Det ukrainske militærets offensiv inn i to russiske grenseregioner, Kursk og Belgorod, går inn i den andre uka. Kiev hevder å ha erobret 1 000 kvadratkilometer (386 kvadrat miles), inkludert minst 74 bosetninger og ha tatt hundrevis av krigsfanger. Troppene som utførte den første invasjonen av Russland siden slutten av den andre verdenskrig ble trent i Storbritannia, og bruker amerikanske og tyske stridsvogner så vel som USA-leverte HIMARS-raketter.
Så langt har Ukraina sprengt to bruer i regionen og avskjært ei sentral jernbanelinje som den russiske hæren har brukt for å levere forsyninger og tropper til fronten i Ukraina.
Ødeleggelsen av bruene har også forpurret bestrebelsene for å evakuere innbyggere fra kampsonen som utspiller seg både i Kursk og Belgorod, som indikerer at Kreml ikke forventer en rask slutt på kampene. Over 180 000 mennesker har allerede blitt evakuert.
Likevel er ifølge russiske nyhetsrapporter et betydelig antall sivile fortsatt i områder som nå er okkupert av ukrainske styrker. Den russiske avisa Nezavisimaya Gazeta refererte den russiske pro-Kreml krigsjournalisten Aleksandr Khartsjenko som sa: «Et stort antall av våre borgere er under de ukrainske styrkenes kontroll.» Russiske myndigheter hevder også at Kiev forbereder et angrep på atomkraftverket i Kursk eller det i Zaporizhzhia. Kamper pågår rundt Zaporizhzhia-atomkraftverket, det største i Europa.
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj erklærte søndag at målet med inntrengingen var å skape «en buffersone». Han uttalte: «Det er nå vår primære oppgave i defensive operasjoner generelt: Å ødelegge så mye russisk krigspotensial som mulig, og gjennomføre maksimale motoffensive handlinger.»
Som en understreking av både USAs involvering i operasjonen og dens rovdyrkarakter, berømmet pensjonert general David Petraeus, en av de største krigsforbryterne fra den amerikanske invasjonen av Irak, og seinere CIA-sjef, den ukrainske invasjonen på BBC Global News Podcast. «Dette er ikke ulikt da vi invaderte Irak, en stor panserbrigade gjennomførte tordenløpet gjennom Bagdad som endte opp på flyplassen, hvor de sa: ‹Hei, la oss bare bli her.› La oss utvikle situasjonen, la oss se hva som skjer herfra, hvordan fienden responderer. Jeg tror det er der de er.»
Uansett hva de umiddelbare militære og politiske kalkylene bak inntrengingen er, dens underliggende strategi og mål avslører den imperialistiske karakter av krigen USA og NATO fører mot Russland. NATO provoserte bevisst fram Putin-regimets invasjon for å bruke Ukraina som et oppmarsjområde for en langt breiere krig der det endelige målet er å stykke opp hele regionen.
Ingen har vært mer åpen om disse målene enn Ukrainas militære lederskap. Både Valery Zaluzhnyj, tidligere sjef for Ukrainas væpnede styrker, og Kirill Budanov, sjef for den militære etterretningen, har gjentatte ganger blitt fotografert med et kart over et oppstykket Russland, delt opp mellom ulike makter. Basert på dette kartet vil en betydelig del av det som nå er sørøst-Russland, deriblant regionene Kursk, Belgorod og Rostov, tilfalle Ukraina i en moderne versjon av det mangeårige målet til fascistene i Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) om å etablere et «Større Ukraina».
Denne strategien inkluderer ikke bare militære offensiver inn på russisk territorium, men også terroristangrep i Russland, slike som Moscow Crocus City Hall-angrepet i mars, som drepte over 140 mennesker, og politiske attentater. Fra imperialistmaktenes ståsted er det endelige målet å svekke Putin-regimet militært og politisk, for å skape betingelser for dets omvelting av NATO-støttede deler av det russiske oligarkiet og statsapparatet, som del av en bestrebelse for å bringe hele region under deres direkte kontroll.
Putin-regimet, som har oppstått som et bonapartistisk regime av det stalinistiske byråkratiets restaurering av kapitalismen, er nettopp i dets klassebase og politiske karakter, ekstremt sårbart for slikt press. Som WSWS har forklart, består dets hovedfunksjon i å ivareta oligarkiets enorme sosiale privilegier. Dette har det forsøkt å gjøre ved, for det første, å balansere mellom ulike deler av oligarkiet, for det andre, mellom oligarkiet og imperialismen, og for det tredje, mellom oligarkiet og arbeiderklassen. Men helheten av strategien til imperialismen og dens stedfortreder i Ukraina, som består av både stadig mer aggressive militære offensiver og systematiske bestrebelser for å nære spenningene innen oligarkiet, undergraver Kremls politiske orienteringer.
