalt undertrykt av Rutos administrasjon. Ifølge Kenyas Nasjonale menneskerettighetskommisjon er minst 50 mennesker drept, de fleste av skarp ammunisjon. Til dags dato er 413 personer skadet, 59 er bortført eller meldt savnet, og 628 har blitt vilkårlig arrestert.

De fortsatte protestene er en irettesettelse av Ruto, som sist fredag forsøkte å berolige voksende opposisjon med å oppløste hans kabinett, for å bane vei for en «bredt basert regjering» med figurer fra opposisjonen. Han tvang også fram fratredelsen av den hatede politisjefen Japhet Koome, der hundrevis av universitetsstudenter blokkerte en stor motorvei i protest mot en studentdemonstrants død, der hans lik ble funnet flytende i et steinbrudd i utkanten av Nairobi.

Ruto har lovet å danne en nasjonal enhetsregjering for å «adressere gjeldsbyrden, øke innenlandske ressurser, utvide jobbmuligheter, eliminere sløsing og unødvendig duplisering av ei rekke offentlige etater og ta livet av korrupsjonsdragen». Dette var en oppfordring til opposisjonen og fagforeningene om å slutte rekkene bak regjeringen.

Styringsklassen er fast bestemt på å implementere kravene fra Det internasjonale pengefondet. Etter å ha utplassert politi- og militærstyrker mot demonstranter forflytter alle fraksjoner seg nå i retning av å innføre diktatoriske styreformer.

Protestene er også en avvisning av opposisjonen Azimio la Umoja, ledet av millionæren og den tidligere statsministeren Raila Odinga, som hoppet på Rutos uredelige «dialog»-initiativ i et forsøk på å deaktivere protestene. Dette provoserte en stri strøm av opposisjon på tvers av sosialmedier.

Ledende medlemmer av opposisjonen hyllet sist fredag Rutos oppløsing av kabinettet. Den stigende stjerna og Nairobi-senatoren Edwin Sifuna, erklærte: «Det å sparke alle ministrene er en solid start.» Talspersonen Makau Mutua sa: «Gjerningen er gjort. Takk, president William Ruto.»

Splittelsene innen opposisjonen eskalerer der dens forskjellige fraksjoner, grepet av frykt for massene, kjiver med beslutningen om å alliere seg med Ruto eller forbli utenfor og i en bedre posisjon til å villede protestene. Som avisa Standard rapporterte: «Odinga, som i forrige uke sluttet seg til Ruto for å støtte dialogen, ser ut til å ha rodd seg tilbake med Azimio-sjefene Kalonzo Musyoka, Eugene Wamalwa og Martha Karua, som er sterkt imot samtalene.»

Alle disse figurene har i flere tiår vært del av det kenyanske politiske etablissementet. Musyoka har ei skitten merittliste, der han arbeidet under det brutale diktaturet til Daniel arap Moi, og fungerte som utenriksminister, visespeaker i Nasjonalforsamlingen og Nasjonal organisasjonssekretær i KANU – under Moi det eneste lovlige partiet – da arbeidere, studenter og venstreorienterte regimemotstandere ble torturert og drept. Wamalwa, tidligere forsvarsminister, startet hans karriere som representant for Ugandas tre-tiår-lange diktator Yoweri Museveni. Karua hadde forskjellige ministerstillinger i Mwai Kibakis regjering (fra 2002 til 2013).

Selv kirkene, en arv fra den britiske kolonialismen, lenge anvedt av Kenyas styringsklasse for å undertrykke klassekampen, står overfor demonstrantenes vrede i et land der mer enn 80 prosent av befolkningen er kristne.

Ruto har siden han tiltrådte innyndet seg med kirkelederne, som har flokket til State House, med presidenten som refererer Bibelen for å berettige sosiale nedskjæringer og skattehevinger. Ruto har til og med blitt tvunget til å forby den prangende «harambee»-praksisen, der politikere gir store pengesummer til kirka for å motta dens støtte, eller som del av ordninger for hvitvasking av penger. Raseriet har intensivert der kirkeledere har besøkt Ruto under protestene, mens politiet skøyt ned demonstranter.

Biskop Simon Kamomoe sa patetisk: «Vi vil ikke miste dere, vi vil ikke miste våre unge mennesker,» der han la til: «De katolske biskopene er så bekymret for å miste denne generasjonen.»

Opposisjonen har ikke kontroll over situasjonen, til forskjell fra fjorårets protester mot innstramminger. Demonstrasjonene er del av ei langt breiere protestbølge, som omfatter arbeidere, studenter, deler av middelklassen og landsbygdmassene, drevet av skyhøye levekostnader, massearbeidsledighet og hat mot det korrupte, superrike politiske etablissementet og dets fryktede politi.

