33 000 Boeing-arbeidere stemmer onsdag over en kontrakt framlagt av deres fagforening International Association of Machinists (IAM) som vil avslutte deres fem-uker-lange streik. Arbeidere må avvise den med breieste mulig margin fordi den ikke oppfyller noen av deres krav på lønninger, pensjoner og andre sentrale anliggender. Den gir også grønt lys for masseoppsigelser som selskapsledelsen allerede har begynt, både som gjengjeldelse mot streiken og for å betale for den massive sikkerhetskrisa som har drept hundrevis av mennesker.

Kampen ved Boeing fordrer en ny strategi, basert på et opprør mot IAM-byråkratiet, som aldri ønsket streiken og som har forsøkt å myke opp arbeiderne på streikevaktene med utilstrekkelig streikelønn. Som Boeing-arbeideres grunnplankomité – Boeing Workers Rank-and-File Committee – erklærte mandag i en uttalelse: «Vi må slåss for prinsippet at grunnplanet har absolutt autoritet, ikke fagforeningsfunksjonærer som gnir albuer med selskapsledelsen og regjeringens tjenestepersoner.»

Samtidig reiser kampen ved Boeing det fundamentale spørsmålet om hvem som styrer samfunnet og i hvem sine interesser. Boeing-arbeidere må respondere på selskapets hensynsløshet med kravet om dets nasjonalisering under arbeideres kontroll, som del av transformasjonen av det økonomiske livet som helhet.

Boeing-arbeiderne konfronterer ikke bare en råtten kontrakt og heller ikke bare ett selskap. Tiltakene for å legge ned streiken er intimt tilknyttet styringsklassens overordnede krigspolitikk. Dette er en krigstidskontrakt, innrettet på å sikre forsyningskjeder ved å bryte en streik til arbeidere ved en vesentlig forsvarskontraktør. Intervensjonen fra fungerende arbeidsminister Julie Su var avgjørende for å sikre avtalen, mye likt hvordan regjeringen intervenerte for å stenge ned kontrakten til havnearbeidere på Gulfkysten og østkysten tidligere denne måneden.

Amerikansk imperialisme er på randen av krig med Iran der Israels genocid i Gaza utvides til en regional krig i Midtøsten. Samtidig eskalerer USA sin stedfortrederkrig med Russland til punktet av en utveksling med atomvåpen, og forbereder en ny krig mot sin viktigste rival, Kina. Alle disse konfliktene er faktisk de første stadiene av en global krig. Den amerikanske styringsklassen kan ikke tillate at disse planene blir forpurret av den massive opposisjonen i arbeiderklassen mot utbytting og ulikhet.

Både militært og økonomisk blir alt av innenriks- og utenrikspolitikken underordnet det ene målet om total konflikt med amerikansk kapitalismes rivaler. Biden-administrasjonen skrøyt i sin 2022 Nasjonale sikkerhetsstrategi at den «har brutt ned skillelinja mellom innenriks- og utenrikspolitikk».

En kommentar mandag fra Wall Street Journal om Boeing-streiken oppsummerte styringsklassens strategiske tenkning. «USA er i en geopolitisk konkurranse med Kina, definert ikke bare av militær makt, men økonomisk og teknologisk dyktighet,» skriver Greg Ip, Journals sjefkommentator på økonomi. Boeing er fortsatt den største amerikanske produksjonseksportøren, som det ikke eksisterer noen klare alternativer for.

Ip refererer også til halvlederbrikkeprodusenten Intels rolle i å tilby en alternativ kilde til Taiwan som halvlederprodusent, som ville være den viktigste slagmarka i en krig med Kina. Derfor, «så mye som nasjonale ledere ønsker å ignorere disse selskapenes problemer, det kan de ikke. Nasjonal sikkerhet dikterer at USA opprettholder en viss know-how om å lage fly og halvlederbrikker.»

Styringsklassen kan ikke implementere sin krigspolitikk uten mobilisering og underordning av hele samfunnet til den. Først og fremst, dette krever at arbeidernes motstand, uttrykt i det økende antallet streiker de fire siste årene, blir knust.

