Følgende uttalelse ble utstedt av Boeing-arbeideres grunnplankomité. For å få mer informasjon eller for å bli med i komitéen, send ei tekstmelding til (406) 414-7648, eller en e-post til boeingworkersrfc@gmail.com, eller fyll ut skjemaet på slutten av denne artikkelen.

Brødre og søstre,

Streiken til havnearbeidere på østkysten og Gulfkysten som startet 1. oktober er nok et tegn på at grunnplanets arbeidere over hele landet tar et standpunkt. I løpet av de nesten tre ukene siden vi startet vår streik, har 525 luftfartsarbeidere ved Eaton Aerospace gått ut i streik, ytterligere 5 000 maskinister ved Textron Aviation avviste en utsalgskontrakt presset på dem av IAM-byråkratiet, og nå har 45 000 longshoremen fra Houston til New York gått ut i streik.

Og det er ikke bare i USA. Canadiske havnearbeidere i Montreal startet samme dag en 3-dagers streik.

Vi må presse på vår fordel. Fagforeningstjenestepersoner overalt er på bakfoten på grunn av omfanget av grunnplanets raseri etter år med skyhøy inflasjon, avtagende helsetjenesterettigheter og uløste og dødelige sikkerhetsanliggender. Vi viser i alle bransjer at vi er den mektigste sosiale kraften, og nå må den organiseres.

Framfor alt, vi må organisere en kamp mot fagforeningsbyråkratiene, som får deres rikdom gjennom avtaler med selskapene og holder hver streik isolert. Det er talende at ingen av oppdateringene fra District 751 har nevnt streiken til tusenvis av våre brødre og søstre ved Textron Aviation, i vårt arbeidsfelt og i vår egen fagforening, eller den mindre, men ikke mindre viktige kampen ved Eaton Aerospace. Tidligere holdt vi fast ved den grunnleggende ideen at «en skade på én er en skade på alle». Selskaper visste at det ikke var så lett å gå etter arbeidere ved mindre anlegg når vi andre ville komme ut for å forsvare dem.

Men nå, når fagforeningsbyråkratiene får deres vilje, blir hver streik isolert og til slutt nedstengt. Det var det som skjedde med oss i 2008, og det er hva IAM-ledelsen prøver å gjøre nå. I stedet for å kalle ut hele internasjonalens 600 000-sterke medlemskap, står vi igjen på streikevaktene med i hovedsak ingen kommunikasjon om hvordan vi skal vinne vår kamp.

Kampen mot utbytting hjemme er totalt forbundet med kampen mot krig. Regjeringen er på randen av en fullskala krig med Iran og Russland, kriger vi ikke stemte for og ikke ønsker noen del av – kriger som vil drepe millioner av mennesker eller enda verre, som fører til nukleære angrep. Og disse samme fagforeningene slåss for å sikre at krigsproduksjonen holdes gående.

Det er derfor Harold Daggett, president for havnearbeidernes fagforening International Longshoremen’s Association (ILA), har opprettholdt hans løfte om å holde militært utstyr i bevegelse gjennom havnene selv gjennom havnearbeiderstreiken, og hvorfor IAM International har holdt maskinister i District 837 i St. Louis i arbeid, et av sentrene for Boeings militærproduksjon. De er alle enige med United Auto Workers-president Shawn Fain om at fagforeningsbyråkratiene er en sentral del av det nye «demokratiets arsenal» – i realiteten genocidets arsenal – som truer den menneskelige sivilisasjon med nukleær katastrofe.

Billionene som sløses vekk på kriger blir svettet ut av arbeidere ved Boeing, på havneanleggene og alle andre steder. Rikdommen vi genererer blir brukt til å gjøre slutt på menneskeliv både i utlandet og hjemme.

Dette er grunnen til at grunnplanet ved Boeing, på havnene og overalt må lede disse streikene. Vi må gjøre streikene våre til en breiere bevegelse av arbeiderklassen mot utbytting og krig.

Til det trenger vi en ny strategi.

For det første, vi må forstå at ved å streike står vi ikke bare opp mot et gigantisk selskap og gjør opprør mot et utsalgsbyråkrati. Bak dem står begge partiene for big business, demokratene og republikanerne, som ønsker at disse streikene skal legges ned så raskt som mulig. Vi utfordrer direkte både selskapsprofitter så vel som de ekspanderende krigene, som er basert på militært utstyr produsert delvis av Boeing og sendt ut gjennom østkystens havneanlegg. En felles kamp ville helle kaldt vann på den USA-ledede stedfortrederkrigen mot Russland og på Israels pågående genocid i Gaza og landets ekspanderende kriger mot Libanon og Iran.

For det andre, vi må bryte gjennom isolasjonen pålagt oss av fagforeningsbyråkratiene. På havnene har International Longshoremen’s Association (ILA) allerede gjort det klart at de vil fortsette å sende militært utstyr gjennom havnene som er i streik. Og IAM har holdt maskinistene ved District 837 i St. Louis i arbeid, et av sentrene for Boeings militærproduksjon.

Det betyr å kommunisere direkte med andre seksjoner av arbeiderne. I tillegg til de som allerede er i streik må vi snakke med ombordcrew fra Alaska Airlines som stemte ned deres kontrakt, lærere i Seattle som står overfor skolenedleggelser og jernbanearbeidere som blir tvunget av deres egne fagforeningsbyråkratier til å akseptere énmannscrew.

En spesiell appell må rettes til havnearbeiderne på vestkysten, som av deres fagforening International Longshore and Warehouse Union (ILWU) blir tvunget til å streikebryte mot deres brødre og søstre på østkysten, så vel som til havnearbeidere i Canada og Mexico, som blir undertrykt av de samme multinasjonale selskapene.

Vi lider alle fordi de samme profittmotivene som driver våre lønninger og levestandarder i bakken ligger bak de eskalerende krigene. Vi blir alle ranet for å betale for å drepe andre arbeidere i andre land. Uansett hvem som vinner presidentvalget i november, både Trump og Harris vil fortsette det Biden, Obama og alle deres like startet.

Til slutt, vi må forberede oss på en intervensjon fra regjeringen for å bryte disse streikene. Selv om Biden hevder han ikke vil bruke en Taft-Hartley-forordning for å bryte havnearbeiderstreiken, må ingen glemme at det var akkurat det han gjorde i 2022 mot jernbanearbeiderne, under påskudd om «nasjonal sikkerhet» og «enhet». Det faktum at det har vært en føderal mekler involvert i samtalene med Boeing siden streiken startet, er nok en indikasjon på at regjeringen er beredt til å steppe inn dersom IAM- og ILA-byråkratiene ikke beveger seg raskt nok til å undertrykke disse streikene.

Vi etablerte Boeing-arbeideres grunnplankomité fordi vi visste at IAM-byråkratiet prøvde å selge oss ut. Men vi visste også at enda større kamper fra arbeiderklassen var på horisonten, og vi hadde rett. Verdenskrig er ikke bare på horisonten, men finner allerede sted, og det er opp til arbeiderklassen å stoppe den.