Den politisk mangfoldige bevegelsen er forent av slagordet «Ruto må gå» og nødvendigheten av å adressere Kenyas sosiale og økonomiske kriser. De opponerer mot Kenyas rolle som stedfortreder for amerikansk imperialisme i Øst-Afrika og Karibia, mens Washington intensiverer sin krig mot atomvåpenbestykkede Russland i Ukraina, planlegger krig med Kina og bevæpner det israelske genocidet på palestinere i Gaza.

Arbeiderklassens inntreden i denne bevegelsen med sine egne krav har blitt blokkert av fagforeningene, framfor alt fagforbundet Central Organization of Trade Unions (COTU), bestående av 36 fagforeninger som representerer mer enn 1,5 millioner arbeidere.

COTU har ønsket velkommen Rutos manøver med oppløsingen av kabinett. COTU-generalsekretær Francis Atwoli sa det var «et betydelig skritt i retning denne sårt tiltrengte gjenfødelsen […] som adresserer det kenyanske folkets syt og aspirasjoner.»

Til tross for dette brer det seg nå streiker. På mandag gikk titusenvis av aktører i transportforetak – Uber, Little Cab Kenya, Bolt Kenya, Faras og andre e-taxier – til en éndagsstreik i et bud på å øke deres priser per kjørelengde.

Gjennom årene har sjåfører – ofte prekære arbeidere som tjener fra $ 211 til $ 352 i måneden, som enten leier eller har kjøpt deres biler med lån – opponert mot de høye provisjonssatsene pålagt dem. Disse høye provisjonene tvinger sjåførene til å arbeide flere timer for minimal lønn, spesielt fordi drivstoffkostnadene fra 2019 til 2024 har økt med omtrent 94 prosent.

På mandag meldte også den 12 000-mann sterke fagforeningen Truckers Association et streikevarsel på grunn av usikkerhet, etter rapporter om brutale angrep på lastebilførere ved grensepunktet mellom Kenya og Sør-Sudan. Lastebilførerne forteller at elleve sjåfører så langt har blitt drept av kriminelle.

Legepraktikanter er fortsatt engasjert i protester og forlanger umiddelbare faste posteringer. De fleste har ventet på faste poster i to år. Til tross for at regjeringen og fagforeningen Kenya Medical Practitioners, Pharmacists and Dentists Union (KMPDU) i mai oppnådde en tilbake-til-arbeid-avtale basert på løftet at praktikanter skulle besørges faste poster, er problemet fortsatt uløst.

Det er et massivt raseri mot KMPDU. En legepraktikant fortalte avisa Nation i forrige uke: «Vi hadde et møte med KMPDU-representanter og vi er så rasende for at de er i seng med regjeringen om ting som ideen om gruppeposteringer.» En annen sa: «KMPDU er i seng med regjeringen.»

Arbeidere har ingenting å forhandle med Ruto om. «Nasjonal enhet»-avtaler er utformet for å pålegge harde nedskjæringer, skattehevinger og privatiseringer som forlanges av bankene og global finanskapital, anført av IMF.

Ruto forbereder å eskalere represjon, der han hevder at «utenlandske krefter» står bak disse protestene. Mandag anklaget han Ford Foundation for å stå bak protestene. «Vi ber Ford Foundation forklare kenyanerne dens rolle i de nylige protestene. Vi vil kalle ut alle som er besluttsomme for å rulle ut det hardt vunnede demokratiet,» sa Ruto.

Dette er latterlig. Ford Foundation er en av verdens mektigste private stiftelser, med tette bånd til Wall Street og den amerikanske regjeringen. Den mottar mesteparten av dens innskudd fra bidragsytere i næringslivet og svært velstående donorer, og opprettholder tette bånd til det amerikanske militæret og etterretningsbyråene. Historikeren Frances Stonor Saunders beskrev stiftelsene Ford og Rockefeller Foundations i hans bok The Cultural Cold War: The CIA and the World of Arts and Letters som «bevisste instrumenter for skjult amerikansk politikk, med direktører og offiserer som er nært tilknyttet eller til og med medlemmer av amerikansk etterretning».

Ruto er langt fra å være en fiende av Ford Foundation, men en marionett for amerikansk imperialisme. Det er bare få måneder siden Ruto ble erklært en ikke-NATO-alliert, som tillot Kenya å kjøpe avanserte våpen i bytte mot å gjøre Kenyas soldater tilgjengelige som stedfortredere for amerikansk imperialisme.

Som del av avtalen mottok Kenya i forrige uke to av seksten militærhelikoptre donert av USA. Mens Ruto for første gang i historien utplasserer den kenyanske hæren på gatene mot ubevæpnede demonstranter, signaliserer Washington at de støtter Kenyas militære som forberedelse for å knuse innenlandsk opposisjon og for å gjennomføre deres stedfortrederkriger i utlandet.