Byråkratene i International Association of Machinists og andre fagforeninger er ikke bare pro-selskap utsalg, men instrumenter for statskunst. Ethvert vesentlig svik i den siste perioden, fra forbudet mot jernbanearbeidernes streik til masseoppsigelsene som ble undertegnet ved UPS, i bilindustrien og andre steder, ble tett koordinert med Det hvite hus for å sikre amerikanske forsyningskjeder og industri for konflikt med Wall Streets utenlandske rivaler.

Dette er det reele innholdet i Bidens arbeidslivspolitikk, som det ble klart i juli da han kalte fagforeningene hans «innenlandske NATO».

Der han oppsummerer byråkratiets utsikter hyller United Auto Workers-president Shawn Fain produksjonen av bombefly under den andre verdenskrig og den periodens krigstidsøkonomi som et eksempel for arbeidere å følge i dag. Fain og UAW-apparatet isolerer for tiden en streik ved Boeing-deleleverandøren Eaton, etter å ha sanksjonert permitteringen av mer enn 2 300 arbeidere ved Stellantis.

En annen hovedfunksjon for krig er å pålegge en kunstig «nasjonal enhet» ved å rette massive sosiale spenninger utad mot en utenlandsk «fiende». Det er et viktig element i styringsklassens respons på den økende bølga av streiker fra arbeidere på tvers av USA og verden, drevet av raseri over massiv ulikhet og eroderende levestandarder.

Men betingelsene som driver kapitalismen i retning av krig skaper også impulsen for sosial revolusjon. Krigene er dypt upopulære i utgangspunktet, og deres tilknytning til massive angrep på arbeiderklassen viser arbeidere at billionene som blir brukt på krig i siste instans kommer fra deres rygg.

Arbeidere ved Boeings rivaler slåss også mot massive kutt, der hver nasjonal seksjon av kapitalister konkurrerer om hvem som kan hente ut mest profitt fra arbeidere. Brasilianske arbeidere ved Embraer har avvist deres egen utsalgskontrakt, Airbus-arbeidere slåss mot massepermitteringer og Eaton-arbeidere fra Storbritannia til Illinois gjennomfører streiker.

Det voksende sosiale raseriet i arbeiderklassen driver den inn i konflikt med fagforeningsbyråkratiet, uttrykt i den tiltakende rekka av kontraktsavvisninger og opprør. Det mest bevisste uttrykket for dette er veksten av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

I mellomtiden har alle de offisielle politiske partiene ingenting å tilby arbeidere bortsett fra forskjellige former for diktatur og krig. Trumps angrep i forrige uke mot «fienden innenfra» uttrykker hvordan hele styringsklassen anser arbeidere hjemme, enda mer enn Kina eller Russland, som hovedfaren.

Som Boeing-arbeideres grunnplankomité – Boeing Workers Rank-and-File Committee – forklarte i sin uttalelse mandag: «Vår streik har også avslørt det faktum at samfunnet er delt inn i to store leirer: arbeiderne som skaper rikdommen og kapitalistene som lever av å utbytte oss. Vår streik er en kamp om hvem som kontrollerer samfunnets rikdom, oss eller dem.»

For arbeidere, dette fordrer en ny strategi, basert på mobiliseringen av deres enorme makt uavhengig av pro-krig kapitalistpartiene og deres fagforeningslakeier. Der de avviser imperialistkrigens falske «nasjonale enhet» må de forenes over hele verden på grunnlag av deres felles interesser. Arbeiderklassen, som ikke har noen interesse av imperialistplyndring, kan bare forsvare sine interesser gjennom en kompromissløs kamp mot krig.

Kampen mot krig fordrer imidlertid en kamp mot dens kilde i det kapitalistiske profittsystemet selv. Kampen ved Boeing reiser direkte nødvendigheten for arbeidernes kontroll over produksjonen, inkludert nasjonaliseringen av Boeing selv. Det er underordningen av produksjon til den hensynsløse pådriveren for profitt som er ansvarlig for den endeløse rekka av katastrofer, så vel som eskaleringen av angrep på Boeing-arbeidere.

Dette må i sin tur knyttes til kampen for arbeideres makt, for omorganiseringen av samfunnet for å imøtekomme sosiale behov ikke privat profitt, på grunnlag av global planlegging, ikke imperialistkrig. Dette er programmet for sosialisme.