Så langt har Putin-regimets respons på den første imperialist-støttede invasjonen av landet siden nazistenes nederlag for Den røde armé i den andre verdenskrigen vært markant dempet, i seg selv en av mange indikatorer på at konflikter virkelig raser i kulissene. Inntrengingen kom kort tid etter at Putin-regimet igangsatte en større utrensing i hærens lederskap. Kreml hadde dessuten bare dager før inntrengingen forhandlet om et fangebytte med Washington, der det løslot flere av de mest prominentet representantene for den NATO-støttede opposisjonen, mest bemerkelsesverdig Vladimir Kara-Murza og flere medlemmer av teamet til avdøde Alexei Navalnyj, lenge imperialismens sentrale imperialist-nikkedukke i oligarkiet.
Alexander Lukasjenko, presidenten i Belarus og en av Putins viktigste allierte, besørget i et lengre intervju kringkastet lørdag av Russlands ledende statlige fjernsynskanal, «Rossiia», et visst innblikk inn i vurderingene og de opphetede diskusjonene innen oligarkiet. Lukasjenko gjentok Putins advarsler om at NATO forbereder en direkte inntreden i krigen, som ville bety «den tredje verdenskrig». Han hevdet at Ukraina med invasjonen av Kursk prøver å provosere Russland til en generell mobilisering for å «destabilisere samfunnet innenfra, og det er vi ikke beredt til å gjøre, det ønsker vi ikke.» Lukasjenko hevdet også at Ukraina hadde samlet 120 000 soldater på sin grense til Belarus, og at Minsk hadde respondert med å mobilisere en tredjedel av sitt militære – rundt 65 000 mann – til den allerede sterkt minelagte grensa. Deretter snakket han lenge om Belarus’ forberedelser for en potensiell krig med NATO-medlemmet Polen, og truet at Ukrainas Kursk-invasjon kunne ende i landets egen «ødeleggelse».
Han insisterte gjentatte ganger: «Vi ønsker ikke eskalering. Vi ønsker ikke denne krigen mot hele NATO. Vi vil ikke ha den. Men dersom de går for den, da har vi ikke noe valg.» Lukasjenko erklærte ettertrykkelig at han var beredt til å trykke på den nukleære knappen så snart grensene til Belarus ble krenket, og la til: «Dersom dere ikke vil ha dette, da la oss sette oss ned ved forhandlingsbordet og la oss avslutte denne lille kampen [dvs., krigen i Ukraina].» Han gikk videre til å hevde at det ikke lenger er «noen nazister» i Ukraina, og at Kremls angivelige mål om «avnazifisering av Ukraina» var blitt effektivt oppnådd.
Putin-regimet, som i seg selv er gjennomsyret av storrussisk sjåvinisme og opprettholder omfattende tilknytninger til det ytre høyre, ønsket selfølgelig aldri, og kunne heller ikke påta seg, en seriøs kamp mot fascisme. Ikke desto mindre, disse uttalelsene fra Lukasjenko, framsatt på russisk statsfjernsyn med ukrainske tropper på russisk grunn som bruker nazi-insignier på deres uniformer, antyder at betydelige deler av staten og oligarkiet responderer på invasjonen ved å intensivere diskusjonene om hvordan man så raskt som mulig kan oppnå en forhandlingsløsning med imperialismen.
Samtidig advarer andre seksjoner i oligarkiet om at landet må forberede seg på en langvarig krig og en potensiell andre mobilisering. Én karakteristisk kommentar på det høyreorienterte pro-Kreml nettstedet Vzglyad.Ru påkalte minnet om naziinvasjonen av Sovjetunionen i 1941, som krevde 27 millioner sovjetborgeres liv, og advarte: «Seier vil kreve en langvarig krig.»
Den imperialist-støttede inntrengingen i Russland, den første slike invasjonen siden 1941, og den politiske uorden den har provosert fram innen oligarkiet understreker framfor alt det katastrofale resultatet av det stalinistiske sviket av 1917-Oktoberrevolusjonen, som i 1991 kulminerte med ødeleggelsen av Sovjetunionen. Uansett den bitre og voldelige konflikten, det russiske oligarkiet som oppsto fra denne kontrarevolusjonen er uendelig mye mer bekymret for å forebygge en bevegelse i arbeiderklassen enn av faren reist av imperialismen.
Den overhengende trusselen om en imperialist-oppstykking av regionen og en atomkrig kan bare motvirkes, på en progressiv basis, gjennom arbeiderklassens intervensjon, som må føre sin kamp uavhengig av alle deler av oligarkiet og imperialistmaktene, basert på de sosialistiske og internasjonalistiske tradisjonene som inspirerte Oktoberrevolusjonen.